Same procedure...?

”Same procedure as last year, miss Sophie?” Hvem kjenner ikke den uforlignelige sketsjen om Grevinnen og Hovmesteren – en årviss sort-hvitt-klassiker i juletidens TV-underholdning? Om den påseilede butleren James, som snubler i tigerskinnet hver gang han går rundt for å skjenke den blinde overklassefruen og alle hennes usynlige selskapsgemaler. Hvert år ler vi så tårene triller av hovmesteren, som alene strever for å skape en troverdig festaften for miss Sophie – alt for å bevare henne salig i troen på at alle hennes inviterte, men høyst fraværende prominente gjester fortsatt er tilstede. Med stor innlevelse skåler han til stadighet med finfruen på vegne av admiral von Schneider, mister Pommelroy og alle de andre i tur og orden.

Dersom vi ser bort fra de mer verdslige og moralsk tvilsomme elementer i komedien, har den faktisk noe viktig å si oss: Det samme pinlige scenariet gjentar seg år etter år, fordi husets forfengelige herskapsfrue lever på en innbilt forestilling om at alt er nøyaktig som før i tiden. Om hun virkelig lever i den troen, eller om hun fortrenger det hele og innerst inne vet sannheten, vites ikke. Men som i all satirisk humor, ligger det også her et alvorsbudskap: Vi mennesker ønsker å forbli salige hver i vår egen tro og i vår stadig mindre trygge verden. Her omgås vi alle våre imaginære aktører, slik det kanskje engang var og slik vi ideelt sett fortsatt ønsker det skal være. Derfor er grevinnens gjentatte svar på hovmesterens stadig mer snøvlete spørsmål: ”Same procedure as every year, James!”
Hun ønsker ingen forandring, langt mindre å konfronteres med den tragiske sannhet at hun faktisk ikke har noen inviterte rundt seg lenger. Dette går selvsagt ut over den pliktoppfyllende, trofaste tjeneren som selv må spille alle rollene i finfruens forvrengte sosiale forestillingsverden. Og selv om han langt på vei lykkes, blir det til slutt for mye for ham – både på den ene og andre måten…

Kanskje har vi kristne også fortsatt en lei tendens til stadig å lulle oss inn i romantikken fra ”good old days”- en forgangen tid? Evnen til å la seg fornye og oppdatere utover våre egne kontrollerte, trygge rammer uten å gå på kompromiss med budskap og innhold, er fortsatt alarmerende dårlig. I stedet for å ta inn over oss desperasjonen over at virkeligheten rundt oss faktisk har forandret seg radikalt – og gjør det fortsatt - fortsetter våre innøvde, tradisjonsrike forestillinger i møter og gudstjenester som om det meste fremdeles er slik det engang fremstod for oss: Vellykkede kjernefamilier trygt plassert i benkene, syndere av alle slag som i periferien lytter respektfullt og oppmerksomt til hvert et ord vi sier. Hele menigheten på plass med unge og eldre i skjønn forening, som trofast nikker og applauderer til alle våre programmer og festligheter. Med scenevante predikanter og møteaktører som etter beste beroligende evne forsikrer oss om at Gud er her, englene er der, og at alle andre inviterte trolig også er umerkelig til stede, nyter vi med selvtilfreds takknemlighet den gode høytidsstemningen med oss selv i begivenhetens sentrum.

Men hvor er de som våkner opp for sannheten om at majoriteten av de vi mener å dele vårt bord med, faktisk ikke er her lenger? Eller kanskje enda verre: Har de noensinne vært her? Har vi vært hos dem? Muligens har de ikke engang blitt invitert på en skikkelig måte? Eller kanskje er det de samme husets folk som spiller alle roller? Mon tro om det ikke er et kompani av Tordenskjolds soldater som selv serverer og blir servert runde etter runde, til de nesten stuper både av fysisk overanstrengelse og for høyt inntak av åndelig føde?

Mon tro om tiden for lengst er inne for å permittere gamle James? Hvorfor ikke droppe den interne, forutsigbare underholdningen og invitere noen helt nye gjester på litt godmat – selv etter jul? Når hadde vi sist gleden av å servere det vi har å gi til levende vesener som gir oss litt spontan reaksjon og frisk respons tilbake, og som har både sult og tørst etter det Gud har gitt oss å formidle videre – kanskje til og med på en ny og spennende måte? Hvor er de som ikke bare tradisjonsbundet og forblindet svarer: ”På samme måte som hvert år!”, men som er sultne på nye utfordringer som ligger rett utenfor vår egen stuedør? Noen som på nytt våger å realitetsorientere seg og strekke hånden ut mot nye målgrupper av evighetsvandrere?

(også publisert 14.12.09)

RASS-isme?

Etter Rosenborgs seier over VIF i helgens seriefinale på Lerkendal, er det grunn til å stille spørsmål om ikke et nytt begrep snarest bør innføres i norsk elitefotball: RASS-ISME!

Trønderne vant 3-1 og sikret seg med det et nytt, fortjent seriemesterskap. Imidlertid kan man spørre seg om kampen mot rasisme også tok et sted i seirende retning, etter de flaue scenene å dømme som utspilte seg på banen.

I forbindelse med idømmingen av Rosenborgs straffespark blåste det opp til full storm mellom RBKs afrikanske Anthony Annan og Vålerenga-spillerne Freddy dos Santos og Andrè Muri. Dos Santos fikk gult kort, deretter Annan.

På trøya til samtlige spillere står tydelig skrevet det sportslige mottoet ”MOT RASISME”. Det hindret imidlertid ikke Annan å ta et godt, gammeldags balletak på sin motspiller Muri. Og ikke nok med det: Han fikk visstnok plassert høyrehånda inn bakveien også, med både klypetak og fingre opp en viss plass. I denne macho-idretten er slikt nærmest for den ultimate ydmykelse å regne. Til alt overmål var rumpe-grabbingen ikke med vilje. Annan skal bare ha ”tatt seg for”, for ikke å falle da han ble dyttet. Godt det finnes håndtak å ty til i nødens time. Litt av en prestasjon, bare det..

Nå hører det med til historien at de to trenerkjempene Eggen og Andresen likeså godt også røk i tottene på hverandre i en kommentarrunde med pressen etter kampen. Her uttrykker den velrenommerte Rosenborg-sjefen frustrasjon over at Annan også fikk gult kort i basketaket med VIF-spilleren. Begrunnelsen? Jo, han skal visstnok ha blitt provosert av sine hvithudede motspillere. Nesten som legendariske Zidane i VM-finalen for noen år siden. Og Eggen påminner oss for sikkerhets skyld om følgende: ”Husk, hain e` jo mørk!”

Som om ens afrikanske hudfarge skulle gi ham en slags særbehandling med silkehansker. Samtidig er det visst helt OK for Eggen at Annan selv kan forgripe seg både foran og bak på sine motspillere. Da ropes det ikke rasisme. Da er man plutselig fargeblinde. ”Det e` jo berr` ein baggateill”, beroliger Eggen. ”Vi vaint jo tre-ein!”

Og Eggen har så rett: Seieren til RBK er et faktum - om enn med en sterk bismak til gledesrusen. Rumpetaklingen ble vanskelig å glemme for feststemte trøndere, så vel som for gjestene fra Oslo. Beskyldningene går også begge veier i media etter kampen, selv om påtalenemda hos NFF ikke vil straffe ghaneseren for det usportslige opptrinnet.

Men mon tro hva som kunne ha skjedd, om en hvit VIF-spiller kløp en eller annen mørkhudet RBK-millionær rundt kronjuvelene eller bakpartiet? Da skulle vi nok ha sett visse Ku-Klux-tendenser på hjemmelagets tribuner, så vel som ramaskrik og lynsjestemning fra fotballforbundet. Og det med rette. Slik gjør man jo bare ikke.

Men bør ikke kampen mot rasisme gå begge veier? Slik lærkula også gjør i løpet av 90 minutter i en fotballmatch? Rass-isme er i hvert fall ikke stort bedre, uansett hvilken farge det dreier seg om.

Kanskje bør lagtrøyenes motto påføres en ekstra S før de barker sammen ved neste oppgjør?

Om døde, himmel og hav

I dag braker det løs på NMS-lokalet ”Himmel og Hav” på Sola. Selveste engleprinsessen og hennes medarbeidere har leid fasilitetene til sitt hjelper-kurs for spesielt interesserte. I forkant av kurset har hennes majestet åpenhjertig uttalt at hun ikke begrenser seg til metafysisk kommunikasjon med hester og engler. Det siste er nå kontakt med døde. Og selv om det ikke akkurat forhåndsannonseres med spiritisme under seansene på ”Himmel og Hav”, har NMS-general Kjetil Aano åpenbart fått kalde føtter. ”Jeg kommer ikke til å godta at det blir tatt kontakt med døde i våre lokaler!”, tordner generalen bryskt til VL fredag.

Dette til tross for at NMS for øvrig ikke hefter for innholdet i arrangement når andre leier organisasjonens lokaler. Vestlandsk dobbeltmoral er med andre ord ute og går når det uttales at engledyrkelse er helt ok i ”våre lokaler”- verdslige arrangementer likeså. Begravelser av døde mennesker har sikkert også forekommet på NMS-senteret, for alt jeg vet. Men et sted går altså grensen: Døde mennesker skal ikke snakkes til. I hvert fall ikke i VÅRE LOKALER!

Etter mange års ferdsel langs norsk bibelbelte og bedehusland har jeg vært vitne til og delaktig i mangt et forsøk på å vekke liv i halvdøde mennesker. På bedehusene rundt omkring sitter det nemlig adskillig zombiansk benkefyll som kan mistenkes for å ha ”ut-av-kroppen”-opplevelser under møter og gudstjenester – alt mens predikanten utrettelig har forsøkt å kommunisere sine Pauli ord til de reaksjonsløse ansiktene. Iblant hender det at de døde har vist visse tegn til liv, men generelt er enveiskommunikasjonen en svært så innarbeidet kultur i norsk bedehustradisjon.

Hva er det så som får den godeste generalen til å rasle med sablene over prinsessens angivelige kommunikasjon med den andre siden? Selvsagt er det den konservative, kristne teologis klare avstandstagen fra åndemaning som ligger til grunn. Men har NMS virkelig trodd at Märtha Louises engleseminar hadde noe til felles med kristen forkynnelse i utgangspunktet?

Nå behøver det vel neppe presiseres at undertegnede heller ikke har noen sympatier for slik virksomhet. Og for min egen del synes jeg at jeg har mer enn nok med å holde kommunikasjonslinjene åpne til mine fremdeles gjenlevende medmennesker. For ikke å snakke om oppad til en levende Ånd jeg har en høyst oppegående kommunikasjon med den vertikale veien.

Men hva er det man er så fryktelig redde for der vestpå? Hvorfor denne overivrige, åndelige vaktmestertjeneste? Dersom man virkelig fryktet at åndsmaktene skulle henge i lysekronene etter endt seanse, for deretter å smitte over på bedehusfolket når NMS igjen avholder sine møter, burde det vel være all grunn til å innstille all utleieaktivitet til utenforstående med umiddelbar virkning? Bare for å være på den sikre siden.

Er det ikke heller slik at et lokale kun består av fire vegger, et tak og et gulv? Betong, tre og bygningsmaterialer er steindødt virke. Om man så kaller det ”misjonssenter”, ”kirke”, ”menighetshus” eller bare ”lokale”, er vel strengt tatt ikke de veggene mer ”hellige” enn andre steder? Består ikke menigheten av levende mennesker? Og er det ikke også slik at evangeliets kraft er mange ganger sterkere enn alskens okkulte krefter som forsøker å blafre litt med seilene gjennom kongelige kjendiser? Når engledamene nå først har fått leie de vigslede lokaler på vanlige vilkår, kan de så ikke få ha sine seanser i fred uten at innendørsaktivitetene skal overprøves av misjonsledelsen?

Kanskje gjør man klokt i å konsentrere seg om selv å bringe livets ånd inn i det høyst avdøde lokalet når de levende samles til sine egne møter? Å håndheve teologisk forhåndssensur overfor sine leietakere på arrangementer man ikke engang selv verken overværer eller er en medvirkende del av, virker jo ganske søkt. Dødt er det jo likevel uansett.

Himmel og hav!

Hode eller mage?

Onsdag morgen, første dag i september. NRK P1 melder at nærings- ministeren har en kommentar i forbindelse med skipsreder Fredriksens annonserte utflagging fra Norge. Giske sier: ”Jeg vil tro at dette er en avgjørelse som er tatt mer med MAGEN enn med hodet!” Sitat slutt.

Fordi næringsministeren åpenbart har vanskelig for å se en rasjonell begrunnelse for at mangemilliardæren vil flytte ut hele sin enorme pengebinge fra Norge, insinuerer han altså at mannen må ha vært overstyrt av følelser da denne avgjørelsen ble tatt. I beste fall hadde han et verbalt anfall av oppdemmet frustrasjon over norske skattemyndigheter. Men at det faktisk kan foreligge noen logisk gode argumenter for å si goodbye til et land med status som "verdens beste" - det er for statsråden utenkelig. Politikken kan det jo heller ikke være noe i veien med, siden et regjeringsskifte etter sigende ikke ville utgjøre noen forskjell for Norges svar på onkel Skrue.

Giske får uventet støtte fra andre norske rikinger med tisifret formue, så som Stordalen, Buchard og Ulltveit-Moe. Disse hevder omtrent unisont at det for dem er uproblematisk å drive internasjonal business på konkurransedyktig nivå ut fra fedrelandet, med hoderystende adresse til sin adskillig mer mediesky kollega.

For noen år tilbake viste en interessant BI-undersøkelse at over 60% av avgjørelser hos næringslivets toppledere ble tatt ut fra ”magefølelsen”. Altså er det ikke bare tørre tall, prognoser og fakta som spiller inn hos beslutningstakerne. I høyeste grad har også emosjonelle faktorer og indre drivkrefter avgjørende innflytelse.

Dette er også forhold som kan overføres på andre av livets områder, og som bør skape tankekors for noen og hver. Dyre sportsbiler, hus og designklær blir som kjent svært ofte kjøpt mer ut ifra magen enn hodet og lommeboka. For ikke å snakke om alle de som utvelger seg make og livsledsager mer styrt fra underlivet enn fornuften.. ,

Vi er altså slettes ikke alltid så forbasket velberegnende og rasjonelle som vi liker å innbille oss. Daglig blir milliarder av dollar flyttet, tunge politiske beslutninger fattes og utallige tommelfingre vendes opp eller ned på bakgrunn av disse høyst individuelle og uforutsigbare tilstandene. Uttrykk som ”nervøsitet på børsen” henspeiler et marked med svært små og sårbare marginer. En verden der ikke bare numeriske kalkyler og grafer råder grunnen, men der magefølelse og høyst menneskelige impulser kan gi seg plutselige og skjebnesvangre utslag i opp-eller nedadgående retning.

Ledere er også mennesker med hjerte, lever, nyrer, mage og hode. Det er ikke bare lov å bruke hodet; det er også en profesjonell plikt og dyd av nødvendighet. Allikevel kan ingen påberope seg å være så rasjonelt iskalde i hodet at de ikke i noen grad – bevisst eller ubevisst - lar seg påvirke av signaler fra magen. Bibelen sier at Gud ransaker vårt hjerte og våre nyrer. Og da ikke først og fremst med tanke på vår fysiske helse, men heller våre indre motiver og dypereliggende beveggrunner for atferd og valg.

Nå har riktignok noen større mage og hjerte enn andre. For noen synes også veien fra mage til hode å være i overkant lang, mens hjertekontakten virker midlertidig stengt eller totalt ute av drift. Enkelte kan også med god grunn mistenkes for å være tjukkere i hodet enn andre, til tross for at de ser ut til å klare seg rimelig greit og har til salt i grøten..

Felles for oss alle er imidlertid at vi er avhengige av en god balanse mellom de indre vitale organer og toppetasjen. Vi har alle våre egne valg vi må ta. Men om våre valg er styrt av fornuft eller følelser, kan iblant være svært vanskelig å avgjøre.

Stikkord her er kjente ingredienser som sunt bondevett, intuisjon, skjønn, gruppepress, stemning, fysisk/psykisk dagsform, stress, moralsk standard, tro, verdisyn og hjertelag – for å nevne noe.

Og som det står så treffende i den store kokeboka: Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være!

Forskjell på folk..

Min gryende høstdepresjon forsvant merkelig nok som dugg for sola (som i dag har glimret med sitt fravær), da jeg til morgenkaffen leste dagens VG-oppslag om de 33 innesperrede gruvearbeiderne i Chile. Arbeidslaget har til nå sittet (u)trygt forvart en drøy kilometer under bakkenivå i 18 dager. Og utsiktene er ikke veldig oppløftende:

- Vi fikk fortalt dem at de ikke ville bli reddet før nasjonaldagen 18. september, og at vi håper å få dem ut før jul, sier landets helseminister, Jaime Manalich til nyhetsbyrået Reuters.
Ifølge Manalich tok mennene nyheten med fatning, men risikoen er til stede for at de kan oppleve å få depresjoner og angst.
Sannheten om hvor lang tid redningsarbeidet kan ta ble en stund holdt skjult de første dagene etter at de ble funnet, fordi redningsmannskapene fryktet at de ville miste håpet. Gjennom et borehull sender de nå anti-depressiva, drikkevann, mat, kortspill og rene klær ned i en liten sjakt.
- Det vil være naivt å tro at de vil klare å holde motet oppe i så lang tid, begrunner helseministeren.

Så langt dagens VG/Reuters.

Og her sitter jeg i stua mi, en stakkars middelaldrende norsk mann med mange gode år foran meg i verdens rikeste land. Jeg har presens status som langtidssykmeldt og er i tilleggnyoperert i et kne, selvforskyldt slitasjeskadet etter årevis med milelang asfaltløping.
Men som man reder, ligger man. Bare spør skipsreder John Fredriksen. Han blir visst syk rett som det er for tiden, han også. Men da er det jo bare å flagge ut - behagelig godt over bakkenivå..

Her hos Jørgen Hattemaker har psyken tidvis vært slakt nedadgående mot gruvesjakta, etter ukesvis i sommer uten joggesko på beina. Så her sitter jeg, en smule selvmedlidende og vartes opp av min hardtarbeidende frue, med beinet høyt på en krakk når jeg ikke i nødens time er oppe småsutrende og prøver krykkene. Alle fjernkontroller og livsnødvendige duppeditter er heldigvis betryggende innen rekkevidde. Men så er jeg visst ikke riktig bra sjøl heller..

Mine dystre utsikter er som følger: 1 uke på krykker og smertestillende, deretter 4-5 ukers forsiktig gange og mye hvile. Så kan jeg sakte, men sikkert prøve ut mine halvgamle maratonbein. I friluft over bakkenivå. Øvrige framtidsutsikter er også svært lovende. Seriøst. Det nasjonale og lokale hjelpekorpset står formelig i kø for å bistå meg med sine profesjonelle råd og vink. With a little help from my friends, som det heter..

Ute er det nok en dag med regnvær, og ifølge medie-værgudene spøker det visst nå alvorlig for et etterlengtet rekeparty på vår flislagte terrasse i helgen. Hvilken bombe! Depresjon kan man jo pådra seg av mindre. Så er det da litt synd på meg likevel..

Men dagen blir faktisk upåklagelig mindre dritdårlig av å lese om denne nedsotede gjengen på andre siden av kloden, hvis framtidsperspektiv er et mulig liv i dagslys etter jul! Snakk om å overvære sin egen begravelse! Joggeturer og 5 om dagen er det nok også så som så med langt der nede i dypet. Nettilgang og mobildekning likeså. Lengre ned er det vel vanskelig å komme – bokstavelig talt. Noen påskjønnelse for ufrivillig overtidsarbeid fra arbeidsgiver eller forsikringsselskap er nok neppe heller øverst på dagsorden der i gården.

På den annen side blir nok gutta iallfall noen ørner i kortspill og løsning av verdensproblemer, samt forhåpentligvis svært gode venner! Felles skjebne, felles trøst må vite. Snakkis i globalmediene har de jo også blitt, med de uante potensielle muligheter for rikdom og berømmelse dette kan åpne for når de formodentlig atter ser dagens lys. Neida, aldri så gærent at det ikke er godt for noe. Og hadde jeg først vært der i deres gruvestøvler, hadde jeg nok benyttet anledningen til å anmode forsyningslinjene om å få firt ned noen utsøkte flasker migrenevennlig Chilensk rødvin. Og i mangel av Chiles nasjonalsang om drøye tre uker, tipper jeg høyodds på at gruvegraverne nok etterhvert vil stemme i med gode, gamle: ”Always look at the bright side of life! Dadom-dadom-tidom-tidom...”

Her i huset traller imidlertid radioen ut muntre toner fra evigunge Finn Kalviks gamle slager, med den fremdeles hyperaktuelle teksten:

Så fortell ikke meg at du er ensom
Og at sola aldri når fram til deg!
Kom ta min hånd og bli med meg på en tur rundt i byen
Så vil du snart forstå at du tar fullstendig feil!

Takkesangen oppad er herved aktivert og lykkepillene forsvarlig gjemt innerst i skapet. Luksuskrisen er avblåst, og Faren Over-signalet runger med sine lange toner fredfullt innvendig for denne gang. Egentlig skal du jo ikke tåle så inderlig vel den ulykke som ikke rammer deg selv. Men i dag gjorde jeg visst et hederlig unntak. Dagens katastrofenyhet fra Chiles beksvarte gruveganger hjalp meg iallfall til å få et noe mer nyansert perspektiv på min egen, stillesittende tilværelse. Oppløftende, paradoksalt nok..

Visst er det forskjell på folk!

Ledere med selvinnsikt

Etter å ha lest kronikken med overstående tittel i ukens KS, får jeg en slik ubeskjeden trang til å stemme i med apostelen Paulus: Jeg skulle egentlig ønske at alle var som meg!

Like smilende og rettroende. Like forbilledlig, like respektabel, like uklanderlig og like godt likt på Sørlandets bibelbelte så vel som i hele den Kongelige, norske Pinsebevegelse. Selvinnsikt har jeg også. Som Aage Samuelsen sang så beskrivende: Å bli noe bedre enn meg, det syntes jeg var vanskelig.

Er vi for ukritiske, kan det jo skape stor frustrasjon og i lengden et negativt syn på hva evangeliet er. Løsningen er altså: Vær mer kritisk! La oss på vegne av hele vår renhårige hjord markere behørig avstand til alle som ikke lever og lærer slik som oss. Og i særdeleshet dem som opptar pinlige spaltemeter i den kristelige sladrepressen og skaper jordskjelv på ryktebørsen. La oss ryste støvet av våre salige føtter,i etterpåklokskapens hellige navn.

La oss resolutt og kontant spytte ut av vår munn det som ikke smaker nøyaktig slik vi selv ville laget det i tråd med Mor Pinses store, reformerte kokebok. For det er jo her vi finner suksessoppskriftene på godt, gammeldags gudsbilde og godkjente kristendomstyper av edel norsk kvalitet. Bare husk og spe det hele ut til en smidig deig med litt relevant, kirkepolitisk korrekt krydder. Da får vi nok fram det usyrede brødets fortreffelige konsistens. Uten sjenerende klumper av amerikansk livsstil og herlighetsteologisk bismak, selvsagt.

La oss ikke bare klaske til den irriterende myggen, men også skyte kamelene! La oss i samme slengen også lage oss noen moteriktige kamelhårs-lusekofter av kadavrene, som kan legitimere vårt åndelige slektskap med ørkenprofeten Johannes.

Da skal vi nok etter hvert se at folk flest vil få et positivt syn på oss også. Da slipper vi nok billig unna alle disse uheldige signalene og plagsomme urokråkene som stiller vårt eget gode navn og rykte i et dårlig lys. Da vil nok alle syndbetyngede hedninger i vårt land omsider komme løpende til våre møter og erkjenne hvor fantastiske vi er, til forskjell fra alle tvilsomme humbugmakere. Vi som så gjerne vil fremstå som litt mer åndelig seriøse og kompetente, helstøpte og velspiselige enn alle andre. Eller i alle fall litt mindre dritdårlige.

Vårt motto er nå som før: Kom som du er, men bli som oss.
For det er jo vi som har skjønt det. Amen.

En diagnose for alt

Verden går stadig fremover. Ting som i gamle dager enkelt og greit ble betegnet som umoral, blir i vår opplyste tid sykdomsforklart med flotte fremmedord som ”traumatisk syndrom”, ”obsessive compulsive disorder” og annet akademisk på utenlandsk. Moderne psykiatri synes i økende grad å spille på lag med små og store kriminelle, seksualforbrytere, voldsmenn, tyver og notoriske gærninger av ymse slag. Det glade budskap er: ”Gratulerer! Du erklæres herved for ikke tilregnelig og ansvarlig i gjerningsøyeblikket. Din ABCD2XFWH taler til din fordel i formildende retning.”

(klikk for større bilde)
Det er utrolig hvordan en slik velklingende diagnose hjelper på selvfølelsen. Nesten som en hedersbevisning man bør ramme inn og henge opp på veggen. Og merkelig nok kjenner man seg ikke sykere av det, men snarere friskere og lettere til sinns. Verre blir det ikke heller av at man endelig har funnet en medisinsk tittel å legge skylda og ansvaret over på, og som får en til å føle seg litt mindre dritdårlig. A diagnosis a day keeps the reasoning away.. Blå resept og pilleboks er betraktelig lettere å ty til enn botsbenken.

Ikke ukjente Bjarte Baasland poserer villig i helgens medieoppslag med sin nyervervede diagnose ”Velo-Cardio-Facial-Syndrome” (VCFS), som ifølge ham selv skal være en hovedårsak til at han i løpet av få år spilte bort rundt 55 millioner kroner på nettpoker. Her ligger altså svaret bak at han skal ha ruinert sine foreldre gjennom svindel og løgn, og ødelagt andres liv så vel som sitt eget. ”Hele livet har jeg følt at jeg ikke er som alle andre. For meg ble det en lettelse at jeg endelig fikk en diagnose, da det setter mine lidelser i et system og forklarer mine problemer”, sier han.

Før i tiden kalte man en spade for en spade. Stjal du, så var du en tyv. Svindlet du noen, så var du en bedrager. Men verden er ikke lenger det den engang var. I dag har vi kompliserte, latinske navn på det meste. Sammensatte ord og begreper ingen egentlig begriper seg på, men som visstnok skal forklare hvorfor Jeppe drikker, ikke bare at han gjør det. Alle alfabetets versaler benyttes i dag for å gi problemverstingene et mer akseptabelt ansikt. Det skal vekke medlidenheten og forståelsen i oss, inkludere og ikke utstøte. Forståelig nok, så langt.

Og ærlig talt: Min intensjon med disse linjer er ikke å harselere skadefro og selvrettferdig over andre menneskers tragedier og livsskjebner som brettes ut i all sin sosialpornografiske gru. Jeg har nok med mine egne synder og skavanker. At det også finnes bakenforliggende årsaker og historikk bak de fleste dumheter som begås av oss mennesker, er hevet over tvil. Barndom, oppvekst, arv og miljø – alt kan brukes til vår fordel for å forstå seg i hjel på vår til tider ubegripelige atferd. Visst er det tragisk.

Men er det ikke ennå mer tragisk å fritas for skyld, når ansvaret vitterlig er mitt? Gjør vi ikke hverandre en bjørnetjeneste ved å bagatellisere synden, framfor å kalle den med dens rette navn? Berøver vi ikke mennesker muligheten for en reell gjenopprettelse og forandring ved å frata dem ansvaret? Underminerer vi ikke vår egen rettferdighetssans ved å kompensere for syndens alvor gjennom alskens velmente strykeøvelser medhårs? Er ikke sannhets erkjennelse, innrømmelse og bekjennelse indre prosesser av avgjørende verdi for vårt livs helse, og som ikke kan erstattes?

For et års tid siden skrev jeg litt om dette temaet her på bloggen, der jeg blant annet reflekterte litt over følgende: Mon tro om Adam og Eva var strafferettslig tilregnelige i gjerningsøyeblikket? Kanskje led de egentlig av en eller annen ukjent psykotisk/emosjonell forstyrrelse? Burde ikke Gud heller ha sett gjennom fingrene med det de gjorde, og heller sperret dem inne til oppbevaring på ubestemt tid? Eller hvorfor ikke en slags terapeutisk samfunnsstraff i Edens hage? Hvorfor møtte de ikke større forståelse og gjennomslag for sine desperate argumenter til eget selvforsvar: ”Kvinnen som du gav meg, dåret meg!” ”Det var egentlig ikke meg, men hageslangen…”

Hvor bevisste var de i forhold til de varige skader og fryktelige konsek- venser som synde- fallet fikk, både for etterkommerne og for hele skaperverket? Hvilke formildende omstendigheter talte til forsvar for våre forfedre? Står vi som mennesker i dag selv moralsk ansvarlige for våre gjerninger? Eller kan vi ikke alle like gjerne påberope oss en eller annen multi-hyper- ABCD-diagnose? Kan vi ikke bare anskaffe oss en henvisning til syndebukker, som kan unnskylde og bortforklare våre uvettigheter og gi oss forhandlingsgrunnlag for strafferabatt?

Eller er det andre som må bære ansvaret for og konsekvensene av våre handlinger, bare vi har en flertallsjury på vår side eller en psykiatrisk diagnose som gir oss dispensasjon fra loven? Ut ifra hvilke kriterier kan såkalt bemyndigede ”sakkyndige” og fagautoriserte forståsegpåere avgjøre graden av min tilregnelighet, slik at jeg eventuelt ikke kan stilles til ansvar for ting jeg sier og gjør? Og i hvilken grad åpner dette uante muligheter for spekulasjon og utnyttelse?

Hvor har de blitt av i dag, alle de som når de blir tatt med buksene nede, ikke har noe annet å skylde på enn sin egen dumhet? Har de utgått på dato, de som ærlig innrømmer: Det var rett og slett min skyld, det som hendte? Jeg tar ansvaret, uten forbehold og formildende omstendigheter. Når ble det egentlig politisk korrekt å gå på akkord med sin egen samvittighet?

For den ydmyke, angrende synder finnes det både nåde og tilgivelse. Juridisk sett kan en slik uforbeholden tilståelse også gi rom for både oppreisning og strafferabatt, da det baserer seg på en klar erkjennelse av de faktiske forhold. Men den som tyr til det urgamle diagnostiseringstrikset fra Edens hage, vil nok i økende grad også slite med et troverdighetsproblem.

Det elendige regnværet

Regnet plasker ned utenfor stuevinduet mitt. Som den vaskeekte nordmann jeg er, forbanner jeg stille den dårlige norske sommeren som hindrer meg i å fullføre min nøye planlagte flislegging av terrassen. Og så akkurat nå da, selvfølgelig! Full av oppgitt selvmedlidenhet og irritasjon over upålitelige norske værmeldere som spolerer våre feriesysler, trakter jeg meg en velfortjent kopp Fairtrade-kaffe mens jeg setter meg godt til rette i godstolen. Jeg sender opp en tynn, liten bønn: "Kjære Gud, la det slutte å regne så JEG kan..."
Derfra tar jeg meg med noen få tastetrykk inn på dagens nyheter. Overskriftene skriker formelig imot meg:

”Så mange som 14 millioner mennesker anslås nå å være rammet av flomkatastrofen i Pakistan. Ifølge UNICEF er 6 millioner av disse barn, og 2,7 millioner av dem trenger akutt, livreddende hjelp. FN anslår at så mye som 1.600 mennesker kan ha mistet livet i katastrofen, men myndighetene opererer foreløpig med 1.343 som det ofisielle dødstallet.
Pakistanske katastrofemyndigheter sier at 1.588 mennesker har blitt skadet og 352.291 personer er reddet så langt. Mer enn 722.600 boliger og 4.600 landsbyer er skadet eller fullstendig utslettet av vannmassene, sier myndighetene ifølge CNN.” Sitat slutt.

Uffameg da, tenker jeg. Snakk om ubeleilig nedbør! Ubekvemmeligheten oversvømmer meg idet jeg taster meg hurtig videre. Videre til neste sjokktall fra flommen i Kina. Samt oversvømmelser i Sør-Europa. Alle som har mistet sine kjære, hjemmene sine, inntektsgrunnlaget sitt og maten sin. Nisifrede tall av menneskeskjebner som har helt andre bekymringer enn våte terrassefliser og defekte hårtørkere. Mennesker som ikke aner hva det vil si å klikke seg inn på Verdidebatt for å diskutere pavens skjegg, mens folk dør som fluer bare noen flytimer unna.

Kvalmen tar meg og sam- vittigheten gnager når jeg leser hva vi kristne synes å være opptatt av i en nødtynget verden som roper etter hjelp. Vi er så bedøvede av vår egen egoisme og navlebeskuelse, at vi knapt enser realitetene som skjuler seg bak tallenes tale. Vår immunitet mot ofrenes nødskrik gjennom media har suksessivt gjort oss skammelig apatiske, følelsesløse og handlingslammet. Om vi får det aldri så mye servert med fete krigstyper og tårevåte barneøyne, klarer vi rett og slett ikke å ta inn over oss all den fortvilelsen dette representerer. Som strutsen på hodet i sanden famler vi oss fram til en slags moralsk og teologisk plausibel forklaring om at vi selvsagt er inkapable til å hjelpe alle. Ingen forventer da det av oss? Eller vi legger enkelt og greit ansvaret over på Gud og Bistandsministeren. Eller misjonærene, for den saks skyld… Samtidig gnåler vi videre over våre små og store luksusproblemer.

Jeg føler meg ærlig talt som presten eller levitten som så det nedslåtte offeret ligge der ved veien, men som nøyer seg med litt hoderystende kors og bevares før jeg haster videre til viktigere ærender. Når skal vi egentlig stoppe opp for det som den barmhjertige samaritanen gjorde? Vi som knapt gidder å bry oss om de som ligger mer eller mindre utslåtte i vår umiddelbare nærhet.

Og hvem bryr seg egentlig om mine meninger, så lenge jeg lar terrasseflisene og kaffekoppen i godstolen gå foran min neste?

Men nå klarner det endelig litt opp… I hvert fall utenfor.

En sporvogn til besvær – 3.og forhåpentlig siste del!

Da har det under skjedd, som svært få inntil nylig ikke holdt for sannsynlig:

NSB har unnlatt å svare på min advokats brev, som på nytt påklaget den frenetisk strenge bøteleggingen av min skjebnesvangre togtur den 9.mars i år. Historien for øvrig er å lese her på bloggen, hhv under april (27) og juni (25).

3-ukers fristen har nå utgått for tilsvar fra NSBs side. I henhold til min advokat kan saken dermed regnes for avsluttet!

NSB har til nå imidlertid ikke engang giddet å sende et svar om hvor saken står. Det sier vel sitt om kundeservice-kontoret ved statsbanene, som garantert har flere og mer presserende saker liggende i bunken i disse travle høstdager. Dette regner jeg med at min fremragende sakfører i Help Forsikring AS nok har spekulert i, og vunnet på NSBs byråkratiske sommel. En genistrek, spør du meg.

Vår seier over det mektige NSB-uvesenet viser med all tydelighet at man faktisk ikke behøver å legge seg flat for urettferdigheten – selv om det i dette tilfellet kun dreide seg om en skarve tusenlapp. Den moralske seieren og hevet selvfølelse er selvsagt av langt større verdi. Så stor at den jamen fortjener en aldri så liten feiring.

Champagne-glasset er hevet og stemningen er upåklagelig!

Gud eller gud?

NTB refererer i dagens VG fra Nidarosdomen, og gårsdagens samtaler mellom prest Per Arne Dahl og gjestene kronprinsesse Mette Marit og utenriksminister Støre. Olavsdagene i Trondheim ble innledet med en såkalt ”kjærlighetssamtale” der de to celebritetene reflekterte rundt livets store spørsmål: Tro og tvil, liv og død.

Det som fanget min oppmerksomhet umiddelbart og som jeg fant høyst interessant, var NTBs konsekvente bruk av ”gud” - med liten forbokstav. Her er noen eksempler:

- ”Kronprinsesse Mette-Marit fortalte om hvordan salmer gir henne kontakt med gud..”
- ”Jeg møter gud der, sa kronprinsessen..” (når horisonten buer seg over havet).
- ”Store deler av samtalen med Jonas Gahr Støre handlet om utenriksministerens forhold til gud og døden.”

Det er ikke mange årene siden det var en selvfølge å omtale Gud skriftlig som egennavn i norske medier – dvs. med stor forbokstav. Ingen var dermed særlig i tvil om hvem det var snakk om: Bibelens Gud, den Allmektige himmelens og jordens Skaper, Jesu Kristi Gud og Far. I dagens pluralistiske, multikulturelle samfunn blir dette imidlertid mer og mer sjeldent, og gudsmonopolet er forlengst opphevet. Det bør derfor være god grunn til å spørre:

Hvilken gud er det snakk om? Hvilket evangelium? Eller hvilken Jesus, for den saks skyld? Bare i Spania er det jo over 1 million innbyggere som bærer det navnet.. En amerikansk gateevangelist i Sao Paulo spurte en forbipasserende: ”Do you know Jesus?” Svaret kom spontant: ”Oh yes, he lives just around the corner, third floor..” En Sudan-misjonær fortalte meg for mange år siden om et barn som under en velsignelsesseremoni ble gitt det klingende navnet: Jesus Maria Mercedes Benz! Bare topp kvalitet hele veien, med andre ord…

Volkswagen har i sin markedsføring ubeskjedent gitt seg selv navnet ”Das Auto” – bilen. Men når min tyske nabo sier at han skal vaske ”Das Auto”, betyr det da nødvendigvis at han har en folkevogn? Det du hører omtalt er ikke nødvendigvis identisk med objektet det siktes til. Slik kan man jo fortsette assosieringen: Det er fullt mulig for to personer å bestille tur til ”syden” på uspesifisert billett, der katalogene frister med bilder av sol og varme strender. Imidlertid kan de to havne på vidt forskjellige steder, dersom ikke bookingen spesifiseres til nøyaktig samme destinasjon, fly og hotell. Eller ta den klassiske ketchup-reklamen, der kunden ber ekspeditøren i pølseboden spesifikt om Idun ketchup. Hun spør: Hva slags Idun ketchup? Kunden hevder hardnakket at det finnes kun èn Idun ketchup, hvorpå damen svarer med faglig tyngde: ”Å ja? Vanlig – salsa – chili…” Ikke så greit bestandig, når etikettene er til forveksling like.

Personlig tviler jeg ikke på troverdigheten i kronprinsessens ord, når hun hevder at hun ”..får kontakt med G(g)ud gjennom salmeboka.” Hun er i så fall langt fra alene om å oppleve dette. Jeg tror heller ikke at Gud er så vanskelig tilgjengelig som mange vil ha det til. Gud kan utvilsomt tale til folk på mange ulike måter, og det er ingen grunn til å begrense dette repertoaret mer enn strengt tatt nødvendig. Da er det langt større grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor hellig Stiklestad-kongen var, som jo fikk æren for å ha "kristnet" Norge ved sverd. Hans metoder bør nok legge en naturlig demper på festlighetene i Trondheim, iallfall for de som ser grunn til å feire dette som et slags kristelig jubileum.

Min digresjon her dreier seg mer rundt fenomenet ”Gud” eller ”gud”. Spørsmålet blir: Er det samme g(G)ud vi taler om? Hvordan er h(H)an og hvordan blir h(H)an definert? Eller er det kanskje en hun eller en det?

Kjært barn har som kjent mange navn. Kanskje er det grunn til også å hevde at kjært navn har mange barn? Noe av utfordringen er at H(h)an ofte ikke identifiseres eller legitimeres i det hele tatt. ”Gud” eller ”vårherre” har liksom blitt et universelt fellesbegrep man kan putte hva som helst i etter eget forgodtbefinnende. Muslimene tror jo for eksempel også på Jesus, men da som profeten Isa – ikke som Kristus, Guds Sønn. Spørsmålet blir da: Tror vi på den samme Jesus? Når en kristen sier: ”Jeg har møtt Jesus”, ligger det implisitt at han da har personlig kontakt og forbindelse til Ham som en levende person og frelser. Men om noen spør deg: ”Kjenner du Per?”, er det slettes ikke gitt at det er samme Per vi snakker om…

Min taxisjåfør i New York for mange år siden virket im- ponerende opplyst da han spurte meg entusiastisk: ”Do you know mr.Hansen in Oslo? Good friend of mine…”

En nærmere spesifikasjon av hvem eller hva vi snakker om, bør absolutt være påkrevet før man gir seg selv eller andre status som ”kristen” eller ”gudstroende”. Ofte skal man ikke grave dypt før man kan avdekke at man ikke bygger på samme grunnfjell. Faren for å oppleve ”god dag mann – økseskaft” er ganske overhengende, dersom man ikke forvisser seg om at man snakker om samme person. Eller for å si det med den svenske forfatteren, som for noen år tilbake ga ut en bok med den glimrende tittelen: ”Det är inte Gud alt som glimmrar!”

Innenfor...men utafor?

”Innenfor eller utenfor, hvor skal du stå en gang?” Omtrent slik lyder de første linjer i en kjent pinsesang, hyppig brukt i gamle dagers vekkelsesmøter, der synderne ”utenfor” ble utfordret til å gjøre opp sin sak med Gud og snarest komme seg ”innenfor” Perleporten. En annen strofe lød: ”Hør hvor det stormer der ute; her er det fredfullt og tyst”.

Mitt anliggende med disse linjer er - med litt ordspill - å sette litt reflektert søkelys på såkalt ”utadrettet” kristendom. Mange moderne, gladkristne forsamlinger mener seg å ta misjonsbefalingen på ramme alvor, vektlegge imponerende evangeliseringsprosjekter og prioritere storstilte ressurser for å vinne de mange ”utenfor”.

Ikke sjelden opplever man imidlertid - paradoksalt nok - at interessen daler, vedlikeholdet skranter, kravene øker og omsorgen forvitrer raskt for den enkelte som allerede ER vunnet. Og kjærlighetsfelleskapet med hverandre - det som Mesteren selv sa skulle være selve hovedvitnesbyrdet for all verden at vi er Hans disipler - ender altfor lett opp som salderingspost i annen rekke. Om ikke i teorien, så i alle fall i praksis. Evangeliet må jo stadig videre og verden der ute skal vinnes. Vi har da ikke anledning til å bruke så mye tid og krefter på våre egne..

Problemet med dette er bare at man så lett kommer i skade for å sage over den greina man selv sitter på. Med våre unnfallenhetssynder undergraver vi vår egen troverdighet, dersom utvidelsesprosjektene åndelig talt går på bekostning av inneklima og temperatur. Uten lys, vann og varme visner alle levende planter på rot. Vi glemmer ofte at Han som er misjonens Herre, også er den gode Hyrde og Vingårdsmannen. Det ene må derfor gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

Det advares gjerne også mot å bli for navlebeskuende og ”innadvendte”, og det tilsynelatende med rette. Selvopptatte, tungetalende kristne med store bibler og små hjerter er det dessverre ikke vanskelig å oppdrive. Og Foreningen til Innbyrdes Beundring lever fremdeles i beste velgående. Men kvantitetsvekst-kåte ledere og overambisiøse misjonærer med skylapper, spisse albuer og forskrekkelig dårlige sosiale antenner for de nærmeste rundt seg, skal man sannelig heller ikke gå så langt for å finne. På den annen side blir det stadig lengre mellom varmestuene der kjærlighetens ild er brennende for hverandre, så vel som for de utslåtte og fortapte. Markedskreftenes konkurransementalitet stiller også her sitt nådeløse ultimatum til de nyfrelste: Klar deg selv som best du kan! Et slags kristendommens The Survival of the Fittest - bare den sterkeste overlever..

Misforstå meg rett: Jeg tror av hele mitt hjerte på misjonsbefalingen. Jeg har deltatt i utallige misjonssatsinger gjennom mange år i tjeneste og har på ingen måte mistet gløden eller troen, om noen skulle mistenke meg for det. Jeg tror også at alle verdens mennesker er inkludert av Gud i Jesu frelsesverk, selv om vi alle i utgangspunktet er utenfor samfunnet med Gud. Derfor er menighetens viktigste oppgave å forkynne evangeliet for ”all skapningen”, slik at alle kan få verifisert sin rettmessige frelse.

Jeg er selvsagt også klar over at det er Jesus man frelses både ved og til - ikke mennesker eller menigheter. Og Herren skuffer aldri, selv om vi selv og andre kan gjøre det. Han var selv et lysende eksempel på å inkludere de fortapte der ute, såvel som å ta seg av sine egne. Men med kalkulert risiko for å være faretruende lik den hjemmeværende sønnen: En flau bismak har iblant meldt seg når det oppstår et misforhold mellom hvordan ”de ufrelste” tilsynelatende behandles med større respekt og interesse, enn de som allerede er vunnet over på den ”riktige” siden. Som den nyfrelste svensken sa: "Jag har inga problem med Gud - det är hans fanclub jag inte fixar!"

Det har ofte forundret meg hvordan profesjon- elle sports- fiskere som Rex Hunter kan kaste den flotte fisken uti igjen, ofte etter å ha strevd i timesvis med å få den! Poenget synes altså ofte ikke å være fiskens videre skjebne på land, men snarere kicket og æren av å få den på kroken. Her ligger selvsagt andre motiver til grunn, og ingen allegorier er fullkomne. Likevel synes jeg parallellene til kristen misjon er slående. Ved Peters store fiskefangst ropte de på lagsbrødrene i de andre båtene om assistanse. Har vi kanskje noe å lære her?

Det jeg spør meg om er derfor ikke hva man blir frelst ifra – det har vi hørt mange herlige og gripende vitnesbyrd om. Men hva blir man egentlig frelst til? Er det ikke vel så viktig å vektlegge hva man blir frelst inn i, så vel som hva man åndelig talt blir frelst ut av?

Israelsfolket ble jo heller ikke ført ut av Egyptens mørke for å ende opp i et ubeboelig ørkenland. De hadde et bedre bestemmelsessted; et løftesland de skulle innta og som fløt av melk og honning. Kana`an er langt ifra ment som et forbilde på himmelen - der oppe blir det forøvrig ingen fiender som ligger i krig med oss! Det er derimot et bilde på det kristne livet vi er ment å leve her nede - med Gud, med hverandre og med oss selv. Og Gud skal vite at det til tider langt fra er noen himmel å begi seg over grensen til filisterland, der kartet slettes ikke alltid stemmer med terrenget. Du vet hva du har, men ikke hva du får..

Ingen vil hevde at det er særlig ansvarlig å sette barn til verden, for deretter å gamble med hvor det skal vokse opp, og hvem som skal være deres nærmeste omsorgspersoner. For å bruke en litt poetisk metafor: Får man ikke selv nok fòr, er det vanskelig å ha noe å gi til de som er både utenfor og utafor! Og ”utafor” behøver man strengt tatt ikke stå utenfor flokken for å være. Det er dessverre fullt mulig å fryse i hjel både på innsiden og utsiden av menigheten. Noen opplever sogar det bisarre paradoks å bli frosset ut av de samme personene som forsøker å invitere andre inn i varmen…

Samtidig er det jamen utrolig hvordan man kan overleve ”der ute”, bare man er godt kledd og får i seg nok mat. Herrens planter kan være følsomme, men også utrolig levedyktige. For en tid tilbake traff jeg på en gammel venn av meg, som av flere grunner hadde levd uten kristent felleskap i 25 år. Imponerende nok hadde han ikke bare troen intakt, men utvilsomt også det åndelige livet med Gud! Samtidig hadde han en del andre livskvaliteter jeg har savnet å se hos mange trauste møtegjengere, deriblant godt vennskap og tid for hverandre. Hva hadde egentlig jeg å tilby ham?

Det har alltid forundret meg hva som kan få et stakkars menneske til å velge et liv som uteligger, framfor å ha et fast tak over hodet. Noen velger det riktignok ikke selv. Men jeg har selv snakket med dem som faktisk foretrekker et liv på gata, fordi et "vanlig" liv i felleskapets kjølige etablissement ville for dem bety ennå mer smerte og ensomhet. Holberg sa det så treffende: Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor. Forstå det den som kan..

Derfor er det viktigste uansett være å være ”inne” med Jesus. Han som er Døren, sa noe om at vi som troende skulle gå inn og gå ut og finne føde. Jesus selv hentet åndelig næring av å gjøre Faderens vilje og stå i hans tjeneste. Kanskje kan han ha ment at det må være et sunt, likeverdig balanseforhold mellom det å gå inn og det å gå ut?
Er det ene strengt tatt mulig uten det andre? Er det ikke egentlig to sider av samme sak, og at det ene naturlig fører det andre med seg? Noen vil til og med gå så langt som å påstå at å være innadrettet i positiv forstand, faktisk er en forutsetning for å være effektiv utadrettet.

For eksempel: Kristen TV kan aldri gjøre annet enn å reflektere og formidle den virkelighet som faktisk eksisterer. Slik kan kristne TV-programmer heller aldri verken kompensere for eller dekke over de mangelsykdommene som Kristi kropp lider av idag. Folk er ikke dumme, og den nakne sannhet er åpenbar for alle: Vi er faktisk ikke bedre. Vi er mennesker - vi vil, men vi får det ikke alltid til. Om vi forsøker å skape et annet inntrykk, er i beste fall dumhet og i verste fall å føre folk bak lyset og ikke til lyset.

Som gamle, gode Aha synger: The sun always shines on TV. Men det virkelige livet har uværsdager med blåst, lyn og torden - aldri konstant sydenvær og palmesus. Ting er dessverre sjelden slik de fremstår og ser ut til å være ved første øyekast. Hva slags virkelighet vi søker å vinne mennesker til, vil fort vise seg lengre framme. Men ærlighet varer alltid lengst: What you see is what you get! Min påstand er at dette på sikt faktisk virker mer tillitvekkende enn som en slags avslørt nederlagserklæring.

Det kristne livet er ment å leves innenfra og ut. Derfor vil heller aldri vår ytre virksomhet kunne overstyre kvaliteten på vårt indre liv. For dersom varmeelementene ryker og fyringen forsømmes i stua hjemme, varer det ikke lenge før kulda setter inn der hvor forfrosne sjeler skulle søke ly for stormen som herjer utendørs..

Ryktene går fort, og fornøyde kunder kommer alltid tilbake. De skuffede kan derimot fortere overgå de mest prangende reklamekampanjer og festtaler med referanse til sine personlige erfaringer: Been there, done that, got the T-shirt.. Èn såret og skuffet sjel er lett en for mye. Eller er vi like uforsvarlige og ansvarsløse i Guds menighet som i norsk sykehussektor, som tar inn flere pasienter enn de evner å ta hånd om? Resultatet er feilbehandlinger, forsømte korridorpasienter og fortvilte pårørende med bristende tillit til helsevesenet..

Vår tids store kristen-krise er som Ole Paus uttrykker det: Vi har alt – men det er også alt vi har. Jeg vil også tillegge at vi i kristen sammenheng sliter med en ikke ubetydelig troverdighetskrise. For hva skal vi føre andre inn i, dersom vi ikke selv med hånda på hjertet kan anbefale noen å bli en del av det? Og hvordan kan vi tro at andre skal trives og finne seg vel til rette innenfor der det er "fredfullt og tyst", dersom vi selv ikke gjør det og føler oss ”utafor”?

Tabernaklet i ørkenen var lite prangende på utsiden, men svært så påkostet innvendig. Vi kristne ynder imidlertid ofte å gi et bedre kvalitetsinntrykk gjennom vår utvendige fasade, enn hva som faktisk er tilfelle på innsiden. Men når flere smetter umerkelig ut bakdøra enn de som kommer inn hoveddøra, og vinninga går opp i spinninga - da har misjonsmenigheten muligens et akutt lekkasjeproblem som bør tettes?

Mon tro om ikke mange ny- omvendte sjeler i dag føres ut i et slags åndelig Ingen- mannsland? Inne med Jesus - men likevel utenfor det varme veksthuset man ut ifra etiketten forventet å finne i den organiserte kirke? Eller motsatt: Inn i den utadrettede menigheten - for deretter å rekrutteres til den kristelige resirkulasjonen, der mange i verste fall ender opp såret på slagmarken, halvdøde av frustrasjon og mangelfull åndelig ernæring?

Og med åndelig ernæring mener jeg ikke møteforkynnelse. Kristelig ordgyteri har vi da evig nok av, og vakre gudsord, saftige prekener og velartikulert undervisning er langt fra mangelvare i våre dagers informasjonsalder. Men hvor er kjærlighetens ånd?
Når kjente du sist den gode følelsen av å være sett, akseptert, elsket, verdsatt og godtatt for den du er – som du er? Dette er det grunnleggende behovet i hvert menneske, og også sentrum i Guds farshjerte. Men menighetens uskrevne konformitetsmotto synes lenge å ha vært dette: Kom som du er, men bli som oss!

For meg har det alltid vært kvaliteten i livet jeg selv opplever med Jesus som er drivkraften og motivasjonen i min tjeneste og forkynnelse til andre. Hans kall, hans nåde og forsoningens kraft i mitt eget liv er selve essensen og grunnvollen i mitt vitnesbyrd. Når det er sagt, er det svært vanskelig å løsrive dette fra det åndelige felleskapet jeg har – eller ikke har - med mine trossøsken. Dermed får også lett vårt vitnesbyrd en hul klang og farlig slagside, når vi som kristne fortsatt må ty til unnskyldende bortforklaringer som:
”Se ikke på meg eller dem – se på Jesus!”

Evangeliet dreier seg ikke bare om min egen og andres private evighetsforsikring. I høyeste grad handler det om et svært krevende liv som skal leves i realtime her og nå. Til dette trenger vi både Gud og hverandre. Her ligger også den store utfordringen for oss alle - enten vi er inne, ute eller utafor. For ikke å snakke om alle som kommer utenfra og inn, men likevel føler seg utafor.
Og i tillegg alle de innenfra som har havnet utenfor, men som fremdeles er innenfor på innsiden… Tok du den?

Siempre con nosotros!

Med denne inskripsjon- en på sin T-skjorte hyllet den spanske målscorer- en Andres Iniesta sin avdøde Barcelona-kollega Dani Jarque, som omkom av hjertesvikt under en treningsleir for et knapt år tilbake. Iniesta vrengte gledesstrålende av seg topptrøya etter sin avgjørende scoring for Spania mot Nederland i VM-finalen, og til ære for sin venn blottla han den spanske teksten på brystet sitt foran øynene på milliarder av TV-seere: Siempre con nosotros! - ”Alltid med oss”.

”Alltid med oss!” er selvsagt billedlig ment: Det er kun minnet om den unge fotballspilleren som lever videre blant hans venner og kolleger. Men faktum er at Dani Jarque er ugjenkallelig død, for aldri mer å vende tilbake. Det er hardt å innse at en kjær person er borte for alltid. Alt man sitter tilbake med er minner fra en svunnen fortid. Forståelig nok klamrer man seg fast til lojaliteten og samholdet i laget, som om den døde fremdeles er en del av dem.

For 2000 år siden var det en annen finalespiller som triumferte langt ut i siste ekstraomgang. De fleste trodde både han og laget hans hadde tapt. Men da det så som mørkest ut, viste denne terminatoren seg fra en så langt ukjent side: Han hadde seiret. Ikke bare for seg selv, men på vegne av både sitt eget lag så vel som sine motstandere! Og det fineste av alt: Han lever i beste velgående! Alive and well, som amerikanerne sier.

Da avskjeden for hans jordiske liv var kommet, var det ikke hans lojale venner og medspillere som gav seg selv og hverandre et fattig trøstens ord: Alltid med oss! Det var faktisk ham selv som gav det mektige løftet: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! Ordene kom heller ikke fra et forhistorisk spøkelse, men fra en mann som helt siden den gang har stadfestet sitt ord og manifestert sitt nærvær blant sitt folk.

”Alltid med oss” er for oss ikke en tom frase i de store oppturer eller nedturers time. Ei heller er det bare en vakker, følelsesladet klisjè uten reelt innhold og mening. Det er et velbegrunnet og veldig løfte fra en høyst levende mester, som gav alle hans daværende og nåværende venner håp i hverdagen og tro for framtiden. Finnes det noen om hvem vi kan si: ”Alltid med oss!”, så er det Ham! Og er det noen som kan si det med glede og visshet, så er det vel oss!

Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper – jeg frykter ikke. Hva kan vel et menneske gjøre meg? (Hebr.13:6)

Siempre con nosotros!

En stor og forferdelig dag!

Idag, 11 juli 2010 vil Soccer City Stadion i Johannesburg på Afrikas sydspiss være gjenstand for hele verdens oppmerksomhet. Enorme spenninger og forventninger knyttes til hva som vil skje i VM-finalen. Sannsynligvis kommer flere neglebitende menneskers øyne til å se samtidig mot Sør-Afrika i dag enn noen gang tidligere i historien!

For de to europeiske landslagene som braker sammen i finalen vil årevis av forberedelser, beinhard trening og konkurranse nå sitt høydepunkt. De har begge betalt prisen for å kjempe om det største av alle fotballtrofeer ved å passere alle krevende faser av kvalifiseringer. For de fleste av spillerne, deres ledere og trenere vil dette utvilsomt være deres respektive karrierers definitive høydepunkt. Samtidig vil det bli det absolutte klimaks for alle deres millioner av fans og supportere verden over. Hele deres nasjons ære står på spill – for ikke å nevne de enorme økonomiske bonuser som venter vinnerne. Når den engelske dommeren Howard Webb blåser i fløyta i kveld kl 1930 lokal tid, gjenstår kun 90 minutter av høyfrekvent fotballaction fram til en etterlengtet seier for det mestscorende lag.

Alskens spådommer fra eksperter, blekkspruter og tippekuponger til tross: Ingen kan naturligvis forutsi noe skråsikkert om utfallet av den siste, store kampen i høytiden og om det blir spanjoler eller hollendere som stikker av med det høythengende Jules Rimet-trofeet. Til det er ballen for rund. Men en ting kan vi garantere med absolutt sikkerhet: Det vil bli både en stor og forferdelig dag!
Man kan saktens spørre seg: Hvordan en dag kan bli både fantastisk og forferdelig på samme tid? Svaret er åpenbart: For vinneren vil det bli en stor dag, men for taperen vil den bli forferdelig!

Å ha kjempet så lenge og hardt for å komme til finalen, for så å tape den siste og avgjørende matchen vil bli en selsom opplevelse. For taperne vil det derfor bli en fryktelig dag. For vinnerne derimot vil det trolig bli den største dag i deres liv. Spillere vil omfavne alt og alle, så vel som å kysse trofeet og gullmedaljene de alltid har drømt om. Deretter vil seieren bli feiret langt ut i de sene nattetimer samt i uker og måneder framover. Så lenge de lever vil de kunne se tilbake på denne begivenheten med stolthet og glede.

Denne dagen vil altså gå over i historien både som en stor og forferdelig dag. Hvordan dagen vil fortone seg for den enkelte, er imidlertid helt og fullt avhengig av hvilken side du er på. Nå sier Bibelen ingenting om fotball. Men den taler ganske klart om en dag av mye større betydning enn 11.juli 2010:

”Se, jeg sender dere profeten Elias, før Herrens dag kommer,
den store og forferdelige!”
(Malakias 4:5)

Mot slutten av sin profeti sier Malakias altså at når Herrens dag kommer, vil den bli både stor og forferdelig. Men det er snakk om samme dag! Og om det kommer til å bli en stor dag for deg, kommer an på hvilken side du er på. For de som elsker Herren og kjenner Ham er hver dag en seierens dag. Men for de som forkaster Hans kjærlighet vil den siste, avgjørende dagen medføre fryktelige konsekvenser.

Det er også grunn til å minne om at alle profetier om Jesu første komme ble oppfylt for to tusen år siden. Og hele universet holder nå pusten og venter – ikke bare på VM-finalen i kveld - men også på at profetiene om Hans andre komme skal oppfylles. Ingen vet eksakt når det vil skje, men en ting vi kan vite for visst er:
Det kommer både til å bli en stor og forferdelig dag!

Hvem er Jason Bourne?

Mens pinse- vennene på Hedmark- toppen preker så busta fyker om sin identitets- krise, sitter jeg hjemme i TV-stolen en fredagskveld. I en stakket pause mellom oppussing og fotball-VM får jeg atter en gang med meg den berømte actionthrilleren fra 2002, der Matt Damon spiller rollen som CIA-agenten Jason Bourne. Såret og totalt forvirret av hukommelsestap våkner han opp på en fiskeskøyte i Middelhavet, etter å ha blitt reddet av mannskapet. Vel i land jakter han desperat på sin egen identitet: Hvem er han egentlig? Han er prisgitt den informasjon og de tilbakemeldinger andre gir ham: Hvem sier andre at han er? Samtidig må han gjøre sine egne vurderinger, så vel som ta skjebnesvangre beslutninger underveis.

Som i de fleste spenningsserier med høy adrenalinfaktor, kommer den hardtslående helten også denne gang velberget igjennom de fleste prøvelser han møter. Den ene attentatmannen etter den andre må bøte med livet, mens Jason Bourne oppdager stadig nye brikker i sitt livs puslespill. Hans fortid som spesialtrent soldat for den amerikanske etterretningstjenesten innhenter ham, og han er i besittelse av en mengde pass med ulike identiteter. Til slutt må han ta et oppgjør med hvem han vil være: Den indoktrinerte kommandosoldaten som viljeløst adlyder befalets ordre, eller en fri mann på søken etter lykke og fred. Han oppdager at han som andre faktisk har behov og følelser. Han er en mann av kjøtt og blod - ikke bare en hardkokt drapsmaskin som hvileløst jager på autopilot mot ”mission completed” for sine overordnede oppdragsgivere.

Uten sammenligning for øvrig: Noen og hver av oss vil nok gjerne kjenne oss igjen i Jason Bourne. Naturlig nok opplever de fleste henførte filmtittere til tider et visst identifikasjonsbehov med helten i eventyret. Men det er en annen, allegorisk tanke i dette jeg ikke helt kan fri meg fra: Den herlige sannhet at jeg som kristen eier en ny identitet i Kristus – alt det gamle er forganget, alt er blitt nytt. Samtidig er det som om jeg etter flere tøffe tiår med slåssing og blåmerker i det godes tjeneste, brutalt våkner opp og spør meg selv: Hvem er jeg egentlig? Lettere schizofren oppdager jeg å disponere opptil flere pass, som alle byr på spennende muligheter videre. Hvilket liv vil jeg leve? Hvem er egentlig min oppdragsgiver? Og kan jeg identifisere fienden som tydeligvis fortsatt er ute etter meg..?

Svaret er den sannhet som setter meg fri som menneske – men som også byr på noen reale utfordringer. Skal fortidens spøkelser fortsatt få kontrollere meg? Eller er jeg tøff nok til å stå opp for meg selv som den jeg egentlig er - og tross alt helst bør og vil være?

En sporvogn til besvær - del II

For den observante bloggleser som fikk med seg min redselshistorie på NSB lokaltog fra 27.april i år under samme tittel, kan følgende nyheter meldes:

NSB kundeservice (navnet er svært villedende..) har nå svart på mitt klagebrev for annen gang. De ramser opp og repeterer retorisk samme remse av regelverksitater, og har overhodet ikke rom for skjønn i spørsmålet om det muligens kunne tenkes at jeg faktisk kunne være i god tro der jeg stod i ubetjent vogn med billettheftet i hånda. Kunne det tenkes at jeg faktisk ikke hadde småkriminelle og svindlerske hensikter? Nei, den tvilen skal selvsagt komme NSB til gode. Den tiltalte - kunden - dømmes som skyldig på alle punkter til å betale et straffegebyr pålydende over 20 ganger billettens egentlige pris. Her er det viktig å statuere et eksempel til skrekk og advarsel for alle togreisende som ikke har satt seg inn i statsbanens sharialover.

Igår nedverdiget jeg meg imidlertid nok en gang til å reise med lokaltoget. Noe motvillig naturligvis, men det kunne vel ikke skade å slenge seg med ettermiddagstoget til byen en tre-fire stasjoner. Selvsagt skulle jeg denne gangen passe på å løse billett! Automaten på Grorud stasjon som har vært ute av stand i hele vinter, hadde nå fått lys i skjermen. Problemet er bare at den kun tar mynter eller kort, ikke sedler. Jeg hadde ikke 26 kr på meg i mynter og heller ikke tid til å veksle, så jeg stakk forhåpningsfullt inn mitt visakort og ventet på beskjed. Ingen reaksjon. Prosedyren ble gjennomgått forlengs og baklengs opptil flere ganger, men samme resultat: Kortet er feil - alt er galt. Vennligst prøv igjen senere. Dermed var jeg nødsaget til å løse billett på toget.

Vel inne på den for anledningen BETJENTE vognen, forklarte jeg om automattrøbbelet for konduktøren som rystet forståelsesfullt og empatisk på hodet. "Dette skal vi nok ordne opp i!", sa han trøstefullt mens han tastet profesjonelt på sin trådløse billettmaskin. Ante jeg ikke et lite øyeblikks håp om å slippe unna med 26 kroner?

Dengang ei, sa Tordenskiold..

"Men vi kommer nok ikke under 40 kroner, dessverre", fortsatte han. Forklaringen var denne gang ganske enkelt at NSB ikke har gjort det MULIG for sine konduktører å utstede billetter under denne minstegrensen, som inkluderer et ekspedisjonsgebyr på kr 14,-.

"Selvsagt", sa jeg. Hva annet kan man forvente? Med en priviligert følelse av endelig å ha min reisesak i orden satt jeg og tvinnet den dyrekjøpte billetten ned mot tigerstaden, full av takknemlighet over i det minste å ha blitt bespart for ytterligere bøteleggelser og håndgemeng med motvillige tjenestemenn. Det finnes da tross alt mye å glede seg over her i verden. Som for eksempel at NSB varsler nytt togkaos i ferie-Norge, der over 20 000 Oslo-passasjerer risikerer å bli rammet av innstilte tog.

Da er det jamen godt å vite at man har NSB kundeservice å ty til i nødens time. Lykke til!

Et helt normalt sirkus

Av alle sirkus uten elefanter og sebraer er Eurovisjonens MGP det desidert største. Den årvisse slagerkonkurransen med skyhøy homofaktor og rosa ballonger, kombinert med hjernetomme bimboer i flagrende motvind og innleide statister med glitret undertøy og oljete overkropper, seiler utvilsomt opp som vårens søteste eventyr. TV-showet alle snakker om, men som alle anstendige forståsegpåere hater og hårdnakket hevder ikke å ha sett, er igjen i kraftig medvind. Godt hjulpet av et kobbel programledere samt snøvlende kommentatorer av høyst varierende kvalitet og dialektflora, fråtser tabloidmediene nok en gang i sukkerpop-hysteriets ekshibisjonistiske tranedans for åpen scene. Milliardene ruller mens mobiltastende fjortiser i alle aldre veiver med lightere på Telenor Arena så vel som foran hjemmekinoen.

Nytt innslag av året er imidlertid Palestinakomiteens demonstrasjoner i MGP-leiren på Fornebu, der det viftes med flagg og velkjente paroler om boikott av Israel. - At Israel tillates å være med her er med på å gi landet et skinn av normalitet, noe som ikke stemmer med virkeligheten i dag, sier den israelske aktivisten Angela Godfrey-Goldstein.

Akkurat. Som om MGP-sirkuset itself noensinne har hatt et skinn av normalitet over seg? Ikke desto mindre er det velkjent for alle at dette ikke er ment å være en arena for politisk maktkamp. På Visjon Norge i går kveld oppfordret IKAJs leder Leif Wellerop alle Israel-venner til å stemme Israel til finalen i MGP, som en slags motreaksjon til disse demonstrasjonene. Alle vurderinger etter musikalske kriterier var selvsagt helt uinteressante. Dette dreier seg da ikke om noe så trivielt som musikk? Nei, her gjelder øye for øye, tann for tann og ukritisk, religiøs Israel-fanatisme for alt det er verdt.

Ikke desto mindre: I godt selskap med intetsigende, dampende discorytmer og oversminkede kjendis-wannabe`s presterte den unge jøden Harel Skati å synge Israel til finaleplass i gårsdagens semifinale. I en smørmyk og gørrkjedelig ballade på morsmålet hebraisk som jo er som gresk for de fleste av oss, trøkket han til mot slutten med bortimot en halvtones margin på topptonen og vippet MGP-tradisjonsrike Sverige ned fra finalepallen.

Hvordan det er mulig for en sanger av dette formatet, utrustet med faststøpte in-ear-monitorer, å bomme så til de grader på tonen i en internasjonal konkurranse, kan man jo bare undre seg over. Hva som for meg er mer gåtefullt, er hvordan man klarer å stemme ut en glimrende svensk artist med en klar vinnerlåt til fordel for en så selsom sangopplevelse. Naturtalentet Anne Bergendahl sang seg derimot uansett til finaleplass i mitt hjerte med sin sjarmerende utstråling og purunge uskyld. Men på bakgrunn av negative uttalelser fra visse svenske musikkjournalister, ville de øvrige mobilabonnentene og lobbyistene tydeligvis ha det annerledes. På et rekordtidlig stadium demonstrerte MGP-sirkuset med dette nok en gang sin totale mangel på musikalsk seriøsitet. Her er det trynefaktor og nasjonalsjåvinisme som råder grunnen.

La meg tillegge at jeg som kristen velsigner nasjonen Israel og jødefolket av hele mitt hjerte. Jeg har dermed overhodet ingen anti-semittiske intensjoner bak disse linjer - bare et enkelt hjertesukk om mulig for en stakket stund å la musikk være musikk, religion være religion og politikk være politikk. Men det er åpenbart for mye forlangt?

Av-knappen er aktivert.

Robot-pastoren

Den teknologiske utviklingen raser stadig fremover med stormskritt. Nylig ble et japansk brudepar viet i Tokyo av den helautomatiserte vigselsdamen I-Fairy. Den 1,30 meter høye roboten har blinkende øyne og hestehale av plastikk. For anledningen var den dekorert med en flott blomsterkrans på hodet da den smidde det japanske paret i hymens lenker. I-Fairys foreløpig tre første søsken er allerede tatt i bruk i henholdsvis Singapore, USA og Japan. Og det med stor suksess, skal man dømme etter det omtalte brudeparets ovasjoner. Robotprodusenten bærer for øvrig det megetsigende og treffende navnet Kokoro Co.

Og litt ko-ko til tross: Hvilken glimrende opp-
finnelse!
Av alle skapninger som Gud ikke kan sies å ha skapt, må jo denne til nå være den ypperste. Tenk bare på hvilke besparelser og ikke minst effektivisering dette kan bety for våre mange tusen kirker som er rimelig på sliten autopilot fra før av. Prisen er heller ikke avskrekkende: For snaue 400.000 norske kroner får du altså en trofast kirkens tjener som kan ta seg av alt fra bryllup, begravelser, dåpsforretninger og andre rutinemessige prosedyrer. Og det selvsagt helt uten krav om arbeidsgiveravgift, overtidstillegg eller feriepenger. For ikke å snakke om sykefravær eller gnål om pensjonsavtaler og særprivilegier.

Rasemessig er den svært fleksibel, og kan fåes i alle ønskelige farger på bestilling. Til og med kjønnsmessig er den et funn for kirker som tilstreber seksuell likestilling, og den leveres med hele 25 års garanti mot overgrep på altergutter. Teologisk nøytral er den jo også, og må jo egne seg ypperlig som hovedtaler i kristelige fellesmøter og ekumeniske arrangementer. Snakk om ferdiglagte gjerninger!

Den religiøst programmerte roboten har hele 18 grader av bevegelse i armene, og kan hovedsaklig repetere forhåndsprogrammerte bevegelser og lyder. Ikke akkurat noen karismatisk repertoar å skrive hjem om, med andre ord. Pastor I-Fairy har nok heller ikke den store empatiske utstrålingen. Men kanskje desto mer som skapt for en gjennomsnittlig norsk kirkeseremoni, som det jo går 13 av på dusinet her på berget. Hva mer kan man egentlig forlange? En sikker vinner for både kirkeminister, prest og legmann, spør du meg. Med et klart utviklingspotensiale som kan tilpasses ethvert moderne lokalsamfunn har den utvilsomt et sterkt voksende marked.

Det må være lov til i ånden å se for seg den fagre damen iført messehagl og prestekjole, samt ferdiginnspilt pastoral søhrlands-aksent med dirrende, monoton stemmeføring klar på harddisken. Et aldri så lite hal-le-lu-ja skal vi heller ikke se bort fra at hun kan oppdrive. I pinsesammenheng er det naturlig å se for seg en spesialbygd GT-versjon med mer kraftfulle hallelujarop på repeat-funksjon. Freelance-oppdrag og outsourcing til humanitære og multi-konfesjonelle organisasjoner går hun nok heller ikke av veien for. Her skal nok Manpower få konkurranse.

Med en svært så slitsom 17.mai- bakketråkking friskt i minne ser jeg umiddelbart for meg en feststemt og bunadskledd I-Fairy på Stortingspaviljongen så vel som på Slottsbalkongen. Like opplagt viftende og hilsende med flagg fra morgen til kveld, med utrettelige hurra-rop fra sitt programmerte indre. Mulighetene for rasjonalisering og inntjening er enorme.

I disse hårde krisetider der billig arbeidskraft importeres fra utlandet i stadig større grad og der rådyre, norske fagarbeidere står i fare for å bli overflødiggjort av teknologiske nyvinninger, er det slett ikke vanskelig å se for seg en gigantisk pastor-produksjon Made In Japan. På motorfronten går jo japseblekket sin vante seiersgang fra før av. Og det skulle da vel også bare mangle, om ikke vi skulle få litt pastoral gjenytelse fra landet i fjerne Østen som vi har eksportert misjonærer til gjennom generasjoner?

Det eneste aber er i så tilfelle et hypotetisk scenario med synkende skatteinntekter til stat og kommune. Men ut ifra bosniske bygningsarbeideres dyrekjøpte erfaringer, er det jo bare naturlig å sende regninga dit arbeidskraften kommer fra. Skal vi først sparke noen, kan vi jo like gjerne gjøre det med dem som ligger nede. I dette tilfellet industrigiganten Japan, som sliter nok fra før av med å holde lommeboka over vannet, blir nok et slikt krav uansett bare påaktet som en pølse i slaktertida med et lett oppgitt sukk:
Nå i Yen..!

En togvogn til besvær

Dagens Vårt Land kan melde om at NSB kan risikere å måtte betale en regning på flere millioner kroner til Samferdselsdepartementet fordi togselskapet ikke har klart å skaffe nok tog i rushtiden. Som alle vet er dette bare toppen av isfjellet på den toglange serie av fadeser og publikumsfiendtlighet NSB har klart å demonstrere den siste tiden.

18.mars i år løp jeg det jeg orket for å rekke et lokaltog. I så godt som hele vinter har toget enten kommet for sent eller unnlatt å komme i det hele tatt. Denne ene gangen kom det to minutter for tidlig ifølge min klokke. Jeg rakk så vidt å slenge meg på den minst trafikerte vogna, for deretter å oppdage at det var en såkalt ubetjent vogn. Jeg hadde akkurat investert i nytt kuponghefte til 260 kroner og tok tak i en konduktør som strenet gjennom vogna. ”Beklager, men denne vogna er ubetjent”, opplyste han. ”Men du er da vitterlig en betjent?”, sa jeg så høflig jeg kunne, mens jeg forsøkte å forklare at jeg i farten hadde gått på feil vogn og bad om å få stemplet mitt billettkort. Han henviste meg vennlig til sin kollega som kom etter ham. Da jeg så for andre gang rekker fram mitt billetthefte på eget initiativ til neste konduktørbetjent, ber han meg om legitimasjon. Litt forfjamset og overrasket tar jeg lydig fram bankkortet mitt og viser ham. Konduktøren tar dette fra meg sammen med kupongheftet og snur ryggen til meg mot en annen kunde.

Totalt uvitende om hva som faktisk skjer, står jeg som et spørsmålstegn mens toget kjører alt nærmere sentrum. Da jeg endelig får påkalt konduktørens oppmerksomhet, sier han med brysk mine at han dessverre må ilegge meg en bot. For hva?? Jo, for å ha gått på ubetjent vogn. NSB`s reglement sier nemlig at man må ha såkalt validert billett, ferdig stemplet kupong eller månedskort med foto for å gå på denne vogna. Ja men jeg..

Til mine stadig mer høylydte protester tar den overivrige statstjenestemann meg med ut på perrongen på Skøyen stasjon, der boten utskrives. NI HUNDRE KRONER! Mitt ellers så sindige og beherskede vesen blir for alvor satt på prøve da den uniformerte bøtelegger forlanger min underskrift på forelegget. Jeg skriver med store bokstaver: BOTEN AKSEPTERES IKKE!

Da han til overmål ville ha meg med inn på betjentkontoret for å få verifisert min identitet av en kollega, tok jeg nedtelling og forlangte med megetsigende blikk å få tilbake mine personkort. Endelig gav mannen etter for fornuft og instruerte meg i stedet retorisk om mine plikter og rettigheter som passasjer ved Norges Statsbaner, mens han overrakte meg en fyldig manual for klager til høyeste hold. Han forklarte meg også at jeg enten burde ha gått av toget eller gått videre igjennom til betjent vogn med det samme jeg oppdaget hvor jeg befant meg, uten å si noe. Problemet var altså at jeg var totalt ukjent med mine muligheter for vogngjennomgang, dum nok til å gi fra meg legitimasjon og ærlig nok til å si ifra at jeg hadde gått feil! Han beklaget så mye, men han fulgte da bare sine arbeidsinstrukser..

Klagen ble skrevet samme dag og sendt dagen etter. Samtlige togkyndige folk jeg har snakket med i ettertid har oppmuntret meg med at denne klagen er en sikker vinner. Men neida. I går, over 5 uker etter, kom svaret fra saksbehandler. Klagen avvist. Begrunnelsen er at NSB har sett seg nødt til å slå knallhardt ned på sniking, som årlig beløper seg til millioner i tapte inntekter for det stakkars statsdrevne selskapet. Boten var fastsatt av Samferdselsdepartementet og kunne ikke kanselleres. Men jeg kunne selvsagt få forlenget forfall og oppdelt beløpet..

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte. Her blir jeg som velvoksen mann behandlet som en småkriminell, etter beste evne å ha forsøkt og gjøre rett og skjell for meg for et klipp til skarve 30 kroner. Og selv om jeg ble trodd på min historie, gir ikke NSBs rigide regelverk noe som helst rom for skjønn eller særbehandling. Hva er så hensikten med klagekontoret?

Begeret var allerede fullt til randen da jeg samme dag mottar en kundevennlig mail fra NSBs kundesenter med følgende ordlyd:

Ta toget - vi har mange ledige plasser! Vi har satt inn ekstra tog og vogner på de fleste av våre strekninger og kan derfor tilby mange ledige seter. På nsb.no finner du tider og priser.

Av mulige plausible alternativer til fortsatt strategi i Davids kamp mot Goliat, kan nevnes: Stjerneadvokater, forbrukerrådet, offerrolle-i-mediaoppslag, sjelesorg hos traumepsykolog. Eller rett og slett betale og gi opp før beina svikter under meg. Mine fattige illusjoner om eget bidrag til miljøvennlig, bilfri ferdsel i lokaltrafikken har uansett blitt brutalt abortert for all overskuelig framtid.

Noen bedre forslag der ute?

VEIEN BLIR TIL MENS VI KJØRER!

20.mars var deadline for den årvisse betaling av veiavgiften til Staten. Et strategisk velvalgt og smart tidspunkt – før snøen har gått skikkelig på veiene, og før folk flest har byttet om til sommerdekk. Veiavgiftens berettigelse er åpenbar for alle: Staten må ha dekket budsjettet til vedlikehold og utbygging for sine mange veiprosjekter. Punktum. Betal, eller bli avskiltet. Slik er det bare. Bompengeringene kommer selvsagt i tillegg.

For hva skjer etter 20.mars? Jo, da begynner nemlig den tiden på året der den pinlige kvaliteten på norske veier og streder for alvor åpenbarer seg i all sin gru. Men da er det jo for sent. Vi har jo allerede betalt. Høylydte trafikale protester renner av som vann på gåsa. Og klaging til offentlige etater vet vi jo alle blir som å vente på julenissen. Hvis han kommer, er det jo høyst èn gang i året med gaver vi selv har betalt for. Hvis du er heldig. Dessuten har jo Staten nylig delegert ansvaret for vedlikehold videre til hver enkelt fylkesadministrasjon. Kanskje det kan hjelpe? Den som kjører, får se...

Hvordan det merkes? Jo, det skal jeg fortelle deg: Ved påsketider ikke bare kjennes det, men det er også synlig at asfalten har store sprekker. Og da er det ikke bare ureparerte telehiv i grisgrendte strøk det er snakk om. Det er entreprenørfirmaer som har frest ned kabelstrekk over veier der fartsgrensen er 60 km/t, der man nå plutselig uanmeldt kjører over en 10-15 cm bred revne tvers over. KA-DUNK – der fikk forstillinga og dekkene seg en ny trøkk. KLANK – der tok jeg p…meg nedi bak på grunn av utildekket hull på 40 cm i diameter. Slurving med asfalteringen, telehiv og annen møkk gjør at en må kjøre storslalåm bortover for å unngå å havne i ett og annet krater bortetter veien. Redde seg den som reddes kan. Vi kjører da ikke stridsvogn heller!

I tillegg til den overhengende trafikkfaren er det opplagt at slitasjen på vanlige biler er formidabel. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. Et stadig takdrypp, litt her og litt der. En punktering hist og pist, pytt pytt..Mange huller små gjør mang en stor ÅÅÅ..

Slikt gir meg umiddelbare assosiasjoner til Nord-Russland og veiene til og fra Murmansk, der jeg kjørte for noen år tilbake. Der holder det ikke med sikkerhetsseler. Der bør du - som her - ha SUV med ekstra fjæring og nyrebelte som ekstrautstyr. Der i gården er det heller ingen utbedringsservice som noen mil lengre vestover, i verdens rikeste land. Landet som sine oljerikdommer til tross nylig gikk forbi Albania på listen over verste veinettstandard i Europa..

I Sverige har jeg faktisk ennå til gode å kjøre på slike kjerreveier. I hvert fall ikke uten at det er behørig skiltet som særskilt veiarbeidsområde med alternativ omkjøring. Men i hovedsak er det en drøm for mine 17 tommers 218-dekk å trille bortover en svensk hovedvei i 100 km/t – selv når fartsgrensa bare viser tosifrede tall. Men i velferdslandet Norge? Hvem har ansvaret for den slags førkrigstilstander her på berget? Joda, det har Statens Veivesen, finansiert av våre skattepenger og veiavgifter.

Tanken har slått meg flere ganger. Hvorfor slo jeg meg ikke på bilopprettingsbransjen? Eller private vaktmestertjenester for veivedlikehold? Hva med privatpraktiserende sjelesorg for traumatiserte trafikanter? Her er det jo litt av et potensielt Klondyke-marked for den som har kallet til å gjøre seg rik på Veivesenets unnfallenhetssynder - eller jobbe seg ihjel..

Eller kanskje vi skulle organisere oss som norske bilførere og neste år sende fire millioner regninger til Staten for tort og svie, bulker og forstillingstrøbbel, dekkhold og avbalansering – med betalingsfrist 20.mars? NAF, KNA eller MA tar forresten sikkert på seg oppgaven mot et aldri så lite kontingenttillegg. Og da har vi selvsagt ikke tatt med utgifter til mer sideordnede sekundærplager og psykiske belastninger som medfører legebesøk og terapikonsultasjoner, trafikkuhell, ekteskapelige småkrangler og verbale utblåsninger som følge av disse høyst uverdige forholdene.

Aktuelle bønneemner for årstiden: Alle bilførere i daglig trafikk på gjennomfartsårer med nedsatt hastighet og stagnert veiarbeid, med dårlig fjæring og slitne støtdempere. Be om fred for barna med spyposer i baksetet på humpete biltur i påskeferien. Og så Magnhild da, Samferdselsministeren herself. Be om at hun ved et mirakel også må lese disse linjer. Og at hun må åpne lommeboka - eller miste den. La oss be om nåde og helliggjørelse på vegne av alle fromme, landeveisfarende bilister med ømfintlige privatbilbudsjetter og høyt blodtrykk. Og sist men ikke minst: At veiskjenderne må omvende seg og gjøre hakkene om til asfalteringsmaskiner.

God påske på veiene. Og husk at veien blir til mens vi kjører!