Om døde, himmel og hav

I dag braker det løs på NMS-lokalet ”Himmel og Hav” på Sola. Selveste engleprinsessen og hennes medarbeidere har leid fasilitetene til sitt hjelper-kurs for spesielt interesserte. I forkant av kurset har hennes majestet åpenhjertig uttalt at hun ikke begrenser seg til metafysisk kommunikasjon med hester og engler. Det siste er nå kontakt med døde. Og selv om det ikke akkurat forhåndsannonseres med spiritisme under seansene på ”Himmel og Hav”, har NMS-general Kjetil Aano åpenbart fått kalde føtter. ”Jeg kommer ikke til å godta at det blir tatt kontakt med døde i våre lokaler!”, tordner generalen bryskt til VL fredag.

Dette til tross for at NMS for øvrig ikke hefter for innholdet i arrangement når andre leier organisasjonens lokaler. Vestlandsk dobbeltmoral er med andre ord ute og går når det uttales at engledyrkelse er helt ok i ”våre lokaler”- verdslige arrangementer likeså. Begravelser av døde mennesker har sikkert også forekommet på NMS-senteret, for alt jeg vet. Men et sted går altså grensen: Døde mennesker skal ikke snakkes til. I hvert fall ikke i VÅRE LOKALER!

Etter mange års ferdsel langs norsk bibelbelte og bedehusland har jeg vært vitne til og delaktig i mangt et forsøk på å vekke liv i halvdøde mennesker. På bedehusene rundt omkring sitter det nemlig adskillig zombiansk benkefyll som kan mistenkes for å ha ”ut-av-kroppen”-opplevelser under møter og gudstjenester – alt mens predikanten utrettelig har forsøkt å kommunisere sine Pauli ord til de reaksjonsløse ansiktene. Iblant hender det at de døde har vist visse tegn til liv, men generelt er enveiskommunikasjonen en svært så innarbeidet kultur i norsk bedehustradisjon.

Hva er det så som får den godeste generalen til å rasle med sablene over prinsessens angivelige kommunikasjon med den andre siden? Selvsagt er det den konservative, kristne teologis klare avstandstagen fra åndemaning som ligger til grunn. Men har NMS virkelig trodd at Märtha Louises engleseminar hadde noe til felles med kristen forkynnelse i utgangspunktet?

Nå behøver det vel neppe presiseres at undertegnede heller ikke har noen sympatier for slik virksomhet. Og for min egen del synes jeg at jeg har mer enn nok med å holde kommunikasjonslinjene åpne til mine fremdeles gjenlevende medmennesker. For ikke å snakke om oppad til en levende Ånd jeg har en høyst oppegående kommunikasjon med den vertikale veien.

Men hva er det man er så fryktelig redde for der vestpå? Hvorfor denne overivrige, åndelige vaktmestertjeneste? Dersom man virkelig fryktet at åndsmaktene skulle henge i lysekronene etter endt seanse, for deretter å smitte over på bedehusfolket når NMS igjen avholder sine møter, burde det vel være all grunn til å innstille all utleieaktivitet til utenforstående med umiddelbar virkning? Bare for å være på den sikre siden.

Er det ikke heller slik at et lokale kun består av fire vegger, et tak og et gulv? Betong, tre og bygningsmaterialer er steindødt virke. Om man så kaller det ”misjonssenter”, ”kirke”, ”menighetshus” eller bare ”lokale”, er vel strengt tatt ikke de veggene mer ”hellige” enn andre steder? Består ikke menigheten av levende mennesker? Og er det ikke også slik at evangeliets kraft er mange ganger sterkere enn alskens okkulte krefter som forsøker å blafre litt med seilene gjennom kongelige kjendiser? Når engledamene nå først har fått leie de vigslede lokaler på vanlige vilkår, kan de så ikke få ha sine seanser i fred uten at innendørsaktivitetene skal overprøves av misjonsledelsen?

Kanskje gjør man klokt i å konsentrere seg om selv å bringe livets ånd inn i det høyst avdøde lokalet når de levende samles til sine egne møter? Å håndheve teologisk forhåndssensur overfor sine leietakere på arrangementer man ikke engang selv verken overværer eller er en medvirkende del av, virker jo ganske søkt. Dødt er det jo likevel uansett.

Himmel og hav!

Hode eller mage?

Onsdag morgen, første dag i september. NRK P1 melder at nærings- ministeren har en kommentar i forbindelse med skipsreder Fredriksens annonserte utflagging fra Norge. Giske sier: ”Jeg vil tro at dette er en avgjørelse som er tatt mer med MAGEN enn med hodet!” Sitat slutt.

Fordi næringsministeren åpenbart har vanskelig for å se en rasjonell begrunnelse for at mangemilliardæren vil flytte ut hele sin enorme pengebinge fra Norge, insinuerer han altså at mannen må ha vært overstyrt av følelser da denne avgjørelsen ble tatt. I beste fall hadde han et verbalt anfall av oppdemmet frustrasjon over norske skattemyndigheter. Men at det faktisk kan foreligge noen logisk gode argumenter for å si goodbye til et land med status som "verdens beste" - det er for statsråden utenkelig. Politikken kan det jo heller ikke være noe i veien med, siden et regjeringsskifte etter sigende ikke ville utgjøre noen forskjell for Norges svar på onkel Skrue.

Giske får uventet støtte fra andre norske rikinger med tisifret formue, så som Stordalen, Buchard og Ulltveit-Moe. Disse hevder omtrent unisont at det for dem er uproblematisk å drive internasjonal business på konkurransedyktig nivå ut fra fedrelandet, med hoderystende adresse til sin adskillig mer mediesky kollega.

For noen år tilbake viste en interessant BI-undersøkelse at over 60% av avgjørelser hos næringslivets toppledere ble tatt ut fra ”magefølelsen”. Altså er det ikke bare tørre tall, prognoser og fakta som spiller inn hos beslutningstakerne. I høyeste grad har også emosjonelle faktorer og indre drivkrefter avgjørende innflytelse.

Dette er også forhold som kan overføres på andre av livets områder, og som bør skape tankekors for noen og hver. Dyre sportsbiler, hus og designklær blir som kjent svært ofte kjøpt mer ut ifra magen enn hodet og lommeboka. For ikke å snakke om alle de som utvelger seg make og livsledsager mer styrt fra underlivet enn fornuften.. ,

Vi er altså slettes ikke alltid så forbasket velberegnende og rasjonelle som vi liker å innbille oss. Daglig blir milliarder av dollar flyttet, tunge politiske beslutninger fattes og utallige tommelfingre vendes opp eller ned på bakgrunn av disse høyst individuelle og uforutsigbare tilstandene. Uttrykk som ”nervøsitet på børsen” henspeiler et marked med svært små og sårbare marginer. En verden der ikke bare numeriske kalkyler og grafer råder grunnen, men der magefølelse og høyst menneskelige impulser kan gi seg plutselige og skjebnesvangre utslag i opp-eller nedadgående retning.

Ledere er også mennesker med hjerte, lever, nyrer, mage og hode. Det er ikke bare lov å bruke hodet; det er også en profesjonell plikt og dyd av nødvendighet. Allikevel kan ingen påberope seg å være så rasjonelt iskalde i hodet at de ikke i noen grad – bevisst eller ubevisst - lar seg påvirke av signaler fra magen. Bibelen sier at Gud ransaker vårt hjerte og våre nyrer. Og da ikke først og fremst med tanke på vår fysiske helse, men heller våre indre motiver og dypereliggende beveggrunner for atferd og valg.

Nå har riktignok noen større mage og hjerte enn andre. For noen synes også veien fra mage til hode å være i overkant lang, mens hjertekontakten virker midlertidig stengt eller totalt ute av drift. Enkelte kan også med god grunn mistenkes for å være tjukkere i hodet enn andre, til tross for at de ser ut til å klare seg rimelig greit og har til salt i grøten..

Felles for oss alle er imidlertid at vi er avhengige av en god balanse mellom de indre vitale organer og toppetasjen. Vi har alle våre egne valg vi må ta. Men om våre valg er styrt av fornuft eller følelser, kan iblant være svært vanskelig å avgjøre.

Stikkord her er kjente ingredienser som sunt bondevett, intuisjon, skjønn, gruppepress, stemning, fysisk/psykisk dagsform, stress, moralsk standard, tro, verdisyn og hjertelag – for å nevne noe.

Og som det står så treffende i den store kokeboka: Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være!