”Same procedure as last year, miss Sophie?” Hvem kjenner ikke den uforlignelige sketsjen om Grevinnen og Hovmesteren – en årviss sort-hvitt-klassiker i juletidens TV-underholdning? Om den påseilede butleren James, som snubler i tigerskinnet hver gang han går rundt for å skjenke den blinde overklassefruen og alle hennes usynlige selskapsgemaler. Hvert år ler vi så tårene triller av hovmesteren, som alene strever for å skape en troverdig festaften for miss Sophie – alt for å bevare henne salig i troen på at alle hennes inviterte, men høyst fraværende prominente gjester fortsatt er tilstede. Med stor innlevelse skåler han til stadighet med finfruen på vegne av admiral von Schneider, mister Pommelroy og alle de andre i tur og orden.
Dersom vi ser bort fra de mer verdslige og moralsk tvilsomme elementer i komedien, har den faktisk noe viktig å si oss: Det samme pinlige scenariet gjentar seg år etter år, fordi husets forfengelige herskapsfrue lever på en innbilt forestilling om at alt er nøyaktig som før i tiden. Om hun virkelig lever i den troen, eller om hun fortrenger det hele og innerst inne vet sannheten, vites ikke. Men som i all satirisk humor, ligger det også her et alvorsbudskap: Vi mennesker ønsker å forbli salige hver i vår egen tro og i vår stadig mindre trygge verden. Her omgås vi alle våre imaginære aktører, slik det kanskje engang var og slik vi ideelt sett fortsatt ønsker det skal være. Derfor er grevinnens gjentatte svar på hovmesterens stadig mer snøvlete spørsmål: ”Same procedure as every year, James!”
Hun ønsker ingen forandring, langt mindre å konfronteres med den tragiske sannhet at hun faktisk ikke har noen inviterte rundt seg lenger. Dette går selvsagt ut over den pliktoppfyllende, trofaste tjeneren som selv må spille alle rollene i finfruens forvrengte sosiale forestillingsverden. Og selv om han langt på vei lykkes, blir det til slutt for mye for ham – både på den ene og andre måten…
Kanskje har vi kristne også fortsatt en lei tendens til stadig å lulle oss inn i romantikken fra ”good old days”- en forgangen tid? Evnen til å la seg fornye og oppdatere utover våre egne kontrollerte, trygge rammer uten å gå på kompromiss med budskap og innhold, er fortsatt alarmerende dårlig. I stedet for å ta inn over oss desperasjonen over at virkeligheten rundt oss faktisk har forandret seg radikalt – og gjør det fortsatt - fortsetter våre innøvde, tradisjonsrike forestillinger i møter og gudstjenester som om det meste fremdeles er slik det engang fremstod for oss: Vellykkede kjernefamilier trygt plassert i benkene, syndere av alle slag som i periferien lytter respektfullt og oppmerksomt til hvert et ord vi sier. Hele menigheten på plass med unge og eldre i skjønn forening, som trofast nikker og applauderer til alle våre programmer og festligheter. Med scenevante predikanter og møteaktører som etter beste beroligende evne forsikrer oss om at Gud er her, englene er der, og at alle andre inviterte trolig også er umerkelig til stede, nyter vi med selvtilfreds takknemlighet den gode høytidsstemningen med oss selv i begivenhetens sentrum.
Men hvor er de som våkner opp for sannheten om at majoriteten av de vi mener å dele vårt bord med, faktisk ikke er her lenger? Eller kanskje enda verre: Har de noensinne vært her? Har vi vært hos dem? Muligens har de ikke engang blitt invitert på en skikkelig måte? Eller kanskje er det de samme husets folk som spiller alle roller? Mon tro om det ikke er et kompani av Tordenskjolds soldater som selv serverer og blir servert runde etter runde, til de nesten stuper både av fysisk overanstrengelse og for høyt inntak av åndelig føde?
Mon tro om tiden for lengst er inne for å permittere gamle James? Hvorfor ikke droppe den interne, forutsigbare underholdningen og invitere noen helt nye gjester på litt godmat – selv etter jul? Når hadde vi sist gleden av å servere det vi har å gi til levende vesener som gir oss litt spontan reaksjon og frisk respons tilbake, og som har både sult og tørst etter det Gud har gitt oss å formidle videre – kanskje til og med på en ny og spennende måte? Hvor er de som ikke bare tradisjonsbundet og forblindet svarer: ”På samme måte som hvert år!”, men som er sultne på nye utfordringer som ligger rett utenfor vår egen stuedør? Noen som på nytt våger å realitetsorientere seg og strekke hånden ut mot nye målgrupper av evighetsvandrere?
(også publisert 14.12.09)
