Kongens tale

Sjelden har jeg vekslet sånn mellom tårevåte øyne av henholdsvis latter og grepethet, som da jeg så den prisbelønte filmen ”Kongens tale” på kino sist uke. Filmen omhandler Storbrittanias prins Albert – gift med den nå avdøde dronningmoren og far til nåværende dronning Elizabeth. Motvillig påtar han seg kongeembetet etter farens død og tar navnet George IV. Men den nybakte monarken sliter med et stamme-problem, som i økende grad sjenerer både ham og kongehuset som taler til 1930-årenes krigstruede England.

Colin Firth fikk nylig Oscar for beste mannlige rolle i sin mesterlige tolkning av George VI og hans stotrende, grimaserende fremtoning. Fortvilet og knekt over sin manglende talemestring oppsøker han en logoped (Geoffrey Rush), som benytter høyst utradisjonelle metoder i sin kamp mot stammingen. Her blandes et solid stykke sann, britisk førkrigshistorie med sårbarhet og stolthet, så vel som intelligent humor og avslørende ærlighet. Filmen går ennå over hele landet, og anbefales herved på det varmeste.

Mitt engasjement for filmen har nok også nær sammenheng med det faktum at jeg selv har slitt med stamming siden jeg var barn. Intet handicap har vel vært mer latterliggjort og bagatellisert enn nettopp stamming. Bare den som selv har kjent på mageknip og ansiktsgrimaser i gjentatte, fortvilte forsøk på å få sagt det man har på hjertet, med påfølgende avbrytelser og dårlig skjult humrende latter, har forutsetninger for å forstå hvilket innhogg slikt gjør i et menneskes selvfølelse. Veien til å mestre en sosial hverdag med naturlig kommunikasjon er langt fra enkel for de aller fleste stamme. Man må lære seg ulike kompensasjonsteknikker, og man må lære seg å overse krenkelser. Sist men ikke minst må man besitte en god porsjon mot, for i det hele tatt våge å by på seg selv i møte med andre. Og selv om ”Kongens tale” kan by på happy ending der kongen omsider ser ut til å klare brasene til ovasjoner fra sine nærmeste, er nok virkeligheten langt tøffere enn det kan synes som.

I dagens VG står selveste statsminister Stoltenberg uventet fram med sin personlige historie som stammende unggutt. Dette er prisverdig av Jens, som i forbindelse med Bry Deg-kampanjen mot mobbing har valgt å by på seg selv som eksempel på hva dette gjør med et menneske. I likhet med George IV er han også et glimrende eksempel på hvordan det er mulig å overvinne skammen og stammingen, og til og med ende opp som regent for en hel nasjon.

God timing med overnevnte film er det jamen meg også. Løp og kjøp!

Se, han gråter!

Det er slettes ikke ofte at to av landets største sladderpresse-aviser, VG og Dagbladet skilter med nøyaktig samme førstesideoppslag og headlines-tittel. Men i går lyste jamen meg krigstypene unisont mot meg fra Narvesen-kiosken: Derfor gråt Northug!

Alle kulørte løssalgstabloider med respekt for seg selv og ditto disrespekt for sine objekter, har jo for vane tidvis å servere dyneløft av kjendiser fra inn-og utland i beste (verste?) Se&Hør-stil. Og hva er da vel mer naturlig i disse VM-tider, enn å gi oss svaret på det idiotiske og håpløst unødvendige spørsmålet som sannsynligvis ingen har stilt: Hvorfor i all verden gråt Petter Northug?

Allerede da skikongen ramlet overende i målområdet etter skibytte-jaktstarten søndag, etter nok en gang å ha hentet opp uante krefter fra kjelleretasjen, kunne NRK1s kameraer avsløre noen tårevåte hulk for sine mange hundretusener av seere. Og som om ikke det var nok: Også under premieutdelingen på Universitetsplassen samme kveld, foran øynene på titusener av jublende tilskuere, til tonene av "Ja vi elsker" og med gullmedaljen rundt halsen - så vi da ikke tydelig også et par tårevåte trønderøyne som blinket i blitzregnet? Det var da aldeles uventet at en utslitt skiløper med et umenneskelig psykisk og fysisk press over seg over lang tid, skulle felle en liten tåre? Når hans store mål etter årevis av knallharde forberedelser endelig er oppfylt, og han omsider kan senke skuldrene for en stakket stund mellom slagene, motta folkets hyllest og nyte det etter hans eget utsagn største øyeblikket i hans liv til nå - ser vi da ikke en liten sprekk i den steinharde verdensmesterfasaden?

Ja, så oppsiktsvekkende var åpenbart denne hendelsen for sportsredaksjonene i Akersgata og Marienlyst at de ikke nøler med å gi det førsteplass på pallen over nyhetsverdige sensasjoner. NRK kjørte nemlig også sine blå mikrofoner helt opp i kjeften på pappa Northug med største selvfølgelighet, når hans sønn stormet i mål som gullvinner. Skjulte, ekte følelser skal lokkes fram for åpent kamera. Men pappa Northug viser liten sans for mediehysteriets emosjonspornografi. Han reagerte resolutt da sønnen ble nærfilmet mens han bannet og bakset halvt i ørska i snøfonnene. Dette burde han ha blitt spart for, mente han. Jeg kan forstå ham, men tenker samtidig motsatt: Hva er vel mer naturlig enn å vise det som alle vil se men som ennå fremstår som et ubegripelig tabu: Snørr og tårer?

Jeg spør: Hva i all verden er det med oss nordmenn? Forventer vi virkelig av oss selv og andre at man helst bør holde maska når man endelig kan unne seg å slippe noen fortrengte følelser løs? Er det fortsatt et norsk ideal å fremstå som så forbasket kontrollert og i følelsesmessig balanse? Eller er det media som med sin utspekulerte kynisme tillater seg å slå journalistisk mynt på emosjonell eksponering av våre ypperste idrettsutøvere? Og hvilke signaler sender egentlig dette til en hel befolkning? Man skal tydeligvis være råsterk og ha stålkontroll, ikke bare i skisporet, men også under jubelbruset og fanfaretonene på seierspallen. Alt annet kvalifiserer til førstesidestoff.

“Hva føler du nå?” har for lengst blitt et av de mest velbrukte spørsmål som stilles til en profilert utøver, helst umiddelbart etter en sterk påkjenning og prestasjon. Vel vitende om at vi faktisk føler noe alle sammen - enten vi heter Petter eller Marit, Per eller Pål. I møte med nasjonalfølelsen, seiersrusen og innkassert medaljevalør etter å ha utsondret blod og svette, skulle det da ikke bare mangle at ikke også et par tårer kommer trillende? Men neida - nå er det visst tid for å spekulere på om Mosvikas store sønn har begynt å bli “blaut”. Så vi da ikke at også hans fagerblonde kjæreste også tutet en skvett? Kan det være et ørlite svakhetstegn vi ser når macho-idealet og pokerfjeset slår sprekker, og følelser kommer på utstilling i beste sendetid?

Bibelens desidert korteste vers lyder slik: “Jesus gråt”. Men ingen synes å være det minste overrasket eller i tvil om hvorfor han gråter. Han er et menneske av kjøtt og blod, med følelser og tårekanaler. Hans menneskelighet blir eksponert for en hel verden: Han er sårbar, han er empatisk, og han er bevegelig. Samtidig er han Mesteren som beviste at han kunne yte maksimalt når det ble krevet av ham. Han viste seg å ha begge sider intakt. Men i motsetning til vår, tillot hans egen kultur folk å gråte og le, vise følelser og la seg bevege uten at det ble sett på som en sensasjon. Faktisk ville det motsatte være tilfelle: Dersom man aldri gråter verken av sorg eller glede, bør man virkelig ha grunn til å være bekymret!

I så måte er det øyensynlig ingen fare med Northug. Han virker da gudskjelov helt normal han også, som de fleste av oss andre dødelige nordmenn med eller uten ski på beina. Petter gråt. Jesus gråt. Og jeg griner og ler litt inimellom jeg også - lettere oppgitt over vår forvitrede norske følelseskultur.