Oslo-tilstandene dominerer nyhetsbildet idet vi går over i oktobers siste dag. Nye voldtekter og drap preger overskriftene, samtidig som makteliten bedyrer at politiet gjør jobben sin så godt de kan ut ifra sine forutsetninger. Samtidig etterlates det liten tvil om at politiet er svært hardt presset kapasitetsmessig, og at dette nødvendigvis må gå ut over Oslo-politiets prioriteringer. Dette skaper et underlig spenningsforhold mellom det som må betegnes som overreaksjoner og feilprioriteringer fra politiets side, og åpenbare unnlatenhetssynder og fravær av ordensmakten på den andre.
Jeg vil forsøke å illustrere dette ved hjelp av 3 nylig selvopplevde, praktiske eksempler – alle etter 22.juli i år:
1. August 2011. Vi sitter hjemme på terrassen på Oslos østkant en lørdagskveld, og hører plutselig Politiets utrykningshelikopter svirre over oss. Vi lar oss berolige med at beredskapen tydeligvis har blitt mye bedre etter terrordøgnet en snau måned tidligere. Et par timer senere ringer telefonen. En nær venn av meg er helt på gråten, og kan fortelle at han tidligere samme kveld har vært igjennom et av sitt livs største sjokk. Han har sin åtte år gamle datter hos seg i leiligheten, og er på vei ut for å kjøpe et par brus. Like utenfor oppgangen til boligblokka i Groruddalen blir han brått og effektivt stoppet av 4 – fire – politikjøretøyer. Han blir bedt om å identifisere seg, spre bena og legge hendene på panseret. Totalt sjokkert og forvirret får han i baksetet beskjeden om at han er anmeldt av en ukjent nabo som har beskrevet ham som personen som samme ettermiddag skal ha gått bevæpnet gjennom nabolaget og skutt med en rifle. Min venn svarer hundre prosent til det oppgitte signalementet, og Politiets beredskapsstyrke er på pletten etter alle kunstens regler. Min venn får deretter opplyst at hans datter vil bli tatt hånd om av Barnevernsvakta dersom han blir brakt inn til arresten. En snau time senere blir imidlertid hele aksjonen avblåst på bakgrunn av ubekreftede påstander av en psykisk ustabil person. Min venn kan deretter skjelvende gå hjem, etter å ha fått et par beklagelser og håndtrykk av politibetjentene.
2. September 2011. Jeg svinger inn oppkjørselen til en skole på Oslos østkant en midtukekveld, på vei til jobb. Et par mørkhudede tenåringsgutter går midt i veien foran meg, uten å gjøre antydning til å flytte seg. Etter å ha kjørt bak guttene noen sekunder, tuter jeg med bilhornet. Den ene av guttene viser tydelig misnøye over å ha blitt tutet på, gjennom høylydte banneord og megetsigende fakter. Jeg stopper bilen og går ut i min fulle lengde og bredde, i den naive tro at guttene vil ta til vettet og beklage opptrinnet. Men nei – den samme gutten går nå helt opp i ansiktet på meg, og bedyrer sin fulle rett til å gå midt i veien likeså mye som meg. Sjokkert, provosert og forbannet over guttungens oppførsel gir jeg ham et lett puff bakover og ber ham om å ta seg sammen. Innvandrergutten holder deretter et lengre gebrokkent foredrag for meg om sine rettigheter, sin maktsterke far, samt at han nå har registrert mitt bilnummer for videre anmeldelse til politiet. Det siste ønsker jeg ham lykke til med, og kjører så fram til skolen der jeg parkerer. Drøye 20 minutter senere blir jeg oppringt av en betjent fra det lokale politikammeret. Han ber meg alvorlig om å komme ut for en prat. Ute på P-plassen venter det meg 3 uniformerte polititjenestemenn med en svartemarje. De informerer meg om at jeg er anmeldt for legemsfornærmelse, rasisme osv.osv. mot mindreårige av deres foresatte. Jeg gir dem etter beste evne min versjon av hendelsen som beskrevet overfor, hvorpå jeg mottar instruksjoner om hvordan jeg BURDE ha taklet situasjonen på en bedre måte. Deretter ble jeg registrert med navn, adresse og personnummer i Politiets arkiver. Saken henlegges på stedet.
3. 27. oktober 2011. Norsk Misjon i Øst arrangerer fakkeltog til støtte for forfulgte kristne, med påfølgende friluftsmøte foran Stortinget i Oslo sentrum. Undertegnede er invitert til å spille i forbindelse med markeringen, og ankommer Stortingsplassen en time i forkant. Jeg registrerer med tilfredshet en politibil som står parkert et steinkast unna der vi skal opptre. Min akkopagnerende pianist kommer deretter kjørende i sin mørke SUV og rygger helt fram til scenen bare 10 meter fra inngangen til Stortinget. Idet han går ut, registerer vi begge at den nevnte politibilen kjører sakte bort fra stedet. Ingen andre sikkerhetsvakter eller politifolk erstatter denne, etter det vi kan se. Min venn ser spørrende rundt seg og venter på å bli ”klarert” for parkering og mulig identifikasjon. Ingenting hender. Vi åpner deretter bilens bakdør og bærer ut tunge kasser, som meget gjerne kunne ha inneholdt eksplosiver eller våpen for alt det andre var vitende om. Men ingenting skjer. Vi er med andre ord overlatt helt til oss selv, uten et spørsmål om tillatelse eller legitimasjon. Deretter går arrangementet sin gang, fremdeles uten synlige tegn til politi eller ordensvakter.
Det hører også med til sistnevnte historie at Brannvesenet i Oslo nedla forbud (!) mot bruk av fakler gjennom Oslo sentrum. Dette på grunn av den angivelige brannfaren. Et par døgn senere arrangerte imidlertid Kvinnegruppa Ottar sammen med flere andre et fakkeltog gjennom sentrum ned til Jernbanetorget, med påfølgende demonstrasjonsmarkering mot de siste tiders eskalerende antall voldtekter i hovedstaden. Der hørte man ingenting om restriksjoner vedrørende bruk av fakler. En parole var ”Ta Oslo-natta tilbake!”. Samme natt ble ytterligere 5 unge kvinner meldt voldtatt i Oslo sentrum.
Som så mange andre, kunne også jeg fortsatt å fortelle flere lignende historier om hvordan Oslo-politiet forvalter sine ressurser i tiden etter 22. juli. Mitt spørsmål er: Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?
Eg berre spyr.
