Velsignet god jul...

...ønskes alle mine lesere, og på gjensyn i 2010!

Hjertelig hilsen Per m familie

Troens bevis

Gang på gang blir det hevdet at ingen kan ”bevise” Gud. Den angivelige sannhets-gehalten i kristen-dommen skal visstnok henge på at noen lettlurte, naive sjeler tar på seg tros-skylappene i nesegrus beundring for eventyrhistorier servert av religiøse sjarlataner som høyst urettmessig påberoper seg guddommelig autoritet av maktsyke og kommersielle interesser.

Men hvem setter egentlig kriterier for hva som er gode nok ”bevis” for å kunne tro?

Bare så det er sagt med det samme: Jeg påberoper meg ikke med dette å være noen kvalifisert apologet med standardiserte svar på alle troskritiske spørsmål. Jeg har heller ikke kapasitet til å påta meg ledelsen for en maraton-debatt som avkrever meg for oppfølging av alskens påstander og spørsmål mer enn ti vise kan svare. Derimot er jeg en enkel legmann som mener personlig å ha erfart nok gjennom over 30 år som kristen til å vitne frimodig om min tro for andre.

Dernest mener jeg at det faktisk finnes ”bevis” som holder i massevis for at alle skal kunne tro og oppta kontakten med den levende Gud. Her er et ytterst kortfattet utvalg av noen av de mest sentrale, som selvsagt kan (og bør) suppleres i det uendelige:

· SKAPELSESBEVISET: At troen på en intelligent, personlig Skaper samsvarer mest logisk både med kompleksiteten i et fantastisk skaperverk, samt menneskets personlighet.
· BIBELBEVISET: At mer enn 300 profetier fra mange ulike hold og tidsepoker om Jesu overnaturlige fødsel, liv og tjeneste, død, oppstandelse og forsoningsverk gikk bokstavelig i oppfyllelse. Bibelens storslagne profetiske helhet er en dokumentasjon i seg selv om en suveren Gud som griper inn i verdenshistorien.
· OPPSTANDELSESBEVISET: At mer enn 500 troverdige samtidspersoner vitner om å ha sett den oppstandne Jesus, i tillegg til evangelienes og brevenes mange hovedpersoner.
· ERFARINGSBEVISET: At den personlige erfaringen (livsforvandlingen i å bli født på nytt gjennom personlig tro og omvendelse, Åndens kraft samt uforklarlige mirakler, helbredelser og undergjerninger) lar seg bevitne av hundrevis av millioner mennesker i dagens verden, så vel som opp gjennom historien.
· ÅNDS OG KRAFTS BEVIS: Dette er Bibelens egen beskrivelse av evangeliets iboende kraft, som stadfester Ordet med en indre overbevisning hos den troende så vel som tegn og under på det ytre plan.

Konsekvensene av å akseptere dette vil imidlertid nødvendigvis medføre en del dramatiske omveltninger på det personlige plan, som mange verken er klare for eller interessert i. Kan det være her de fleste sperrene ligger? Kan det tenkes at det dypeste hinderet for tro ikke er mangel på logisk-vitenskapelig bevisførsel, men heller er av en dypere åndelig og moralsk karakter?

Den radikale utfordringen i det kristne evangeliet er denne: Dersom det er sant, da er det også sant for alle – ikke bare for noen. Da er denne sannheten også så utrolig dyrebar og viktig å proklamere så vel som selv å erfare og etterleve. Samtidig er Bibelen selv oppriktig klar på at dersom Kristus ikke er oppstått, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker og vår tro er uten mening. Da er også Kristus selv den største bedrager og forfører som har levd, og hele kristendommen faller sammen som et korthus. En slik ærlighet kan Skriften påkoste seg, nettopp fordi den er så trygg på sitt eget ståsted og det faktum at en slik påstand faller på sin egen urimelighet. Og ettersom ingen kan forholde seg nøytral til noe slikt, må man ta stilling – enten til det ene eller det andre.

På Jesu tid søkte jødene etter tegn og grekerne etter visdom, men blir tilsynelatende forsmådd med et budskap om en korsfestet Kristus som var både til anstøt og dårskap for dem. Det er ganske påfallende at Bibelens forfattere ikke bruker mye energi på å imøtegå disse meningshaverne på deres banehalvdel. I stedet presenteres de for en dimensjon som utfordrer dem på et dypere plan enn det sanselige og intellektuelle. De rammes i hjertene ved evangeliets enkle, men kraftfulle forkynnelse. Samtidig inviteres de til tro i en annen dimensjon enn den materielle, nemlig den åndelige. En dimensjon som også er sterkt undervurdert i dagens profan-humanistiske samfunn, men ikke desto mindre virkelig.

Det forekommer meg at svært få av denne debattens store tenkere og gudsfornektere er villige til å la seg omvende av argumentasjon som ikke oppfyller vilkårene for deres egne trospremisser. De har på forhånd bygd opp en tankerekke som må tilfredsstilles og imøtekommes på en for dem korrekt, rasjonell og akseptabel måte. I tillegg er det til dels store forekomster av sårede følelser, bitterhet, menneskelig stolthet osv som vi dessverre alle har vår del av, og som tidvis vanskeliggjør en sakelig kommunikasjon. Det utvikler seg svært lett til ordkløyveri og diskusjoner som ikke fører noe steds hen, all god vilje til tross.

For meg blir det derfor noe fortvilet patetisk at noen debattanter skal sette betingelser for hvordan Gud værsågod har å åpenbare seg på for at Han skal være spiselig og troverdig. Da har man ikke forstått hvor dypt syndefallet stikker, og at vi som mennesker faktisk er adskilt fra Gud i utgangspunktet. Derfor er det strengt tatt ingen av oss som verken er i posisjon eller har forutsetninger for å kunne kreve verken det ene eller andre. Derimot har vi en Gud som på tross av dette har bøyd seg ned til hver enkelt en av oss og tilbyr liv for tid og evighet. Fra Guds side er dette basert på enkel barnslig tro, ikke på begrensede intellektuelle forutsetninger.

Jeg mener man faktisk må besitte en god porsjon vrangvilje for ikke å kunne akseptere verken Guds eksistens, Bibelens troverdighet eller Jesus som frelser og Herre. Min konklusjon er at dette for de flestes del vanskelig kan dreie seg om manglende kunnskap eller viten, men desto mer om vilje til å tro. Selv om man har aldri så mange ”bevis” foran seg, vil aldri Gud tvinge noe menneske til å tro. Ei heller vil det være noen slags automatikk i at ”alle” dermed vil bli frelst. Det vil alltid være noen som av ulike komplekse årsaker ikke vil forlate sitt ståsted utenfor samfunnet med Gud, selv om de utfordres aldri så mye. Det er og blir en frivillig sak, som til syvende og sist handler om den enkeltes hjerteforhold og indre samvittighet.

Tvileren Tomas var merkbart tilfreds da han fikk stikke hendene sine i naglegapet på Jesu hender, men Jesus sa: ”Salige er de som IKKE SER, men dog tror”. En annen sa det slik i sitt møte med den undergjørende Jesus: ”Herre jeg tror, hjelp min vantro!”.

Tro er definitivt en viljesak, ikke bare et spørsmål om å få alle sine intellektuelle spørsmål besvart på egne premisser. Det går med andre ord mer på viljen enn på evnen. Mer enn alskens vitenskapelige avhandlinger er derfor spørsmålet om hjertets omvendelse og forandring mer avgjørende sentralt enn noen gang.

Ellers vil jeg sterkt anbefale en interessant konversasjon mellom en ateistisk universitetsprofessor og ikke ukjente Albert Einstein, som kan leses her.

Aktuelle skriftsteder: Rom.1:19-20ff, 1Kor.1:26, 2:1-12, 15:3-8,17-19, Joh.7:17,20:29

Same procedure..?

”Same procedure as last year, miss Sophie?” Hvem kjenner ikke den uforlignelige sketsjen om Grevinnen og Hovmesteren – en årviss sort-hvitt-klassiker i juletidens TV-underholdning? Om den påseilede butleren James, som snubler i tigerskinnet hver gang han går rundt for å skjenke den blinde overklassefruen og alle hennes usynlige selskapsgemaler. Hvert år ler vi så tårene triller av hovmesteren, som alene strever for å skape en troverdig festaften for miss Sophie – alt for å bevare henne salig i troen på at alle hennes inviterte, men høyst fraværende prominente gjester fortsatt er tilstede. Med stor innlevelse skåler han til stadighet med finfruen på vegne av admiral von Schneider, mister Pommelroy og alle de andre i tur og orden.

Dersom vi ser bort fra de mer verdslige og moralsk tvilsomme elementer i komedien, har den faktisk noe viktig å si oss: Det samme pinlige scenariet gjentar seg år etter år, fordi husets forfengelige herskapsfrue lever på en innbilt forestilling om at alt er nøyaktig som før i tiden. Om hun virkelig lever i den troen, eller om hun fortrenger det hele og innerst inne vet sannheten, vites ikke. Men som i all satirisk humor, ligger det også her et alvorsbudskap: Vi mennesker ønsker å forbli salige hver i vår egen tro og i vår stadig mindre trygge verden. Her omgås vi alle våre imaginære aktører, slik det kanskje engang var og slik vi ideelt sett fortsatt ønsker det skal være. Derfor er grevinnens gjentatte svar på hovmesterens stadig mer snøvlete spørsmål: ”Same procedure as every year, James!” Hun ønsker ingen forandring, langt mindre å konfronteres med den tragiske sannhet at hun faktisk ikke har noen inviterte rundt seg lenger. Dette går selvsagt ut over den pliktoppfyllende, trofaste tjeneren som selv må spille alle rollene i finfruens forvrengte sosiale forestillingsverden. Og selv om han langt på vei lykkes, blir det til slutt for mye for ham – både på den ene og andre måten…

Kanskje har vi kristne også fortsatt en lei tendens til stadig å lulle oss inn i romantikken fra ”good old days”- en forgangen tid? Evnen til å la seg fornye og oppdatere utover våre egne kontrollerte, trygge rammer uten å gå på kompromiss med budskap og innhold, er fortsatt alarmerende dårlig. I stedet for å ta inn over oss desperasjonen over at virkeligheten rundt oss faktisk har forandret seg radikalt – og gjør det fortsatt - fortsetter våre innøvde, tradisjonsrike forestillinger i møter og gudstjenester som om det meste fremdeles er slik det engang fremstod for oss: Vellykkede kjernefamilier trygt plassert i benkene, syndere av alle slag som i periferien lytter respektfullt og oppmerksomt til hvert et ord vi sier. Hele menigheten på plass med unge og eldre i skjønn forening, som trofast nikker og applauderer til alle våre programmer og festligheter. Med scenevante predikanter og møteaktører som etter beste beroligende evne forsikrer oss om at Gud er her, englene er der, og at alle andre inviterte trolig også er umerkelig til stede, nyter vi med selvtilfreds takknemlighet den gode høytidsstemningen med oss selv i begivenhetens sentrum.

Men hvor er de som våkner opp for sannheten om at majoriteten av de vi mener å dele vårt bord med, faktisk ikke er her lenger? Eller kanskje enda verre: Har de noensinne vært her? Har vi vært hos dem? Muligens har de ikke engang blitt invitert på en skikkelig måte? Eller kanskje er det de samme husets folk som spiller alle roller? Mon tro om det ikke er et kompani av Tordenskjolds soldater som selv serverer og blir servert runde etter runde, til de nesten stuper både av fysisk overanstrengelse og for høyt inntak av åndelig føde?

Mon tro om tiden for lengst er inne for å permittere gamle James? Hvorfor ikke droppe den interne, forutsigbare underholdningen og invitere noen helt nye gjester på litt godmat – selv etter jul? Når hadde vi sist gleden av å servere det vi har å gi til levende vesener som gir oss litt spontan reaksjon og frisk respons tilbake, og som har både sult og tørst etter det Gud har gitt oss å formidle videre – kanskje til og med på en ny og spennende måte? Hvor er de som ikke bare tradisjonsbundet og forblindet svarer: ”På samme måte som hvert år!”, men som er sultne på nye utfordringer som ligger rett utenfor vår egen stuedør? Noen som på nytt våger å realitetsorientere seg og strekke hånden ut mot nye målgrupper av evighetsvandrere?

En gudsmanns bortgang

I dag morges våknet jeg til den triste nyheten om at pastor Billy Joe Daugherty gikk bort natt til i går, søndag 22.november 2009. Han hadde hatt diagnosen lymfekreft i bare et par måneders tid da kroppen ikke orket mer, 57 år gammel.

Pastor Billy Joe etterlater seg sin kone Sharon og 4 voksne barn, foruten en av USAs største og mest innflytelsesrike kristne forsamlinger. Victory Bible Centre har gjennom flere tiår vokst til et stort internasjonalt misjonssenter, bibelskole og dynamisk menighetsfelleskap som gjennom evangeliet har brakt forandring og håp til millioner av menneskers liv over hele verden. Også i Norge og OKS fikk han være til rik velsignelse gjennom flere år, og hans sterke forkynnelse og utstråling gjorde et mektig inntrykk.

Jeg skal aldri glemme høsten 1993, da jeg og min kone besøkte Tulsa, OK for første gang. Jeg hadde bare hilst på pastor Billy Joe et par anledninger tidligere under sommerkonferansen i Oslo Kristne Senter, som i sin tid ble startet med hjerte i logoen etter inspirasjon nettopp fra Daughertys Victory BTC. Nå var vi selv der blant ti tusen mennesker i det store ORU Mabee Centre - et av amerikansk kristenhets store ”Mekka” med historisk sus og høy kjendisfaktor, der Billy Joes menighet arrangerte sin årlige Word Explotion Conference. Pastor Billy Joe og kona Sharon ønsket oss varmt og personlig velkommen og inkluderte oss blant andre tilreisende predikanter, mange av dem i ”verdensklasse”. Han viste meg også den store tillit å få betjene og spille mine sanger i møtene, en ære som fortsatt står som et av høydepunktene i min tjeneste.

Billy Joes enkle filosofi var: Go out there and bless them! Han trodde på den enkeltes gudgitte evne til å bringe velsignelse inn i menneskers liv på en naturlig måte. Han var kjemisk fri fra karismatisk jåleri og forfengelighet, og utstrålte en vakker, ekte ydmykhet. For meg var det en stor opplevelse å stå på scenen sammen med legendariske Oral Roberts og Jesse DuPlantis, og få spille sammen med artister som Carola og Phil Driscoll. Men for pastor Billy Joe var det ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. For ham var alle mennesker like verdifulle og ble behandlet med den største verdighet og respekt. Han fikk alle til å kjenne seg ”important” og elsket, uansett hva de het eller hvor de kom fra. I hans nærvær kunne en nobody fra Norge kjenne seg som en somebody. Han hadde den sjeldne kombinasjonen av en hyrdes varme hjerte og en apostels kraftfulle tjeneste – ikke ulikt den rødkinnede gjetergutten David som endte opp som konge og krigshelt.

Jeg skal heller ikke glemme et av kveldsmøtene i Tulsa der den gamle troshøvdingen R.W.Schambach prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, pekte på meg midt i salen blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”

En høyst uventet, utrolig hilsen i ekte pastor Billy Joe-ånd! Hans enkle og gode væremåte hadde tydeligvis en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Et tankekors for meg er at Gud må ha god råd, som kan hente en slik general hjem fra slagmarken midt i en så rik og blomstrende tjeneste. Men mange av Guds store tjenere opp gjennom historien døde svært unge – noen vil nok si så altfor tidlig. Gud har tydeligvis en annen kalender enn vår…

Fred over pastor Billy Joes vakre minne!

Av-venning?

(også publisert på www.verdidebatt.no)


I dagens VG (18.11) presenteres vi for et nytt, høyst interessant begrep: Av-venning! Et artig ordspill med klare assosiasjoner til det mer kjente søsterbegrepet fra bl.a. rehabilitering av rusmisbrukere. Men som altså rett og slett betyr å kvitte seg med venner man ikke lenger ønsker å ha…

Etter å ha observert bruken av ordet over de siste årene, kårer nå altså forleggerne bak ordboken New Oxford American Dictionary verbet «to unfriend» til ”Årets Ord”. Definisjonen for ordet er å fjerne noen som «venn» på et sosialt nettsted. Facebook er et eksempel på et slik nettsted, men definisjonen kan brukes på andre også. Vilkårene for å bli ”årets ord” er ikke bare å være helt nytt. Forleggerne må også vise til at ordet ikke blir en døgnflue i ordboken. Men å «av-venne» er et ord som kommer til å tåle tidens tann, tror forleggerne.

Årsakene til å ”av-venne” noen kan sikkert være mange. På nettsamfunnene er det jo som regel snakk om overflatiske bekjentskaper, som ofte kan vise seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Dermed er teknologien for ”av-venning” kjærkommen for de som ikke vil belemres med profiler man ikke ønsker å identifisere seg med – og vice versa.

Som Joe Cocker synger: ”Everyone need a friend sometimes”. Som voksne trenger vi også gode venner, likesom barn og unge gjør det. Middelaldrende og femtiåringer trenger nære, ordentlige venner - ikke bare bekjente og Facebook-venner. Pensjonister trenger venner. Kristen sammenheng er langt ifra noe unntak. Og da mener jeg ikke bare vennen Jesus…

Mon tro om av-venningsbegrepet ikke har vært i virksomhet en god tid allerede? Innholdet er i hvert fall ikke særlig nytt blant pinsevenner, fri-venner og andre venner i den kristne Hakkebakke-skogen. Vi er dessverre godt kjent med Tuppen-og Lillemor-leken, der noen ikke får leke mer i våres gård. Kristne bytter også venner som andre skifter skjorte. Så lett tar vi fra tid til annen på våre relasjoner. Dette bunner ofte i sårethet og skuffelser, men også regelrette utfrysninger, forkastelser og brutale ekskluderinger fra vennemiljøer og omgangskretser er ikke uvanlig. For den det gjelder oppleves det som regel ganske så ubegrunnet, irrasjonelt og ukristelig.

Midt i den lovsyngende, karismatiske møtekristendommen florerer ensomheten og forekommer ikke bare hos de stakkarslige og forsagte. Den kan også ligge skjult bak fasaden hos dem som utad gir inntrykk av å være begunstiget med selskap fra en bred vennekrets, men som hutrer og fryser på innsiden..

Hva kan gjøres aktivt for å preventere en økende av-venning i kristne miljøer? Hvor godt tar vi egentlig vare på hverandre? Hva er en venn egentlig? Avdøde Björn Alfzelius sang det slik: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det..” For å låne litt fra Anne Christiansens ord om ”påkristning”: Kanskje trenger vi en ny ”på-venning”?

Sentralstimulans til hverdags

Rus er så mangt for tiden.
Vanligvis forbindes jo rustemaet med alkohol og narkotika. Den utdebatterte, velkjente flatfylla og/eller dop i ugrei forening og i helseskadelige doser. En vanedannende, usunn belastning for kropp og sjel forbeholdt noen stakkars sjeler som gradvis mister styring på eget liv, og som utgjør et formidabelt sosialøkonomisk problem for samfunnet.

Men rus er ikke lenger bare hva det engang var. Nå har det blitt så mye, mye mer. Hvor grensen går for hva som er uskyldige hverdagsdrifter og interesser i normal utfoldelse, og hva som er mer sykelige, helsetruende manier er vel mer opp til psykoterapeuter og medisinsk fagekspertise å vurdere. Men når alt kommer til alt: Når er nok egentlig nok? Sentralstimulerende stoffer fåes nemlig ikke bare på apoteket, polet eller Plata. Og studerer man fenomenet i makroperspektiv, kan det saktens virke som om det er nedlagt et aldri så lite ”rusbehov” à natura fra skapelsens side i hver og en av oss?

Et avhengighetsproblem kan jo faktisk defineres og diagnostiseres ut ifra flere parametere. En ting er hva som finner sted i ”ruspåvirket” tilstand , en annen ting er når abstinensene og fyllesjuka melder seg dagen derpå. ”Etter den søte kløe…” Signalene er ihvertfall mange og sterke når stimulansen uteblir: Rastløshet, konsentrasjonsmangel, irritasjon, depresjon, søvnproblemer... Tilsynelatende uskyldige småfetisjer og skapbegjær er kanskje ikke noe annet enn moderne avgudsdyrkelse i forkledning? Kanskje har vi alle vårt eget lille ”Plata”, der vi setter våre sårt tiltrengte skudd til hverdags – i hemmelig ensomhet eller sammen med andre dophuer?

Ta sex for eksempel. Et i utgangspunktet uskyldig medfødt, naturlig behov i jevnlig drift hos de fleste friske, normale mennesker. Men hvor går egentlig grensen før den gudgitte nytelsen brått blir en altoppslukende besettelse man simpelthen ikke kan få nok av eller være foruten flere ganger i døgnet? Og hvem snakker forresten om måtehold og kontrollert balanse? Pornobransjen og den kroppsfikserte underholdningsindustriens idealreklame og mersalgsfilosofi lærer oss ustanselig det normale i stadig å la seg pirre og lykkeberuse til det hinsidige. Du skal la deg henføre til krampa tar deg og unne deg selv den ultimate opplevelse av orgasmisk tilfredsstillelse. All by yourself. Bare fordi du fortjener det. Prøv noe nytt du også, da vel. Dagen – eller natten - er ikke den samme uten..

Stormforelskede personer er ofte så høye på lykkehormoner at de ikke er i stand til å ta rasjonelle beslutninger. Man kan jo gjerne bare flire av det hele. Men alvoret er at livsskjebner besegles faktisk ofte i hormonelt ruspåvirket tilstand, og sammen med mer kroppslige utvekslinger kan det få konsekvenser for årevis framover – på godt og vondt. Men når rusen omsider har lagt seg, ser verden ofte svært så annerledes ut enn med forelskelsens skylapper. Amorøse kronikere er herved advart mot tilfeldige, langvarige hormontripper - en høyst risikofylt ekstremsport utenfor parforholdets trygge rammer!

De fleste av oss får daglig stimulans og emosjonell tilfredsstillelse gjennom kjærlig oppmuntring, trøst og tilførsel av positive impulser som forebygger og lindrer smerte. Andre oppsøker faktisk smerten frivillig for å oppnå kontakt med den. Gjennom det oppnår de en sterkere mestring og manipulasjon av en dypere, sjelelig smerte som fortrenges til fordel for en annen smerte av mer fysisk karakter. Herav utvikles bl.a. selvskading og sado-masochisme – tilfredsstillelse gjennom lidelse. Hver sin lyst…

Hardcore arbeidsnarkomane kan ikke ta en dag fri uten å ha med seg Pcen på hytta eller prater med kunder i mobilen på skitur. Sånne som sovner til børsnoteringene og spiser kursoppganger, opsjoner og avkastninger til frokost. Det er flere enn vi tror som pendler mellom flere jobber i tillegg til homepartys på fritiden, og som går daglig fra asken til ilden i reinspikka likegladhet mot både arbeidsmiljøloven og hjertelegens anbefalinger. Som brenner sitt lys i begge ender og på midten, og som har problemer med å huske om de var på vei til eller fra jobb. Mye er fryktelig galt, men det er nå engang mitt liv.. Derfor fortsetter det altfor ofte uendret. Til det stopper av seg selv..

Så snakkes det om Endorfin-junkies. Treningsnarkomane som får abstinenser etter to minutter i godstolen og bare MÅ ha et par heseblesende økter for å finpusse oksygenopptaket, laktatnivået og melkesyreterskelen før årets Maratonløp eller Birkebeinerritt går av stabelen. Som stresser i vei til og fra jobb på sykkelsetet og svinger innom treningsstudioet for litt ekstra jernpumping og proteinbarslafsing på vei hjem. Som får et ekstra kick hver gang vekta viser noen hundre gram mindre og overarmene noen millimeter tykkere som resultat av siste ukes treningsrunder og salatmiddager uten dressing.

Videre har vi alle sports-idiotene, som vekselvis hyler av raseri og ellevill begeistring fra fotballtribunene så vel som fra sofakroken. Alle virtuelle idrettssimulatører som tidvis føler seg både sprekere og lettere til sinns av å følge femmila eller skøyteløpet fra godstolen med chips og cola. Lykkerusen og engasjementet er påtagelig når favorittlaget eller stjerneløperen går inn med full pott. Hadde det ikke vært for den ubetalelige seiersrus som kribler nedover ryggraden når vi for en stakket stund føler oss i assosiert symbiose med verdenseliten eller rekordsetterne, hadde hverdagen utvilsomt vært enda gråere..

Så har du alle se-meg-junkiene: De mediekåte ekshibisjonistene og forståsegpåerne som aldri får nok av å høre sin egen stemme i plenum, eller beruses av å se seg selv i speilet gjennom tabloidmediene. Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å la sin røst høre, protestere og debattere, skamblottes og profileres i rampelyset med største selvfølgelighet? Skal man dømme etter makeup-faktor og adrenalinnivå, er vel oppmerksomhetsbehovets mange ytringer utvilsomt i slekt med stimulans fra rusgifter..

Vi snakker adrelanin-junkies, som ikke får fred i sjela før man har testet ut siste off-piste-track rett nedover rasfarlige fjellsider. Som ikke nøler med å sette utfor i 100km/t på isbelagte, loddrette løypeheng med dødsforakt. Som ikke får den optimale REM-søvnen før de har våget fallskjermsprang fra Trollveggen, strikkhoppet fra femtimeters-broen, latt seg rive nedover en frådende rafting-elv eller svevet i usikret hangglider 1000 m over bakken. Notoriske grensetøyere som i ungdommelig overmot bare MÅ teste ut ”cold chicken” galemattias-kjøring i skrekkblandet fryd med nytrimmet rånebil på landeveien.

Og så var det spillegalskapen, da. Man behøver ikke hete Bjarte Baasland for å kjenne til spenningen og kicket som utløses når V75-kupongen eller ukas Odds går inn. Eller som lopper deg for noen hundringser for den saks skyld og sender deg på hodet ut i den vanvittige dansen rundt gullkalven. Den sitrende spenningen som gjør livet verdt å leve, for deretter ubønnhørlig å knuse alle drømmer om et bekymringsløst liv uten gjeld. Som HC Andersens lille forfrosne pike som svir av den ene svovelstikken etter den andre for et øyeblikks imaginær varme. Og da har vi ikke engang nevnt Poker,Roulette,Casino eller de andre store pengespillene som årlig omsetter for milliardbeløp i dollar bare på skandinaviske kunder på høyrisikotur bort fra virkelighetens verden.

Vi snakker popcorntyggende kinojunkies som bare MÅ konsumere ukas siste premierefilm, enten det nå er snakk om neglebitende actionthrillere, hysteriske komedier eller teatrale standup-shows det går 13 av på dusinet om dagen. Ihuga TV-slaver med 3 fjernkontroller i hendene og spillkonsoller mellom beina opptil 8 timer i døgnet. Og selvsagt også alle konstant påloggede, nettsurfende bloggomane som googler, twittrer og mailer deg plagsomt oppdatert og stiller nysjerrighetskløen til alle døgnets tider. For ikke å snakke om alle frenetisk tastende mobil-freaks med 3 trykk pr sekund og 100 utgående SMS og ditto inngående blippeti-blipp i uka.(Følte deg truffet nå kanskje..?)

Som om dette ikke var nok har vi jo også mer særegne, sofistikerte rusgrupper. Jeg nevner i fleng:
- Naturelskende soltilbedere med kronisk sydenreisefeber, født med fiskestang i hånda og som helst daglig må kjenne skogens ro og ha sjøutsikt for å holde nervetrådene i balanse
- Ekstremistiske dyreentusiaster med pasjonert nød for kosete rasekatter og premiepudler på utstilling
- Dømmesyke sladrekjerringer som får stilt dagens behov for verbal sadisme nippende til kaffekoppen eller mobiltelefonen
- Småmekkere som leser Biltema-katalogen på senga som pornoblader
- Idoldyrkende musikkelskere med surround-hifi og MP3 konstant på øret natt som dag, og som gladelig ligger i sovepose utenfor billettkontoret til den store premierekonserten
- Duppedittgale, mobilomane multimedia-teknofile
- Shoppinghekta blondiner på hysterisk svenskehandel
- Blodfattige husmødre og -fedre med overtrukket kredittkort og merkeklær på avbetaling
- Gastronome feinsmeckere, matglade hjemmekokker og gourmet-stamgjester med sprengt vom og ditto matbudsjett…
(klikk for større bilde)

Rekken av rusfremmende hverdagsjunk er tilnærmet endeløs. Må ha det – bare må ha det.. Du orker vel et par til?

Hva med medisinavhengige som daglig frivillig og mer eller mindre ukritisk putter i seg smertelindrende naturpreparater, sprøyter, nevroleptika eller andre bivirkningsbefengte medikamenter? Misforstå meg rett: For noen pasientgrupper er dette selvsagt bedringsfremmende og livsnødvendige legemidler. Men for enkelte andre kan nok både dette og alskens alternative behandlingsformer lett bli en behagelig,hypokonderisk trøstestimulans som gis legitimitet via kompliserte flerdiagnoser. Avhengighetsskapende stimuli som i mange tilfeller sponses tungt av trygdekassa via frikort og blå resept..

Sist men ikke minst: Religion er også et velkjent opium for folket. Halvsovende kirkegjengere i lett komatøst gudstjenestemodus kan jo mistenkes for å være neddopet på en sterk blanding av søtladen julestemning, røkelse og myrra. Eller mer ekstatiske vekkelser med hellige mantra, timeslange møter med høy hallelujafaktor og hender over hodet. Forbønn og healing på teletorg. Eller kristen-TV som et slags pinsekarismatikkens svar på VikingLotto.. Selvutslettende frivillighetsarbeid og fromme almisser, for å få bekreftet sin egen verdi og døyve sin gnagende samvittighet overfor Gud og barna i Afrika. Evige teologistudenter, kirkehoppere og konferanse-junkies på endeløse vandringer rundt sin egen akse i lengselsfull søken etter åndelig stimulans, selvrealisering og eget velbefinnende. Transcendental meditasjon og yogaøvelser har for lengst glidd inn i dagligstellet, sammen med tannbørsten og Märthas englebøker.

Våre medfødte indre drivkrefter som mennesker for å tilegne oss stimulans, velbehag og smertefrihet er jamen meg sterke og mangfoldige. Kanskje er de også på sett og vis umettelige – og uhelbredelige? Uansett: De er der. Behovene må tas på alvor og behandles med ansvarlighet, respekt og forståelse. Som Holberg utrykker det:
Alle sier at Jeppe drikker – men ingen sier hvorfor…

AN INTERESTING CONVERSATION..

An atheist professor of Philosophy speaks to his class on the problem science has with God The Almighty.
He asks one of his new Christian students to stand and . . .

PROFESSOR : You are a Christian, aren't you, son?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So you believe in God?
Student : Absolutely, sir.
PROFESSOR : Is God good?
Student : Sure.
PROFESSOR : Is God all-powerful?
Student : Yes.
PROFESSOR : My brother died of cancer even though he prayed to God to heal him. Most of us would attempt to help others who are ill. But God didn't. How is this God good then? Hmm..?

Student is silent.

PROFESSOR : You can't answer, can you ?
Let's start again, young fella. Is God good?
Student : Yes.
PROFESSOR : Is Satan good?
Student : No.
PROFESSOR : Where does Satan come from?
Student : From.. GOD...
PROFESSOR : That's right. Tell me son, is there evil in this world?
Student : Yes.
PROFESSOR : Evil is everywhere, isn't it? And God did make everything. Correct?
Student : Yes.
PROFESSOR : So who created evil?

Student does not answer.

PROFESSOR : Is there sickness? Immorality? Hatred? Ugliness? All these terrible things exist in the world, don't they ?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So, who created them?

Student has no answer.

PROFESSOR : Science says you have 5 senses you use to identify and observe the world around you. Tell me, son . . . Have you ever seen God?
Student : No, sir.
PROFESSOR : Tell us if you have ever heard your God?
Student : No , sir.
PROFESSOR : Have you ever felt your God, tasted your God, smelt your God? Have you ever had any sensory perception of God for that matter?
Student : No, sir. I'm afraid I haven't.
PROFESSOR : Yet you still believe in Him?
Student : Yes.
PROFESSOR : According to empirical, testable, demonstrable protocol, Science says your God doesn't exist. What do you say to that, son?
Student : Nothing. I only have my faith.
PROFESSOR : Yes. Faith. And that is the problem science has.

Student : Professor, is there such a thing as heat ?
PROFESSOR : Yes.
Student : And is there such a thing as cold?
PROFESSOR : Yes.
Student : No sir. There isn't.

The Lecture Theatre becomes very quiet with this turn of events.

Student : Sir, you can have lots of heat, even more heat, superheat, mega heat, white heat, a little heat or no heat. But we don't have anything called Cold. We can hit 458 degrees below zero which is No Heat, but we can't go any further after that.
There is no such thing as cold. Cold is only a word we use to describe the absence of heat.We cannot measure cold. Heat is energy. Cold is not the opposite of heat, sir, just the absence of it.

There is pin-drop silence in the Lecture Theatre.

Student : What about darkness, Professor? Is there such a thing as darkness?

PROFESSOR : Yes. What is night if there isn't darkness?

Student : You're wrong again, sir. Darkness is the absence of something. You can have low light, normal light , bright light, flashing light.. But if you have no light constantly, you have nothing and it's called darkness, isn't it? In reality, darkness isn't. If it is, were you would be able to make darkness darker, wouldn't you?

PROFESSOR : So what is the point you are making, young man?

Student : Sir, my point is your philosophical premise is flawed.

PROFESSOR : Flawed ? Can you explain how?

Student : Sir, you are working on the premise of duality. You argue there is life and then there is death, a good God and a bad God. You are viewing the concept of God as something finite, something we can measure. Sir, science can't even explain a thought. It uses electricity and magnetism, but has never seen, much less fully understood either one. To view death as the opposite of life is to be ignorant of the fact that death cannot exist as a substantive thing. Death is not the opposite of life : just the absence of it.
Now tell me, Professor, do you teach your students that they evolved from a monkey?

PROFESSOR: If you are referring to the Natural Evolutionary Process, yes, of course, I do.

Student : Have you ever observed evolution with your own eyes, sir?

The Professor shakes his head with a smile, beginning to realize where the argument is going.

Student : Since no one has ever observed the process of evolution at work and cannot even prove that this process is an on-going Endeavor, are you not teaching your opinion, sir? Are you not a scientist but a preacher?

The class is in uproar.

Student : Is there anyone in the class who has ever seen the Professor's brain?

The class breaks out into laughter.

Student : Is there anyone here who has ever heard the Professor's brain, felt it, touched or smelt it?... No one appears to have done so. So, according to the established rules of empirical,stable,demonstrable protocol: Science says that you have no brain, sir. With all due respect, sir, how do we then trust your lectures, sir?

The room is silent. The Professor stares at the student, his face unfathomable.

PROFESSOR : I guess you'll have to take them on faith, son.
Student : That is it sir...The link between man and God is FAITH. That is all that keeps things moving and alive.

It turned out later that the student was Albert Einsten!

Tyrkleif-djevelen

Følgende glædelige nyhet stod at læse i dagens nettutgave av Korsets Seier:

”Den nye kirkeministeren sies å ha «alminnelig solid forlkekirkebakgrunn. Aaserud er en erfaren ASp-politiker. Hun vil i tillegg til å være fornyings- og administrasjonsminister, ta over ansvaret for kirkeavdelingen i Kulturdepartementet. Den nye ansvarsfordelingen skyldes at Snniken Huitfelt, som er ny Kulturminister, ikke er medlem i staskirken, som er et krav for å kunne være kirkeminister.”(egne uthevinger)

Gledelig lesning om Rigmor Aaserud, som har overtatt kirke-taburetten etter upopulære Giske.
Det som umiddelbart virker noe uklart og ulesbart ut ifra artikkelen overfor, er hvorvidt Aaserud representerer Ap eller Sp. Hun omtales imidlertid av Gustavsen som "ASp-politiker", som ut fra teksten kanskje kan tolkes som en "Alminnelig Solid politiker". Herav altså den nye Asp-benevnelsen. Ellers er ASP et faguttrykk fra databransjen om en såkalt ”ekstern server”, men om dette er direkte overførbart på politikken er vel heller tvilsomt..?

Ellers begrunnes dagens omrokering i Kirkedepartementet videre med at SNIKEN Huitfeldt ikke er medlem av STASkirken! Nå har det vel aldri vært noen særlig stas i pinse-kretser å være statskirkemedlem. Men å omtale den nyutnevnte Kulturministeren som SNIKEN er vel å ta litt hardt i før hun i det hele tatt har fått prøve seg som STASråd..

Men fru Aaserud er utvilsomt bedre kvalifisert til den staselige oppgaven, med sin solide bakgrunn fra FORLIKEKIRKEN! Her ligger den nye ministeren med andre ord an til en mer diplomatisk linje med forlik, framfor å legge seg på den harde linja til sin forgjenger. Og som nevnt fyller hun fremfor alt det grunnleggende kravet for å være kirkeminister: Medlemskap i Stas-kirken!

KS-redaksjonen ønskes for øvrig lykke til i fortsatt kamp mot Tyrkleif-djevelen som tidvis synes å herje fritt! Men VG og de andre store nett-tabloidene generelt er sannelig ikke særlig bedre, med grove feil i ingresser og overskrifter så og si annenhver dag. Ikke bryr de seg nevneverdig med å rette opp alt slurvet heller. Kronisk tastatatatur-hikke er snart mer utbredt i norsk media enn svineinfluensaen. Det er tydeligvis dramatiske nedskjæringer i korrekturavdelingen i disse hårde tider, samtidig som at kravene til journalister for norsk rettskrivning åpenbart har blitt senket til middels ungdomsskolenivå. Men selvsagt: Forøvrig helt i takt med økt produksjonstempo, strammere tidsfrister og deadlines.

Etter å ha fått røde streker under skrivefeil og mangelfull grammatikk i fordums norsktimer og stilskriving, var nok mine bestrebelser på å stave riktig i beste fall et unødig tidsfordriv. Nå om dagen er det allikevel muntlig hverdags-slang som gjelder, også i såkalte profesjonelle nyhetsmedia. Og hvem bryr seg egentlig? Er ikke hovedsaken at man som leser skjønner pointet etter et par-tre gjennomlesninger – eller i det minste vil skjønne? Enskjønt den forklaringen hadde garantert aldri min gamle norsklærer godtatt!

Mn d ær vl ikke så farllig m det, erre vell? Avvisene harra vell mer en nåkk å tenke på om dan, om di ikk åsså skal bynne å bry sæ me va lesera sier!

KS og Sofa-kirken

KS-redaktør David Andre Østby langer ut på lederplass i ukens Korsets Seier mot de såkalte kristne hjemmesitterne – noe ironisk beskrevet som Sofakirken. Nå er nok ikke Pinsevennenes hovedorgan i Norge mest kjent for å innby sine lesere til åpen debatt, men heller hatt for vane å legge ut mer eller mindre lojalitetsforpliktede monologer som av almuen helst bør applauderes eller stå uimotsagt. Til tross for utlagte kommentarfelt på sin nettside, er disse heller sjeldent benyttet av leserne. Kanskje ikke så rart, da divergerende leserinnlegg og meningsutvekslinger tidvis har blitt regelrett fjernet av redaksjonen… Jeg ser derfor grunn til å presentere noen betraktninger rundt Sofakirken også for denne bloggens lesere. Da dette kan ha aktualitet for mange i økende grad, bør følgelig noen (velmente) kommentarer være på sin plass.

I et antatt forsøk på å vekke alle sofa-kristne pinsevenners dårlige samvittighet ved å blåse i fløyta for passivt spill, trekker den godeste KS-redaktøren også allegoriske paralleller til høstens stortingsvalg: ”Stortingsvalgets hjemmesittere har mye til felles med kirkens hjemmesittere. Deltar vi ikke i et politisk valg, mister vi også muligheten til innflytelse - og retten til å klage på utfallet.”

Årets stortingsvalg hadde ifølge Nationen den svakeste stemmeoppslutning siden krigens dager, med rekordlave 73,8 prosent. Med andre ord valgte altså over ¼ av velgerne å avstå fra å bruke sin stemmerett. Til dette er det å si at alle landets myndige statsborgere har rett til å stemme, ikke plikt. En viss moralsk plikt kan man vel tillegge hverandre når det gjelder å vise medansvar for hva slags regjering vårt land skal ha. Men det gir ikke noen av den grunn rett til å betegne alle som reserverer seg for å gi sin stemme til noe spesifikt parti, som ”sofa-velgere” uten rett til å klage på utfallet.

Dessuten har man jo som norsk borger også en soleklar rett og mulighet til å påvirke praktisk politikk og samfunnsdebatt, helt uavhengig av om man deltok i valgkampen eller ei. Dagens stortingspolitikere utøver sin tjeneste ikke bare på vegne av de aktive velgere, men på vegne av alle landets borgere. Det ville være å skyte seriøsitetsmessig langt over mål å beskylde alle politisk inaktive for å være ”snyltere” på samfunnet. Samtidig bør det være hevet over tvil at ansvaret for vårt demokrati ikke kan legges på velgernes skuldre alene, men primært på de embeter og instanser som utformer og utgjør de offisielle alternativene velgerne blir stilt overfor.

For det første må naturlig forfall som sykdom, uforutsette hendelser eller andre ting betegnes som gyldig grunn for å utebli fra stemmegivningen. Dernest kommer alle dem som av ulike årsaker ikke helhjertet føler at de kan gi et parti eller regjeringsalternativ sin stemme, uten å få samvittighetsproblemer eller å komme i konflikt med sin egen oppriktighet. Noen av disse kan til og med ha hatt medlemsskap i politiske partier og vært trofaste velgere gjennom en årrekke. I den sistnevnte sofa-gruppen finnes sannsynligvis en stor del av de 26,2 prosentene som ikke møtte opp ved stemmeurnene. Å hevde at en fjerdedel av landets befolkning ikke bryr seg døyten om hvordan det går med Norge, er derfor i beste fall en kunnskapsløs overdrivelse. Å ikke avgi stemme, er faktisk også på et vis å la sin røst høre..

Det er med andre ord langt flere grunner enn bare likegyldig ansvarsløshet som er sannsynlige årsaker til den elendige oppslutningen. Og siden dette i utgangsspunktet er ment å være en allegorisk sammenligning med synkende oppslutning i lokale menigheter, er det all grunn til å hevde at det samme gjelder også her. Det er mange ressurssterke kristne med årelang fartstid i menighet og evangelisk tjeneste, pinsebevegelsen inkludert, som i dag ikke lenger er aktive i lokale, organiserte forsamlinger. Og selv om det nok er reell fare for at passive hjemmesittere over tid kan bli sløve, lunkne og til og med frafalne, er det uten tvil mange som lever lykkelig med Gud og i et organisk åndsfelleskap med andre. Like fullt er det også disse som nå av KS blir kategorisert som ”Sofakirken”.

Østby fortsetter videre: ”Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap, og enhver rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid….. Er vi ikke positivt til stede i menigheten, mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.” Dette oppleves lett som en grov underkjenning og dømming av kristne mennesker som av ulike årsaker er inaktive eller ikke lengre operative i menighetssammenheng. Har ikke disse også fremdeles rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid? Her blandes for øvrig begrepene lett, idet ”menigheten” eller ”kirken” i kristen sammenheng både betegner den lokale og universale menighet. Dette tar også Østby opp: ”Det er stor forskjell på menighetslivet og organisasjonslivet. I Guds menighet kan vi ikke melde oss inn eller ut slik det passer. Som kristne er vi medlemmer – i ordets rette forstand.”

Ut ifra dette er det nærliggende å trekke følgende slutning: Som gjenfødt kristen er jeg slik Østby helt korrekt sier, innlemmet på Jesu legeme og dermed også et menighetsmedlem ”i ordets rette forstand”. Men dersom jeg av en eller annen årsak ikke innehar et aktivt, organisert medlemsskap i min lokale menighetsforsamling, fratas jeg umiddelbart muligheten til å prege menighetens framtid! Jeg opplever meg definert som en negativ faktor for Menigheten, idømt en slags passiv standby-status i Guds rike. Jeg undres: Står virkelig KS-redaksjonen for dette rigide synet?

Personlig har jeg vært aktivt med i pinsekarismatisk sammenheng gjennom over 30 år. Jeg har vært i kristen fulltids tjeneste i 15 av dem, og tilsammen har jeg og min familie tilhørt 5 lokale tros-og pinsemenigheter der vi har nedlagt et ikke ubetydelig bidrag. Det siste året har jeg og min kone imidlertid valgt å stå uten formell menighetstilknytning. Dette har hatt praktiske årsaker som flytting, men også av andre helsemessige og sosiale grunner har vi ikke opplevd det som naturlig å engasjere oss i en lokal menighet. Ikke desto mindre har vi bevart troen og gudslivet vårt intakt, og pleier regelmessig felleskapet med nære kristne venner vi kjenner og stoler på. Vi har profane jobber, men vitner for ikke-troende og er sporadisk aktive i misjon- og møtevirksomhet. Vi er også fortsatt kongregasjonalister med tro på den lokale menighet som et ideelt senter for tjeneste og felleskap. Dette til tross for at vi som nevnt har hatt andre ting på agendaen en periode enn å stresse med innmeldelsen i nærmeste halleluja-forsamling.

Jeg undres derfor: Er vi med dette redusert til det Østby betegner som ”..konsumenter på sidelinjen, helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere.”? Har vi i tillegg til dette også mistet vår rett til å regnes som ”modne og ansvarlige kristne”, og kvalifiserer til assosiert medlemsskap i Sofakirken? Kanskje er det i så fall på høy tid å fjerne noen av de harde, rigide klappstolene fra kirkerommet og bære inn noen gode sofagrupper? Eller rettere sagt bære dem ut..
Erfaringsmessig egner sofaen seg faktisk i mange tilfeller utmerket som åndelig nedslagsfelt og helbredende samlingssted. Uten forkleinelse for de mer vigslede møtesaler, der bevingede Pauli ord dessverre i vår tid så altfor ofte faller på stengrunn og for døve ører. Ikke så mye av vrangvilje hos tilhørerne, men fordi livssituasjonen og øvrig historikk vanskeliggjør den identifikasjon og tilhørlighetsfølelse man ideelt sett skulle ha hatt. Det siste man da trenger, er moraliserende og lett bebreidende bemerkninger fra menighetenes taleorgan om vår påstått selvpåførte sofasitting: ”Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten» for valg som er tatt, eller endringer som er gjort. Melder vi oss ut av fellesskapet, vil ikke bare kroppen lide, men også vi selv.”

Jo da, lide gjør nok vi arme menighetsløse både titt og ofte under de rådende omstendigheter. Men sannelig har jeg også lært å forstå dem noe bedre som velger sofaen fremfor menighetsbenken, fordi mange lider i langt større grad mer ved å engasjere seg bare av religiøs plikt enn å drives av indre motivasjon og lyst. I så måte inspirerer nok ikke KS-redaktøren gjennom sin formaningstale sistnevnte gruppe nevneverdig til å slepe seg tilbake til der de etter boka hører hjemme.

Norges største og hurtigst voksende menighet sitter uten tvil på gjerdet. Der sitter mange godt uten sofa og annet møblement, men med en slags altofobisk frykt for å hoppe ned og inn i noe man ikke helt føler seg bekvem i. Facebook-felleskap, TV-menigheter og nettbaserte kirker popper i mellomtiden opp som paddehatter. Ut ifra møteoppslutningen å dømme er det vel også all grunn til å tro – og håpe - at antallet kristne som er fysisk inaktive i menigheter langt overstiger den nevnte fjerdedelen av hjemmesittere ved valget. Derfor fortjener disse også å bli sett og møtt med noe mer respekt enn en nedlatende holdning som annenrangs sofakristne.

Engelen

Sunnmørsjenta Margreth Olins film ”Engelen” er en utrolig sterk dokumentar om Lea, som vokser opp i et hjem preget av manglende beskyttelse. Som liten opplever hun at pappa får kreft og dør fra henne. Fra å være ei livsglad og nysgjerrig lita jente, forandrer livet seg brutalt når moren Madeleine vender tilbake til sin alkoholiserte eksmann Ole. Dødsdansen mellom to voksne skader barnet.

Filmen er tekstet for hørselshemmede, står det i anmeldelsen. Det opplevde vi ikke på Colosseum kino i går. Tvert imot var den litt for lave lyden ganske slitsom i lengden, når skuespillerne snøvler av gårde på utekstet svensk og norsk gatespråk for et snackstyggende publikum. Til og med for oss som ikke er nevneverdig hørselshemmet, bare ordinært betalende kinokunder.. Like fullt er filmen severdig og kan anbefales på det varmeste. Til og med av selveste Kongen..

Rus blir gradvis det som gjør at Lea klarer å stå i en hverdag sammen med familien sin. Så får Lea datteren Sonja, og hun ønsker å bryte med familien og starte på nytt. Hun vil ta vare på barnet og gi henne den beskyttelsen hun selv ikke fikk. Lea skjønner snart at hun mangler denne evnen og må derfor gjøre et umulig valg.

"Engelen" er en brutal historie om indre smerte, avhengighet og viljestyrke. Om det å bære og arve mammas sår. Om ensomme kvinner som aldri gir opp hverandre. Om å se og bli sett. Samtidig er den spekket med sterke symbolikker som illustrerer psykologien mellom mennesker på en glimrende, troverdig måte. Den viser også flere sider av hjelpeapparatet, særlig Barnevernet og fosterhjemsordningen på godt og vondt. Barnets beste går foran ”foreldrevern” og voksnes egoistiske interesser.

Fosterhjemmets hovedoppgave er å være en temporær forsørgende familie for barnet, som har en mor som elsker et barn hun ikke makter å ta seg av. Etter min mening får Olin fram dette på en god og balansert måte, særlig da mor vender tilbake fra endt rehabilitering. Hun velger omsorgen for barnet og ansvar for eget liv, framfor sin følelsesmessige tilknytning til moren og hennes destruktive dualisme.

”Engelen” er et lite glansbilde som Lea bringer med seg fra barndommen gjennom livet, og som ender opp over senga til veslejenta hennes som et fattig symbol på beskyttelse og trygghet i en traumatisk situasjon. En høyst aktuell livssituasjon som tusenvis av hjem i dagens Norge dessverre kjenner seg så altfor godt igjen i.

ALLE ER LIKE GÆRNE!

I disse høyrøstede valgdager påberoper det ene partiet seg å være litt bedre enn det andre. Det skrytes uhemmet av egne representanters og programmers ufeilbarlighet, samtidig som nygrillet valgflesk råselges fra gateboder og stands som fra tyrkiske strandpromenader. De mediestyrte varemessene spytter villig vekk ut tilforlatelige milliardløfter, fristende tilbud og løsninger som formelig hviner som grovkalibret ammunisjon rundt ørene på oss. Det krangles og debatteres opp og i mente om hvem som er mest troverdig, mest (u)ansvarlig og best kvalifisert til oppgaven å lede landet.

Siv klager på Jens, som skyter tilbake fra hofta og advarer mot Høyre, som igjen syter på SV, som klager på FrP, som fortviler over Ap, som advarer mot et nytt Sentrum, som igjen er for Erna og imot Siv.. Alle har litt rett, alle har litt feil og herom strides fortsatt de lærde.
I dagens VG-magasin fremstår de fem borgerlige partilederne sammen som popstjerner i kule, mørke klær og solbriller under tittelen: Hvor like er partiene?
Og ærlig talt: Er den ene virkelig så utrolig mye bedre enn den andre? Sliter ikke alle med et ikke ubetydelig felles troverdighetsproblem, når man hver for seg påberoper seg å sitte med løsningen på landets problemer og varmt anbefaler seg selv?

Midt i all den mediekåte retorikken savner jeg sårt et enkelt, men viktig element: Mennesket. Personlig er jeg ikke i tvil om at det er stor forskjell på politiske modeller. Enkelte er åpenbart bedre og utvilsomt mer egnet til styring og rettferdig fordeling enn andre. MEN: Det forandrer ikke det spøtt på det som koker ned til det mest fundamentale og komplekse av alle samfunnsutfordringer: Mennesket egen natur.

Den gamle historien fra Speaker`s Corner i London forteller om kommunisten som gestikulerende agiterte for sitt revolusjonære syn. Han pekte på en fattig tigger og ropte: Marx vil sette en ny frakk på denne mannen! Da tok en prest til orde og sa: Men først vil Jesus skape en ny mann i den samme frakken!

I våre bestrebelser etter å finne det ideelle –ismet, religiøse eller politiske konstellasjonen, er det en generelt overhengende fare for å rette baker for smed. Det grunnleggende problemet er nemlig ikke politikken, -ismene eller religionen – men enkeltmennesket selv. Derfor ligger heller ikke svaret udelt å finne i vakre valgløfter og lederkandidater som skal forandre nasjonens overflate, men i om det enkelte mennesket får et ”regjeringsskifte”!

Boken “Alle er normale – til du lærer dem å kjenne!” av John Ortberg (Lunde Forlag) har ikke bare en fantastisk treffende tittel. Den setter fingeren direkte på en påstand vi alle som har levd en stund kan nikke gjenkjennende til, og følger opp med glimrende og tankevekkende perspektiver på at vi mennesker faktisk er elsket som de vi er – uten sminke. Vi kunne sikkert også ha snudd tittelen: ”Alle er gærne – til du lærer deg selv litt bedre å kjenne!” Vår kanskje største utfordring som mennesker er å ikke dømme, men først og fremst se bjelken i vårt eget øye for i det hele tatt å kunne ha forutsetning for å pirke fliser..

Sannheten er nemlig den at vi alle er like gærne – og det er faktisk helt normalt! Det er ikke lenger verken en godt bevart hemmelighet eller overraskelse at vi alle faktisk gjør feil og dumme ting fra tid til annen. Det er uunngåelig at vi sier feil, oppfatter feil, svikter og er upålitelige i små og store saker gjennom livet. Dyktige politikere, sterke ledere og fromme prester er langt ifra noen unntak. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Noen kan riktignok se litt bedre ut enn andre på overflaten, og noen tar også tilsynelatende mer lærdom av egne mistak enn andre. Men inni er vi like i de store linjene. Menneskehjertet er svikefullt, selv om vi er utstyrt med aldri så mange gode egenskaper og taleføre talenter fra naturens side. Det er noe irreversibelt og plagsomt stadig tilbakevendende med vår menneskelige natur. Ikke for å misbrukes som en dårlig, fatalistisk unnskyldning, men snarere for å kunne forebygge naive forventninger og skuffelser over andre – og seg selv.

Viktige forutsetninger for en genuint ny kurs er selverkjennelse og bekjennelse. Hvorfor sitter det da tilsynelatende så innmari langt inne for politikere og ledere å kunne si det lille ordet ”unnskyld”, ta ansvar og uforbeholdent innrømme feil? Hvorfor kan man ikke likeså godt vedkjenne seg selv og andre vårt felles behov for nåde, tilgivelse og overbærenhet som mennesker? Hvor er rimeligheten i å avkreve andre for det vi ikke selv klarer å levere? Trenger vi virkelig enda flere bevis på vår egen skrøpelighet og tilkortkommenhet for å forstå ”How fragile we are”, som Sting synger?

Å erkjenne egen svakhet, begrensninger og feil fortjener ikke lenger å bli sett på som ynkelig og dårlig. Tvert imot bør det være et tillitsvekkende sunnhetstegn og et lovende tegn på troverdighet. Bondevik var et strålende eksempel i så måte, da han som landets statsminister våget å være åpen om å ha møtt veggen. Det er noe ynkelig over ledere som konstant viser fram sin blankpolerte ”oppside” av frykt for å miste ansikt, popularitet og terningkast. Ledere som gjemmer seg bak sin egen fortreffelighet, bortforklaringer og politisk korrekte forsvarsbarrikader avslører seg i mine øyne som svake. Men sterk er den som våger som Paulus gjorde: Å heller vise svakhet enn mesterskap i tale. Alt taler nemlig for at han nådde mye lengre med det..

Hvor er den leder i dag som ydmykt og bevende våger å be om forbønn og folkets overbærenhet, framfor selvsikkert å satse alle kort på egen kompetanse og tro på egne ressurser? Hvor er den leder som Ola og Kari kan identifisere seg med, kjenne seg selv igjen i, og som appellerer til hjertet hos den enkelte av oss? Ikke fordi de er fullkomne – men tvert imot: For ærlig å vedstå seg sin ufullkommenhet - og dermed også kanskje viktigste kvalifikasjon for å kunne lede andre.

En helvetes tro

Helvete er i skuddet om dagen. Fra teaterpremieren på Jesus Christ Superstar med turbonegeren Hans-Erik von Helvete selv, og til dokumentar-programmet på NRK1 tirsdag 1.9 der helvete var hovedtema i beste sendetid. Her møtte vi forfatteren Margaret Skjelbred med sin nyutgivne ”Mors bok” og Olaug Nilsens bok i møte med trosliberalisten Sigvart Dagsland.

Skjelbred, for øvrig med god bistand fra den gudløse statskanalens programleder, oppsummerte frimodig sin barndoms evangelium om en vred og uberegnelig gud som kaster uskyldige mennesker i helvetets ild. Personlig kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i denne forvrengte kristendomsforståelse – verken hos den som fornekter at det finnes en fortapelse, eller hos den som krisemaksimerer dom og fordervelse og overdimensjonerer Bibelens helvetesbeskrivelse til å bli et slags hovedbudskap i den kristne tro.

Disse diametralt motsatte misforståelser fortjener sårt en oppklaring. En oppklaring som dessverre ikke fikk noen umiddelbar hjelp av en blek, men fattet biskop Bondevik under NRK-programmet. Jeg følger Bondeviks resonnement så langt som at det er svært vanskelig for oss dødelige jordboere å danne oss en fasttømret teologi og meningsfullt bilde av et pinens sted med anslått høy temperatur, gråt og tenners gnidsel.

Det som imidlertid ut ifra Skriften er helt på det rene, er at fortapelsen er et sted som er beredt for djevelen og hans engler (Matt.25:41), ikke for mennesker. På den annen side er det slik at dersom man avviser at det eksisterer en fortapelse og Guds dom over menneskenes ansvar for synden i sitt eget liv, fornekter man samtidig selve grunnlaget for Jesu forsoning og at mennesker i det hele tatt behøver frelse. En frelser som led helvetets kvaler for oss blir totalt meningsløs, dersom det ikke finnes et slikt sted som et alternativ til himmelens salighet. Derfor er det også en fortapelse å unnfly – en sannhet som har et kompromissløst alvor i seg, men som også gjør frelsen i Jesus desto større og herligere.

Derfor er det intet annet enn budskapet om syndenes forlatelse og frelsesvisshet som er kjernen i evangeliet om Jesus. Gud er en helt entydig god, kjærlig og nådig Gud som elsker alle mennesker og ikke på noen måte er ”ute etter” å ta noen av oss. Evangeliet er jo ikke at Gud sendte sin sønn for å gi oss angst og redsel for fortapelsens gru og evig pine, fordi vi ikke verken tror nok eller er bra nok. Tvert om: Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli FRELST ved Ham! (Joh.3:17). Vi leser også videre at ”..den som tror er ALLEREDE dømt, fordi han ikke har trodd på Guds sønns navn” (v.18).

Men de gode nyhetene er altså at det faktisk er en himmel å vinne, og at frelsen er gjort tilgjengelig ”for folk flest”, for å sitere et partislogan i disse valgtider. På bakgrunn av dette er det ganske gåtefullt for meg at man velger å ignorere og se helt bort fra dette herlige budskapet om frihet og glede. Hvorfor foretrekker man heller å grave seg selv og andre ned i en sirkelargumenterende debatt, som reduserer og forvrenger bildet av Gud til en grusom tyrann? Hvilken interesse kan man ha av å nærmest søke seg ut skriftsteder tatt ut av sin sammenheng, for å bekrefte sine egne fordommer? Hvilke motiver ligger til grunn for å fremstille Gud som en avskyelig sadist? Hvorfor velge en slik helvetes tro – unnskyld uttrykket - i stedet for å tro seg frelst, trygg og glad?

Samtidig er det jo lett forståelig at mennesker som har blitt utsatt for en pietistisk og lovfokusert mørkemannskristendom i sin oppvekst, vender ryggen til det de tror er en lunefull og bestialsk gud som ikke engang stiller opp for sine egne ved livets slutt. Her er det utvilsomt mye traumatisk stoff som behøver legedom og bearbeidelse. Men å bebreide Gud for vonde og urettferdige ting man opplever, blir like meningsløst som å gi Stoltenberg-regjeringen skylda for drapet i Tromsø i våres, eller at all ondskap og kriminalitet som begås av mennesker er Kongens ansvar. Eller om man kræsjer bilen for så å spørre: Mon tro hvilken mening vår samferdselsminister hadde med dette? Det ondes problem er nok mer komplekst enn som så..

Hvordan er det mulig at evangeliet har blitt så totalt misforstått og feilaktig fremstilt, og det i et land som har hatt reformert vekkelseskristendom i generasjoner? Det er dypt tragisk og blodig urettferdig at evangeliet om Jesus i dag assosieres mer med dom, helvete og uoverkommelige bud enn med det stikk motsatte: Frihet fra synd, gjenopprettelse, glede og fred blant de som tror.

Det er på høy tid å flagge en annen kristendom enn den dvaske, liberal-moderne utgaven der man stryker det som ikke passer og velger ut det man selv ønsker fra øverste hylle. Samtidig er det viktig å ta et oppgjør med alle forhistoriske rester av lovisk kristendomsforståelse og åndelige overgrep som gjennom generasjoner har vaksinert folk mot det sanne evangeliet. Og ikke minst er det på tide å presentere et spiselig alternativ for Ola Nordmann enn å henfalle til agnostisk ateisme og forkaste alt i verdens beste budskap - bare fordi man har stirret seg blind på en liten, perifer del av teologien. Hvilket bedrag!

Det er svært mye jeg ikke forstår som kristen. Men det plager meg heller ikke. Det viktigste for meg er at jeg har en urokkelig tillit til at Den Rettferdige som jeg personlig kjenner, også har den hele oversikten og forutsetningen for å dømme en rettferdig dom. Jeg tror rett og slett på alt det Han sier. Det faktum at Han lever og bare er god, gjør at alle brikker faller på plass. Med overhengende fare for å bli feiltolket: I lyset av Hans fantastiske karakter og vesen blir det å ha et intellektuelt svar på all verdens eksistensielle spørsmål og problemer faktisk uviktig.

Å tro på helvete er intet kriterium for å bli frelst. Det er det derimot å tro på Jesus Kristus som frelser fra fortapelsen. Å fraskrive seg troen på alle de vanskelige temaene kvalifiserer ikke på noen måte til helvetets evige ild. Det holder faktisk lenge å ha en klokketro på himmelen og Ham som er veien dit, om jeg ikke skal behøve å belemres med Gamle-Erik og hans grufulle bestemmelsessted. Godt valg!

Det belastede kristen-navnet

I kjølvannet av bl.a. senere tids valgkamp-debatt står det nå klarere for meg enn noen gang: Kristen-navnet er oppskrytt og overbelastet. Og det til bristepunktet. Som et synkende Titanic i stormfullt farvann, men med gallionsfigur og flagget til topps. Noen har kastet seg i livbåtene allerede..


Fra å være en eksklusiv og dyrekjøpt hederstittel fra oldtidens Antiokia som identifiserte de første disipler med Kristus alene, har uttrykket kristen i våre dager blitt en svært utspedd og misbrukt fellesbenevnelse i alle tenkelige retninger. Noen legger til stadighet urettmessig beslag på kristennavnet for å legitimere og fremme ulike politiske interesser, så som KSP, KrF og nå altså Kristenfolket.no. Militært har navnet blitt nærmest blasfemisk anvendt som identifikasjon av bevæpnede maktgrupper som ”kristen-falangister” eller ”kristen-milits”, med referanse til politisk farge, geografi og etnositet.

Atter andre smykker seg med særkulturelle tilleggsbetegnelser som kristen-rockere, kristen-bikere eller kristen-homoer med sølvkors dinglende rundt halsen. I andre sammenhenger blir navnet benyttet som ingrediens i skjellsord og kraftuttrykk. Videre snakkes det om såkalt kristne land med kristne politikere og kristne skoler, kristen-TV og kristen nett-dating, og der bill.mrk.”kristen” gir fortrinn ved hybelsøking.. I USA byr de visst forsyne meg også på både Christian Soccer (fotball) og Spirit Filled Hamburgers!

Kristen meg her og kristen meg der..

Å si ”jeg er kristen” er snart omtrent like tvetydig og innholdsrikt som å synge med i barnesangen: ”Jeg er nordmann, født i Sverige, Danmark er mitt fedreland, snakker russisk som en jøde, skjønt jeg er en engelskmann”. Eller som Björn Alfzelius sang før han døde: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det”..

Likeså fristende som det er å styre unna kompaniskap med ekstremister og fanatiske kristen-fundamentalister, har det faktisk blitt å frastå seg bekjennelsen ”kristen”. Ikke fordi jeg har noe ønske om å svikte mine egne og forlate den salige lille hjord. Ikke har jeg heller på noen måte tanke om å forsake troen og Jesu-navnet. Men snarere tvert imot: Fordi kristennavnet i økende grad fører med seg så mange feilaktige assosiasjoner som gjør at man må stå til rette for nær sagt alt mulig tull og tøys som har blitt sagt og gjort i kristendommens navn.

Fordi jeg anser mitt primære kall å være en Kristi etterfølger og vitne, har jeg etter hvert fått stadig større problemer med å identifisere meg med all den ubegripelige uviselighet og regelrette jævelskap som har blitt, og fortsatt blir begått i navnets allmenn-tradisjonelle betydning. Jeg er oppriktig lei av å bli tatt til inntekt for direkte ukristelige gjerninger, meninger og holdninger som såkalte ”kristne” i alskens ulike leire står inne for. Denne belastningen er etter min oppfatning en av de største utfordringer og trusler mot kristendommens troverdighet i vårt moderne samfunn.

Jo da, jeg er smertelig klar over omfanget av utfordringen det er å begi seg ut på en smule ambisiøs bekjennelses-revolusjon i denne retningen, med alle misforståelser og feiltolkninger det måtte by på. Jeg er også klar over at temaet rører ved dype følelser og truer hellige kuer som gresser på vigslet jord. Derfor blir nok denne utblåsningen i beste fall bare en lett provoserende, men velment spissformulering..

Noen vil kanskje ta til orde for at det etter 2000 års utvanning nå er på tide med et sårt tiltrengt navneskifte. Muligens er ”Jesus-disippel” håret hvassere og noe mer radikalt forpliktende? Eller er dette kanskje bare en forskyvning av problemet? Navnet skjemmer som sagt ingen, men mange er de som dessverre skjemmer navnet…

Uansett: Mon tro om vi ikke i det minste behøver en revidert og gjenoppfrisket definisjon av hva kristennavnet egentlig innebærer? Og sist men ikke minst: Alt hva det IKKE er…

Svært mange av Ola Nordmanns motforestillinger og anklager mot ”det kristne” er nok dessverre mer selvforskyldt enn man har vært villig til å innrømme. En ydmyk erkjennelse av sannhetsgehalten i mye av denne kritikken er derfor en forutsetning for å bli tatt på alvor og gjenreise tillitsgrunnlaget. Ikke bare hårdnakkede og febrilske bortforklaringer med fine ord og vendinger.

”Jeg er en kristen og vil det være”, synger vi fortsatt på bedehusene. Men i mange sammenhenger virker det direkte misvisende og mot sin hensikt å bruke en betegnelse, som med alle sine negative og ukristelige referanser så til de grader vanærer Ham som navnet opprinnelig tilhører. I stedet for å skape tro, bidrar det heller oftere til bekreftede fordommer, avstand og forakt.

La det ikke være noen tvil: Jeg bekjenner meg til Kristus, til Hans død og oppstandelse og til Hans lære. Kristennavnet peker for meg direkte mot mitt livssamfunn med en person: Kristus. Ham har jeg faktisk aldri hatt noen problemer med, og Hans navn bekjenner jeg fortsatt med kompromissløs stolthet. Min lojalitet står til Ham for alltid. Om jeg så må stave dette med versaler og millimeterpresisjon, er det for meg et udelt privilegium.

Jeg bekjenner meg også gladelig til Kristi kropp og som tilhørende i Hans menighet. Det skulle da også bare mangle: Når Ham jeg bekjenner som min Herre så uforbeholdent har identifisert seg med meg og podet meg inn på sitt vintre, er ikke det noe jeg kan melde meg inn og ut av etter eget forgodtbefinnende.

Men de kollektivt kristelige Bakkemannskapenes innsnevrede og rigide partiprogrammer gir meg derimot stadig større kameler å svelge. Det påfører meg lojalitetskonflikter og forklaringsproblemer med smalsporede alternativer jeg ikke kan se jeg har forpliktet meg overfor, og følgelig heller ikke fortjener å stilles til ansvar for.

Eller er dette kanskje et lidelsens lodd som er gitt oss troende som tilgift i dette livet?
I så fall - kanskje stemmer jeg blankt i år…

Back after a short break

Gradestokken viste nesten 30 varme i solveggen hjemme. Men da sykkelfantomet Lance Armstrong tråkket inn til nok en suveren seier i det årvisse Tour de France i slutten av juli 2003, satt jeg inne som klistret til TV-skjermen. Under en av etappene hadde amerikaneren en dramatisk velt, suste i stor fart over sykkelen og dundret i asfalten. Fortvilet måtte han se konkurrentene nådeløst rase forbi seg, mens han selv lå på bakken i sjokk og smerter.

Men den mangedobbelte mesteren lot seg ikke vippe av pinnen: Etter raskt å ha fått konstatert at han var noenlunde like hel (et lite kragebeinsbrudd, men pytt-pytt..), fikk han erstattet vraket med en ny sykkel. Fortumlet, men stappfull av kampånd, adrenalin og viljestyrke kaster han seg inn igjen i løpet 60 kilometer fra mål– og innhentet alle sine konkurrenter i verdenseliten en etter en. Utrolig nok kjørte han ikke bare inn til seier på denne etappen, men vant likeså godt hele rittet – for øvrig den så langt femte strake seieren på rad! Og senere skulle det bli enda flere…

Etter denne imponerende prestasjonen ble Armstrong intervjuet av en amerikansk TV-stasjon. Min til nå store hakeslepp ble enda større da verdensmesteren kunne fortelle at han i 1996 fikk konstatert kreft i underlivet, med spredning til lymfer og lunger. ”Gjennom operasjoner og cellegiftkurer har jeg lært meg å kjempe alene og aldri gi opp”, sa han. Etter å ha fått diagnosen, og de færreste trodde de ville få se ham tilbake i toppen igjen, uttalte han til media: ”I`ll be back after a short break”.

Etter hundrevis av treningstimer med beinhardt slit, selvdisiplin og ukuelig viljestyrke maktet han å demonstrere sannheten i disse ordene. Overbevist om kroppens utrolige evne til å fornye seg og gjenvinne styrke hadde han nådd målet. Armstrong kom ikke bare tilbake på sykkelsetet – han vendte tilbake til teten som den største favoritt noensinne i sin karriere. Og i gledesrusen etter sitt fantastiske seiersritt kunne han tilføye: Ingenting er umulig, bare du selv vil det sterkt nok!

Og som om ikke det skulle være nok å gjøre comeback som toppidrettsutøver etter ytterligere to TDF-seire og 3 år utenfor proffidretten: Armstrong har også maktet å utnytte sine nederlag til noe meningsfullt og positivt for de som sliter med kreftsykdom. Under sommerens Oslo-besøk samlet han inn kjærkomne kroner til Kreftforeningen og besøkte pasienter på Rikshospitalet med gaver og oppmuntrende ord.

Årets sommerpause er nå på hell for de fleste. En velfortjent ferietid er tilbakelagt for både menighet, arbeids- og privatliv. Noen har kanskje tråkket på hele sommeren igjennom, og ligger godt an i løypa. Andre igjen har blitt liggende etter et par etapper. Kanskje noen slikker sår etter en og annen uheldig velt - selvforskyldt eller ei. Atter andre har slitt med tanker om å bryte løpet. Drømmen om seier ble knust i en støvsky av fortvilelse over eget nederlag og tvil på egne ressurser.

Uten sammenligning for øvrig: Jeg kan kjenne meg litt igjen i Armstrong. I hvert fall har jeg lov til å kjenne meg inspirert av hans gode eksempel. Ikke bare har vi hatt samme diagnose og overlevd. Men etter diverse trøkker, velter og hvilepauser er det nå tid for å bestemme seg for å gå videre. Med et nytt perspektiv på livet. Sulten på nye seire. Stadig jagende mot målet – og målene. Ikke la seg knekke eller senke verken av infanteri eller luftskyts fra sjelefienden. La fortid være fortid, og strekke seg ut etter det som ligger foran. Mot seiersprisen. Uansett hvordan jeg måtte ligge an i løypa: Jeg må fullføre løpet. Bevare troen.

Det underlige er at det virker som om man kommer mye sterkere ut av en slik krise, enn før man gikk inn i den. Selvsagt er det både arr og merker fra tiden da det stormet som verst. Men man får krefter man ikke ante man var i besittelse av, når man mest av alt trenger dem. Bibelen kan fortelle om trosheltene, som ved tro ”..fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.”(Hebr.11:34).

Derfor er det all grunn til å gjøre sykkelhelten Armstrongs ord til våre egne,alle vi som har kravlet oss på beina igjen etter vaklevorne runder på glattisen. Det skulle da også bare mangle. Vi som i tillegg til våre egne mer eller mindre opptrente muskler har Herrens ord og løfter på vår side, og ved tro har tilgang til Hans ubregrensede muligheter.
Skulle noe være umulig for oss som tror?
Velkommen tilbake – after a short break!

En enkel pølse i brød..

Brogrillen gatekjøkken i Flekkefjord sentrum, en tung regnværsdag midtsommers. Døra er åpen, men ingen kunder er inne. En middelaldrende tyrker står bak disken. De fristende reklameskiltene inviterer til alskens småretter, deriblant pølse med brød.
Jeg er småsulten på noe kjapt og enkelt, og søker øyekontakt.
”Hei, har du grillpølse i brød?”
”Hæ?”
”Grillpølse i brød?”
”Ja..jada.”
”Jeg kan få en da, takk.”
”En grillpølse?”
”Ja – med brød.”
”Grillpølse i brød?”
”Ja.”
”Ikke noe mer?”
”Nei takk.”
"Helt sikkert?"
"Ja."
”Vi har pølsemeny med halvliters drikke til femti kroner.”
”Nei takk, bare pølse i brød.”
”Ja vel. Det blir tjuefem kroner.”
Det er først da jeg oppdager at det faktisk ikke ligger noen varme pølser på grillen.
”Er du sikker på at du har ferdige grillpølser?”
”Jada, selvsagt!”
”Men…”
Grillmesteren går deretter inn på fryselageret, graver fram en pose grillpølser og kaster en av dem i frityrmaskinen. Deretter settes pizzaovnen på fullt. Han spretter en pakke pølsebrød og legger det ene omhyggelig inn i ovnen med en svær pizzaspade. Mens retten godtgjør seg, begynner han å etterfylle iskrem i de halvfulle boksene. Det har nå kommet en åtte-ti flere turister med unger som ser smågrinete og sultne ut. De blir ikke ekspedert.

Ti minutter har gått. Grillmesteren står profft og plystrer mens han speider ut over sjøkanalen og venter på at pølsebrødet skal bli varmt. Plutselig river han opp døra, kjører stekespaden inn og vender på det vesle pølsebrødet. Ny plystrerunde. De ankomne kundene begynner nå å bli utålmodige.
”Entschuldigung bitte?”
”Et øyeblikk bare”.
Deretter rotes pølsepapiret fram, hvorpå grillpølsa monteres i brødet.
”Sennep og ketchup?”
”Ja takk.”
”Et øyeblikk skal jeg se om jeg har noe her..”
Det letes og rotes i et stort kjøleskap med alskens flasker.
Etter tretten minutter er pølsa endelig klar til servering. Bak meg står tretten sultne nederlendere og stirrer stilltiende på den forhåndsbetalte lekkerbiskenen, som omsider kan bæres ut av grillrestauranten på 100m2 med titalls bord ute og inne...
Ikke overraskende henfaller tankene mine til den gamle tørrhumorhistorien om mannen som bestiller en pølse av fremmedarbeideren i Oslo sentrum:
”Kan jeg få en pølse?”
”Nei, men du kan få kjøpe.”
”Ja, selvsagt – la meg få kjøpe en da takk.”
”Grill eller wiener?”
”Grill, takk.”
”Beklager, vi har ikke.”
”Ok, la meg få wiener da..”
”Beklager, utsolgt. Brød eller lompe?”

Å RISIKERE...

Å le er å risikere og bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere og bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere og bli involvert.
Å vise følelser er å risikere og blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer og drømmer, er å risikere og tape ansikt
Å gi kjærlighet er å risikere og ikke å få noe igjen.
Å leve er å risikere og dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting, er ingen ting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg,
men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer, er fri.

av Hugo Prather
(til norsk ved Eirik J. Irgens)