En drøy halvtime senere sitter vi og venter i avgangshallen på flyet vårt til Berlin. Vår sønn venter på oss i den tyske hovedstaden. Nå ringer han, er urolig og spør om vi har det bra. Han er oppdatert og opplyser oss om skytedramaet som nettopp har funnet sted på Utøya. Vi tenker: Hvordan i all verden er det mulig? To tragedier på en gang? En tekstmelding tikker inn fra datteren vår i Oslo. Hun var på jobb ved Bygdøy og hørte smellet drønne, men er selv i god behold. Gudskjelov.
Vel framme på Schönefeldt-flyplassen blir jeg møtt av to reportere fra den tyske TV-kanalen RTL. Mens kameraet vifter foran meg blir jeg intervjuet på sparket om hvordan jeg opplever situasjonen i Norge akkurat nå. Noe fortumlet svarer jeg at vi ikke engang har rukket å fordøye det første angrepet i Oslo sentrum, før det neste har funnet sted. Hva vet egentlig jeg?
Og journalistene vet åpenbart mer enn oss. De kan fortelle oss om et blodig terrorangrep på titalls uskyldige norske AUF-ungdommer , trolig utført av en og samme person. Jeg får stotret fram noen lett forvirrede fraser på engelsk som jeg selv opplevde som ganske så klisjèfylte, før vi hastet videre mot togterminalen. På toget innover mot millionbyen ber vi stille sammen for landet vårt. Gud bevare oss!
Min sønn og hans kjæreste er merkbart sjokkerte og oppskaket over det som har skjedd. En av deres norske studiekamerater som nettopp besøkte dem i Berlin, er blant de overlevende etter skytedramaet. Endelig framme i deres leilighet får vi se de første bildene på nettet av infernoet som utspant seg både i Akersgata og på AUFs sommerleir på Utøya. Mengden av følelser som nå strømmer på er vanskelige å forholde seg til: Familiær gjensynsglede, reisetretthet, sult, forvirrethet – og nå sorg og fortvilelse. Senere kommer sinnet. Maktesløsheten. Frykten og usikkerheten.
Her er vi på ferie for å nyte samværet med hverandre – og så blir vi brutalt revet bort av redselsscener fra hjemlandet. Våre små trivielle hverdagsproblemer blir til bagateller som krymper til ingenting i forhold til dette skrekkscenariet av globale dimensjoner. På hotellrommet senere på kvelden domineres CNN, BBC og alle de øvrige nasjonale TV-stasjonene totalt av nyhetsoppslag fra den bestialske massakren i Norge. Sterke inntrykk velter inn over oss. Det hele er uvirkelig. Så nært, men dog så fjernt.
Feriedagene i Berlin er som forventet hyggelige og trivelige, men likevel med en latent bismak og undertone av forferdelse over det som har skjedd der hjemme. Vi forsøker å unngå det, men samtalen går til stadighet uvilkårlig inn på hva vi alle føler og tenker. Om alle de tilfeldige ofrene, om drapsmannen, om fedrelandet vårt. Selv i utlandet kan vi bare ikke fri oss fra det: Vi er nordmenn, og dermed også i en slags nasjonal symbiose med våre landsmenn. Den geografiske avstanden kan på ingen måte viske ut det faktum at dette også berører oss. Vi er kollektivt delaktige i sorgen og fortvilelsen. Ikke bare over tapet av så mange unge mennesker, men også over vår nasjons tapte uskyld for det verste terroranslaget siden krigens dager.
Det verker i bakhodet, og på turen hjemover er reisetrettheten mer påtrengende enn det jeg kan huske fra tidligere. Merkelig nok blir det godt å komme hjem nå. Vondt og godt på en gang liksom. Heldigvis var ingen av ”våre” direkte rammet av tragedien. Men alle kjenner noen som kjenner en.. Og som Siv Jensen sa nylig i et intervju: I dag er vi alle AUF-ere. Sorgen over et sånt tap kjenner verken politiske farger eller religiøse skillelinjer. Vi står sammen – og sakte men sikkert må livet gå videre for alle.
Og forhåpentligvis vil vi som nasjon komme styrket ut av det. Riktignok noen grusomme erfaringer rikere og noen naive illusjoner fattigere. Men til gjengjeld er det i slike krisesituasjoner man blir prøvet på hvem man egentlig er og hva man er laget av. Og ikke minst på hvem og hva man tror. Hverdagshelter kommer fram, og folk viser krefter og kjærlighet ingen trodde fantes. Voksne menn gråter, klemmer hverandre og ber til Gud. Det er tegn på styrke, ikke svakhet.
Når nøden er størst er også hjelpen nærmest. Det man før kanskje bare hadde som fagre teorier, blir nå utprøvet i praksis og levd liv. Da viser gjerne det gode seg også fra sin sterkeste og beste side; ikke bare det onde. For meg er det i hvert fall ingen tvil om hva som til slutt vil gå av med seieren!
