Et helt normalt sirkus

Av alle sirkus uten elefanter og sebraer er Eurovisjonens MGP det desidert største. Den årvisse slagerkonkurransen med skyhøy homofaktor og rosa ballonger, kombinert med hjernetomme bimboer i flagrende motvind og innleide statister med glitret undertøy og oljete overkropper, seiler utvilsomt opp som vårens søteste eventyr. TV-showet alle snakker om, men som alle anstendige forståsegpåere hater og hårdnakket hevder ikke å ha sett, er igjen i kraftig medvind. Godt hjulpet av et kobbel programledere samt snøvlende kommentatorer av høyst varierende kvalitet og dialektflora, fråtser tabloidmediene nok en gang i sukkerpop-hysteriets ekshibisjonistiske tranedans for åpen scene. Milliardene ruller mens mobiltastende fjortiser i alle aldre veiver med lightere på Telenor Arena så vel som foran hjemmekinoen.

Nytt innslag av året er imidlertid Palestinakomiteens demonstrasjoner i MGP-leiren på Fornebu, der det viftes med flagg og velkjente paroler om boikott av Israel. - At Israel tillates å være med her er med på å gi landet et skinn av normalitet, noe som ikke stemmer med virkeligheten i dag, sier den israelske aktivisten Angela Godfrey-Goldstein.

Akkurat. Som om MGP-sirkuset itself noensinne har hatt et skinn av normalitet over seg? Ikke desto mindre er det velkjent for alle at dette ikke er ment å være en arena for politisk maktkamp. På Visjon Norge i går kveld oppfordret IKAJs leder Leif Wellerop alle Israel-venner til å stemme Israel til finalen i MGP, som en slags motreaksjon til disse demonstrasjonene. Alle vurderinger etter musikalske kriterier var selvsagt helt uinteressante. Dette dreier seg da ikke om noe så trivielt som musikk? Nei, her gjelder øye for øye, tann for tann og ukritisk, religiøs Israel-fanatisme for alt det er verdt.

Ikke desto mindre: I godt selskap med intetsigende, dampende discorytmer og oversminkede kjendis-wannabe`s presterte den unge jøden Harel Skati å synge Israel til finaleplass i gårsdagens semifinale. I en smørmyk og gørrkjedelig ballade på morsmålet hebraisk som jo er som gresk for de fleste av oss, trøkket han til mot slutten med bortimot en halvtones margin på topptonen og vippet MGP-tradisjonsrike Sverige ned fra finalepallen.

Hvordan det er mulig for en sanger av dette formatet, utrustet med faststøpte in-ear-monitorer, å bomme så til de grader på tonen i en internasjonal konkurranse, kan man jo bare undre seg over. Hva som for meg er mer gåtefullt, er hvordan man klarer å stemme ut en glimrende svensk artist med en klar vinnerlåt til fordel for en så selsom sangopplevelse. Naturtalentet Anne Bergendahl sang seg derimot uansett til finaleplass i mitt hjerte med sin sjarmerende utstråling og purunge uskyld. Men på bakgrunn av negative uttalelser fra visse svenske musikkjournalister, ville de øvrige mobilabonnentene og lobbyistene tydeligvis ha det annerledes. På et rekordtidlig stadium demonstrerte MGP-sirkuset med dette nok en gang sin totale mangel på musikalsk seriøsitet. Her er det trynefaktor og nasjonalsjåvinisme som råder grunnen.

La meg tillegge at jeg som kristen velsigner nasjonen Israel og jødefolket av hele mitt hjerte. Jeg har dermed overhodet ingen anti-semittiske intensjoner bak disse linjer - bare et enkelt hjertesukk om mulig for en stakket stund å la musikk være musikk, religion være religion og politikk være politikk. Men det er åpenbart for mye forlangt?

Av-knappen er aktivert.

Robot-pastoren

Den teknologiske utviklingen raser stadig fremover med stormskritt. Nylig ble et japansk brudepar viet i Tokyo av den helautomatiserte vigselsdamen I-Fairy. Den 1,30 meter høye roboten har blinkende øyne og hestehale av plastikk. For anledningen var den dekorert med en flott blomsterkrans på hodet da den smidde det japanske paret i hymens lenker. I-Fairys foreløpig tre første søsken er allerede tatt i bruk i henholdsvis Singapore, USA og Japan. Og det med stor suksess, skal man dømme etter det omtalte brudeparets ovasjoner. Robotprodusenten bærer for øvrig det megetsigende og treffende navnet Kokoro Co.

Og litt ko-ko til tross: Hvilken glimrende opp-
finnelse!
Av alle skapninger som Gud ikke kan sies å ha skapt, må jo denne til nå være den ypperste. Tenk bare på hvilke besparelser og ikke minst effektivisering dette kan bety for våre mange tusen kirker som er rimelig på sliten autopilot fra før av. Prisen er heller ikke avskrekkende: For snaue 400.000 norske kroner får du altså en trofast kirkens tjener som kan ta seg av alt fra bryllup, begravelser, dåpsforretninger og andre rutinemessige prosedyrer. Og det selvsagt helt uten krav om arbeidsgiveravgift, overtidstillegg eller feriepenger. For ikke å snakke om sykefravær eller gnål om pensjonsavtaler og særprivilegier.

Rasemessig er den svært fleksibel, og kan fåes i alle ønskelige farger på bestilling. Til og med kjønnsmessig er den et funn for kirker som tilstreber seksuell likestilling, og den leveres med hele 25 års garanti mot overgrep på altergutter. Teologisk nøytral er den jo også, og må jo egne seg ypperlig som hovedtaler i kristelige fellesmøter og ekumeniske arrangementer. Snakk om ferdiglagte gjerninger!

Den religiøst programmerte roboten har hele 18 grader av bevegelse i armene, og kan hovedsaklig repetere forhåndsprogrammerte bevegelser og lyder. Ikke akkurat noen karismatisk repertoar å skrive hjem om, med andre ord. Pastor I-Fairy har nok heller ikke den store empatiske utstrålingen. Men kanskje desto mer som skapt for en gjennomsnittlig norsk kirkeseremoni, som det jo går 13 av på dusinet her på berget. Hva mer kan man egentlig forlange? En sikker vinner for både kirkeminister, prest og legmann, spør du meg. Med et klart utviklingspotensiale som kan tilpasses ethvert moderne lokalsamfunn har den utvilsomt et sterkt voksende marked.

Det må være lov til i ånden å se for seg den fagre damen iført messehagl og prestekjole, samt ferdiginnspilt pastoral søhrlands-aksent med dirrende, monoton stemmeføring klar på harddisken. Et aldri så lite hal-le-lu-ja skal vi heller ikke se bort fra at hun kan oppdrive. I pinsesammenheng er det naturlig å se for seg en spesialbygd GT-versjon med mer kraftfulle hallelujarop på repeat-funksjon. Freelance-oppdrag og outsourcing til humanitære og multi-konfesjonelle organisasjoner går hun nok heller ikke av veien for. Her skal nok Manpower få konkurranse.

Med en svært så slitsom 17.mai- bakketråkking friskt i minne ser jeg umiddelbart for meg en feststemt og bunadskledd I-Fairy på Stortingspaviljongen så vel som på Slottsbalkongen. Like opplagt viftende og hilsende med flagg fra morgen til kveld, med utrettelige hurra-rop fra sitt programmerte indre. Mulighetene for rasjonalisering og inntjening er enorme.

I disse hårde krisetider der billig arbeidskraft importeres fra utlandet i stadig større grad og der rådyre, norske fagarbeidere står i fare for å bli overflødiggjort av teknologiske nyvinninger, er det slett ikke vanskelig å se for seg en gigantisk pastor-produksjon Made In Japan. På motorfronten går jo japseblekket sin vante seiersgang fra før av. Og det skulle da vel også bare mangle, om ikke vi skulle få litt pastoral gjenytelse fra landet i fjerne Østen som vi har eksportert misjonærer til gjennom generasjoner?

Det eneste aber er i så tilfelle et hypotetisk scenario med synkende skatteinntekter til stat og kommune. Men ut ifra bosniske bygningsarbeideres dyrekjøpte erfaringer, er det jo bare naturlig å sende regninga dit arbeidskraften kommer fra. Skal vi først sparke noen, kan vi jo like gjerne gjøre det med dem som ligger nede. I dette tilfellet industrigiganten Japan, som sliter nok fra før av med å holde lommeboka over vannet, blir nok et slikt krav uansett bare påaktet som en pølse i slaktertida med et lett oppgitt sukk:
Nå i Yen..!