GLAD I MENNESKER?

(trykk på tegneserie for større bilde - artikkelen er også publisert på www.verdidebatt.no)


Et stadig tilbakevendende, ransakende spørsmål til meg selv i møte med andre bakketråkkere har vært dette:

Elsker jeg virkelig mennesker?

Tåler jeg flere ulike varianter av den svikefulle, uberegnelige og hyklerske arten Homo Saphiens? Bryr jeg meg egentlig særlig om de høyreiste, elskelige, velmenende og begavede Adam og Eva, men akk så selvrettferdige og ubegripelig stolte Ola & Kari Nordmann? Tobente, vakre vesener jeg kan elske og beundre til himmels, men også irritere meg grønn på og må distansere meg fra. Vanlige mennesker av kjøtt og blod som jeg selv dessverre til tider kjenner meg så altfor godt igjen i..

For en del år tilbake traff jeg igjen et pastorpar fra en norsk frimenighet jeg hadde besøkt tidligere. Jeg la merke til at de ellers så ressurssterke og oppegående menneskene virket ganske så desillusjonerte. Da de over en kaffekopp fortalte meg den sørgelige nyheten om at de hadde sett seg nødt til å legge ned virksomheten, ble jeg om mulig ennå mer overrasket over begrunnelsen for beslutningen. Min venn pastoren lente seg framover, så meg i øynene og sa stille: ”Du skjønner det Per, jeg oppdaget at jeg ikke var nok glad i mennesker!”

Jeg kan ennå kjenne følelsen av vantro og sjokk over det bunnærlige svaret. Ingen sleipe bortforklaringer om at ikke økonomien gikk rundt. Ingen splittelser, ingen bebreidelser og beklagelser over andres håpløshet. Kun en eneste, dyp erkjennelse av egen ambivalens og utilstrekkelighet: Ikke nok glad i mennesker..

I refleksjonen over dette har jeg i ettertid kommet til at min venn heller ikke kunne være nok glad i seg selv. Kanskje hadde han ei heller spist nok selv av det han serverte andre? Derfor møtte han seg selv i døra og hadde ingenting å svare med når han ble utfordret på sin egen følelse av avmakt. Bestrebelsene med å løse all verdens problemer og bringe forandring hos andre ble plutselig vendt mot hans egen banehalvdel. Det ble for tøft. Håndkleet ble kastet inn, Dr.Jekyll fikk rødt kort mens Mr.Hyde ble båret av banen...

Hvordan er det med oss? Lever vi godt med oss selv i ublidt møte med andre? Elsker jeg virkelig ikke bare når jeg blir strøket medhårs i godlynt aksept av likesinnede, men også når skorpionen stikker og demonene kjører over meg med dampveivals? Kjører vi et slags maskeradespill, der vi med skam å melde tidvis må ta timeout både fra oss selv og andre, for å overleve i et felleskap som både du og jeg faktisk også er avhengige av? Med eller uten bibel - på godt og vondt?

Er det oss selv vi dypest sett forakter, når vi kjenner behov for å plukke opp steiner og dømme hverandre nedenom og hjem? Kompenserer vi ikke egentlig for vår egen lave selvfølelse når vi til stadighet sutrer og river oss i håret over andres feiltrinn? Er det ikke et paradoks at vi mennesker på den ene siden ser ut til å elske oss selv over alt og alle, samtidig som vi ikke kan utstå og vedkjenne oss våre egne karakterbrister og riper i lakken? Er det mulig å vise kjærlighet og nåde mot andre, når man ikke engang mestrer kunsten å leve med seg selv?

En venn av meg sa det så treffende: Jeg tror mennesker er gode på bunnen. Bare synd at det er så langt til bånns… Kanskje må vi en tur til bånns noen og enhver, både for å hente opp skjulte skatter og renske opp i gammelt vrakgods. Men det er vel ikke sånt man snakker høyt om...?

På rett sted til rett tid..

April 1963. Som fire år gammel gutt var jeg på spennende oppdagelsesferd ved Frognerdammen, der det hadde vært oppvisning av tøffe isbadere dagen i forveien. Dumdristig imponerte jeg min to år eldre lekekamerat Oddbjørn ved å våge meg utpå isen for å studere de store hullene. Plutselig brister isen under slagstøvlene mine, og jeg gikk under. Kameraten min på land reagerte spontant og ropte og skrek om hjelp da han så jeg forsvant. Sekunder senere kommer hendene mine til syne opp gjennom det ene hullet i isen etter isbaderne. Votteklypene mine fryser fast og holder meg der, mens klokken tikker. Strømmen er sterk mot fossen som går under brua til Frognerdammen.

Oppe på brua går det to menn. De reagerer lynraskt på skrikene til gutten i vannskorpa, leser situasjonen og stormer ned på isen. Den ene av dem kaster av seg yttertøyet og aker seg på magen ut mot ishullet der jeg bokstavelig talt henger i en tynn tråd. Han får tak i de forfrosne hendene mine og drar meg opp, mens den andre mannen hjelper til med å trekke oss begge bort fra isen i trygghet. Gjenopplivningsforsøket var vellykket.

De to mennene får en forbipasserende dame til å følge meg hjem i taxi. Vel hjemme i Maries gate bar det av sted til sykehus for å pumpes for alt drittvannet jeg hadde svelget, og som påførte meg et par ukers mageinfeksjon. Forkommen men i live endte jeg påfølgende dag som førstesideoppslag i Dagbladet, avbildet trygt til sengs med bamsen ved min side. Mine foreldre ville gjennom dette gjerne komme i kontakt med min ukjente rednings- mann fra Frogner- parken for å takke ham for den dramatiske heltedåden. Men uten resultat. Dermed har min ukjente helt forblitt mystisk, navnløs og ansiktsløs gjennom hele mitt liv.

Januar 2010. Jeg mottar en uventet mail fra en fremmed mann, som presenterer seg som norsk journalist bosatt i Praha. Han spør vennlig om jeg er identisk med lille Per som ble reddet fra drukningsdøden for syvogførti år siden. Jeg svarer ja. Han forteller videre at han på bakgrunn av research i frigitt, hemmeligstemplet dokumentasjon kan si med nærmest 100% sikkerhet at han vet hvem vedkommende er som dro meg opp av isvannet. Noen dager etter blir Terje B. Englund intervjuet på NRK, der han fremstår som forfatter av boken ”Spionen som kom for sent” - om tsjekkoslovakisk etterretningstjeneste i Norge. Jeg løper av sted til nærmeste bokhandel og kaster meg sultent over boka. På side 146 leser jeg min egen historie som referert ovenfor, men med følgende supplement:

”Trass i Dagbladets førstesideoppslag og journalistens dramatiske skildring hørte familien Søetorp aldri noe fra den snarrådige redningsmannen. Det hadde sine naturlige grunner. Helten som akte seg ut på isen på Frognerdammen denne vårdagen i 1963, var den tsjekkoslovakiske etterretningsoffiseren Vladimir Hucin. Og mannen som halte dem i land, var StB-agenten Josef Pokorny, som arbeidet ved handelsavdelingen i Pilestredet. Ingen av dem syntes det var en god idè å fortelle norsk presse at de tilbrakte arbeidstiden med fortrolige samtaler i Frognerparken, på trygg avstand fra Overvåkingspolitiets mikrofoner.

For ordens skyld fant StB-majoren det likevel nødvendig å informere Korsfarerklosteret (StB`s hovedkvarter i Praha) om redningsaksjonen i Frognerparken og det påfølgende førstesideoppslaget i Dagbladet. Det fikk igjen sjefen for Skandinavia-avdelingen til å sende en rapport direkte til Tsjekkoslovakias innenriksminister Lubomir Strougal, som ble mektig imponert. Siden Oslo-residenten ikke selv kunne ta imot takken fra Pers foreldre på Majorstua, besluttet innenriksministeren at han personlig ville gi Hucin en belønning for snarrådigheten som han hadde utvist i det kapitalistiske Norge.” Sitat slutt.

Man kan mene mangt og meget om den kalde krigens etter- retnings- agenter og spioners nærvær i Norge. Men å hevde at denne mannen var på rett sted til rett tid, er sannelig ikke å ta for hardt i. Så får det da heller være at han var på feil jobb.. Uansett har jeg mye å takke ham for, noe jeg dessverre ikke får gjort i dette livet. Englund mente nemlig at han i dag etter all sannsynlighet var død.

Men heldigvis kom ikke denne spionen for sent. Han rakk i alle fall å gi meg livet tilbake. Og disse linjer ville da heller ikke blitt skrevet, om ikke det var for StBs øverstkommanderende offiser som avbrøt sine dypsindige spionsamtaler for å dra en forfrossen guttepjokk opp av isvannet.

Takk Vladimir! Takk Terje! Og takk til Gud…

(Se også intervju med Per i Dagbladet lørdag 13.februar 2010)