På rett sted til rett tid..

April 1963. Som fire år gammel gutt var jeg på spennende oppdagelsesferd ved Frognerdammen, der det hadde vært oppvisning av tøffe isbadere dagen i forveien. Dumdristig imponerte jeg min to år eldre lekekamerat Oddbjørn ved å våge meg utpå isen for å studere de store hullene. Plutselig brister isen under slagstøvlene mine, og jeg gikk under. Kameraten min på land reagerte spontant og ropte og skrek om hjelp da han så jeg forsvant. Sekunder senere kommer hendene mine til syne opp gjennom det ene hullet i isen etter isbaderne. Votteklypene mine fryser fast og holder meg der, mens klokken tikker. Strømmen er sterk mot fossen som går under brua til Frognerdammen.

Oppe på brua går det to menn. De reagerer lynraskt på skrikene til gutten i vannskorpa, leser situasjonen og stormer ned på isen. Den ene av dem kaster av seg yttertøyet og aker seg på magen ut mot ishullet der jeg bokstavelig talt henger i en tynn tråd. Han får tak i de forfrosne hendene mine og drar meg opp, mens den andre mannen hjelper til med å trekke oss begge bort fra isen i trygghet. Gjenopplivningsforsøket var vellykket.

De to mennene får en forbipasserende dame til å følge meg hjem i taxi. Vel hjemme i Maries gate bar det av sted til sykehus for å pumpes for alt drittvannet jeg hadde svelget, og som påførte meg et par ukers mageinfeksjon. Forkommen men i live endte jeg påfølgende dag som førstesideoppslag i Dagbladet, avbildet trygt til sengs med bamsen ved min side. Mine foreldre ville gjennom dette gjerne komme i kontakt med min ukjente rednings- mann fra Frogner- parken for å takke ham for den dramatiske heltedåden. Men uten resultat. Dermed har min ukjente helt forblitt mystisk, navnløs og ansiktsløs gjennom hele mitt liv.

Januar 2010. Jeg mottar en uventet mail fra en fremmed mann, som presenterer seg som norsk journalist bosatt i Praha. Han spør vennlig om jeg er identisk med lille Per som ble reddet fra drukningsdøden for syvogførti år siden. Jeg svarer ja. Han forteller videre at han på bakgrunn av research i frigitt, hemmeligstemplet dokumentasjon kan si med nærmest 100% sikkerhet at han vet hvem vedkommende er som dro meg opp av isvannet. Noen dager etter blir Terje B. Englund intervjuet på NRK, der han fremstår som forfatter av boken ”Spionen som kom for sent” - om tsjekkoslovakisk etterretningstjeneste i Norge. Jeg løper av sted til nærmeste bokhandel og kaster meg sultent over boka. På side 146 leser jeg min egen historie som referert ovenfor, men med følgende supplement:

”Trass i Dagbladets førstesideoppslag og journalistens dramatiske skildring hørte familien Søetorp aldri noe fra den snarrådige redningsmannen. Det hadde sine naturlige grunner. Helten som akte seg ut på isen på Frognerdammen denne vårdagen i 1963, var den tsjekkoslovakiske etterretningsoffiseren Vladimir Hucin. Og mannen som halte dem i land, var StB-agenten Josef Pokorny, som arbeidet ved handelsavdelingen i Pilestredet. Ingen av dem syntes det var en god idè å fortelle norsk presse at de tilbrakte arbeidstiden med fortrolige samtaler i Frognerparken, på trygg avstand fra Overvåkingspolitiets mikrofoner.

For ordens skyld fant StB-majoren det likevel nødvendig å informere Korsfarerklosteret (StB`s hovedkvarter i Praha) om redningsaksjonen i Frognerparken og det påfølgende førstesideoppslaget i Dagbladet. Det fikk igjen sjefen for Skandinavia-avdelingen til å sende en rapport direkte til Tsjekkoslovakias innenriksminister Lubomir Strougal, som ble mektig imponert. Siden Oslo-residenten ikke selv kunne ta imot takken fra Pers foreldre på Majorstua, besluttet innenriksministeren at han personlig ville gi Hucin en belønning for snarrådigheten som han hadde utvist i det kapitalistiske Norge.” Sitat slutt.

Man kan mene mangt og meget om den kalde krigens etter- retnings- agenter og spioners nærvær i Norge. Men å hevde at denne mannen var på rett sted til rett tid, er sannelig ikke å ta for hardt i. Så får det da heller være at han var på feil jobb.. Uansett har jeg mye å takke ham for, noe jeg dessverre ikke får gjort i dette livet. Englund mente nemlig at han i dag etter all sannsynlighet var død.

Men heldigvis kom ikke denne spionen for sent. Han rakk i alle fall å gi meg livet tilbake. Og disse linjer ville da heller ikke blitt skrevet, om ikke det var for StBs øverstkommanderende offiser som avbrøt sine dypsindige spionsamtaler for å dra en forfrossen guttepjokk opp av isvannet.

Takk Vladimir! Takk Terje! Og takk til Gud…

(Se også intervju med Per i Dagbladet lørdag 13.februar 2010)