Om synsing og sterke meninger..

Vi kristne prater mye. Kanskje til tider litt for mye? I hvert fall i all offentlighet.

Det synses, blogges og debatteres i vei som aldri før i historien. Også i kristenmediene.

Om soakingens inntogsmarsj i Norge. Om hvorvidt Åleskjærs nådereformasjon var fra himmelen eller ei, eller siste nytt om dyneløftet inn i biskop Baaslands privatøkonomi.

Ikke før har vi nesten glemt Snåsamannens helbredelsesvirksomhet..

..og fnyst oss ferdige av prinsesse Märta Louises åndelighet, før synsekoret hyler videre over nye emner i beste (verste?) Se&Hør-assosierte stil. Om Jan Aage Torps demonutdrivelser og den pedofile Brasil-misjonærens eskapader. Om hijab og homofile i menighetene. Om Hanvold og halleluja-TVs regnskaper og pressestøtten til Norge I dag.

Og så videre. Bla,bla,bla…

Noen saker i media så vel som her på bloggen er selvsagt viktige og legitime. Andre kan lett virke mer oppkonstruerte og overdimensjonerte enn det strengt tatt er grunn til. Det skapes ofte stormer i vannglass, og spurver beskytes flittig med kanoner.

De kristne avisene i vårt akk så demokratiske fedreland kommer ofte i et dilemma når det gjelder dette. Medienes misjon består nettopp i å kommentere, kommunisere og formidle nyheter, meninger og skildringer av personer og virksomheter. Det trenger folket, og derfor er det også generelt sett et behov tross alt for stoffet som daglig og ukentlig formidles til oss gjennom spaltekilometerne. Det å ha meninger og gi uttrykk for dem er både sunt og viktig.

Derfor er det langt fra noe kristent fromhetsideal å gi hverandre munnkurv og forholde seg mest mulig taus og passiv til alle slags problemstillinger. Som kristne har vi vår fulle rett til å stille spørsmål om ting vi ser og hører i samfunnet så vel som fra prekestolen. Ja, vi har faktisk en plikt på oss til å ta bladet fra munnen og forkynne det som er rett og sant. Vi skal prøve åndene og være på vakt, samtidig som vi gleder oss over det Gud gjør og omtaler dette med positiv entusiasme. Vår felles medfødte evne til å erkjenne, vurdere og reflektere er gudgitt og betydningsfull. Men den må utvikles og forvaltes med visdom og skjønnsomhet.

Det er ganske besynderlig hvor raskt ute det religiøse ”ånds-politiet” i Norge ofte er med karakterboka, for å avsi sine velkvalifiserte skrivebordsdommer og kommentarer over diverse åndelige utskudd og fenomener som til enhver tid måtte røre seg i terrenget. Dette skjer på avisenes debattblogger og lederartikler, så vel som fra prekestolen og over kaffekoppen. Fokus virker så altfor ofte å være alt som IKKE fungerte som det skulle, det som IKKE var bra i det som ble sagt, det som IKKE burde vært gjort, osv.

Det er en generell, lei tendens hos oss mennesker til å trekke oppmerksomheten mot det negative. Ikke uten grunn er ulykker, konkurser og tragedier langt oftere førstesideoppslag i tabloidpressen enn gladmeldinger om det som lyktes og gikk godt. Vi kristne er dessverre langt fra noe unntak fra dette. Det virker iblant som om behovet for å advare mot og se farer ved, være skeptisk overfor, distansere seg ifra og ta avstand fra, er større i Norge enn andre steder i verden.

Farer lurer under hver en busk, og det blogges og synses i hundre så snart noen roper ”Ulv!”

For eksempel hadde salige trosfader Kenneth E.Hagin knapt nok gått i graven før noen fant det opportunt å påpeke alle mer eller mindre vellykkede, norske forsøk på å implementere hans forkynnelse her på berget. Hvor ille Toronto-folkets lære skal ha fart med oss stakkars norske kristne. Og selvsagt må man ha lov til å spørre seg i hvor stor grad Rodney Howard-Brownes forkynnelse overhodet har ført noe godt med seg for oss kalde nordboere?

Selvsagt kan man være enig eller uenig, begeistret eller opprørt over herlighetsteologenes lære, om TV-predikanter eller andre som av ulike grunner havner i medienes søkelys.

Noen med buksene nede, andre på mer anstendig vis.

Men da må det også være lov til å spørre alle selvgestaltede sjefssynsere med svart belte i bloggdebattering: Hvor mye har de selv bidratt til at mennesker skal bli frelst?

Hvor mange har de helbredet eller satt fri gjennom sitt liv og tjeneste? Hvor mange menigheter og virksomheter har de startet? Har de selv skrevet bøker og laget TV-programmer? Hvor mye tegn og under skjer i menneskers liv ved deres forkynnelse? Og sist men ikke minst: Hvor plettfrie og perfekte er de egentlig selv?

Dessverre er det svært ofte de som har minst å vise til som roper høyest og har flest meninger om Herrens mange omstridte tjenere.

Som min tidligere pastor så ofte sa: Det er bedre å la folk tro at du er dum, enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil!

Bloggsamfunnet og det kommersielle mediesirkuset innbyr oss alle til sosialpornografisk ekshibisjonisme. Derfor bør også enkelte med respekt å melde, beskyttes mot seg selv.

Kanskje vi i stedet skal hjelpe hverandre litt til det?

BLOGG I VEI!

Til opplysning for alle dere sniklesere som til stadighet er innom her uten å sette "spor" etter seg: Det går altså an for ALLE å komme med en liten HILSEN, kommentar eller annet hyggelig livstegn på innleggene her på bloggen min.
Ikke en hel avhandling, slik som jeg hoster opp - men en aldri så liten tuddelidutt hadde jo ikke vært så ille..
Flere hundre har til nå vært innom, men bare en håndfull sier "hei". Litt stusselig det egentlig i lengden..
Du behøver ikke å være "medlem" eller noe annet skummelt, som man kanskje kan få inntrykk av her i gården.
Litt lite innbydende for dummies, kan du vel si..
Bare trykk på "kommentarer"-linjen under det innlegget du vil si noe på, så kommer det opp en rubrikk der du kan skrive.
Anonymt eller med navn - det bestemmer du selv.
Så enkelt er det. Sett i gang, blogg i vei!

EN ØRLITEN FORANDRING FRYDER…

”Hva vil du oppnå? Hva er dine mål ved å komme hit?”, ville terapeuten noe overraskende vite da jeg ankom behandlingsstedet.

Tåpelige spørsmål. Svaret gir vel seg selv, tenkte jeg.
Jeg var sliten, nedbrutt og deprimert. Selvfølelsen og selvtilliten var på frysepunktet. Ganske bitter, skuffet og desillusjonert også etter uhorvelig mange trøkker og smeller på rekke og rad. Summen av all jævelskap de siste årene hadde lagret seg som høye, møkkete brøytekanter i kropp og sjel.
Jeg ønsket hvile. I tillegg ønsket jeg et fornuftig svar på både det ene og det andre verdensproblemet. Legedom og pleie for sjelens mange skrubbsår. Men også sannhet og lys som setter fri fra eget bedrag og åndelig tunnelsyn. Blanke ark og fargestifter til jul. En lang ønskeliste.

Det som slo meg sterkest, var at ingen profesjonelle behandlere med all sin velvillige ekspertise og kompetanse kunne gi meg dette. Det fantes ingen fasit. Ingen vidundermedisin eller universalpille som ville virke automatisk velgjørende. Ingen illusorisk Jordan-elv du bare kan dukke deg i noen ganger for så å strekke armene i været.

Ingen psykiatrisk McDonalds-drive-in der du bare kan bestille og hente i neste luke.

Terapi. Ordet smaker for oss nesten som et åndelig spa-anlegg, der du ligger passiv med beina i vann og nyter solstrålene til instrumental bakgrunns-muzak mens massøren knar deg behagelig på skuldrene.
Sorry mac. Det virkelige livet er bare ikke sånn. Ikke for noen av oss.

Selv ikke Gud i himmelen opererer slik i forhold til vår egen vilje. Han vil ha oss med på laget. Et av de greske navnene på den Hellige Ånd er ”parakletos” – en som tar tak og løfter sammen med deg. Ikke alene for deg, men i felleskap. Det flotte er at Han tar tak i den tyngste enden. Men jeg må også løfte min del. Det kan jeg. Det er jeg skapt for. Det er ikke for tungt for meg. Da hadde jo Gud vært urimelig. Det er Han ikke. Heldigvis.

Ikke at jeg ikke tror på mirakler. Selvsagt gjør jeg det. Gud er miraklenes Gud. Men når det kommer til meg selv, mitt eget liv og min egen indre verden som hadde lidd skipbrudd gjennom alskens turbulente stormer, ville det være totalt skivebom å tumle ufortrødent videre i tussmørket. Ture fram i en slags naiv struts-på-hodet-i-sanden-tro på at alt ordner seg av seg selv - uten min medvirkning. Det ville vært direkte uansvarlig og dumt. Her snakker vi jo ikke om en dårlig fot eller et vondt kne. Vårt indre menneske er alt for komplisert skrudd sammen til å bli behandlet av ufaglært arbeidskraft. Faren for feildiagnostisering på sjelens finmekanikk er overhengende.

Vi kristne taler ofte høyt og uvørent om ”forandring” meg her og ”forvandling” meg der. En slags lettvint floskel, på linje med å ta seg en dusj eller dra på en hoppe-på-sydentur. Tilsynelatende innbiller vi hverandre og oss selv at det bare er å slenge opp et par bønner, lese et par bøker, soake litt på et par møter. Og vips så er vi liksom varig ”forandret” og ”omvendt” til det ugjenkjennelige. Men omvendelse og metamorfose er radikale, livslange prosesser som krever bånn ærlighet og vilje av oss.

Dersom vi ikke vil ende opp som den naive keiseren i sine nye festklær: Alle så at han var naken og uforandret, men ingen våget å si sannheten.

Gud er avhengig av å spille på lag med vår egen refleksjon og erkjennelse, dersom vi virkelig mener alvor med vårt ønske om varig forandring i våre liv. Vi inviteres til et samarbeid, ikke passiv servering. Han dekker bord for deg, men du må spise selv. Her tilbys ikke bare lettvint overflatebehandling og symptomfjerning. Ikke bare et enkelt oljeskift og smøring. Her er det hovedservice med full oppgradering som gjelder. Åpen operasjon uten anestesi.

Omsider kom jeg fram til en svært enkel, overordnet målsetting for mitt tre måneder lange opphold. Jeg sa:
”Om jeg kan oppnå bare èn eneste liten, men dog merkbar forandring i mitt personlige liv – en varig forandring som vil være registrerbar også for andre enn meg selv – da skal jeg være meget fornøyd”.
Pytt, pytt. Ingen voldsomme mirakler altså? Ingen spektakulære kursendringer. Ingen totalomveltninger av den typen som slår ut på Richters skala. Eller?


Et gammelt sagn forteller om en arabisk handelsreisende på besøk hos den søkkrike sultanen, som tilbød å gi han alt det han bad om dersom han slo ham i sjakk. ”Alt jeg ber om”, sa den handelsreisende, ”er ett hvetekorn på den første sjakkruten, to på den neste, så fire, åtte, seksten, trettito..” Og så videre. Sultanen lo hjertelig og forsikret at det ikke ville være noe problem. Men historien ender med at sultanen ikke bare tapte sjakkpartiet, men han evnet heller ikke å betale. I sekstifjerde potens blir det nemlig snakk om astronomiske mengder av hvetekorn…

Liten tue kan jo velte stort lass – ikke bare i negativ, men også i positiv retning.
Snart fikk jeg merke at mitt til nå 50-årige liv hadde satt dype hjulspor som det ikke tok 14 dager å forandre på. Ikke tre måneder engang.
Store skip trenger stor svingradius og nøyaktig planlegging for å kunne vende på en forsvarlig måte. Å omvende seg som menneske er sannelig heller ikke bare-bare. Det krever arbeid og atter arbeid. Men det betaler seg på lang sikt.

Tilsynelatende umerkelig sneglet tiden seg av gårde gjennom de mørke vinterdagene på institusjonen. Bønn, meditasjon, samtale, trening, maling, spilling, tilgivelse, grining, skvising, lytting, tenking, føling, kjenning, prating, kjefting, soving, spising, skriving, lesing, læring…
Nye repetisjoner. Refleksjoner. Nye erkjennelser. Små drypp. Drypp, drypp.

Litt varsomt undrende må jeg tilstå at jeg var da jeg omsider kunne sjekke ut, pakket bagene i bilen og la på vei hjemover.
So that was it - nå var det altså over allerede? Nei, det var vel egentlig nå det skulle begynne. Forandringen skulle vise seg. Hadde det egentlig skjedd noe som helst?

Jeg forsøkte meg først på et par møtehelger. En slags styrkeprøve på hvor jeg står, hvordan det egentlig står til på indre bane når kampen er i gang.
Hvordan gir du et ærlig svar på dette evindelige standardspørsmålet alle stiller av kulturell høflighet: Hvordan gååår det med deg? Takk, jeg aner ikke. Jeg må testes først. Møte meg selv på nytt, i møte med omverdenen. For den har ikke forandret seg nevneverdig. Drittsekkene går fremdeles løse, og demonene lurer bak enhver liten religiøs busk.
Kunsten er å møte disse utfordringene på eget ansvar, uten selv å bli liggende og kravle i buskaset med skitten oppetter ørene. Andre kan jeg jo ikke gjøre så mye med – men hva med meg selv?

Jeg våget nesten ikke å tro det, men det kjentes utrolig godt å møte livet igjen. En ny og stabil feeling på innsiden. En slags renset indre verden som nå kunne møte utfordringene med et nytt og leget mottakerapparat. Overskudd på klippegrunn.

Ikke sånn å forstå: Jeg er fortsatt den samme. Kjenner fortsatt på irritasjon, oppgitthet og sinne over mangt og meget. Englevingene lar foreløpig vente på seg. Guarden er oppe og sansene er atter i vårlig høyberedskap. Litt godt det også, egentlig – å kjenne at jeg lever ennå. Jeg er verken lobotomert eller neddopet.
Men heller ingen Terminator som tråkker over lik på vei igjennom vegger av stål.

Det er fortsatt skjørt der inne. Det er fortsatt mye land igjen å innta.
Men noe grunnleggende har skjedd med meg som det er vanskelig å sette dekkende ord på. Og det i en alder av et halvt århundre. En ny holdning. En ny balanse. En spirende ny evne til å møte pileregnet uten å pådra meg livstruende banesår. Endelig voksen.

Sannelig ikke verst bare det..

Kona sier det også. Hun kjenner meg godt. Kanskje er hun noe inhabil? Men andre bekrefter det faktisk også, sånne som kjenner meg og bryr seg. De som våger å si deg sannheten i kjærlighet.

Vel,så døde jeg ikke likevel da. Ikke denne gangen heller. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg lever ennå og har det ganske så bra, midt oppe i alt jeg ikke skjønner eller fikser bestandig.
Og det er temmelig ofte..
Tenk at en ørliten forandring kan fryde så sterkt!
Og hva gjorde jeg egentlig for det? Bare det lille jeg kunne.
Resten gjorde Han. With a little help from my friends.

Er ikke det et ørlite stort mirakel, så vet sannelig ikke jeg..

VEIEN BLIR TIL MENS VI KJØRER!

20.mars er årlig deadline for betaling av veiavgiften til Staten. Et velvalgt og strategisk smart tidspunkt – før snøen har gått skikkelig på veiene, og før folk flest har byttet om til sommerdekk. Veiavgiftens berettigelse er rettmessig åpenbar for alle: Staten må ha dekket budsjettet til vedlikehold og utbygging for sine mange veiprosjekter. Punktum. Betal, eller bli avskiltet. Slik er det bare. Bomringene kommer selvsagt i tillegg.

For hva skjer etter 20.mars? Jo,da begynner nemlig den tiden på året der kvaliteten på norske veier og streder virkelig viser seg for alvor og i all sin gru. Men da er det jo for sent. Vi har jo allerede betalt. Og klaging til offentlige etater vet vi jo alle er som å vente på julenissen. Hvis han kommer, er det jo høyst èn gang i året med gaver vi selv har betalt for. Hvis du er heldig.
Dessuten har jo Staten delegert ansvaret for vedlikehold videre til hver enkelt fylkesadministrasjon. Kanskje det kan hjelpe? Den som kjører, får se...

Hvordan det merkes? Jo, det skal jeg fortelle deg: Etter 20.mars ikke bare kjennes det, men det er også synlig at asfalten har store sprekker. Og da er det ikke bare naturens ureparerte telehiv det er snakk om. Det er entreprenørfirmaer som har frest ned kabelstrekk over veier der fartsgrensen er 60 km/t, der man nå plutselig uanmeldt kjører over en 10-15 cm bred revne tvers over. KA-DUNK – der fikk forstillinga og dekkene seg en ny trøkk. KLANK – der tok jeg p…meg nedi bak på grunn av utildekket hull på 40 cm i diameter.

I tillegg til trafikkfaren er det opplagt at slitasjen på vanlige biler er formidabel. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. Litt her og litt der. Et stadig takdrypp. En punktering hist og pist, pytt pytt..
Så er det alle de utildekkede hullene, da. Slurving med asfalteringen, telehiv og annen møkk som gjør at en må kjøre slalom bortover for å unngå å havne i ett og annet krater bortetter veien. Redde seg den som reddes kan. Vi kjører da ikke stridsvogn heller!

Slikt gir meg umiddelbare assosiasjoner til Nord-Russland og veiene til og fra Murmansk, der jeg kjørte for noen år tilbake. Der holder det ikke med sikkerhetsseler. Der bør du ha SUV med ekstra fjæring og nyrebelte som ekstrautstyr. Der i gården er det ingen utbedringsservice som noen mil lengre vestover.
I Sverige har jeg faktisk ennå til gode å kjøre på slike kjerreveier. I hvert fall ikke uten at det er behørig skiltet som særskilt veiarbeidsområde. Men i hovedsak er det en drøm for mine 17 tommers 218-dekk å trille bortover en svensk hovedvei i 100 km/t – selv når fartsgrensa bare viser tosifrede tall…
Men i velstandslandet Norge? Hvem har ansvaret for den slags førkrigstilstander her på berget? Jo da, det har Statens Veivesen, finansiert av våre skattepenger og veiavgifter.

Tanken har slått meg flere ganger. Hvorfor slo jeg meg ikke på bilopprettingsbransjen? Eller private vaktmestertjenester for veivedlikehold? Her er det potensielt kjempemarked for den som har kallet til å gjøre seg rik – på Veivesenets unnfallenhetssynder.
Eller hvorfor kan vi ikke organisere oss som norske bilførere og sende fire millioner regninger til Staten for tort og svie, bulker og forstillingstrøbbel, dekkhold og avbalansering – med betalingsfrist 20.mars? Hvor er NAF, KNA, MA og alle de andre dyra i hakkebakkeskogen?

Og da har jeg selvsagt ikke tatt med utgifter til mer sideordnede sekundærplager og psykiske belastninger som legebesøk og terapikonsultasjoner, trafikkuhell, ekteskapelige småkrangler og verbale utblåsninger som følge av disse høyst uverdige forholdene.

DERFOR er det SÅ viktig for meg å få lov til å kjefte litt fra meg her på min egen blogg – det letter i hvert fall litt på trøkket! Sunt for kroppen, godt for hjertet!

Dagens bønneemner:
Alle bilførere i daglig trafikk på Karihaugveien og lignende fartsårer, med dårlig fjæring og støtdempere. Be om fred for barna i baksetene.
Og så Samferdselsministeren da. Be om at hun ved et mirakel må lese dette. Og at hun må åpne lommeboka. Eller miste den.
Og ikke minst: Be om nåde og helliggjørelse for oss åndelige, men akk så dødelige. Og at veiskjenderne må omvende seg og gjøre hakkene om til asfalteringsmaskiner.

Husk at veien blir til mens vi kjører!

FORFØLGELSE - en senpåske-betraktning

Bibelen lover oss med all tydelighet at ikke bare noen, men alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. (2Tim.3:12).
Det første Gud viste apostelen Paulus, var ikke hvor mange menigheter han skulle starte. Heller ikke hvor etterspurt han ville bli og hvor store møtehonorarer han ville få, men hvor mye han skulle lide for Jesunavnet.
Har lidelse for oss blitt redusert og marginalisert til en søt liten påskefortelling, mens det i Bibelen er et hovedtema - både for liv og lære?

I den første kristne tid ble dette ansett som en stor ære – å få ta del i vanæren ved å identifisere seg selv med navnet Jesus. Den samme lidelsen som Mesteren selv gjennomgikk her nede, og som kuliminerte i påskens evangelium.

Idealet har tydeligvis blitt radikalt forflyttet fra dette og til å bli mest mulig akseptert, likt og forstått av alle. ”Kommunikasjon” heter det visst på fagspråket. Men oldtidens martyrer kalte en spade for en spade. Det fikk de også betale for.
Det er merkelig stille blant dagens såkalte vekkelsesmenigheter for tiden. Har djevelen også dratt på påskeferie? Eller kan det være at han har skammelig lite å gjøre med å holde tilbake den livskraft som kan forvandle menneskers liv, fordi så få er villige til å være bærere av den?

I vår egen tid og i vårt eget land har vi fra tid til annen sett hvordan uviseligheter og unødige provokasjoner utført av kristne har fremkalt negative reaksjoner, både i media og hos folk flest. Dette har man nok iblant litt urettmessig og overdrevet kalt for forfølgelse. Samtidig har andre utvilsomt måttet betale en høy pris for bare å nevne hva Guds klare ord sier.

Men til tross for all motstand som ytre sett kan skyldes høyst rasjonelle, politiske, menneskelige og kommunikasjonsmessige faktorer, er det ingen tvil om at forfølgelse av kristne i bunn og grunn er av åndelig karakter. Forfølgelse omfatter alt fra utfrysninger, boikott og kalde skuldre fra medsøsken, og til fysisk tortur og frihetsberøvelse av totalitære, sekulære myndigheter. Satan har ingenting imot religion, men han hater SALVELSEN – den sannhetsånd og overbevisningskraft som vitner om det levende og befriende evangeliet.

Navnet ”kristne” er avledet av Kristus, som betyr den Salvede. Dersom dette fortsatt er et navn vi mener å bære med rette, er det ingen grunn til at vi skal vente oss noe annet og mindre dramatisk enn det våre medsøsken opplever i andre deler av verden:
Forfølgelse – men også en mektig vekkelse og vekst for Guds rike!

VINTER I MARS

Jeg trodde aldri det skulle slutte. Ille var det vel før, men aldri så ille som nå. Ikke før hadde jeg brøytet, måkt, gravd, spadd og feiet for Nte gang, før det lavet ned på nytt. Selv etter at varmegradene hadde meldt sin ankomst til kongeriket, VG trykket vårsola på førstesiden og vi fikk det første glimtet av tørr asfalt og fast grunn under føttene, slo det jaggu meg til igjen. Ubønnhørlig lavet det ned. Vannrett.

Selv den nyinnkjøpte snøfreseren måtte gi tapt mot de kramme mengdene av det hvite naturstoffet. Min nyvaskede bil rakk kun å være ren en stakkars halvtime, før den måtte gi tapt for en sølesprutende trailer på veien hjem. Like deprimerende møkkete.

Optimistiske Oslo-førere med nyskiftede sommerdekk må motvillige la bilen stå og håpe på tøvær. Falken og Vikings blinkende kranvogner på døgnkontinuerlige utrykninger kommer til unnsetning for de mer desperate, skjødesløse trafikantene. Brøytebilenes skrapende plogskjær leder an i firehjulingenes årvisse, sakteglidende paradetog i rushtrafikken inn mot sentrum. Trippende finfruer iført sommersko sklir lavtbannende nedover isbelagte gangstier mens snøføyka står. Snørrete småunger iført gummibukser og akebrett er visst de eneste som får uttelling for nok et besøk av snømannen Kalle. Meteorologene lover og spår i øst og vest, men står selvsagt uskyldig maktesløse når Kong Vinter rasler med sablene.
Og så nå da vi alle hadde latt oss lure til å tro at våren var her, forandret naturens kulisser seg plutselig igjen til det ugjenkjennelige.

Mars er en merkelig måned. Ikke er det vinter, ikke er det vår. En salig, uforutsigbar blanding av begge deler. Den som har valgt å bo i vinterlandet Norge på helårsbasis må bare pent innfinne seg med at slik er det. Kaldt og varmt, vått og tørt. Klimaendring my ass. Du kan kalle det hva du vil, men vær er vær. Være eller ikke være.

Hva skal vi med det alt sammen? Har ikke naturen det minste respekt for at når kalenderen for lengst har vist oss mars måned, er det på høy tid å la våren overta?
Heldigvis er det slik at selv den mest gjenstridige nordavind må til slutt gi tapt for mer sørøstlige varmstrømmer. Omslaget kommer. Det viser all erfaring. Man må bare smøre seg med den tålmodigheten man ikke har.

Og når vårværet endelig melder sin ankomst, er det utrolig hvor raskt det går. Småfuglene har for lengst skjønt tegninga, og plystrer og synger i vilden sky. Utrolige krefter venter på å bli forløst. Knoppene på seljetreet i hagen titter fram. Where have you been all of my life?
Den to meter høye snøskavlen som fylte terrassen gjennom fem lange vintermåneder, krymper drastisk bare i løpet av et par regnværsdager. Vel tilbake fra en liten vestlandstur i påskeuka, er den utrolig nok borte for godt. For denne gang.

Mon tro om vi kommer til å lære noe av dette? Eller vil det samme kaoset gjenta seg like overrumplende neste år – sikkert som amen i kjerka? (i alle fall i noen..)
Jeg roter fram et par terrassestoler og setter meg med kaffekoppen vendt mot solstrålene som treffer meg i ansiktet. Hvilken høytidsdag. Endelig kjenner jeg det: Nå er det over. En ny æra er i anmarsj. Jeg visste det.

Jeg visste bare ikke når.

DA BUKSA SPRAKK...

Det var bare 5 minutter til vi skulle ut på lufta, da det skjedde. En ubehagelig lyd som mest av alt minnet om helt andre, mer kroppslige utblåsningslyder. Et guffent RITSJ, og min dongeribukse av tvilsom tyrkisk kvalitet var revnet fra gylfen og hele veien bak. Nå blir du til latter, tenkte jeg da jeg gikk fram på scenen med gitaren på magen. Hvorfor i huleste tok du ikke den andre buksa!

Den usikre følelsen av å bli beglodd unner jeg ikke min verste fiende. Folket foran meg i salen og rundt om i de tusen hjem var lykkelig uvitende om den nakne sannhet jeg nå kjempet med. To av medmusikerne bak meg humret i skjegget, men det lot ikke til å være noen umiddelbar katastrofe. Men faren for å bli til spott og spe for titusener av TV-seere i direktesendt program på Visjon Norge til store deler av Europa, var absolutt overhengende.
Heldigvis gikk det bra. Med behersket mine og frontalpartiet vendt mot kameraene holdt jeg på min lille hemmelighet til møtet endelig var over, og jeg kunne puste lettet ut.

I ettertid har dette blitt en svært så passende metafor for meg i den settingen jeg tross alt var en del av her på Forum Kino i Bergen. Et privilegium jeg hadde blitt advart imot av hoderystende, velmenende trosfeller. At jeg virkelig ville identifisere meg med disse uproffe, rabiate og autodidakte Herrens tjenere. Om jeg virkelig ville utsette meg selv for uforutsigbarheter og forsmedelser.
Men noe sa meg at Han som jeg tjener på en eller annen måte var i dette. Et indre sug i mageregionen gjorde at jeg bare måtte si ja til å delta på kort varsel og med minimale forberedelser. Det skulle vise seg å stemme bra. Gleden over å være med disse Herrens glade jubelgutter på deres glade vanvidd, overgår faktisk langt bedageligheten ved å sitte i sofaen hjemme og kritisere.

Saken er nemlig den at buksa har sprukket på oss alle sammen. Hos noen er det mer framtredende, med dype revner både foran og bak og på sidene. Innsynet til de mer private og blygsomme delene er åpent, til forargelse og latter for alle mer anstendig antrukne besteborgere. Hos andre er det skjult, som hos meg denne tirsdags morgenen. Sannheten var at jeg hadde gjort meg bort, redd og flau over å blottlegge egen svakhet.

På Visjon Norge sprekker buksene stort sett hele tiden. I nær sagt hvert eneste program, i hvert eneste møte, er det mennesker som mer eller mindre bevisst blottlegger sine ufullkommenheter og skrøpeligheter i forsøket på å formidle det glade budskap til andre etter beste fattige evne.
Den nakne sannhet er den at vi dessverre ikke er bedre enn det vi er. Vi holder bare ikke mål. Ikke er vi proffe nok, ikke er vi moralske nok, ikke er vi representative nok. Og når vi virkelig trodde at vi fikk det til, ja da driter vi plutselig på draget så det holder med et eller annet skandaløst medieoppslag eller pinlig episode som bringer forlegenhet og dårlig rykte over oss alle. Og da er vi til og med så feige at vi ikke engang kan stille solidarisk opp for hverandre, men gjør i stedet som Peter gjorde da hanen gol: Jeg kjenner ikke det menneske!

Hvordan reagerer du når du ser ”galskapen” bryte løs i vekkelsesmøtene? Folk som rister, hyler, faller og bryter ut i ukontrollert krampelatter? Snøvlende predikanter og annenrangs lyd-og bildekvalitet i beste sendetid?
Sitter du prektig der i godstolen og godter deg i forakt over de som i sin frimodige dåraktighet og transparens våger å drite seg ut for all verden? De andre skulle jo ha vært SÅ mye bedre, SÅ mye proffere. SÅ mye mindre uhøvlet og SÅ mye mindre anstøtelig for de stakkars sarte sjelene som ser på dette og ingenting begriper. Uff og huff. At vi seriøse kristne og alle de vi ønsker å gi et godt inntrykk av det vi tror på, skal belemres med disse villstyringene som bringer oss andre på skam!

Det er besynderlig hvor detaljert Bibelen beskriver Davids fall med Batseba. Så avslørende, så menneskelig, så sjokkerende utildekket. Kunne ikke den Hellige ha valgt å være litt mer diskret? Noe à la: ”Noe tragisk hendte som vi ikke skal gå nærmere inn på her..” Men i stedet vedkjenner Bibelen seg også skrøpeligheten og kjødeligheten til Herrens høyt betrodde tjenere.
Videre beskriver den i detalj hvordan mennesker ble overrasket og ydmyket på de mest nedverdigende måter i møtet med Gud. Paulus ble slått av sin høye hest og ned i sagmuggen i sitt livs sterkeste gudsopplevelse . Naaman måtte bade i Jordans møkkete vann, men opplevde mirakler!

Det slår meg at Gud faktisk har kalkulert med alt dette. Ikke for på noen måte å bagatellisere eller unnskylde upassende ting som med all respekt burde vært rettet på - men det virker iblant som om vi stiller større kvalitetskrav til Herrens tjenere og deres metoder enn Gud selv gjør!
I sin visdom (!) bestemte Gud seg nemlig for å satse mest på nettopp de som ingenting var – de svake, de uskolerte, de ureligiøse. Hvorfor? Jo, for å gjøre ”de vise til skamme”. Gud ser til hjertene mer enn til hjernene. Han rir heller inn i høytidens Jerusalem på et esel, enn på en hvit rasehest. Han har med andre ord litt moro av å demonstrere sin egen ære gjennom det som blir ringeaktet og betegnet som "dårlig" etter denne verdens standarder. Gud blir ikke æret gjennom en perfekt demonstrasjon i veltalenhet, representativ opptreden og rennommè. Tvert om, Han advarer faktisk mot å ha et for godt ord på seg: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Men salige er dere når de spotter dere og forfølger dere.. for det samme gjorde de med profetene før dere!”.

Denne uka har Gud gitt meg en privatleksjon i å la være og dømme. Overlate det til Han som kan det og skal det. Konsentrere meg om å gjøre det jeg skal gjøre. Velsigne. Tjene. Elske og ære.

Og heller gjøre som Michael Jackson: ”Take a look at the man in the mirror!” Omvende meg fra stolthet og religiøs forfengelighet. La det stå til. Ikke være så fryktelig nervøs på Guds vegne. Slapp av. Han har faktisk både oversikt og omsorg for både den ene og det andre. Han er ikke avhengig av våre velmente, men akk så selvgestaltede konsulenttjenester.

Det er gåtefullt, men likevel sant at Gud har lagt et ufravikelig anstøt ned i evangeliet. Anstøtet utfordrer alltid menneskets mest grunnleggende problem: Stoltheten. Derfor er også evangeliet selv en DÅRSKAP for den som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft. Teologiprofessoren Paulus la vekk hele sin profesjonelle tyngde og fremstod som dåraktig, svak og bevende framfor korintierne. Men da kom også Guds kraft.

Evangeliene forteller om Jesus som ved en anledning frydet seg i den Hellige Ånd og sa: ”Jeg priser deg Far, fordi du har SKJULT dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de UMYNDIGE. Ja Far, for slik var det velbehagelig for deg.”
Kong David ble foraktet av sine nærmeste for sin høyst utradisjonelle opptreden da han danset av all makt foran paktens ark. Det var helt klart anstøtelig for mange av de tilstedeværende. Men han sa: ”Jeg vil bli ENDA RINGERE i mine egne øyne, og blant disse tjenestepiker som står her, blant dem vil jeg æres!” Snakk om å være løst fra forfengelighet!

Vårt høyeste kall som kristne er IDENTIFIKASJON:
Jeg identifiserer meg med Jesus Kristus – gjennom tro, dåp og bekjennelse. Han har jo identifisert seg selv med meg, en fattig synder uten noe som helst å rose meg av. Og dette gjør Han med hver eneste en av oss. Betingelsesløs nåde blir oss til del, i liv og tjeneste. Det skulle da bare mangle at jeg ikke skulle kunne identifisere meg med de som Han går god for. De som Han liker. De som Han bruker. På tross av.

Kanskje er det på høy tid å få en ny holdning til hverandre? Våge å fremstå som de vi faktisk er, uten å forsøke og pynte på fasaden. Slutte å late som om vi er ”litt bedre enn..”. Slutte å dra ut fliser av hverandres øyne, mens vi har en bjelke i vårt eget. Om du våger å kritisere andre: Gjør det heller bedre selv!
Gud skal en dag stille meg til regnskap for mitt liv, deg for ditt liv og Ola og Kari for sitt!
Jeg for min del har foreløpig mer enn nok med mine egne buksesprekker.
Må Gud forbarme seg over oss alle - og pass på buksene!

Betraktninger etter et formiddagsmøte

Jeg har akkurat ankommet godstolen hjemme etter å ha overvært et søndags-formiddag-møte i Filadelfia Oslo. Forøvrig det første på fryktelig lenge. Et hundretalls mennesker hadde innfunnet seg i den ærverdige pinsekirken denne vårlige palmesøndagen.

Et vell av tanker og følelser kommer opp i meg der jeg sitter i benken. Min plass har jo som regel vært der framme hvor det "skjer" - på plattformen, eller scenen som det også heter... I full aksjon, med ord og toner. Men ikke idag. Nå er det min tur til å betrakte, ta imot og konsumere. En uvant setting, men ikke desto mer interessant.
Det første som slår meg, er konformiteten. Det satte, noe følelsesløse og bedagelige kroppsspråket til de tilstedeværende. Ettersom møtet går sin gang og lovsangen strømmer ut av høyttalerne, er det en slående likhet mellom noen velmenende møteaktører med de beste intensjoner og virkemidler for å engasjere en heller passiv forsamling, og et hyggetreff på aldershjemmet. Har jeg virkelig blitt så gammel?

Et "budskap" i tunger og tydning i god pinsevenn-stil gir umiddelbare assosiasjoner til en slags walkie-talkie-kommunikasjon, der Gud taler i første person entall som en heller tvilsom oversettelse av en monoton remse av ord nært beslektet med navn på vaskepulver og italienske sportsbiler.
Men det kan jo for alt jeg vet ha vært en hilsen til noen der for det - fra bakerste benk.
Jeg mener ikke å være stygg eller kritisk - bare helt ærlig.
Godt at ingen der og da har innsyn i mine noe kontroversielle sammenligninger!

Etter at predikanten har kommet på, er det som om møtet tar en annen vending. Talen bærer et personlig og ærlig preg, som gjør at tilhørerne lytter. Ingen retoriske flosker og følelsesladde effekter. Bare rett-opp-og-ned rett-ut-av-posen, dog velforberedt og gjennomført. Forskjellen til et gjennomsnitts religiøst møte ligger i meddelelsen. Troverdigheten.

Det slår meg at Norges kristenhet i første rekke lider av et troverdighetsproblem. Vi behøver en skikkelig troverdighets-vekkelse. Våre liv og gjerninger taler så høyt at folk ikke lenger hører det vi sier. Så lenge har vi holdt på med våre kristelige møter at vi ikke engang hører på hverandre, eller oss selv for den saks skyld. Vi tar hverandre ikke lenger på alvor. Derfor tar vi heller ikke Gud på alvor. Og dersom ikke vi som Hans folk vil lytte, hvordan kan vi da forvente at andre "utenfor" skal gjøre det?

Gjennom talen vedkjenner predikanten seg sin egen svakhet og skrøpelighet. Blottlegger lavmælt sin egen ufullkommenhet og mangel på mestringsevne overfor livets mange utfordringer. Folk spisser ørene. Slikt stoff behøver ingen megafon-forsterkning for å bli hørt. Det er underlig hvordan man får med seg det man vil, bare det er aktuelt nok.
Og det er det. Det slår meg at nettopp troverdigheten hos formiddagens predikant er nøkkelen til folkets respons. Mer skal det ikke til. Ingen fancy underholdningselementer. Ingen kunstige puter og finurligheter. Bare et enkelt menneske som når hjertene.

Jeg tenker: Så var det altså verdt det allikevel, denne søndagen. Borte er alle vanskelige følelser mot alt som ikke er som det burde være. Det holdt for meg i dag å få et enkelt møte med Gud, gjennom et troverdig vitne.
Jeg responderer - går fram på invitasjonen til forbønn. Ikke for å oppleve det helt store, bare som en enkel tilkjennegivelse av å berøre og ha blitt berørt av noe større enn meg selv.

Et par klemmer fra nye og gamle kjente etter møtet gir en god følelse. Hei! Godt å se deg! En enkel kaffekopp etterpå i vårsola.
Mer skulle det ikke til!