En gudsmanns bortgang

I dag morges våknet jeg til den triste nyheten om at pastor Billy Joe Daugherty gikk bort natt til i går, søndag 22.november 2009. Han hadde hatt diagnosen lymfekreft i bare et par måneders tid da kroppen ikke orket mer, 57 år gammel.

Pastor Billy Joe etterlater seg sin kone Sharon og 4 voksne barn, foruten en av USAs største og mest innflytelsesrike kristne forsamlinger. Victory Bible Centre har gjennom flere tiår vokst til et stort internasjonalt misjonssenter, bibelskole og dynamisk menighetsfelleskap som gjennom evangeliet har brakt forandring og håp til millioner av menneskers liv over hele verden. Også i Norge og OKS fikk han være til rik velsignelse gjennom flere år, og hans sterke forkynnelse og utstråling gjorde et mektig inntrykk.

Jeg skal aldri glemme høsten 1993, da jeg og min kone besøkte Tulsa, OK for første gang. Jeg hadde bare hilst på pastor Billy Joe et par anledninger tidligere under sommerkonferansen i Oslo Kristne Senter, som i sin tid ble startet med hjerte i logoen etter inspirasjon nettopp fra Daughertys Victory BTC. Nå var vi selv der blant ti tusen mennesker i det store ORU Mabee Centre - et av amerikansk kristenhets store ”Mekka” med historisk sus og høy kjendisfaktor, der Billy Joes menighet arrangerte sin årlige Word Explotion Conference. Pastor Billy Joe og kona Sharon ønsket oss varmt og personlig velkommen og inkluderte oss blant andre tilreisende predikanter, mange av dem i ”verdensklasse”. Han viste meg også den store tillit å få betjene og spille mine sanger i møtene, en ære som fortsatt står som et av høydepunktene i min tjeneste.

Billy Joes enkle filosofi var: Go out there and bless them! Han trodde på den enkeltes gudgitte evne til å bringe velsignelse inn i menneskers liv på en naturlig måte. Han var kjemisk fri fra karismatisk jåleri og forfengelighet, og utstrålte en vakker, ekte ydmykhet. For meg var det en stor opplevelse å stå på scenen sammen med legendariske Oral Roberts og Jesse DuPlantis, og få spille sammen med artister som Carola og Phil Driscoll. Men for pastor Billy Joe var det ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. For ham var alle mennesker like verdifulle og ble behandlet med den største verdighet og respekt. Han fikk alle til å kjenne seg ”important” og elsket, uansett hva de het eller hvor de kom fra. I hans nærvær kunne en nobody fra Norge kjenne seg som en somebody. Han hadde den sjeldne kombinasjonen av en hyrdes varme hjerte og en apostels kraftfulle tjeneste – ikke ulikt den rødkinnede gjetergutten David som endte opp som konge og krigshelt.

Jeg skal heller ikke glemme et av kveldsmøtene i Tulsa der den gamle troshøvdingen R.W.Schambach prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, pekte på meg midt i salen blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”

En høyst uventet, utrolig hilsen i ekte pastor Billy Joe-ånd! Hans enkle og gode væremåte hadde tydeligvis en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Et tankekors for meg er at Gud må ha god råd, som kan hente en slik general hjem fra slagmarken midt i en så rik og blomstrende tjeneste. Men mange av Guds store tjenere opp gjennom historien døde svært unge – noen vil nok si så altfor tidlig. Gud har tydeligvis en annen kalender enn vår…

Fred over pastor Billy Joes vakre minne!

Av-venning?

(også publisert på www.verdidebatt.no)


I dagens VG (18.11) presenteres vi for et nytt, høyst interessant begrep: Av-venning! Et artig ordspill med klare assosiasjoner til det mer kjente søsterbegrepet fra bl.a. rehabilitering av rusmisbrukere. Men som altså rett og slett betyr å kvitte seg med venner man ikke lenger ønsker å ha…

Etter å ha observert bruken av ordet over de siste årene, kårer nå altså forleggerne bak ordboken New Oxford American Dictionary verbet «to unfriend» til ”Årets Ord”. Definisjonen for ordet er å fjerne noen som «venn» på et sosialt nettsted. Facebook er et eksempel på et slik nettsted, men definisjonen kan brukes på andre også. Vilkårene for å bli ”årets ord” er ikke bare å være helt nytt. Forleggerne må også vise til at ordet ikke blir en døgnflue i ordboken. Men å «av-venne» er et ord som kommer til å tåle tidens tann, tror forleggerne.

Årsakene til å ”av-venne” noen kan sikkert være mange. På nettsamfunnene er det jo som regel snakk om overflatiske bekjentskaper, som ofte kan vise seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Dermed er teknologien for ”av-venning” kjærkommen for de som ikke vil belemres med profiler man ikke ønsker å identifisere seg med – og vice versa.

Som Joe Cocker synger: ”Everyone need a friend sometimes”. Som voksne trenger vi også gode venner, likesom barn og unge gjør det. Middelaldrende og femtiåringer trenger nære, ordentlige venner - ikke bare bekjente og Facebook-venner. Pensjonister trenger venner. Kristen sammenheng er langt ifra noe unntak. Og da mener jeg ikke bare vennen Jesus…

Mon tro om av-venningsbegrepet ikke har vært i virksomhet en god tid allerede? Innholdet er i hvert fall ikke særlig nytt blant pinsevenner, fri-venner og andre venner i den kristne Hakkebakke-skogen. Vi er dessverre godt kjent med Tuppen-og Lillemor-leken, der noen ikke får leke mer i våres gård. Kristne bytter også venner som andre skifter skjorte. Så lett tar vi fra tid til annen på våre relasjoner. Dette bunner ofte i sårethet og skuffelser, men også regelrette utfrysninger, forkastelser og brutale ekskluderinger fra vennemiljøer og omgangskretser er ikke uvanlig. For den det gjelder oppleves det som regel ganske så ubegrunnet, irrasjonelt og ukristelig.

Midt i den lovsyngende, karismatiske møtekristendommen florerer ensomheten og forekommer ikke bare hos de stakkarslige og forsagte. Den kan også ligge skjult bak fasaden hos dem som utad gir inntrykk av å være begunstiget med selskap fra en bred vennekrets, men som hutrer og fryser på innsiden..

Hva kan gjøres aktivt for å preventere en økende av-venning i kristne miljøer? Hvor godt tar vi egentlig vare på hverandre? Hva er en venn egentlig? Avdøde Björn Alfzelius sang det slik: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det..” For å låne litt fra Anne Christiansens ord om ”påkristning”: Kanskje trenger vi en ny ”på-venning”?

Sentralstimulans til hverdags

Rus er så mangt for tiden.
Vanligvis forbindes jo rustemaet med alkohol og narkotika. Den utdebatterte, velkjente flatfylla og/eller dop i ugrei forening og i helseskadelige doser. En vanedannende, usunn belastning for kropp og sjel forbeholdt noen stakkars sjeler som gradvis mister styring på eget liv, og som utgjør et formidabelt sosialøkonomisk problem for samfunnet.

Men rus er ikke lenger bare hva det engang var. Nå har det blitt så mye, mye mer. Hvor grensen går for hva som er uskyldige hverdagsdrifter og interesser i normal utfoldelse, og hva som er mer sykelige, helsetruende manier er vel mer opp til psykoterapeuter og medisinsk fagekspertise å vurdere. Men når alt kommer til alt: Når er nok egentlig nok? Sentralstimulerende stoffer fåes nemlig ikke bare på apoteket, polet eller Plata. Og studerer man fenomenet i makroperspektiv, kan det saktens virke som om det er nedlagt et aldri så lite ”rusbehov” à natura fra skapelsens side i hver og en av oss?

Et avhengighetsproblem kan jo faktisk defineres og diagnostiseres ut ifra flere parametere. En ting er hva som finner sted i ”ruspåvirket” tilstand , en annen ting er når abstinensene og fyllesjuka melder seg dagen derpå. ”Etter den søte kløe…” Signalene er ihvertfall mange og sterke når stimulansen uteblir: Rastløshet, konsentrasjonsmangel, irritasjon, depresjon, søvnproblemer... Tilsynelatende uskyldige småfetisjer og skapbegjær er kanskje ikke noe annet enn moderne avgudsdyrkelse i forkledning? Kanskje har vi alle vårt eget lille ”Plata”, der vi setter våre sårt tiltrengte skudd til hverdags – i hemmelig ensomhet eller sammen med andre dophuer?

Ta sex for eksempel. Et i utgangspunktet uskyldig medfødt, naturlig behov i jevnlig drift hos de fleste friske, normale mennesker. Men hvor går egentlig grensen før den gudgitte nytelsen brått blir en altoppslukende besettelse man simpelthen ikke kan få nok av eller være foruten flere ganger i døgnet? Og hvem snakker forresten om måtehold og kontrollert balanse? Pornobransjen og den kroppsfikserte underholdningsindustriens idealreklame og mersalgsfilosofi lærer oss ustanselig det normale i stadig å la seg pirre og lykkeberuse til det hinsidige. Du skal la deg henføre til krampa tar deg og unne deg selv den ultimate opplevelse av orgasmisk tilfredsstillelse. All by yourself. Bare fordi du fortjener det. Prøv noe nytt du også, da vel. Dagen – eller natten - er ikke den samme uten..

Stormforelskede personer er ofte så høye på lykkehormoner at de ikke er i stand til å ta rasjonelle beslutninger. Man kan jo gjerne bare flire av det hele. Men alvoret er at livsskjebner besegles faktisk ofte i hormonelt ruspåvirket tilstand, og sammen med mer kroppslige utvekslinger kan det få konsekvenser for årevis framover – på godt og vondt. Men når rusen omsider har lagt seg, ser verden ofte svært så annerledes ut enn med forelskelsens skylapper. Amorøse kronikere er herved advart mot tilfeldige, langvarige hormontripper - en høyst risikofylt ekstremsport utenfor parforholdets trygge rammer!

De fleste av oss får daglig stimulans og emosjonell tilfredsstillelse gjennom kjærlig oppmuntring, trøst og tilførsel av positive impulser som forebygger og lindrer smerte. Andre oppsøker faktisk smerten frivillig for å oppnå kontakt med den. Gjennom det oppnår de en sterkere mestring og manipulasjon av en dypere, sjelelig smerte som fortrenges til fordel for en annen smerte av mer fysisk karakter. Herav utvikles bl.a. selvskading og sado-masochisme – tilfredsstillelse gjennom lidelse. Hver sin lyst…

Hardcore arbeidsnarkomane kan ikke ta en dag fri uten å ha med seg Pcen på hytta eller prater med kunder i mobilen på skitur. Sånne som sovner til børsnoteringene og spiser kursoppganger, opsjoner og avkastninger til frokost. Det er flere enn vi tror som pendler mellom flere jobber i tillegg til homepartys på fritiden, og som går daglig fra asken til ilden i reinspikka likegladhet mot både arbeidsmiljøloven og hjertelegens anbefalinger. Som brenner sitt lys i begge ender og på midten, og som har problemer med å huske om de var på vei til eller fra jobb. Mye er fryktelig galt, men det er nå engang mitt liv.. Derfor fortsetter det altfor ofte uendret. Til det stopper av seg selv..

Så snakkes det om Endorfin-junkies. Treningsnarkomane som får abstinenser etter to minutter i godstolen og bare MÅ ha et par heseblesende økter for å finpusse oksygenopptaket, laktatnivået og melkesyreterskelen før årets Maratonløp eller Birkebeinerritt går av stabelen. Som stresser i vei til og fra jobb på sykkelsetet og svinger innom treningsstudioet for litt ekstra jernpumping og proteinbarslafsing på vei hjem. Som får et ekstra kick hver gang vekta viser noen hundre gram mindre og overarmene noen millimeter tykkere som resultat av siste ukes treningsrunder og salatmiddager uten dressing.

Videre har vi alle sports-idiotene, som vekselvis hyler av raseri og ellevill begeistring fra fotballtribunene så vel som fra sofakroken. Alle virtuelle idrettssimulatører som tidvis føler seg både sprekere og lettere til sinns av å følge femmila eller skøyteløpet fra godstolen med chips og cola. Lykkerusen og engasjementet er påtagelig når favorittlaget eller stjerneløperen går inn med full pott. Hadde det ikke vært for den ubetalelige seiersrus som kribler nedover ryggraden når vi for en stakket stund føler oss i assosiert symbiose med verdenseliten eller rekordsetterne, hadde hverdagen utvilsomt vært enda gråere..

Så har du alle se-meg-junkiene: De mediekåte ekshibisjonistene og forståsegpåerne som aldri får nok av å høre sin egen stemme i plenum, eller beruses av å se seg selv i speilet gjennom tabloidmediene. Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å la sin røst høre, protestere og debattere, skamblottes og profileres i rampelyset med største selvfølgelighet? Skal man dømme etter makeup-faktor og adrenalinnivå, er vel oppmerksomhetsbehovets mange ytringer utvilsomt i slekt med stimulans fra rusgifter..

Vi snakker adrelanin-junkies, som ikke får fred i sjela før man har testet ut siste off-piste-track rett nedover rasfarlige fjellsider. Som ikke nøler med å sette utfor i 100km/t på isbelagte, loddrette løypeheng med dødsforakt. Som ikke får den optimale REM-søvnen før de har våget fallskjermsprang fra Trollveggen, strikkhoppet fra femtimeters-broen, latt seg rive nedover en frådende rafting-elv eller svevet i usikret hangglider 1000 m over bakken. Notoriske grensetøyere som i ungdommelig overmot bare MÅ teste ut ”cold chicken” galemattias-kjøring i skrekkblandet fryd med nytrimmet rånebil på landeveien.

Og så var det spillegalskapen, da. Man behøver ikke hete Bjarte Baasland for å kjenne til spenningen og kicket som utløses når V75-kupongen eller ukas Odds går inn. Eller som lopper deg for noen hundringser for den saks skyld og sender deg på hodet ut i den vanvittige dansen rundt gullkalven. Den sitrende spenningen som gjør livet verdt å leve, for deretter ubønnhørlig å knuse alle drømmer om et bekymringsløst liv uten gjeld. Som HC Andersens lille forfrosne pike som svir av den ene svovelstikken etter den andre for et øyeblikks imaginær varme. Og da har vi ikke engang nevnt Poker,Roulette,Casino eller de andre store pengespillene som årlig omsetter for milliardbeløp i dollar bare på skandinaviske kunder på høyrisikotur bort fra virkelighetens verden.

Vi snakker popcorntyggende kinojunkies som bare MÅ konsumere ukas siste premierefilm, enten det nå er snakk om neglebitende actionthrillere, hysteriske komedier eller teatrale standup-shows det går 13 av på dusinet om dagen. Ihuga TV-slaver med 3 fjernkontroller i hendene og spillkonsoller mellom beina opptil 8 timer i døgnet. Og selvsagt også alle konstant påloggede, nettsurfende bloggomane som googler, twittrer og mailer deg plagsomt oppdatert og stiller nysjerrighetskløen til alle døgnets tider. For ikke å snakke om alle frenetisk tastende mobil-freaks med 3 trykk pr sekund og 100 utgående SMS og ditto inngående blippeti-blipp i uka.(Følte deg truffet nå kanskje..?)

Som om dette ikke var nok har vi jo også mer særegne, sofistikerte rusgrupper. Jeg nevner i fleng:
- Naturelskende soltilbedere med kronisk sydenreisefeber, født med fiskestang i hånda og som helst daglig må kjenne skogens ro og ha sjøutsikt for å holde nervetrådene i balanse
- Ekstremistiske dyreentusiaster med pasjonert nød for kosete rasekatter og premiepudler på utstilling
- Dømmesyke sladrekjerringer som får stilt dagens behov for verbal sadisme nippende til kaffekoppen eller mobiltelefonen
- Småmekkere som leser Biltema-katalogen på senga som pornoblader
- Idoldyrkende musikkelskere med surround-hifi og MP3 konstant på øret natt som dag, og som gladelig ligger i sovepose utenfor billettkontoret til den store premierekonserten
- Duppedittgale, mobilomane multimedia-teknofile
- Shoppinghekta blondiner på hysterisk svenskehandel
- Blodfattige husmødre og -fedre med overtrukket kredittkort og merkeklær på avbetaling
- Gastronome feinsmeckere, matglade hjemmekokker og gourmet-stamgjester med sprengt vom og ditto matbudsjett…
(klikk for større bilde)

Rekken av rusfremmende hverdagsjunk er tilnærmet endeløs. Må ha det – bare må ha det.. Du orker vel et par til?

Hva med medisinavhengige som daglig frivillig og mer eller mindre ukritisk putter i seg smertelindrende naturpreparater, sprøyter, nevroleptika eller andre bivirkningsbefengte medikamenter? Misforstå meg rett: For noen pasientgrupper er dette selvsagt bedringsfremmende og livsnødvendige legemidler. Men for enkelte andre kan nok både dette og alskens alternative behandlingsformer lett bli en behagelig,hypokonderisk trøstestimulans som gis legitimitet via kompliserte flerdiagnoser. Avhengighetsskapende stimuli som i mange tilfeller sponses tungt av trygdekassa via frikort og blå resept..

Sist men ikke minst: Religion er også et velkjent opium for folket. Halvsovende kirkegjengere i lett komatøst gudstjenestemodus kan jo mistenkes for å være neddopet på en sterk blanding av søtladen julestemning, røkelse og myrra. Eller mer ekstatiske vekkelser med hellige mantra, timeslange møter med høy hallelujafaktor og hender over hodet. Forbønn og healing på teletorg. Eller kristen-TV som et slags pinsekarismatikkens svar på VikingLotto.. Selvutslettende frivillighetsarbeid og fromme almisser, for å få bekreftet sin egen verdi og døyve sin gnagende samvittighet overfor Gud og barna i Afrika. Evige teologistudenter, kirkehoppere og konferanse-junkies på endeløse vandringer rundt sin egen akse i lengselsfull søken etter åndelig stimulans, selvrealisering og eget velbefinnende. Transcendental meditasjon og yogaøvelser har for lengst glidd inn i dagligstellet, sammen med tannbørsten og Märthas englebøker.

Våre medfødte indre drivkrefter som mennesker for å tilegne oss stimulans, velbehag og smertefrihet er jamen meg sterke og mangfoldige. Kanskje er de også på sett og vis umettelige – og uhelbredelige? Uansett: De er der. Behovene må tas på alvor og behandles med ansvarlighet, respekt og forståelse. Som Holberg utrykker det:
Alle sier at Jeppe drikker – men ingen sier hvorfor…