Pinse-støy

Meteorologisk institutt hadde ubeskjedent nok varslet hetebølge over hele Østlandet for denne pinsen. Og sannelig slo det ikke til med hele 25 grader allerede på pinseaften. Jeg og min kone nøt en deilig frokost på den solrike terrassen, en perfekt start på det som så ut til å bli en fredelig forsommerhelg.

Da slo de første lyddemonene til.
En nabo var ute og innvidde sin putrende 8HK gressklipper med å harve over sin flere hundre kvadratmeter store plen. Skulle da bare mangle, tenkte jeg fromt idet vi søkte ly innendørs. Ved grillmiddagen ved 17-tiden inntok jeg solstolen for bare å nyte skogens ro og bade i vårsolens herlige glød, da et av Politiets overvåkningshelikoptere knatret illsint kretsende over vårt boligområde. Etter en 10-15 runder ble denne etterfulgt av skingrende kirkeklokker fra Furuset kirke, som ligger ca 200 meter fra oss i luftlinje. Vi bor omtrent med samme avstand til togstasjonen som til kirken, men lydmessig gjorde kirkeklokkene det som om vi skulle bodd midt på en ringende planovergang.

Det er bare pinsen som ringes inn, sa min kone forståelsesfullt. Ja visst, nikket jeg noe motvillig. I farten erindret jeg jo den søte juletid, der klokkeklangen inngår naturlig i det festlige stemningsbildet. Vi forventet vel da begge også denne gang at dette kirkelige fenomen ville avta etter et par monotone ringerunder.
Men den gang ei, sa Tordenskjold. Den tjenesteivrige klokker fortsatte å kime ustanselig med bjellene i 10 minutters sekvenser, kun med noen sekunders pause imellom. Det var da voldsomt, tenkte jeg da uvesenet hadde holdt på i over en halvtime. Og først ved 18-tiden, etter 60 minutters intens klingklang ebbet endelig det kirkelige pinseleven sakte ut.
Det ble deretter et sent kveldstema for oss om hva denne frenetiske ringingen skulle være godt for. Jeg forsøkte å sette meg inn i hvordan våre hedenske naboer måtte oppfatte disse kirkelige ulyder, når de knapt nok vet hvorfor vi feirer pinse. Lysten til å oppsøke disse klangdrønnende gudshus blir vel ikke akkurat større. Personlig gir lurvelevenet meg svært små assosiasjoner til både pinse og levende kristendom forøvrig. Klarer virkelig ikke de håndfull faste kirkegjengerne seg uten?

Takke meg til en og annen sirenerøstet imam som kringkaster sine sprakende allah-rop ut fra bønnetårnet i Tyrkias ferieparadis. Han gir seg i hvert fall stort sett etter noen minutter. Men at Kirken den Norske så til de grader skal ødelegge den sårt tiltrengte helgefreden til hundretusener av nordmenn med sin misforståtte, malplasserte klokkeklang nonstop i en time, er mer enn jeg kan fatte.

Og tror du vel ikke at det på første pinsedags morgen lød ding-dong like forbasket intenst - denne gang i stereo,fra henholdsvis Grorud og Furuset kirkes klokketårn? Joda, først kl 10, deretter kl 1030, så kl 11 og deretter ved gudstjenestens slutt kl 1215! Vår vedlikeholdsglade nabo var selvsagt for lengst i gang, denne gangen med sin bensindrevne, hissige Spitfire Turboprop av en kantklipper. Det skulle da bare mangle at hedningene larmer, tenkte jeg, om ikke statskirkens nådeløse ringing ytterligere skal forsterke decibelnivået utendørs på en første pinsedag. Hva som er verst av de to er sannelig ikke godt å si. En liten vennlig påminning av audibel karakter og et par minutters varighet hadde gått upåaktet hen som en berettiget og koselig del av bybildet. Men hvorfor denne overdrevne, oppmerksomhetskrevende lydøvelse? Tror de at vi er døvhørte? De fleste av oss har da vel også både klokke og kalender i behold?
Som pinsevenn og gammel bandmusiker er jeg absolutt vant med høy lyd og ristende bassfrekvenser. Jeg er også tilhenger av god gammeldags, høyrøstet bønn og sang som gjerne må slå ut på Richters skala både ute og innendørs uten at det skremmer lurven ut av meg. På pinsedag hørte jo vitterlig apostlene også lyden av et veldig, fremfarende vær. Men hvor står det at vi 2000 år etter dette skal behøve å belemres med en metallisk, umusikalsk klokkeklang i beste helgetid? Holder det liksom ikke med all ringingen til hverdags? For ikke å snakke om alle ulende sykebiler, falske bilalarmer, motoriserte doninger uten lydpotte, skrikende rakkerunger, hylende vinkelslipere og andre lydforurensende kilder? Har virkelig vår eldgamle statskirke et så sterkt markeringsbehov at den skal behøve å demonstrere sin maktposisjon i samfunnet via utendørs klokkestøy?
Vel overstått pinse!

Toronto-opplevelser

For fjerde gang besøkte jeg den canadiske verdensmetropolen med det gamle, indianske navnet høsten 2006. Sammen med et par hundre andre norske predikanter og ledere sjekket jeg inn på hotellet, god og trøtt etter et halvt døgns reise. Tidsforskjellen gjorde at jeg tok tidlig kveld på mitt enkeltrom og hadde ditto grytidlig oppvåkning.
Imidlertid våknet jeg sen nattestid av en skingrende lyd et sted ute på gangen. Døgnvill og forvirret stabbet jeg meg ut av døra for å sjekke ut dette merkverdige fenomen. Kun iført en tynn boksershorts oppdaget jeg at rett rundt hjørnet for mitt rom stod en god, gammeldags ismaskin og duret i vei. Lett hoderystende snudde jeg meg igjen mot døra – for deretter å oppdage at jeg var utelåst, uten nøkkel!
Følelsen av avmakt og ergrelse rammet meg som et lyn fra hårrota til tærne. Den svært så effektive hotelldøra var stengt som et hvelv. Ikke visste jeg heller hvilke rom som var bebodd av mine norske venner og kolleger..
Og der stod jeg – klokka kvart over tre på natta, i Adams drakt og med et ørlite fikenblad til å skjule min skam. Jeg hørte lyder. Heisen åpnet seg med et pling. Et høyrøstet par var på vei bortover gangen og nærmet seg mitt hjørne. I beste Mr.Bean-stil smatt jeg elegant inn i smuget bak ismaskinen og holdt pusten, akkurat da paret passerte.
Da kysten var klar igjen, sprintet jeg det jeg maktet bort til trappene og ned de fem etasjene til foajeen. Selvsagt var det oppussing på gang i lobbyen med støvete gulv, maling og fliser i ugrei forening. Jeg trippet kjapt over det enorme gulvet og bort til den fargede portieren ved resepsjonen. Til alt hell var denne ganske høy, så jeg krøket meg ned med hodet over disken idet jeg spurte høflig på nesten perfekt amerikansk om en ny nøkkel til rom 506. ”Yeah sure”, svarte nattevakta søvnig uten mer mikkmakk. Da hans noe mer årvåkne kollega kom gående, stusset han imidlertid litt ved synet av den noe beskjedent antrukne hotellgjesten og sa med dårlig skjult skepsis: ”Are you with the Norwegian group, sir?” Disse gutta var tydeligvis vant med litt av hvert fra den kanten av verden. ”Oh thank God”, mumlet jeg da jeg endelig fikk nøkkelkortet i hånda.
Da jeg vendte nesa mot heisen for å komme meg i sikkerhet fortest mulig, ser jeg et helt party på 5-6 personer toge inn gjennom hoveddøra. Lystige amerikanere strenet rett mot heisen, som selvsagt ikke ville reagere fort nok på min frenetiske trykking. Følget fikk alle plass som sild i tønne i heiskupeen og overøste det stakkars bortkomne får med lattermilde kommentarer i fleng: ”Sir, I can see you`ve been to a hell of a party!”. ”Left all alone, sir? Where did she go?” “Checking out this early, sir? How about some good nachspiel!” Med blussende kinn lette jeg etter engelske gloser som best kunne gjøre gode miner til slett spill. Snakk om å havne i heisen! Den forsmedelige turen ville ingen ende ta, ettersom passasjerene skulle av både i tredje og fjerde etasje.
Da jeg omsider kunne låse meg inn på rommet og puste lettet ut, hadde jeg rukket å hilse ufrivillig på opptil 10 personer. Ismaskinen uskadeliggjorde jeg ved resolutt å trekke ut kontakten – med nøkkelkortet trygt plassert i trusa..

SITRONP..PPER

I går hendte det meg.
Det utenkelige scenario som ikke skal skje, og som aldri skulle hendt: Jeg tabbet meg ut fullstendig. Riktignok uforvarende og ufrivillig morsomt, men ikke desto mindre flaut. Også jeg da, som trodde jeg var en velartikulert borger med tunga rett i munnen, og der rett ord kom ut i forholdsvis rett tid til rette vedkommende.
Inntil i går ettermiddag.
Da jeg strenet inn i Rimi-butikken med handlelappen fra kona, var jeg lykkelig uvitende om den språklige vanskelighetsgraden på et krydder som stod øverst på lista: Sitronpepper. Jeg smakte på ordet mens jeg målbevisst tok fatt på leteaksjonen.
Jeg lette høyt og lavt, vegger opp og stolper ned. Sitroner fant jeg, pepper fant jeg også. Men sitronpepper? Jeg grep først tak i en rødkledd arbeider på hodet ned i en av frysediskene. Men pakistaneren jobbet uheldigvis for Diplom-Is og pekte istedet ivrig på en ung utenlandsk dame som stod på andre siden av lokalet. Hun virket da unektelig brystfager over gjennomsnittet der hun stod fremoverlent mellom bruskassene.
Da jeg veivende fikk damens oppmerksomhet og oppnådde øyekontakt mellom matreolene, skjedde det:
”Hei”, sa jeg. ”Hæ?”, sa hun mens hun rettet seg opp. Øynene mine falt ufrivillig på det fremskutte frontpartiet hennes da jeg stotret:
”Jeg bare lurte på.. HAR DU SITRONPUPPER?”
De to neste sekundene var lange som minutter. To sekunder med to måpende, vantro ansiktsuttrykk. Jeg tenkte: Sa jeg virkelig..? Butikkhjelpen med den tettsittende Rimi-genseren tenkte antakelig det samme om meg, og ristet usikker og frustrert på hodet med blussrøde kinn. Som om en gammel gris skulle ha prøvd seg på henne eller lirt av seg en frekkis av en kommentar. Utrolig hvordan en feilplassert vokal kan få så uheldige følger. Det ble ikke stort bedre av at jeg pekte stammende og unnskyldende på sitronene og ropte ”Krydder!” på en noe klønete måte.
Først i tredje og siste forsøk kom endelig det forløsende ordet riktig stavet ut av meg: ”Sitron-PEPPER!”. Da lo hun høyt og hjertelig. Damen ved siden av lo også så både hun, fordelene og handlevogna ristet. Først da den barm-hjertige Rimi-dama hadde geleidet meg til hylla med det problematiske krydderet, og faren for å bli anmeldt for seksuell trakassering definitivt var over, turte jeg selv å slippe latteren løs. Fryktelig flau og lettet på samme tid. Snakk om urkomisk krydder i hverdagen!
Fremtidige handleturer i Rimi-butikken blir nok iført mørke solbriller en tid framover.

Om sanger og sanger..

(også publisert som innlegg på www.verdidebatt.no 19.05.09 under samme tittel)

Har du noen gang undret deg over hvordan man forklarer forskjellen på vanlige sanger/salmer og lovsanger?
Følgende eksempler skulle forklare saken:
En gammel bonde dro til byen en helg, og søndag formiddag benyttet han anledningen til å besøke en stor, moderne menighet. Da han kom hjem, spurte kona hvordan han hadde hatt det, og hvordan det hadde vært.
”Vel”, sa bonden. ”det var fint, men de gjorde noe der som var litt annerledes. De sang lovsanger i stedet for vanlige sanger.”
”Lovsanger?” sa kona, ”hva er det for noe?”
”Det er helt ok”, sa bonden, ”vanlige sanger, bare litt annerledes”.
”Hva er forskjellen?” spurte kona.
”Vel”, sa bonden, ”skal prøve å forklare”: Hvis jeg sier til deg:” Martha, kuene er i fjøset”, så vil det være som i en sang.
Men hvis jeg sier til deg:

”Martha, Martha, Martha, ååå Martha, MARTHA, MARTHA, MARTHA,
kuene, de store brune kuene, de svarte kuene, de hvite kuene, de svarte og hvite kuene, KUENE,KUENE,KUENE – er i fjøset, er i fjøset, - i fjøset, FJØSET, FJØSET!
Å Å Å, Ååååååååå, ja, det er sant, hele hjorden er i det veldige fjøset,
jaaaaaa, det er sant, hele hjorden i det veldige fjøset!!!
HALLELUJA!!!”

”Ja, da blir det som et lovsangskor”, forklarte bonden.

Så – den motsatte veien:
En ung kristen mann studerte husdyrhold ved universitetet, gikk fast til møtene i sin lokale menighet, men en weekend besøkte han en annen kirke i nabobyen. Han kom hjem, og kona spurte hvordan det hadde vært.
”Vel”, sa den unge mannen, ”Det var fint. De gjorde det litt annerledes, men det var fint likevel. I stedet for vanlig lovsang sang de fra noe de kaller Sangboken og en de kalte Salmeboken.”
”Sangbok- og salmeboksanger, hva er det for noe?” ville kona vite.
”Å, det er helt ok, sa den unge mannen, det lyder akkurat som vanlig lovsang, bare litt annerledes.”
”Hvordan da?”, spurte kona.
Mannen svarte: ” vel, det er altså slik at om jeg skulle si til deg: ”Martha, kuene er i fjøset” – ja, da ville det være som i en vanlig lovsang.
Men hvis jeg hadde sagt det slik:

”Lytt til mitt vekkende rop denne stund,
vend eders ører til ord fra min munn:
Hvem kan hver ku og hver okse forstå,
hvem kan vel vite den vei de skal gå.
Går de i skygge og solskinn og regn,
led dem nå inn i det fredfulle hegn.

Der i sitt fjøs kan de hvile så trygt,
der kan de ete sitt korn uten frykt.

Inntil den dag de på ny slippes ut,
på slettene hisset de priser sin Gud.
Og tenker på dager de hungret og frøs,
Og jublende synger: Vi fikk bo i fjøs!”

”Ja”, sa mannen, ”Omtrent slik ville vår lovsang om kua lyde om den hadde vært fra sang- eller salmeboken i denne kirken.”

Og dermed skulle alt være så mye enklere!

The Linking Miss

(også publisert som innlegg på www.verdidebatt.no 19.05.09 under samme tittel)

Her er Ida. Et internasjonalt forskningsteam under ledelse av Jørn H.Hurum ved Naturhistorisk Museum i Oslo, opplyser til dagens VGNett at hun trolig er svaret på hvordan vi utviklet oss fra aper til mennesker.

Verdens 8.underverk?
Det angivelig 47 millioner år gamle apeskjelettet, som visstnok har fått navnet Ida etter forskningsleder Hurums 6 år gamle datter, beskrives som intet mindre enn en historisk sensasjon som trolig kan løse menneskehetens store gåte. Ifølge forskerne kan fossilen komme til å forandre vår selvforståelse for alltid, og enkelte går så langt som å kalle den lille apen verdens 8. under.
Apen er for øvrig en jente på nesten 60 cm med en lang hale. Hun kan best sammenlignes med Herr Nilsson, apen til Pippi Langstrømpe, i form og utseende, ifølge Naturhistorisk museum. Hurum kan videre fortelle oss at Ida fortsatt har melketenner. Hun kan trolig plasseres i det tidlige apestadiet i menneskets evolusjonsrekke, opplyser han.

Ape-identitet
Enkelte har det svært så travelt med å få bekreftet sin egen identitet som apemenneske. Det holder altså ikke lenger med Tarzan og Mowgli, som det gjorde for noen av oss i barndommen. Nei, skal man finne meningen med livet må man grave seg stadig dypere ned i fossiler fra urtiden.
Spør du meg, har apefossilets kroppsform unektelig mer til felles med en eksklusiv russestokk fra en tidlig 17.mai-feiring, enn en av oss tilhørende arten Homo Saphiens. Likheten er absolutt alt annet enn slående med bildet av forskningslederen, selv om det dog skal medgis at intelligensnivået kan mistenkes for å være noenlunde likeverdig.. Den stolte forsker skryter også begeistret av at Idas bilde heretter blir å finne i alle historie-og lærebøker i norsk skole. Denne store nyhet må jo selvsagt våre etterkommere bli foret opp med fra tidlig barnsben av.
Undertegnede har svært vanskelig med å forstå at det skal være sånn stas å være av apeslekt, heller enn å være konstruert på underfullt vis i samme bilde som en fullkommen Skaper.

Verdiarv fra dyreriket
Hvilken verdi tilfører så denne revolusjonerende ”nyheten” et menneske som fødes inn i denne verden? Jo- at det etter alt å dømme faktisk ikke er verdt stort mer enn en ape. For når alt kommer til alt: Hva er det som egentlig gir mennesket verdi, og som gjør at et menneske utmerker seg i valør framfor andre dyriske skapninger? Dersom det nå er påvist at vi ikke er annet enn forvokste apekatter, hvem kan da påstå at det f.eks.er mer galt å ta livet av et menneske enn en ape? Dersom Skaperen er eliminert bort, og man foretrekker å hente sin verdiarv fra dyreriket, hvor henter man så sin moralske autoritet fra?

Monkey business
Den gamle bibelbokas påstander om at mennesket faktisk ble skapt ”..lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham”(Salm.8), har større aktualitet i dag enn noen gang tidligere. Apostelen er lettere oppgitt når han sier oss sannheten om den moderne vitenskapens håpløse forsøk på å erstatte Skaperen med det skapte:
”Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.” (Rom.1:21-25).
At man nå mener seg å ha funnet ”det savnede ledd” mellom dyr og menneske, er en gedigen villfarelse som gjør seg fortjent til den omskrevne tittel: The Linking Miss! Det er dessverre all grunn til å frykte mer ”Monkey business” i tiden som kommer.
Og mot dårskapen kjemper som kjent endog gudene forgjeves.

En ny verdi-ånd?

(også publisert som innlegg 18.05.09 på www.verdidebatt.no/media)

Etter å ha engasjert meg litt i ymse fora på nykomlingen Verdidebatt.no en måneds tid, synes jeg å ha observert mange svært gode innlegg fra dyktige skribenter. Ivrige debattanter med både skarpe penner og ørneblikk gjør til enhver tid at aktuelle temaer blir tatt opp, belyst og imøtegått fra ulike vinkler og bredt spekter. Dette er positivt og bra for utviklingen av en forhåpentlig bedre forståelse av eget og andres ståsted i ulike spørsmål.
Men midt i den brusende ordflommen vil jeg få reise et lite spørsmål:
Behøver vi en ny ÅND i verdidebatten vår?

Meg selv først
Jeg skal begynne med meg selv: Jeg er nok et utpreget følelsesmenneske. En lettantennelig terrier med temperament, som dessverre stilte bakerst i køen da Vårherre delte ut både pokerfjes og diplomatiske talenter. I det siste har jeg med skam å melde måttet innse hvor mye energi jeg faktisk har forspilt på å la meg provosere og trekke opp av andre. Andres ulidelige synspunkter har gang på gang fått meg til å trekke fram sverdet, skyte fra hofta og si min hjertens mening om et og annet. I og for seg er jo dette både lovlig og sunt, i den grad man selv kan få ventilert sin innestengte frustrasjon og aller helst samtidig bidratt til en konstruktiv og avklarende debatt. Men fruktene av en slik meningsytring utover det rent egenterapeutiske, kan vel i høy grad diskuteres. Skjæringspunktet mellom profesjonelle, kristne pragmatikere og mer eller mindre slagferdige, velutdannede retorikere bidrar også lett til både følelsesladet friksjon og økt temperatur i aktuelle temaer som engasjerer stadig flere frittalende meningsytrere.
Men i mitt private liv med Gud merker jeg ofte å ha møtt en helt annen ånd enn det til tider tøffe åndsklimaet som lett oppstår i slike replikkvekslinger. Jeg har kjent på en stadig større kontrast mellom karakteren i Guds gode hellige Ånd, og den skyttergrav-barrikaderende kommunikasjon som lett utspiller seg også på nettet. Det har gjort meg trist – kanskje først og fremst over min egen manglende evne til å behandle andre på en måte som ikke oppfattes som truende og skadelig, nedverdigende og krigersk.

Ord eller ånd?
En gammel pastor sa til meg en gang: Det ligger en ånd bak ethvert ord! Hvordan kan vi nå hverandres hjerter, og derved kanskje bidra til endring innenifra, uten å gripe til mer primitive verktøy som hakke og klubbe? Hadde vi kjent hverandres hjerter, hadde vi kanskje ikke brukt de ordene vi ofte tyr til både i angrep og forsvar. Men er det ordene i seg selv som er feil? Er det ikke ofte ÅNDEN og tonen det hele sies i, og ånden hos den som oppfatter det, som skaper gnisninger? Som gamle Lasswell engang sa: Who says what, to whom, in which channel? I hvilken grad kommuniserer vi som kristne på et kjødelig, intellektuelt plan framfor på et åndelig nivå?

Et annet åndsklima
Særlig i forbindelse med Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen har dette med form, sak og person blitt aktualisert.

Noen synes uansett å ri på en ideologisk eller religiøs bølge av mer eller mindre kunnskapsrikt hovmod, der man i kampens hete uvilkårlig kommer i fare for å ”trø i graset”, for å sitere Einar Skjeraasen. De som så opplever seg som den tynnhudede og svakere part føler seg såret, angrepet og truet. Men midt i vår brennende pasjon for våre verdier og den gode sak, hva den enn måtte være, er vi alle utsatte for både å bli såret og å såre andre. Brått blir hjertesaken eller yndlingstemaet viktigere enn hverandre som personer. Tungt bevæpnet til tennene med gode argumenter og kjappe replikker gyver vi løs på annerledes tenkende med dødsforakt. Ennå i vårt så opplyste 2009 virker det skremmende lett å utvikle følelser som på rekordtid videreutvikles til antipatiske, intolerante holdninger. At dette gjøres over en lav sko ”der ute” i mer profane mediemiljøer, bør vi kanskje spare oss for ambisjoner om å forandre nevneverdig på. Men i en kristen verdidebatt bør vi som Jesus-troende ha et helt annet åndsklima i vårt ordskifte. Ikke desto mindre synes vi ofte å henfalle til de samme endeløse retoriske hjulmønstrene som har vært oppkjørt generasjoner før oss. Har vi egentlig kommet særlig lenger?

Ordenes kilde
Ord er sterke saker. Jakob sier ett og annet om at tungen er en liten ild, men setter hele livshjulet i brann av helvete! En liten gnist kan forårsake en hel skogbrann. Med tungen (og bloggen..) velsigner vi Faderen, og med den forbanner vi menneskene. Han kaller den også for ”uberegnelig” og ”utemmelig”, ”..skiftende og ond, full av dødbringende gift”.(Jak.3:8)
Gir dette assosiasjoner til kristen ”verdidebatt”? Hvor har det blitt av hjertet for enkeltmennesket i ordgyteriet vårt? Stirrer vi oss så blinde på våre religiøse kjepphester og debattemner at vi mister synet av hverandres ve og vel? Hvor mange sårede og ensomme debatt-krigere sitter ikke med gråten i halsen av å få rettet tunge skyts mot seg som person? Ut ifra hvilken kilde henter jeg mine ord? Er kjærlighetens og nådens ånd merkbar gjennom det jeg formidler? Er svaret nei, er det stor fare for at jeg representerer et større hinder for Guds rikes utbredelse enn jeg selv er klar over.

Hjertets tavler
Ikke for å være sentimental, men kanskje vi trenger at en ny ÅND får gjennomsyre våre kristelige spaltekilometre? Om jeg debatterer og blogger med englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg uansett bare en drønnende malm eller en klingene bjelle! (egen overs.) Det gagner meg intet.
Profeten sier et sted at Gud vil gi oss et nytt hjerte og en ny ÅND inneni oss, ta bort STEINHJERTET og gi oss et KJØDHJERTE! Moses` gamle steintavler ble knust mot klippen, selv om det som stod skrevet på dem var aldri så mye Guds Ords sannheter. Det Gud var ute etter var ikke fordømmende rettroenhet, men myke hjertetavler som Han kunne skrive sin lov i. Ofte misbruker vi åndsfylte kristne Skriftens sannheter som knallharde steintavler vi slår andre i hodet med. Vi kan snakke om evangeliets mest hellige sannheter og fromme formaninger, alt mens vi kommuniserer forkastelse, forakt og respektløshet til de vi ønsker å nå. Ofte påfører vi hverandre mer åndelig skade og frustrasjon enn strengt tatt nødvendig og riktig.

Hva er viktigst?
En meddebattant fra en tråd jeg fulgte her på VD forleden, kom med et flott skriftsted fra 2Tim.2:23:
"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du avvise, for du vet at de skaper strid. En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, dyktig til å undervise, villig til å tåle ondt, så han ydmykt viser til rette dem som sier imot."
Et særdeles aktuelt ord for oss som kan ha en akk så menneskelig hang etter å ”vinne” debatter, men dessverre ofte på bekostning både av oss selv og av sårede mennesker som føler seg misforstått og forulempet. I verste fall kan jeg vinne en diskusjon, men tape en sjel. En annen meningsmotstander her på VD skrev et forløsende ord til meg på selveste 17.mai: Unnskyld! Så enkelt, men så ærlig og virkningsfullt. Hva skjedde? Atmosfæren ble endret når ordene traff hjertebunnen – selv om vi fremdeles er uenige! Hva er viktigst? Å rope høyest i en debatt - eller formidle noe godt og verdifullt, aller helst nonverbalt, til andre mennesker?
William Booth sa: ”Forkynn evangeliet – om nødvendig bruk ord!” Hvilke verdier og hva slags debattkultur ønsker vi egentlig å fremme?

Hvilken ånd er vi av?
Mitt poeng er absolutt ikke at vi heretter skal anføre oss munnbind, sette en strek over all debattblogging og klistre på oss en påtatt ”alt-er-ok-for-meg”-holdning i fromhetens navn. Mer enn noen gang før er det behov for folk som kan ta til orde for kristne grunnverdier og stå på barrikadene som uredde forkjempere for rettferdighet og sannhet. Men mer enn noen gang er det samtidig avgjørende viktig hvilken ånd vi formidler dette i. Da disiplene ved en anledning ville byde ild om å fare ned over noen av deres argeste meningsmotstandere, sa Jesus: Dere vet ikke hvilken ÅND dere er av! Den gode hensikt helliger ikke på noen måte middelet - eller ordbruken - når det kommer til stykket. Evnen til å prøve og skille mellom ånder er høyst påkrevet i våre dagers høyfrekvente mediesamfunn.

Kjære bloggende meddebattanter og –onkler:
La oss smi våre hakker om til vingårdskniver! La oss som har oppdaget selveste hovedkilden til Aqua Vie In Persona, øse av denne. Skal vi ikke overraske både oss selv og andre ved å la en ny ÅND få prege og dominere vår felles meddelelses-trang? Det burde vel strengt tatt ikke være for mye forlangt.

Er du også avhengig?

Rusavhengighet er ille. Både den som ruser seg, pårørende, venner og kolleger blir alle påvirket i negativ retning av en som må ty til ulike former for sentralstimulerende stoffer for å mestre hverdagen. Ære være edrueligheten; den gudgitte evnen til selv å ha kontroll over egne tanker, følelser og handlinger.

Vi har imidlertid alle våre –oholismer og hang-ups her i livet. Sannelig vandrer det ikke iblant oss mange trikotkledde treningsnarkomane, lettkledde sex-avhengige, overvektige gastronomer, popcorntyggende TV-slaver og filmfantaster, adrenalindopede pokerspillere og arbeidsnarkomane børsspekulanter, for bare å nevne noe. Og da har jeg ikke tatt med alle karismatiske møteavhengige som jevnlig ernærer seg på litt overåndelig svermeri, fanatiske fotballsupportere og popidol-fans som gladelig valfarter land og strand, ligger utendørs i sovepose og betaler i dyre dommer for å få tak i billetter til orkesterplass for å skrike seg hese et par timer foran sine helter..

Noen laster må man da for Guds skyld få lov til å ha her i livet også. I hvert fall noe jeg opplever som meningsfylt og godt. Noe som gir meg den sødmende følelsen av å bety noe, gi noe og få noe på samme tid. Give and take. Dagen er ikke helt den samme uten.

Den aller siste slangen i paradiset er nettavhengigheten. Den snikende tidstyven som igangsetter høyst vanedannende, hormonelle prosesser i hjernebarken. Det skapte, kunstige behovet for å MÅTTE være tilgjengelig, online hele døgnet. Som får meg til å tro at jeg bare MÅ svare på hver bidige henvendelse, hver j.. mail og hvert eneste lille leserinnlegg som måtte poppe opp på bloggeforumet. En ting er at jeg fra før av kaster meg over hver eneste SMS som piper fra den lille dingsen jeg bærer stolt i beltet fra morgen til kveld. En sak for seg er at jeg bare MÅ surfe innom alle mine faste nettsteder en siste gang før lysene slokkes. En annen ting er når bloggomanien gir meg så kraftige abstinenser at jeg etter bare et par timer bare MÅ besvare siste kommentarinnlegg. Og det helst FØR noen andre rekker å komme til orde. Jeg kan da ikke svikte alle mine cyber-venner og meddebattanter og –onkler, som i åndeløs spenning og i ulike fora venter på siste nytt fra min orakel-laptop.. Ja, mange tungt hektede cyber-freaks synes å være så til overmål engasjerte at de i mangel av eventuelle synspunkter fra andre, ikke går av veien for endog å kommentere sine EGNE innlegg et par-tre ganger på rad!

Her om dagen bekjente en annen Verdi-debattant sin horrible nett-avhengighet med følgende gripende kommentar: ”Jeg har 550 venner på Facebook og tjenesten har revolusjonert mitt forhold til nye og gamle bekjente. Jeg kan følge dem daglig, få vite hva de gjør, kommunisere med dem, dele deres sorger og gleder. Twitter åpnet likevel en helt ny verden for meg når det gjelder "å være på nett" med hva som skjer. Jeg følger ca. 100 personer, organisasjoner og nyhetskanaler på Twitter. Disse er alle mulige fra Bono, Jens Stoltenberg og NTB til Klassekampen, NY Times og lovsangslederen Tim Hughes. Jeg følger også en del sentrale journalister og bloggere i Norge. Hele døgnet tikker det inn oppdateringer som gjør at jeg følger samfunnsutviklingen i Norge og verden på en helt ny måte. Gjennom å bruke den geniale applikasjonen Tweet Deck kan jeg få opp statusoppdateringer fra Twitter og Facebook samtidig. Twitter har wiret meg på informasjonsflyten på en helt revolusjonerende måte, og jeg beholder samtidig trøkket på Facebook der jeg har det meste av mitt sosiale nettverk samlet. Hvis vi som kristne vil være aktive medspillere i samfunnet, MÅ vi være tilstede på kanaler som dette!”


Nettavhengighet sitter mellom ørene. Tiden stopper når jeg andektig flykter inn i mitt Cyberspace-univers med firkanta øyne på stilker og tunga rett i munnen. Arbeidet får bare vente. Får ikke hjelpe om kaffen blir kald og sulten skriker. Det får heller våge seg å miste bussen eller komme litt for sent til møtet. Skrivekløen brenner i fingrene og eksponeringstrangen gjør mitt lille nettinnlegg til det viktigste her på jord akkurat nå. Rutinert fikler jeg febrilsk for å få tak i mobilen som tuter og hyler da-da-ding-ding-daaa., før jeg omstemmer meg og lar den ringe ut. Kan ikke la den rive meg ut av min lille nett-transe.

Er det mulig at den høyfrekvente verdi-bloggingen har kommet noe ut av proporsjoner? Kan det være at det faktisk finnes langt viktigere ting å foreta seg, enn å henge over tastaturet og løse verdensproblemer i tide og utide? Kan det være at både verden og jeg trenger en aldri så liten velfortjent pause?

En alliert på innsiden?

"Når Herren ser med velvilje på en manns ferd, lar han endog hans fiender holde fred med ham."(Ordspr.16:7).

En underlig og tilsynelatende selvmotsigende påstand. Jeg trodde det var slik at sjelefienden angriper nettopp den som har med Herren å gjøre? Er det ikke slik at jo sterkere og tettere vi vandrer med Gud, jo mer raser djevelen rundt oss? Hater ikke den onde salvelsen, slik at demonene skriker opp om vi vandrer i Ånden til behag for Gud?

Jovisst. Vi har utvilsomt belegg for å kunne hevde det, både ut ifra Bibelens ord og vårt eget erfaringsmateriale. De som går først i striden er også mest utsatt for hogg.
Men hva menes da her med at Gud skal la våre fiender holder fred med oss? Vi har da vel ikke tenkt å bli ufarlige for djevelen?

Tidligere var jeg en mann som kjempet i første rekke på barrikadene for Gud. Jeg var svært aktiv og engasjert i kristen virksomhet, misjon og musikkproduksjon. Jeg arbeidet hardt og bad mye. Jeg reiste hyppig, var mye i nærkontakt med alle slags mennesker og hadde høy eksponeringsfaktor. Samtidig engasjerte jeg meg i debatter og diskusjonsfora der jeg hevdet mine sterke meninger om mangt og meget. Imidlertid hadde nok min nidkjære iver en sterk slagside: Jeg innså ikke hvor såret og sårbar jeg selv var. Min egen evne til å takle påkjenninger fra ymse folk og røvere i Kardemommeby var høyst begrenset. Jeg hadde liten erkjennelse av hvilken rikosjeringskraft mine framstøt hadde på de mer ubearbeidede feltene i mitt eget liv.

Inntil jeg i en alder av 47 år møtte den beryktede veggen. Jeg var såret, frustrert, deprimert, desillusjonert og skuffet. Samtidig forstod jeg ikke hvor dette egentlig kom ifra. Jeg husker jeg bad: Er det deg Gud? Ingen klare svar meldte seg. Da jeg forsøkte å forbanne fienden og binde den onde med makt, forsterket tilsynelatende bare problemene seg. Jeg fektet i løse luften, uten å vite hvor fienden egentlig befant seg. Var jeg selv en svikefull alliert med fienden? Psykiatriens mange paranoide demoner stod i kø og meldte seg på i kampen med full tyngde.

En natt jeg ropte til Gud i nød og fortvilelse over hva som foregikk i mitt liv, drømte jeg en svært virkelig drøm. Jeg stod midt i en tyrefekterarena. En stilig matador stod i manesjen og viftet med sitt røde tørkle, til stor forargelse for en diger okse som sparket og fnyste. Den fem hundre kilo tunge stuten er ikke på noen måte et intelligent dyr. Her er det naturinstinkt, hormoner og rå muskelstyrke som er drivkraften. Med stor fart så jeg det rasende dyret dundre med senkede horn mot matadoren. Idet oksen passerte det røde tørklet, kjente jeg en intens smerte samtidig som tyrefekteren stakk sitt sverd i oksens rygg. Dette scenariet gjentok seg en åtte-ti ganger, inntil oksen til slutt segnet om i manesjen med en bukett av fargede dolker stående i ryggen.

Da jeg våknet, hadde jeg en rar fornemmelse: Enten VAR jeg den oksen jeg drømte om, eller så var jeg i en slags symbiose med den. Hvordan skulle jeg ellers kjenne stikket når sverdene ble kjørt i oksen? Jeg tenkte på Davids ord: ”Du gir meg kraft som en VILLOKSE!” (Salm.92:11). Den kraften hjelper deg ikke akkurat noe særlig når du står overfor en smart matador, med dolken klar bak tørkleet. Da kan faktisk oksens styrke bli en trussel og i verste fall dens bane..

Det gikk opp for meg: Det var ikke den første dolken som tok livet av oksen. Underholdningsverdien i den utspekulerte, groteske tyrefektersporten ligger nettopp i utmattelsestaktikken. Seigpiningen av det stakkars dyret, som ikke fatter at den driver seg selv til vanvidd ved gang på gang å la seg provosere. Den tyr til det eneste våpenet den kjenner: Sin egen angrepsstyrke. Angrep er det beste forsvar, tenker den selvsikkert. Men den undervurderer effekten av et stadig tilbakevendende dolkestikk, og ender sine dager med et blødende sår. Summen av alle påkjenningene blir til slutt for mye. Til slutt er begeret fullt. Nederlaget er et faktum. Slik var det også med meg. Dum som en stut.

I dag, etter å ha vært igjennom mange og lange runder med bearbeiding, behandling, omvendelse, tilgivelse, bønn og analytisk tenkning, kjenner jeg endelig at ting begynner å komme på plass. Tiden med hvile har vært svært lærerik og god, og jeg opplever en ny indre styrke og holdning til omverdenen. Her om dagen var jeg rett og slett overrasket over meg selv: Hvorfor er jeg så rolig? Midt i et scenario av håpløst irriterende elementer, som tidligere nok hadde fått meg til å eksplodere av indre frustrasjon, fant jeg meg selv svært så uanfektet. Omtrent som da Jesus sov bak i båten, mens disiplene hylte mot stormens bølger. Hva har egentlig skjedd?

Plutselig slo dette ordet fra Ordspråksboken ned i meg: Endog fienden holder seg unna, når Herren ser med velvilje på min ferd. Sakte, men sikkert trengte denne sannheten seg inn i mitt hjerte. Johannes sier det slik: Den som er født av Gud TAR SEG I VARE, og den onde RØRER HAM IKKE! (1Joh.5:18).
Dermed ikke sagt at jeg har blitt fullkommen. Langt ifra. Men noe vesentlig har skjedd på indre bane, som i stor grad har fridd meg fra behovet for å rydde opp på ytre bane. Sårheten er borte. Det er ikke lenger sårene i mitt opprevne indre som trigges til protest mot omstendighetene. Endelig har legedom begynt å spire fram som forhåpentlig mer fremtredende enn mine mange skarpe kanter og spisse tagger.

De der ute får jeg jo ikke gjort så mye med uansett. Kanskje jeg da heller skulle konsentrere meg mer om selv å holde rustningen ved like, så ikke den ondes brannpiler går igjennom i første forsøk? Kanskje har jeg foreløpig nok med mine egne mer eller mindre skjulte synder, om jeg ikke skal skrike høyt om andres? Kanskje er det tid for å trekke ut bjelken av mitt eget øye, i stedet for å rote meg ut på flisejakt med dårlig sikt?

Forsøk et øyeblikk å se for deg dette:
Det er bare noen timer før mørkets krefter startet sitt helvetesritt mot Jesus. Alle demoner kvesset sine mest bestialske våpen i forsøket på å bekjempe utfordreren fra Lysets Rike. Jesus kan merke at det begynner å tette seg til i åndeverdenen. Da kommer han med et høyst bemerkelsesverdig utsagn: ”Denne verdens fyrste kommer, men HAN HAR INTET I MEG!”. (Joh.14:30,1930 overs)

Hvilken påstand! Her taler den eneste mann i verdenshistorien som både har sagt og bevist at djevelen ikke hadde fått okkupere så mye som en kvadratmillimeter av hans indre. Satan hadde med andre ord ikke en eneste flekk han kunne triumfere på i Mesterens lyteløse liv. Derfor var han også dømt til å tape, mens Jesus selv går med hevet hode. Den utspekulerte ondskapen og den grusomme lidelsen kom hele tiden fra utsiden – ikke innenifra. Svetten rant riktignok som blodsdråper, men han selv kunne si som salmisten: ”Mitt hjerte er rolig, Gud..”

Vi har derimot dessverre alle en ” djevelens allierte” på innsiden av oss. I vår gamle, syndige natur sitter fortsatt alle tilbøyeligheter lagret som er kapable til å slå oss ut i kampens hete. Peter måtte kaste inn håndkleet, selv om han var aldri så brennende nidkjær for Gud. Han fornektet og feilet, til tross for sin ressurssterke personlighet og mektige visjoner. Selv da han trodde at han var klar til å gå både i liv og død for Herren, fikk han høre: ”Simon, Satan KREVDE å få deg i sin vold for å SIKTE DEG SOM HVETE.” (Luk.22:31) Som hvetekornene ble kastet mot veggen av datidens bønder så skallet falt av, slik måtte også den sterke apostelen møte veggen. Det måtte bli verre før det kunne bli bedre. Det måtte sterkere lut til for å omgjøre en adrenalinstyrt villokse som Peter til fårehyrde og pinseapostel..

Da han senere så Mesteren bli angrepet i Getsemane, våknet både forsvarsmekanismen og rettferdighetssansen så han hogg øret av yppersteprestens tjener. Men Jesus ble ikke særlig imponert. ”Stikk sverdet i sliren. For den som griper til sverd skal FALLE FOR SVERD!” Fiendens allierte satt fortsatt på innsiden. Før denne ble uskadeliggjort, ville det bare føre til nederlag. Tyrefekteren hadde allerede vunnet første runde.

Det er her den store utfordringen ligger: Hvilken alliert har du på innsiden?
Jeg er glad jeg også har en himmelsk Alliert boende i mitt indre menneske, sterkere enn både oksen og matadoren til sammen. Han er hellig og fullkommen. Han styrker meg stadig med ny kraft og oppmuntring, mot og tro. Han har gitt meg del i sin natur. Mitt hjerte er rolig. Derfor holder også mine fiender fred med meg – på innsiden.

”Verdens håp” – hvem er det?

Rick Warren fremstår utvilsomt som en slags kristen variant av The American Dream, med sin innflytelsesrike suksessmenighet. Jeg synes det er flott at en mann med slik kristen integritet blir invitert til innsettelsen av president Obama. Flott også at hans bøker er til velsignelse og at Gud utvilsomt bruker ham, såvel som Willow Creek`s pastor Bill Hybels. Sistnevnte er også mannen bak det populære sloganet: ”The Church is the hope of the world!” – menigheten er verdens håp.

Så må vi jo selvsagt også da, som gode nordmenn, finne noe å pirke på her:
Jeg er faktisk sterkt uenig i at "menigheten er verdens håp" - være seg om det er selveste pastor Bill som skal ha sagt det. Jeg finner dette verken i Bibelen, eller å stemme overens med virkelighetens verden. Derimot er KRISTUS verdens håp - høyt hevet over alle menighetens (les: våre..)brister og ufullkommenheter. Dersom menigheten hadde vært "verdens håp", ja da er jeg redd dette håpet hadde hengt i en svært så tynn tråd..

Selvsagt skjønner jeg hva pastor Hybels legger i utsagnet: At menigheten er bærer av Kristus, og dermed også tro og håp her på jord. Men når det er sagt, er det faktisk så mange som til de grader har skåret seg, blitt desillusjonert, såret og skuffet på andre kristne, at de fleste betakker seg vel for et håp som institusjonaliseres og marginaliseres til et medlemskap i en forsamling. Dette avspeiler seg også i samfunnet, og kristnes troverdighet scorer ikke akkurat høyt på meningsmålingene. Og selv om vi fortsatt med god samvittighet kan la oss både imponere og inspirere av "store ting" fra "over there" såvel som fra "down under", er det fortsatt slik at fallhøyden for mektige kristne imperier er farlig stor. Store tall og bygninger kan stå idag og være borte i morgen. Det har vi dessverre mer enn nok eksempler på.

Kristus derimot går aldri av moten. Han skuffer gudskjelov ingen og er, thanks to God, ikke avhengig av verken megakirker eller superpastorer for å forandre menneskers liv fra innsiden og ut. Han har svært ofte virket mer på tross av menigheten enn på grunn av den. Han har heller aldri vært avhengig av applaus fra opinionen for å ha innflytelse i verden. Faktisk advarte Han mot at folk talte for mye vel om oss, og framsatte nærmest forfølgelse og kontroversialitet som idealer.

Kanskje er det slik at en større ydmykhet og erkjennelse av egen svakhet,og større fokusering på Guds ære tross vår egen uverdighet, er noe av det som paradoksalt nok kan gjenreise menighetens troverdighet til mer enn festtaler? Kanskje har både vi og verden gått noe trøtt av glamour-pastorer med megakirker, markedsføringsmetoder og bestselgere? Kanskje er det tid for å fokusere mer på Hans forherligelse,enn å skyve foran oss alle små og store paver, eller "Gods men of faith and power for the hour" - hvor bra de enn måtte være?