Da var alle 7 sorter endelig i boks..

Da kan vi puste ut - alle 7 sorter i boks! - Uten smør må en ty til gjærbakst..

En riktig god jul til alle kjente og ukjente lesere!

Støyforurensning til hverdags

JAHALLOOO?? JAHEIDU… JAJA.. JADA.. NEIDA.. MEN HAR`U HUSKA Å SLOKKE LYSET PÅ BADET?


Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passa- sjerer, den ene mer morgen- trøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.

Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier. Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.

Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss.

Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem?

Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser. Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum, noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland. Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring? Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike. Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.

”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.

Om sikkerhet og politi i hovedstaden

Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Oslo-tilstandene dominerer nyhetsbildet idet vi går over i oktobers siste dag. Nye voldtekter og drap preger overskriftene, samtidig som makteliten bedyrer at politiet gjør jobben sin så godt de kan ut ifra sine forutsetninger. Samtidig etterlates det liten tvil om at politiet er svært hardt presset kapasitetsmessig, og at dette nødvendigvis må gå ut over Oslo-politiets prioriteringer. Dette skaper et underlig spenningsforhold mellom det som må betegnes som overreaksjoner og feilprioriteringer fra politiets side, og åpenbare unnlatenhetssynder og fravær av ordensmakten på den andre.

Jeg vil forsøke å illustrere dette ved hjelp av 3 nylig selvopplevde, praktiske eksempler – alle etter 22.juli i år:

1. August 2011. Vi sitter hjemme på terrassen på Oslos østkant en lørdagskveld, og hører plutselig Politiets utrykningshelikopter svirre over oss. Vi lar oss berolige med at beredskapen tydeligvis har blitt mye bedre etter terrordøgnet en snau måned tidligere. Et par timer senere ringer telefonen. En nær venn av meg er helt på gråten, og kan fortelle at han tidligere samme kveld har vært igjennom et av sitt livs største sjokk. Han har sin åtte år gamle datter hos seg i leiligheten, og er på vei ut for å kjøpe et par brus. Like utenfor oppgangen til boligblokka i Groruddalen blir han brått og effektivt stoppet av 4 – fire – politikjøretøyer. Han blir bedt om å identifisere seg, spre bena og legge hendene på panseret. Totalt sjokkert og forvirret får han i baksetet beskjeden om at han er anmeldt av en ukjent nabo som har beskrevet ham som personen som samme ettermiddag skal ha gått bevæpnet gjennom nabolaget og skutt med en rifle. Min venn svarer hundre prosent til det oppgitte signalementet, og Politiets beredskapsstyrke er på pletten etter alle kunstens regler. Min venn får deretter opplyst at hans datter vil bli tatt hånd om av Barnevernsvakta dersom han blir brakt inn til arresten. En snau time senere blir imidlertid hele aksjonen avblåst på bakgrunn av ubekreftede påstander av en psykisk ustabil person. Min venn kan deretter skjelvende gå hjem, etter å ha fått et par beklagelser og håndtrykk av politibetjentene.

2. September 2011. Jeg svinger inn oppkjørselen til en skole på Oslos østkant en midtukekveld, på vei til jobb. Et par mørkhudede tenåringsgutter går midt i veien foran meg, uten å gjøre antydning til å flytte seg. Etter å ha kjørt bak guttene noen sekunder, tuter jeg med bilhornet. Den ene av guttene viser tydelig misnøye over å ha blitt tutet på, gjennom høylydte banneord og megetsigende fakter. Jeg stopper bilen og går ut i min fulle lengde og bredde, i den naive tro at guttene vil ta til vettet og beklage opptrinnet. Men nei – den samme gutten går nå helt opp i ansiktet på meg, og bedyrer sin fulle rett til å gå midt i veien likeså mye som meg. Sjokkert, provosert og forbannet over guttungens oppførsel gir jeg ham et lett puff bakover og ber ham om å ta seg sammen. Innvandrergutten holder deretter et lengre gebrokkent foredrag for meg om sine rettigheter, sin maktsterke far, samt at han nå har registrert mitt bilnummer for videre anmeldelse til politiet. Det siste ønsker jeg ham lykke til med, og kjører så fram til skolen der jeg parkerer. Drøye 20 minutter senere blir jeg oppringt av en betjent fra det lokale politikammeret. Han ber meg alvorlig om å komme ut for en prat. Ute på P-plassen venter det meg 3 uniformerte polititjenestemenn med en svartemarje. De informerer meg om at jeg er anmeldt for legemsfornærmelse, rasisme osv.osv. mot mindreårige av deres foresatte. Jeg gir dem etter beste evne min versjon av hendelsen som beskrevet overfor, hvorpå jeg mottar instruksjoner om hvordan jeg BURDE ha taklet situasjonen på en bedre måte. Deretter ble jeg registrert med navn, adresse og personnummer i Politiets arkiver. Saken henlegges på stedet.

3. 27. oktober 2011. Norsk Misjon i Øst arrangerer fakkeltog til støtte for forfulgte kristne, med påfølgende friluftsmøte foran Stortinget i Oslo sentrum. Undertegnede er invitert til å spille i forbindelse med markeringen, og ankommer Stortingsplassen en time i forkant. Jeg registrerer med tilfredshet en politibil som står parkert et steinkast unna der vi skal opptre. Min akkopagnerende pianist kommer deretter kjørende i sin mørke SUV og rygger helt fram til scenen bare 10 meter fra inngangen til Stortinget. Idet han går ut, registerer vi begge at den nevnte politibilen kjører sakte bort fra stedet. Ingen andre sikkerhetsvakter eller politifolk erstatter denne, etter det vi kan se. Min venn ser spørrende rundt seg og venter på å bli ”klarert” for parkering og mulig identifikasjon. Ingenting hender. Vi åpner deretter bilens bakdør og bærer ut tunge kasser, som meget gjerne kunne ha inneholdt eksplosiver eller våpen for alt det andre var vitende om. Men ingenting skjer. Vi er med andre ord overlatt helt til oss selv, uten et spørsmål om tillatelse eller legitimasjon. Deretter går arrangementet sin gang, fremdeles uten synlige tegn til politi eller ordensvakter.

Det hører også med til sistnevnte historie at Brannvesenet i Oslo nedla forbud (!) mot bruk av fakler gjennom Oslo sentrum. Dette på grunn av den angivelige brannfaren. Et par døgn senere arrangerte imidlertid Kvinnegruppa Ottar sammen med flere andre et fakkeltog gjennom sentrum ned til Jernbanetorget, med påfølgende demonstrasjonsmarkering mot de siste tiders eskalerende antall voldtekter i hovedstaden. Der hørte man ingenting om restriksjoner vedrørende bruk av fakler. En parole var ”Ta Oslo-natta tilbake!”. Samme natt ble ytterligere 5 unge kvinner meldt voldtatt i Oslo sentrum.

Som så mange andre, kunne også jeg fortsatt å fortelle flere lignende historier om hvordan Oslo-politiet forvalter sine ressurser i tiden etter 22. juli. Mitt spørsmål er: Hvordan kan man ha tillit til at Politiet for framtiden vil prioritere rett saker som ivaretar vanlige folks sikkerhet i hovedstaden, uten å rette baker for smed eller skyte spurv med kanoner?

Eg berre spyr.

Stemmen fra salen

Søndagens nasjonale minneseremoni over tragedien 22/7 ble en massiv, sterk og verdig opplevelse for oss som fulgte den fra TV-stolen, så vel som de 6000 publikummerne som fylte Oslo Spektrum til randen. Her var landets fremste kulturelite samlet side om side med statsoverhoder og monarker, pårørende og overlevende fra terrordøgnet forrige måned.

Som seg hør og bør hadde den to timer lange mega-produksjonen en teknisk stram og striglet regi. De musikalske og verbale bidragsyterne var alle som en profesjonelle, men utvilsomt engasjerte og troverdige i sine respektive fremføringer. Vakre ord og toner satt inn i en intim og varm ramme, med smakfulle bilder og multimediakulisser så vel som levende lys, skaper naturligvis sterke inntrykk som igjen trigger ditto sterke følelser. Applausen uteble da heller ikke fra salen, og som en stakket stund kunne gi assosiasjoner til en hvilken som helst gallaforestilling med dyktige artister.

Men den underliggende sorgen og fortvilelsen over det meningsløse tomrommet etter de omkomne preget allikevel hele tiden hvert minutt av minnemarkeringen, og smerten stod skrevet i ansiktene på så vel konge og statsminister som den dyktige konferansieren. En meget beveget Kong Harald innledet med de tankevekkende ordene: ”Nå er nesten alle ord brukt opp. Sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle”. Han skulle nok få mer rett enn han kanskje var klar over.

Det storslagne arrangementet var godt over halvveis da Kringkastingsorkesteret spilte i kjølvannet av den rørende presentasjonen av de 77 omkomne. Mens tonene fra Beethovens 7.symfoni strømmet ut til folket, hørtes plutselig et rop fra salen: ”Mamma! Mamma!”. Stemmen var klar og tydelig, og stammet åpenbart fra en tilstedeværende ung mann blant publikum. Mens kameraer og fokus var rettet mot scenen gjentok de hjerteskjærende skrikene seg flere ganger, og ble unngåelig fanget opp av de mange aktiverte mikrofonene som videresendte de utover eteren.

Hva som egentlig skjedde, er ukjent for oss som ikke var tilstede under ettermiddagens seremoni. Det er for så vidt heller ikke det viktige. Sannsynligvis ble vedkommende tatt hånd om av ordensvakter så vel som tilstøtende pårørende og andre publikummere. Men for meg ble stemmen fra salen noe av det sterkeste uttrykket for den bunnløse sorgen og savnet hos de mange som har mistet sine kjære. Det spontane, uregisserte, ukontrollerte og kraftfulle skriket etter en elsket familiemedlem som ikke er mer ble en brutal og svært så hørbar illustrasjon av ordene fra kongens åpningstale: Hva gjør vi når alle ord er brukt opp? Hvilket språk har vi da for å sette navn på vår fortvilelse?

Det som et kort øyeblikk kunne fortone seg som en upassende ordensforstyrrelse fra en person i emosjonell ubalanse, var egentlig bare et helt rettmessig rop som sikkert kunne representere det følelseskaos som mange av de offerrammede satt med der og da. Den enveiskommunikasjon som til da hadde foregått fra scenen, fikk plutselig en uanmeldt reaksjon fra dypet av et fortvilet menneskes følelsesliv. Gunnar Stålsett sa til NRK at sorgen har mange ansikter. Og sannelig har den også mange stemmer. Ikke bare gullstruper og vakre innpakninger. Også det såre, nakne og klagende må det være rom for. Og de sterkeste følelsene lever ofte sitt eget liv og finner sine egne elveleier.

Som sanger og musiker har jeg mange ganger vært aktør i bisettelser av unge mennesker som døde under tragiske omstendigheter. Tidvis har jeg faktisk også sittet på første rad som pårørende og kjent på smerten over tapet av en kjær slektning eller nær venn. Ofte har jeg savnet et ærlig uttrykk mellom oss som kunne avspeile vårt hjertespråk bedre enn det fraser og ord kan makte, hvor velmente de enn er. Min egen kunstneriske bidrag har heller langt fra alltid kunne oppfange den virkelighet som de pårørende opplever, selv om de var aldri så velklingende.

For 6 år siden, bare en snau uke etter at tsunamien skylte vekk mange titalls nordmenns liv i Thailand, stod jeg selv på scenen i Oslos storstue og spilte i en storstilt lovsangskonsert. Jeg kjente på den numne følelsen av avmakt, der både ord og toner ble fattige i møte med en massiv nasjonal tragedie. Sorgen er ikke vakker. Den kan verken bortforklares eller undertrykkes. Sorgen er rå og brutal, men også sann og ærlig. Derfor krever den også et identifikasjonspunkt som snakker samme språk som den selv. Et ubehagelig primalskrik. Snørr og tårer i fri flyt.

Og etter å ha hørt den usminkede stemmen fra salen trenge seg igjennom alle lydmurer av vellyd i Oslo Spektrum, har jeg følgende refleksjon: Mon tro om vi kanskje har kommet lengre her i landet når det gjelder kollektiv sorgbearbeidelse enn velsminkede steinansikter, apati og behersket stillhet? Når stemmen fra dypet lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt? Har det fryktelig og traumatiske i all sin gru trigget fram noe godt i oss – gjort oss kjent med noe som kan gjøre oss mer hele som mennesker?

En ting er iallfall sikkert: Når stemmen fra salen begynner å la seg høre midt i beste sendetid, da er folkesjela berørt langt innenfor kjoler og dresser.

Vårt 9/11 - noen ferierefleksjoner på veien..

Fredag ettermiddag i fellesferien. Min kone og jeg sitter i bilen på vei til Gardermoen og hører på lett musikk fra radioen. Plutselig avbrytes sommeridyllen av en ekstra nyhetssending: Bilbombe detonert foran Regjeringskvartalet i Akersgata. Nyhetsreporteren forteller heseblesende om at mennesker er skadd, trolig også drept. At vrakrester og vindusglass ligger overalt. Vi ser på hverandre og tenker instinktivt det samme: Kan det være Al Quaida? Nå skjer det. Her – bare noen kilometere fra huset vårt!


En drøy halvtime senere sitter vi og venter i avgangshallen på flyet vårt til Berlin. Vår sønn venter på oss i den tyske hovedstaden. Nå ringer han, er urolig og spør om vi har det bra. Han er oppdatert og opplyser oss om skytedramaet som nettopp har funnet sted på Utøya. Vi tenker: Hvordan i all verden er det mulig? To tragedier på en gang? En tekstmelding tikker inn fra datteren vår i Oslo. Hun var på jobb ved Bygdøy og hørte smellet drønne, men er selv i god behold. Gudskjelov.

Vel framme på Schönefeldt-flyplassen blir jeg møtt av to reportere fra den tyske TV-kanalen RTL. Mens kameraet vifter foran meg blir jeg intervjuet på sparket om hvordan jeg opplever situasjonen i Norge akkurat nå. Noe fortumlet svarer jeg at vi ikke engang har rukket å fordøye det første angrepet i Oslo sentrum, før det neste har funnet sted. Hva vet egentlig jeg?

Og journalistene vet åpenbart mer enn oss. De kan fortelle oss om et blodig terrorangrep på titalls uskyldige norske AUF-ungdommer , trolig utført av en og samme person. Jeg får stotret fram noen lett forvirrede fraser på engelsk som jeg selv opplevde som ganske så klisjèfylte, før vi hastet videre mot togterminalen. På toget innover mot millionbyen ber vi stille sammen for landet vårt. Gud bevare oss!

Min sønn og hans kjæreste er merkbart sjokkerte og oppskaket over det som har skjedd. En av deres norske studiekamerater som nettopp besøkte dem i Berlin, er blant de overlevende etter skytedramaet. Endelig framme i deres leilighet får vi se de første bildene på nettet av infernoet som utspant seg både i Akersgata og på AUFs sommerleir på Utøya. Mengden av følelser som nå strømmer på er vanskelige å forholde seg til: Familiær gjensynsglede, reisetretthet, sult, forvirrethet – og nå sorg og fortvilelse. Senere kommer sinnet. Maktesløsheten. Frykten og usikkerheten.

Her er vi på ferie for å nyte samværet med hverandre – og så blir vi brutalt revet bort av redselsscener fra hjemlandet. Våre små trivielle hverdagsproblemer blir til bagateller som krymper til ingenting i forhold til dette skrekkscenariet av globale dimensjoner. På hotellrommet senere på kvelden domineres CNN, BBC og alle de øvrige nasjonale TV-stasjonene totalt av nyhetsoppslag fra den bestialske massakren i Norge. Sterke inntrykk velter inn over oss. Det hele er uvirkelig. Så nært, men dog så fjernt.

Feriedagene i Berlin er som forventet hyggelige og trivelige, men likevel med en latent bismak og undertone av forferdelse over det som har skjedd der hjemme. Vi forsøker å unngå det, men samtalen går til stadighet uvilkårlig inn på hva vi alle føler og tenker. Om alle de tilfeldige ofrene, om drapsmannen, om fedrelandet vårt. Selv i utlandet kan vi bare ikke fri oss fra det: Vi er nordmenn, og dermed også i en slags nasjonal symbiose med våre landsmenn. Den geografiske avstanden kan på ingen måte viske ut det faktum at dette også berører oss. Vi er kollektivt delaktige i sorgen og fortvilelsen. Ikke bare over tapet av så mange unge mennesker, men også over vår nasjons tapte uskyld for det verste terroranslaget siden krigens dager.

Det verker i bakhodet, og på turen hjemover er reisetrettheten mer påtrengende enn det jeg kan huske fra tidligere. Merkelig nok blir det godt å komme hjem nå. Vondt og godt på en gang liksom. Heldigvis var ingen av ”våre” direkte rammet av tragedien. Men alle kjenner noen som kjenner en.. Og som Siv Jensen sa nylig i et intervju: I dag er vi alle AUF-ere. Sorgen over et sånt tap kjenner verken politiske farger eller religiøse skillelinjer. Vi står sammen – og sakte men sikkert må livet gå videre for alle.

Og forhåpentligvis vil vi som nasjon komme styrket ut av det. Riktignok noen grusomme erfaringer rikere og noen naive illusjoner fattigere. Men til gjengjeld er det i slike krisesituasjoner man blir prøvet på hvem man egentlig er og hva man er laget av. Og ikke minst på hvem og hva man tror. Hverdagshelter kommer fram, og folk viser krefter og kjærlighet ingen trodde fantes. Voksne menn gråter, klemmer hverandre og ber til Gud. Det er tegn på styrke, ikke svakhet.

Når nøden er størst er også hjelpen nærmest. Det man før kanskje bare hadde som fagre teorier, blir nå utprøvet i praksis og levd liv. Da viser gjerne det gode seg også fra sin sterkeste og beste side; ikke bare det onde. For meg er det i hvert fall ingen tvil om hva som til slutt vil gå av med seieren!

Kongens tale

Sjelden har jeg vekslet sånn mellom tårevåte øyne av henholdsvis latter og grepethet, som da jeg så den prisbelønte filmen ”Kongens tale” på kino sist uke. Filmen omhandler Storbrittanias prins Albert – gift med den nå avdøde dronningmoren og far til nåværende dronning Elizabeth. Motvillig påtar han seg kongeembetet etter farens død og tar navnet George IV. Men den nybakte monarken sliter med et stamme-problem, som i økende grad sjenerer både ham og kongehuset som taler til 1930-årenes krigstruede England.

Colin Firth fikk nylig Oscar for beste mannlige rolle i sin mesterlige tolkning av George VI og hans stotrende, grimaserende fremtoning. Fortvilet og knekt over sin manglende talemestring oppsøker han en logoped (Geoffrey Rush), som benytter høyst utradisjonelle metoder i sin kamp mot stammingen. Her blandes et solid stykke sann, britisk førkrigshistorie med sårbarhet og stolthet, så vel som intelligent humor og avslørende ærlighet. Filmen går ennå over hele landet, og anbefales herved på det varmeste.

Mitt engasjement for filmen har nok også nær sammenheng med det faktum at jeg selv har slitt med stamming siden jeg var barn. Intet handicap har vel vært mer latterliggjort og bagatellisert enn nettopp stamming. Bare den som selv har kjent på mageknip og ansiktsgrimaser i gjentatte, fortvilte forsøk på å få sagt det man har på hjertet, med påfølgende avbrytelser og dårlig skjult humrende latter, har forutsetninger for å forstå hvilket innhogg slikt gjør i et menneskes selvfølelse. Veien til å mestre en sosial hverdag med naturlig kommunikasjon er langt fra enkel for de aller fleste stamme. Man må lære seg ulike kompensasjonsteknikker, og man må lære seg å overse krenkelser. Sist men ikke minst må man besitte en god porsjon mot, for i det hele tatt våge å by på seg selv i møte med andre. Og selv om ”Kongens tale” kan by på happy ending der kongen omsider ser ut til å klare brasene til ovasjoner fra sine nærmeste, er nok virkeligheten langt tøffere enn det kan synes som.

I dagens VG står selveste statsminister Stoltenberg uventet fram med sin personlige historie som stammende unggutt. Dette er prisverdig av Jens, som i forbindelse med Bry Deg-kampanjen mot mobbing har valgt å by på seg selv som eksempel på hva dette gjør med et menneske. I likhet med George IV er han også et glimrende eksempel på hvordan det er mulig å overvinne skammen og stammingen, og til og med ende opp som regent for en hel nasjon.

God timing med overnevnte film er det jamen meg også. Løp og kjøp!

Se, han gråter!

Det er slettes ikke ofte at to av landets største sladderpresse-aviser, VG og Dagbladet skilter med nøyaktig samme førstesideoppslag og headlines-tittel. Men i går lyste jamen meg krigstypene unisont mot meg fra Narvesen-kiosken: Derfor gråt Northug!

Alle kulørte løssalgstabloider med respekt for seg selv og ditto disrespekt for sine objekter, har jo for vane tidvis å servere dyneløft av kjendiser fra inn-og utland i beste (verste?) Se&Hør-stil. Og hva er da vel mer naturlig i disse VM-tider, enn å gi oss svaret på det idiotiske og håpløst unødvendige spørsmålet som sannsynligvis ingen har stilt: Hvorfor i all verden gråt Petter Northug?

Allerede da skikongen ramlet overende i målområdet etter skibytte-jaktstarten søndag, etter nok en gang å ha hentet opp uante krefter fra kjelleretasjen, kunne NRK1s kameraer avsløre noen tårevåte hulk for sine mange hundretusener av seere. Og som om ikke det var nok: Også under premieutdelingen på Universitetsplassen samme kveld, foran øynene på titusener av jublende tilskuere, til tonene av "Ja vi elsker" og med gullmedaljen rundt halsen - så vi da ikke tydelig også et par tårevåte trønderøyne som blinket i blitzregnet? Det var da aldeles uventet at en utslitt skiløper med et umenneskelig psykisk og fysisk press over seg over lang tid, skulle felle en liten tåre? Når hans store mål etter årevis av knallharde forberedelser endelig er oppfylt, og han omsider kan senke skuldrene for en stakket stund mellom slagene, motta folkets hyllest og nyte det etter hans eget utsagn største øyeblikket i hans liv til nå - ser vi da ikke en liten sprekk i den steinharde verdensmesterfasaden?

Ja, så oppsiktsvekkende var åpenbart denne hendelsen for sportsredaksjonene i Akersgata og Marienlyst at de ikke nøler med å gi det førsteplass på pallen over nyhetsverdige sensasjoner. NRK kjørte nemlig også sine blå mikrofoner helt opp i kjeften på pappa Northug med største selvfølgelighet, når hans sønn stormet i mål som gullvinner. Skjulte, ekte følelser skal lokkes fram for åpent kamera. Men pappa Northug viser liten sans for mediehysteriets emosjonspornografi. Han reagerte resolutt da sønnen ble nærfilmet mens han bannet og bakset halvt i ørska i snøfonnene. Dette burde han ha blitt spart for, mente han. Jeg kan forstå ham, men tenker samtidig motsatt: Hva er vel mer naturlig enn å vise det som alle vil se men som ennå fremstår som et ubegripelig tabu: Snørr og tårer?

Jeg spør: Hva i all verden er det med oss nordmenn? Forventer vi virkelig av oss selv og andre at man helst bør holde maska når man endelig kan unne seg å slippe noen fortrengte følelser løs? Er det fortsatt et norsk ideal å fremstå som så forbasket kontrollert og i følelsesmessig balanse? Eller er det media som med sin utspekulerte kynisme tillater seg å slå journalistisk mynt på emosjonell eksponering av våre ypperste idrettsutøvere? Og hvilke signaler sender egentlig dette til en hel befolkning? Man skal tydeligvis være råsterk og ha stålkontroll, ikke bare i skisporet, men også under jubelbruset og fanfaretonene på seierspallen. Alt annet kvalifiserer til førstesidestoff.

“Hva føler du nå?” har for lengst blitt et av de mest velbrukte spørsmål som stilles til en profilert utøver, helst umiddelbart etter en sterk påkjenning og prestasjon. Vel vitende om at vi faktisk føler noe alle sammen - enten vi heter Petter eller Marit, Per eller Pål. I møte med nasjonalfølelsen, seiersrusen og innkassert medaljevalør etter å ha utsondret blod og svette, skulle det da ikke bare mangle at ikke også et par tårer kommer trillende? Men neida - nå er det visst tid for å spekulere på om Mosvikas store sønn har begynt å bli “blaut”. Så vi da ikke at også hans fagerblonde kjæreste også tutet en skvett? Kan det være et ørlite svakhetstegn vi ser når macho-idealet og pokerfjeset slår sprekker, og følelser kommer på utstilling i beste sendetid?

Bibelens desidert korteste vers lyder slik: “Jesus gråt”. Men ingen synes å være det minste overrasket eller i tvil om hvorfor han gråter. Han er et menneske av kjøtt og blod, med følelser og tårekanaler. Hans menneskelighet blir eksponert for en hel verden: Han er sårbar, han er empatisk, og han er bevegelig. Samtidig er han Mesteren som beviste at han kunne yte maksimalt når det ble krevet av ham. Han viste seg å ha begge sider intakt. Men i motsetning til vår, tillot hans egen kultur folk å gråte og le, vise følelser og la seg bevege uten at det ble sett på som en sensasjon. Faktisk ville det motsatte være tilfelle: Dersom man aldri gråter verken av sorg eller glede, bør man virkelig ha grunn til å være bekymret!

I så måte er det øyensynlig ingen fare med Northug. Han virker da gudskjelov helt normal han også, som de fleste av oss andre dødelige nordmenn med eller uten ski på beina. Petter gråt. Jesus gråt. Og jeg griner og ler litt inimellom jeg også - lettere oppgitt over vår forvitrede norske følelseskultur.

Norsk er et klønete språk..

NFF, NAViO og NO utlyste en konkurranse for å profilere oversetteryrket. Oppgaven lød: Skap en norsk versjon inspirert av forlagsreklamen til dk.com, som igjen er inspirert av en argentinsk presidentkampanje. Temaet skal være norsk språk og oversetteryrket.

Erik Skuggevik vant overlegent. Det geniale resultatet er å se i linken nedenfor, produsert av Lucas Ibanez Fæhn og Isak Grimstad.

Og IKKE mist tålmodigheten - moroa begynner først etter et par minutter. Her er virkelig intelligent humor om ord!

Enjoy!