Velsignet god jul...

...ønskes alle mine lesere, og på gjensyn i 2010!

Hjertelig hilsen Per m familie

Troens bevis

Gang på gang blir det hevdet at ingen kan ”bevise” Gud. Den angivelige sannhets-gehalten i kristen-dommen skal visstnok henge på at noen lettlurte, naive sjeler tar på seg tros-skylappene i nesegrus beundring for eventyrhistorier servert av religiøse sjarlataner som høyst urettmessig påberoper seg guddommelig autoritet av maktsyke og kommersielle interesser.

Men hvem setter egentlig kriterier for hva som er gode nok ”bevis” for å kunne tro?

Bare så det er sagt med det samme: Jeg påberoper meg ikke med dette å være noen kvalifisert apologet med standardiserte svar på alle troskritiske spørsmål. Jeg har heller ikke kapasitet til å påta meg ledelsen for en maraton-debatt som avkrever meg for oppfølging av alskens påstander og spørsmål mer enn ti vise kan svare. Derimot er jeg en enkel legmann som mener personlig å ha erfart nok gjennom over 30 år som kristen til å vitne frimodig om min tro for andre.

Dernest mener jeg at det faktisk finnes ”bevis” som holder i massevis for at alle skal kunne tro og oppta kontakten med den levende Gud. Her er et ytterst kortfattet utvalg av noen av de mest sentrale, som selvsagt kan (og bør) suppleres i det uendelige:

· SKAPELSESBEVISET: At troen på en intelligent, personlig Skaper samsvarer mest logisk både med kompleksiteten i et fantastisk skaperverk, samt menneskets personlighet.
· BIBELBEVISET: At mer enn 300 profetier fra mange ulike hold og tidsepoker om Jesu overnaturlige fødsel, liv og tjeneste, død, oppstandelse og forsoningsverk gikk bokstavelig i oppfyllelse. Bibelens storslagne profetiske helhet er en dokumentasjon i seg selv om en suveren Gud som griper inn i verdenshistorien.
· OPPSTANDELSESBEVISET: At mer enn 500 troverdige samtidspersoner vitner om å ha sett den oppstandne Jesus, i tillegg til evangelienes og brevenes mange hovedpersoner.
· ERFARINGSBEVISET: At den personlige erfaringen (livsforvandlingen i å bli født på nytt gjennom personlig tro og omvendelse, Åndens kraft samt uforklarlige mirakler, helbredelser og undergjerninger) lar seg bevitne av hundrevis av millioner mennesker i dagens verden, så vel som opp gjennom historien.
· ÅNDS OG KRAFTS BEVIS: Dette er Bibelens egen beskrivelse av evangeliets iboende kraft, som stadfester Ordet med en indre overbevisning hos den troende så vel som tegn og under på det ytre plan.

Konsekvensene av å akseptere dette vil imidlertid nødvendigvis medføre en del dramatiske omveltninger på det personlige plan, som mange verken er klare for eller interessert i. Kan det være her de fleste sperrene ligger? Kan det tenkes at det dypeste hinderet for tro ikke er mangel på logisk-vitenskapelig bevisførsel, men heller er av en dypere åndelig og moralsk karakter?

Den radikale utfordringen i det kristne evangeliet er denne: Dersom det er sant, da er det også sant for alle – ikke bare for noen. Da er denne sannheten også så utrolig dyrebar og viktig å proklamere så vel som selv å erfare og etterleve. Samtidig er Bibelen selv oppriktig klar på at dersom Kristus ikke er oppstått, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker og vår tro er uten mening. Da er også Kristus selv den største bedrager og forfører som har levd, og hele kristendommen faller sammen som et korthus. En slik ærlighet kan Skriften påkoste seg, nettopp fordi den er så trygg på sitt eget ståsted og det faktum at en slik påstand faller på sin egen urimelighet. Og ettersom ingen kan forholde seg nøytral til noe slikt, må man ta stilling – enten til det ene eller det andre.

På Jesu tid søkte jødene etter tegn og grekerne etter visdom, men blir tilsynelatende forsmådd med et budskap om en korsfestet Kristus som var både til anstøt og dårskap for dem. Det er ganske påfallende at Bibelens forfattere ikke bruker mye energi på å imøtegå disse meningshaverne på deres banehalvdel. I stedet presenteres de for en dimensjon som utfordrer dem på et dypere plan enn det sanselige og intellektuelle. De rammes i hjertene ved evangeliets enkle, men kraftfulle forkynnelse. Samtidig inviteres de til tro i en annen dimensjon enn den materielle, nemlig den åndelige. En dimensjon som også er sterkt undervurdert i dagens profan-humanistiske samfunn, men ikke desto mindre virkelig.

Det forekommer meg at svært få av denne debattens store tenkere og gudsfornektere er villige til å la seg omvende av argumentasjon som ikke oppfyller vilkårene for deres egne trospremisser. De har på forhånd bygd opp en tankerekke som må tilfredsstilles og imøtekommes på en for dem korrekt, rasjonell og akseptabel måte. I tillegg er det til dels store forekomster av sårede følelser, bitterhet, menneskelig stolthet osv som vi dessverre alle har vår del av, og som tidvis vanskeliggjør en sakelig kommunikasjon. Det utvikler seg svært lett til ordkløyveri og diskusjoner som ikke fører noe steds hen, all god vilje til tross.

For meg blir det derfor noe fortvilet patetisk at noen debattanter skal sette betingelser for hvordan Gud værsågod har å åpenbare seg på for at Han skal være spiselig og troverdig. Da har man ikke forstått hvor dypt syndefallet stikker, og at vi som mennesker faktisk er adskilt fra Gud i utgangspunktet. Derfor er det strengt tatt ingen av oss som verken er i posisjon eller har forutsetninger for å kunne kreve verken det ene eller andre. Derimot har vi en Gud som på tross av dette har bøyd seg ned til hver enkelt en av oss og tilbyr liv for tid og evighet. Fra Guds side er dette basert på enkel barnslig tro, ikke på begrensede intellektuelle forutsetninger.

Jeg mener man faktisk må besitte en god porsjon vrangvilje for ikke å kunne akseptere verken Guds eksistens, Bibelens troverdighet eller Jesus som frelser og Herre. Min konklusjon er at dette for de flestes del vanskelig kan dreie seg om manglende kunnskap eller viten, men desto mer om vilje til å tro. Selv om man har aldri så mange ”bevis” foran seg, vil aldri Gud tvinge noe menneske til å tro. Ei heller vil det være noen slags automatikk i at ”alle” dermed vil bli frelst. Det vil alltid være noen som av ulike komplekse årsaker ikke vil forlate sitt ståsted utenfor samfunnet med Gud, selv om de utfordres aldri så mye. Det er og blir en frivillig sak, som til syvende og sist handler om den enkeltes hjerteforhold og indre samvittighet.

Tvileren Tomas var merkbart tilfreds da han fikk stikke hendene sine i naglegapet på Jesu hender, men Jesus sa: ”Salige er de som IKKE SER, men dog tror”. En annen sa det slik i sitt møte med den undergjørende Jesus: ”Herre jeg tror, hjelp min vantro!”.

Tro er definitivt en viljesak, ikke bare et spørsmål om å få alle sine intellektuelle spørsmål besvart på egne premisser. Det går med andre ord mer på viljen enn på evnen. Mer enn alskens vitenskapelige avhandlinger er derfor spørsmålet om hjertets omvendelse og forandring mer avgjørende sentralt enn noen gang.

Ellers vil jeg sterkt anbefale en interessant konversasjon mellom en ateistisk universitetsprofessor og ikke ukjente Albert Einstein, som kan leses her.

Aktuelle skriftsteder: Rom.1:19-20ff, 1Kor.1:26, 2:1-12, 15:3-8,17-19, Joh.7:17,20:29

Same procedure..?

”Same procedure as last year, miss Sophie?” Hvem kjenner ikke den uforlignelige sketsjen om Grevinnen og Hovmesteren – en årviss sort-hvitt-klassiker i juletidens TV-underholdning? Om den påseilede butleren James, som snubler i tigerskinnet hver gang han går rundt for å skjenke den blinde overklassefruen og alle hennes usynlige selskapsgemaler. Hvert år ler vi så tårene triller av hovmesteren, som alene strever for å skape en troverdig festaften for miss Sophie – alt for å bevare henne salig i troen på at alle hennes inviterte, men høyst fraværende prominente gjester fortsatt er tilstede. Med stor innlevelse skåler han til stadighet med finfruen på vegne av admiral von Schneider, mister Pommelroy og alle de andre i tur og orden.

Dersom vi ser bort fra de mer verdslige og moralsk tvilsomme elementer i komedien, har den faktisk noe viktig å si oss: Det samme pinlige scenariet gjentar seg år etter år, fordi husets forfengelige herskapsfrue lever på en innbilt forestilling om at alt er nøyaktig som før i tiden. Om hun virkelig lever i den troen, eller om hun fortrenger det hele og innerst inne vet sannheten, vites ikke. Men som i all satirisk humor, ligger det også her et alvorsbudskap: Vi mennesker ønsker å forbli salige hver i vår egen tro og i vår stadig mindre trygge verden. Her omgås vi alle våre imaginære aktører, slik det kanskje engang var og slik vi ideelt sett fortsatt ønsker det skal være. Derfor er grevinnens gjentatte svar på hovmesterens stadig mer snøvlete spørsmål: ”Same procedure as every year, James!” Hun ønsker ingen forandring, langt mindre å konfronteres med den tragiske sannhet at hun faktisk ikke har noen inviterte rundt seg lenger. Dette går selvsagt ut over den pliktoppfyllende, trofaste tjeneren som selv må spille alle rollene i finfruens forvrengte sosiale forestillingsverden. Og selv om han langt på vei lykkes, blir det til slutt for mye for ham – både på den ene og andre måten…

Kanskje har vi kristne også fortsatt en lei tendens til stadig å lulle oss inn i romantikken fra ”good old days”- en forgangen tid? Evnen til å la seg fornye og oppdatere utover våre egne kontrollerte, trygge rammer uten å gå på kompromiss med budskap og innhold, er fortsatt alarmerende dårlig. I stedet for å ta inn over oss desperasjonen over at virkeligheten rundt oss faktisk har forandret seg radikalt – og gjør det fortsatt - fortsetter våre innøvde, tradisjonsrike forestillinger i møter og gudstjenester som om det meste fremdeles er slik det engang fremstod for oss: Vellykkede kjernefamilier trygt plassert i benkene, syndere av alle slag som i periferien lytter respektfullt og oppmerksomt til hvert et ord vi sier. Hele menigheten på plass med unge og eldre i skjønn forening, som trofast nikker og applauderer til alle våre programmer og festligheter. Med scenevante predikanter og møteaktører som etter beste beroligende evne forsikrer oss om at Gud er her, englene er der, og at alle andre inviterte trolig også er umerkelig til stede, nyter vi med selvtilfreds takknemlighet den gode høytidsstemningen med oss selv i begivenhetens sentrum.

Men hvor er de som våkner opp for sannheten om at majoriteten av de vi mener å dele vårt bord med, faktisk ikke er her lenger? Eller kanskje enda verre: Har de noensinne vært her? Har vi vært hos dem? Muligens har de ikke engang blitt invitert på en skikkelig måte? Eller kanskje er det de samme husets folk som spiller alle roller? Mon tro om det ikke er et kompani av Tordenskjolds soldater som selv serverer og blir servert runde etter runde, til de nesten stuper både av fysisk overanstrengelse og for høyt inntak av åndelig føde?

Mon tro om tiden for lengst er inne for å permittere gamle James? Hvorfor ikke droppe den interne, forutsigbare underholdningen og invitere noen helt nye gjester på litt godmat – selv etter jul? Når hadde vi sist gleden av å servere det vi har å gi til levende vesener som gir oss litt spontan reaksjon og frisk respons tilbake, og som har både sult og tørst etter det Gud har gitt oss å formidle videre – kanskje til og med på en ny og spennende måte? Hvor er de som ikke bare tradisjonsbundet og forblindet svarer: ”På samme måte som hvert år!”, men som er sultne på nye utfordringer som ligger rett utenfor vår egen stuedør? Noen som på nytt våger å realitetsorientere seg og strekke hånden ut mot nye målgrupper av evighetsvandrere?