En gudsmanns bortgang

I dag morges våknet jeg til den triste nyheten om at pastor Billy Joe Daugherty gikk bort natt til i går, søndag 22.november 2009. Han hadde hatt diagnosen lymfekreft i bare et par måneders tid da kroppen ikke orket mer, 57 år gammel.

Pastor Billy Joe etterlater seg sin kone Sharon og 4 voksne barn, foruten en av USAs største og mest innflytelsesrike kristne forsamlinger. Victory Bible Centre har gjennom flere tiår vokst til et stort internasjonalt misjonssenter, bibelskole og dynamisk menighetsfelleskap som gjennom evangeliet har brakt forandring og håp til millioner av menneskers liv over hele verden. Også i Norge og OKS fikk han være til rik velsignelse gjennom flere år, og hans sterke forkynnelse og utstråling gjorde et mektig inntrykk.

Jeg skal aldri glemme høsten 1993, da jeg og min kone besøkte Tulsa, OK for første gang. Jeg hadde bare hilst på pastor Billy Joe et par anledninger tidligere under sommerkonferansen i Oslo Kristne Senter, som i sin tid ble startet med hjerte i logoen etter inspirasjon nettopp fra Daughertys Victory BTC. Nå var vi selv der blant ti tusen mennesker i det store ORU Mabee Centre - et av amerikansk kristenhets store ”Mekka” med historisk sus og høy kjendisfaktor, der Billy Joes menighet arrangerte sin årlige Word Explotion Conference. Pastor Billy Joe og kona Sharon ønsket oss varmt og personlig velkommen og inkluderte oss blant andre tilreisende predikanter, mange av dem i ”verdensklasse”. Han viste meg også den store tillit å få betjene og spille mine sanger i møtene, en ære som fortsatt står som et av høydepunktene i min tjeneste.

Billy Joes enkle filosofi var: Go out there and bless them! Han trodde på den enkeltes gudgitte evne til å bringe velsignelse inn i menneskers liv på en naturlig måte. Han var kjemisk fri fra karismatisk jåleri og forfengelighet, og utstrålte en vakker, ekte ydmykhet. For meg var det en stor opplevelse å stå på scenen sammen med legendariske Oral Roberts og Jesse DuPlantis, og få spille sammen med artister som Carola og Phil Driscoll. Men for pastor Billy Joe var det ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. For ham var alle mennesker like verdifulle og ble behandlet med den største verdighet og respekt. Han fikk alle til å kjenne seg ”important” og elsket, uansett hva de het eller hvor de kom fra. I hans nærvær kunne en nobody fra Norge kjenne seg som en somebody. Han hadde den sjeldne kombinasjonen av en hyrdes varme hjerte og en apostels kraftfulle tjeneste – ikke ulikt den rødkinnede gjetergutten David som endte opp som konge og krigshelt.

Jeg skal heller ikke glemme et av kveldsmøtene i Tulsa der den gamle troshøvdingen R.W.Schambach prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, pekte på meg midt i salen blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”

En høyst uventet, utrolig hilsen i ekte pastor Billy Joe-ånd! Hans enkle og gode væremåte hadde tydeligvis en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Et tankekors for meg er at Gud må ha god råd, som kan hente en slik general hjem fra slagmarken midt i en så rik og blomstrende tjeneste. Men mange av Guds store tjenere opp gjennom historien døde svært unge – noen vil nok si så altfor tidlig. Gud har tydeligvis en annen kalender enn vår…

Fred over pastor Billy Joes vakre minne!

Av-venning?

(også publisert på www.verdidebatt.no)


I dagens VG (18.11) presenteres vi for et nytt, høyst interessant begrep: Av-venning! Et artig ordspill med klare assosiasjoner til det mer kjente søsterbegrepet fra bl.a. rehabilitering av rusmisbrukere. Men som altså rett og slett betyr å kvitte seg med venner man ikke lenger ønsker å ha…

Etter å ha observert bruken av ordet over de siste årene, kårer nå altså forleggerne bak ordboken New Oxford American Dictionary verbet «to unfriend» til ”Årets Ord”. Definisjonen for ordet er å fjerne noen som «venn» på et sosialt nettsted. Facebook er et eksempel på et slik nettsted, men definisjonen kan brukes på andre også. Vilkårene for å bli ”årets ord” er ikke bare å være helt nytt. Forleggerne må også vise til at ordet ikke blir en døgnflue i ordboken. Men å «av-venne» er et ord som kommer til å tåle tidens tann, tror forleggerne.

Årsakene til å ”av-venne” noen kan sikkert være mange. På nettsamfunnene er det jo som regel snakk om overflatiske bekjentskaper, som ofte kan vise seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Dermed er teknologien for ”av-venning” kjærkommen for de som ikke vil belemres med profiler man ikke ønsker å identifisere seg med – og vice versa.

Som Joe Cocker synger: ”Everyone need a friend sometimes”. Som voksne trenger vi også gode venner, likesom barn og unge gjør det. Middelaldrende og femtiåringer trenger nære, ordentlige venner - ikke bare bekjente og Facebook-venner. Pensjonister trenger venner. Kristen sammenheng er langt ifra noe unntak. Og da mener jeg ikke bare vennen Jesus…

Mon tro om av-venningsbegrepet ikke har vært i virksomhet en god tid allerede? Innholdet er i hvert fall ikke særlig nytt blant pinsevenner, fri-venner og andre venner i den kristne Hakkebakke-skogen. Vi er dessverre godt kjent med Tuppen-og Lillemor-leken, der noen ikke får leke mer i våres gård. Kristne bytter også venner som andre skifter skjorte. Så lett tar vi fra tid til annen på våre relasjoner. Dette bunner ofte i sårethet og skuffelser, men også regelrette utfrysninger, forkastelser og brutale ekskluderinger fra vennemiljøer og omgangskretser er ikke uvanlig. For den det gjelder oppleves det som regel ganske så ubegrunnet, irrasjonelt og ukristelig.

Midt i den lovsyngende, karismatiske møtekristendommen florerer ensomheten og forekommer ikke bare hos de stakkarslige og forsagte. Den kan også ligge skjult bak fasaden hos dem som utad gir inntrykk av å være begunstiget med selskap fra en bred vennekrets, men som hutrer og fryser på innsiden..

Hva kan gjøres aktivt for å preventere en økende av-venning i kristne miljøer? Hvor godt tar vi egentlig vare på hverandre? Hva er en venn egentlig? Avdøde Björn Alfzelius sang det slik: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det..” For å låne litt fra Anne Christiansens ord om ”påkristning”: Kanskje trenger vi en ny ”på-venning”?

Sentralstimulans til hverdags

Rus er så mangt for tiden.
Vanligvis forbindes jo rustemaet med alkohol og narkotika. Den utdebatterte, velkjente flatfylla og/eller dop i ugrei forening og i helseskadelige doser. En vanedannende, usunn belastning for kropp og sjel forbeholdt noen stakkars sjeler som gradvis mister styring på eget liv, og som utgjør et formidabelt sosialøkonomisk problem for samfunnet.

Men rus er ikke lenger bare hva det engang var. Nå har det blitt så mye, mye mer. Hvor grensen går for hva som er uskyldige hverdagsdrifter og interesser i normal utfoldelse, og hva som er mer sykelige, helsetruende manier er vel mer opp til psykoterapeuter og medisinsk fagekspertise å vurdere. Men når alt kommer til alt: Når er nok egentlig nok? Sentralstimulerende stoffer fåes nemlig ikke bare på apoteket, polet eller Plata. Og studerer man fenomenet i makroperspektiv, kan det saktens virke som om det er nedlagt et aldri så lite ”rusbehov” à natura fra skapelsens side i hver og en av oss?

Et avhengighetsproblem kan jo faktisk defineres og diagnostiseres ut ifra flere parametere. En ting er hva som finner sted i ”ruspåvirket” tilstand , en annen ting er når abstinensene og fyllesjuka melder seg dagen derpå. ”Etter den søte kløe…” Signalene er ihvertfall mange og sterke når stimulansen uteblir: Rastløshet, konsentrasjonsmangel, irritasjon, depresjon, søvnproblemer... Tilsynelatende uskyldige småfetisjer og skapbegjær er kanskje ikke noe annet enn moderne avgudsdyrkelse i forkledning? Kanskje har vi alle vårt eget lille ”Plata”, der vi setter våre sårt tiltrengte skudd til hverdags – i hemmelig ensomhet eller sammen med andre dophuer?

Ta sex for eksempel. Et i utgangspunktet uskyldig medfødt, naturlig behov i jevnlig drift hos de fleste friske, normale mennesker. Men hvor går egentlig grensen før den gudgitte nytelsen brått blir en altoppslukende besettelse man simpelthen ikke kan få nok av eller være foruten flere ganger i døgnet? Og hvem snakker forresten om måtehold og kontrollert balanse? Pornobransjen og den kroppsfikserte underholdningsindustriens idealreklame og mersalgsfilosofi lærer oss ustanselig det normale i stadig å la seg pirre og lykkeberuse til det hinsidige. Du skal la deg henføre til krampa tar deg og unne deg selv den ultimate opplevelse av orgasmisk tilfredsstillelse. All by yourself. Bare fordi du fortjener det. Prøv noe nytt du også, da vel. Dagen – eller natten - er ikke den samme uten..

Stormforelskede personer er ofte så høye på lykkehormoner at de ikke er i stand til å ta rasjonelle beslutninger. Man kan jo gjerne bare flire av det hele. Men alvoret er at livsskjebner besegles faktisk ofte i hormonelt ruspåvirket tilstand, og sammen med mer kroppslige utvekslinger kan det få konsekvenser for årevis framover – på godt og vondt. Men når rusen omsider har lagt seg, ser verden ofte svært så annerledes ut enn med forelskelsens skylapper. Amorøse kronikere er herved advart mot tilfeldige, langvarige hormontripper - en høyst risikofylt ekstremsport utenfor parforholdets trygge rammer!

De fleste av oss får daglig stimulans og emosjonell tilfredsstillelse gjennom kjærlig oppmuntring, trøst og tilførsel av positive impulser som forebygger og lindrer smerte. Andre oppsøker faktisk smerten frivillig for å oppnå kontakt med den. Gjennom det oppnår de en sterkere mestring og manipulasjon av en dypere, sjelelig smerte som fortrenges til fordel for en annen smerte av mer fysisk karakter. Herav utvikles bl.a. selvskading og sado-masochisme – tilfredsstillelse gjennom lidelse. Hver sin lyst…

Hardcore arbeidsnarkomane kan ikke ta en dag fri uten å ha med seg Pcen på hytta eller prater med kunder i mobilen på skitur. Sånne som sovner til børsnoteringene og spiser kursoppganger, opsjoner og avkastninger til frokost. Det er flere enn vi tror som pendler mellom flere jobber i tillegg til homepartys på fritiden, og som går daglig fra asken til ilden i reinspikka likegladhet mot både arbeidsmiljøloven og hjertelegens anbefalinger. Som brenner sitt lys i begge ender og på midten, og som har problemer med å huske om de var på vei til eller fra jobb. Mye er fryktelig galt, men det er nå engang mitt liv.. Derfor fortsetter det altfor ofte uendret. Til det stopper av seg selv..

Så snakkes det om Endorfin-junkies. Treningsnarkomane som får abstinenser etter to minutter i godstolen og bare MÅ ha et par heseblesende økter for å finpusse oksygenopptaket, laktatnivået og melkesyreterskelen før årets Maratonløp eller Birkebeinerritt går av stabelen. Som stresser i vei til og fra jobb på sykkelsetet og svinger innom treningsstudioet for litt ekstra jernpumping og proteinbarslafsing på vei hjem. Som får et ekstra kick hver gang vekta viser noen hundre gram mindre og overarmene noen millimeter tykkere som resultat av siste ukes treningsrunder og salatmiddager uten dressing.

Videre har vi alle sports-idiotene, som vekselvis hyler av raseri og ellevill begeistring fra fotballtribunene så vel som fra sofakroken. Alle virtuelle idrettssimulatører som tidvis føler seg både sprekere og lettere til sinns av å følge femmila eller skøyteløpet fra godstolen med chips og cola. Lykkerusen og engasjementet er påtagelig når favorittlaget eller stjerneløperen går inn med full pott. Hadde det ikke vært for den ubetalelige seiersrus som kribler nedover ryggraden når vi for en stakket stund føler oss i assosiert symbiose med verdenseliten eller rekordsetterne, hadde hverdagen utvilsomt vært enda gråere..

Så har du alle se-meg-junkiene: De mediekåte ekshibisjonistene og forståsegpåerne som aldri får nok av å høre sin egen stemme i plenum, eller beruses av å se seg selv i speilet gjennom tabloidmediene. Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å la sin røst høre, protestere og debattere, skamblottes og profileres i rampelyset med største selvfølgelighet? Skal man dømme etter makeup-faktor og adrenalinnivå, er vel oppmerksomhetsbehovets mange ytringer utvilsomt i slekt med stimulans fra rusgifter..

Vi snakker adrelanin-junkies, som ikke får fred i sjela før man har testet ut siste off-piste-track rett nedover rasfarlige fjellsider. Som ikke nøler med å sette utfor i 100km/t på isbelagte, loddrette løypeheng med dødsforakt. Som ikke får den optimale REM-søvnen før de har våget fallskjermsprang fra Trollveggen, strikkhoppet fra femtimeters-broen, latt seg rive nedover en frådende rafting-elv eller svevet i usikret hangglider 1000 m over bakken. Notoriske grensetøyere som i ungdommelig overmot bare MÅ teste ut ”cold chicken” galemattias-kjøring i skrekkblandet fryd med nytrimmet rånebil på landeveien.

Og så var det spillegalskapen, da. Man behøver ikke hete Bjarte Baasland for å kjenne til spenningen og kicket som utløses når V75-kupongen eller ukas Odds går inn. Eller som lopper deg for noen hundringser for den saks skyld og sender deg på hodet ut i den vanvittige dansen rundt gullkalven. Den sitrende spenningen som gjør livet verdt å leve, for deretter ubønnhørlig å knuse alle drømmer om et bekymringsløst liv uten gjeld. Som HC Andersens lille forfrosne pike som svir av den ene svovelstikken etter den andre for et øyeblikks imaginær varme. Og da har vi ikke engang nevnt Poker,Roulette,Casino eller de andre store pengespillene som årlig omsetter for milliardbeløp i dollar bare på skandinaviske kunder på høyrisikotur bort fra virkelighetens verden.

Vi snakker popcorntyggende kinojunkies som bare MÅ konsumere ukas siste premierefilm, enten det nå er snakk om neglebitende actionthrillere, hysteriske komedier eller teatrale standup-shows det går 13 av på dusinet om dagen. Ihuga TV-slaver med 3 fjernkontroller i hendene og spillkonsoller mellom beina opptil 8 timer i døgnet. Og selvsagt også alle konstant påloggede, nettsurfende bloggomane som googler, twittrer og mailer deg plagsomt oppdatert og stiller nysjerrighetskløen til alle døgnets tider. For ikke å snakke om alle frenetisk tastende mobil-freaks med 3 trykk pr sekund og 100 utgående SMS og ditto inngående blippeti-blipp i uka.(Følte deg truffet nå kanskje..?)

Som om dette ikke var nok har vi jo også mer særegne, sofistikerte rusgrupper. Jeg nevner i fleng:
- Naturelskende soltilbedere med kronisk sydenreisefeber, født med fiskestang i hånda og som helst daglig må kjenne skogens ro og ha sjøutsikt for å holde nervetrådene i balanse
- Ekstremistiske dyreentusiaster med pasjonert nød for kosete rasekatter og premiepudler på utstilling
- Dømmesyke sladrekjerringer som får stilt dagens behov for verbal sadisme nippende til kaffekoppen eller mobiltelefonen
- Småmekkere som leser Biltema-katalogen på senga som pornoblader
- Idoldyrkende musikkelskere med surround-hifi og MP3 konstant på øret natt som dag, og som gladelig ligger i sovepose utenfor billettkontoret til den store premierekonserten
- Duppedittgale, mobilomane multimedia-teknofile
- Shoppinghekta blondiner på hysterisk svenskehandel
- Blodfattige husmødre og -fedre med overtrukket kredittkort og merkeklær på avbetaling
- Gastronome feinsmeckere, matglade hjemmekokker og gourmet-stamgjester med sprengt vom og ditto matbudsjett…
(klikk for større bilde)

Rekken av rusfremmende hverdagsjunk er tilnærmet endeløs. Må ha det – bare må ha det.. Du orker vel et par til?

Hva med medisinavhengige som daglig frivillig og mer eller mindre ukritisk putter i seg smertelindrende naturpreparater, sprøyter, nevroleptika eller andre bivirkningsbefengte medikamenter? Misforstå meg rett: For noen pasientgrupper er dette selvsagt bedringsfremmende og livsnødvendige legemidler. Men for enkelte andre kan nok både dette og alskens alternative behandlingsformer lett bli en behagelig,hypokonderisk trøstestimulans som gis legitimitet via kompliserte flerdiagnoser. Avhengighetsskapende stimuli som i mange tilfeller sponses tungt av trygdekassa via frikort og blå resept..

Sist men ikke minst: Religion er også et velkjent opium for folket. Halvsovende kirkegjengere i lett komatøst gudstjenestemodus kan jo mistenkes for å være neddopet på en sterk blanding av søtladen julestemning, røkelse og myrra. Eller mer ekstatiske vekkelser med hellige mantra, timeslange møter med høy hallelujafaktor og hender over hodet. Forbønn og healing på teletorg. Eller kristen-TV som et slags pinsekarismatikkens svar på VikingLotto.. Selvutslettende frivillighetsarbeid og fromme almisser, for å få bekreftet sin egen verdi og døyve sin gnagende samvittighet overfor Gud og barna i Afrika. Evige teologistudenter, kirkehoppere og konferanse-junkies på endeløse vandringer rundt sin egen akse i lengselsfull søken etter åndelig stimulans, selvrealisering og eget velbefinnende. Transcendental meditasjon og yogaøvelser har for lengst glidd inn i dagligstellet, sammen med tannbørsten og Märthas englebøker.

Våre medfødte indre drivkrefter som mennesker for å tilegne oss stimulans, velbehag og smertefrihet er jamen meg sterke og mangfoldige. Kanskje er de også på sett og vis umettelige – og uhelbredelige? Uansett: De er der. Behovene må tas på alvor og behandles med ansvarlighet, respekt og forståelse. Som Holberg utrykker det:
Alle sier at Jeppe drikker – men ingen sier hvorfor…

AN INTERESTING CONVERSATION..

An atheist professor of Philosophy speaks to his class on the problem science has with God The Almighty.
He asks one of his new Christian students to stand and . . .

PROFESSOR : You are a Christian, aren't you, son?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So you believe in God?
Student : Absolutely, sir.
PROFESSOR : Is God good?
Student : Sure.
PROFESSOR : Is God all-powerful?
Student : Yes.
PROFESSOR : My brother died of cancer even though he prayed to God to heal him. Most of us would attempt to help others who are ill. But God didn't. How is this God good then? Hmm..?

Student is silent.

PROFESSOR : You can't answer, can you ?
Let's start again, young fella. Is God good?
Student : Yes.
PROFESSOR : Is Satan good?
Student : No.
PROFESSOR : Where does Satan come from?
Student : From.. GOD...
PROFESSOR : That's right. Tell me son, is there evil in this world?
Student : Yes.
PROFESSOR : Evil is everywhere, isn't it? And God did make everything. Correct?
Student : Yes.
PROFESSOR : So who created evil?

Student does not answer.

PROFESSOR : Is there sickness? Immorality? Hatred? Ugliness? All these terrible things exist in the world, don't they ?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So, who created them?

Student has no answer.

PROFESSOR : Science says you have 5 senses you use to identify and observe the world around you. Tell me, son . . . Have you ever seen God?
Student : No, sir.
PROFESSOR : Tell us if you have ever heard your God?
Student : No , sir.
PROFESSOR : Have you ever felt your God, tasted your God, smelt your God? Have you ever had any sensory perception of God for that matter?
Student : No, sir. I'm afraid I haven't.
PROFESSOR : Yet you still believe in Him?
Student : Yes.
PROFESSOR : According to empirical, testable, demonstrable protocol, Science says your God doesn't exist. What do you say to that, son?
Student : Nothing. I only have my faith.
PROFESSOR : Yes. Faith. And that is the problem science has.

Student : Professor, is there such a thing as heat ?
PROFESSOR : Yes.
Student : And is there such a thing as cold?
PROFESSOR : Yes.
Student : No sir. There isn't.

The Lecture Theatre becomes very quiet with this turn of events.

Student : Sir, you can have lots of heat, even more heat, superheat, mega heat, white heat, a little heat or no heat. But we don't have anything called Cold. We can hit 458 degrees below zero which is No Heat, but we can't go any further after that.
There is no such thing as cold. Cold is only a word we use to describe the absence of heat.We cannot measure cold. Heat is energy. Cold is not the opposite of heat, sir, just the absence of it.

There is pin-drop silence in the Lecture Theatre.

Student : What about darkness, Professor? Is there such a thing as darkness?

PROFESSOR : Yes. What is night if there isn't darkness?

Student : You're wrong again, sir. Darkness is the absence of something. You can have low light, normal light , bright light, flashing light.. But if you have no light constantly, you have nothing and it's called darkness, isn't it? In reality, darkness isn't. If it is, were you would be able to make darkness darker, wouldn't you?

PROFESSOR : So what is the point you are making, young man?

Student : Sir, my point is your philosophical premise is flawed.

PROFESSOR : Flawed ? Can you explain how?

Student : Sir, you are working on the premise of duality. You argue there is life and then there is death, a good God and a bad God. You are viewing the concept of God as something finite, something we can measure. Sir, science can't even explain a thought. It uses electricity and magnetism, but has never seen, much less fully understood either one. To view death as the opposite of life is to be ignorant of the fact that death cannot exist as a substantive thing. Death is not the opposite of life : just the absence of it.
Now tell me, Professor, do you teach your students that they evolved from a monkey?

PROFESSOR: If you are referring to the Natural Evolutionary Process, yes, of course, I do.

Student : Have you ever observed evolution with your own eyes, sir?

The Professor shakes his head with a smile, beginning to realize where the argument is going.

Student : Since no one has ever observed the process of evolution at work and cannot even prove that this process is an on-going Endeavor, are you not teaching your opinion, sir? Are you not a scientist but a preacher?

The class is in uproar.

Student : Is there anyone in the class who has ever seen the Professor's brain?

The class breaks out into laughter.

Student : Is there anyone here who has ever heard the Professor's brain, felt it, touched or smelt it?... No one appears to have done so. So, according to the established rules of empirical,stable,demonstrable protocol: Science says that you have no brain, sir. With all due respect, sir, how do we then trust your lectures, sir?

The room is silent. The Professor stares at the student, his face unfathomable.

PROFESSOR : I guess you'll have to take them on faith, son.
Student : That is it sir...The link between man and God is FAITH. That is all that keeps things moving and alive.

It turned out later that the student was Albert Einsten!

Tyrkleif-djevelen

Følgende glædelige nyhet stod at læse i dagens nettutgave av Korsets Seier:

”Den nye kirkeministeren sies å ha «alminnelig solid forlkekirkebakgrunn. Aaserud er en erfaren ASp-politiker. Hun vil i tillegg til å være fornyings- og administrasjonsminister, ta over ansvaret for kirkeavdelingen i Kulturdepartementet. Den nye ansvarsfordelingen skyldes at Snniken Huitfelt, som er ny Kulturminister, ikke er medlem i staskirken, som er et krav for å kunne være kirkeminister.”(egne uthevinger)

Gledelig lesning om Rigmor Aaserud, som har overtatt kirke-taburetten etter upopulære Giske.
Det som umiddelbart virker noe uklart og ulesbart ut ifra artikkelen overfor, er hvorvidt Aaserud representerer Ap eller Sp. Hun omtales imidlertid av Gustavsen som "ASp-politiker", som ut fra teksten kanskje kan tolkes som en "Alminnelig Solid politiker". Herav altså den nye Asp-benevnelsen. Ellers er ASP et faguttrykk fra databransjen om en såkalt ”ekstern server”, men om dette er direkte overførbart på politikken er vel heller tvilsomt..?

Ellers begrunnes dagens omrokering i Kirkedepartementet videre med at SNIKEN Huitfeldt ikke er medlem av STASkirken! Nå har det vel aldri vært noen særlig stas i pinse-kretser å være statskirkemedlem. Men å omtale den nyutnevnte Kulturministeren som SNIKEN er vel å ta litt hardt i før hun i det hele tatt har fått prøve seg som STASråd..

Men fru Aaserud er utvilsomt bedre kvalifisert til den staselige oppgaven, med sin solide bakgrunn fra FORLIKEKIRKEN! Her ligger den nye ministeren med andre ord an til en mer diplomatisk linje med forlik, framfor å legge seg på den harde linja til sin forgjenger. Og som nevnt fyller hun fremfor alt det grunnleggende kravet for å være kirkeminister: Medlemskap i Stas-kirken!

KS-redaksjonen ønskes for øvrig lykke til i fortsatt kamp mot Tyrkleif-djevelen som tidvis synes å herje fritt! Men VG og de andre store nett-tabloidene generelt er sannelig ikke særlig bedre, med grove feil i ingresser og overskrifter så og si annenhver dag. Ikke bryr de seg nevneverdig med å rette opp alt slurvet heller. Kronisk tastatatatur-hikke er snart mer utbredt i norsk media enn svineinfluensaen. Det er tydeligvis dramatiske nedskjæringer i korrekturavdelingen i disse hårde tider, samtidig som at kravene til journalister for norsk rettskrivning åpenbart har blitt senket til middels ungdomsskolenivå. Men selvsagt: Forøvrig helt i takt med økt produksjonstempo, strammere tidsfrister og deadlines.

Etter å ha fått røde streker under skrivefeil og mangelfull grammatikk i fordums norsktimer og stilskriving, var nok mine bestrebelser på å stave riktig i beste fall et unødig tidsfordriv. Nå om dagen er det allikevel muntlig hverdags-slang som gjelder, også i såkalte profesjonelle nyhetsmedia. Og hvem bryr seg egentlig? Er ikke hovedsaken at man som leser skjønner pointet etter et par-tre gjennomlesninger – eller i det minste vil skjønne? Enskjønt den forklaringen hadde garantert aldri min gamle norsklærer godtatt!

Mn d ær vl ikke så farllig m det, erre vell? Avvisene harra vell mer en nåkk å tenke på om dan, om di ikk åsså skal bynne å bry sæ me va lesera sier!

KS og Sofa-kirken

KS-redaktør David Andre Østby langer ut på lederplass i ukens Korsets Seier mot de såkalte kristne hjemmesitterne – noe ironisk beskrevet som Sofakirken. Nå er nok ikke Pinsevennenes hovedorgan i Norge mest kjent for å innby sine lesere til åpen debatt, men heller hatt for vane å legge ut mer eller mindre lojalitetsforpliktede monologer som av almuen helst bør applauderes eller stå uimotsagt. Til tross for utlagte kommentarfelt på sin nettside, er disse heller sjeldent benyttet av leserne. Kanskje ikke så rart, da divergerende leserinnlegg og meningsutvekslinger tidvis har blitt regelrett fjernet av redaksjonen… Jeg ser derfor grunn til å presentere noen betraktninger rundt Sofakirken også for denne bloggens lesere. Da dette kan ha aktualitet for mange i økende grad, bør følgelig noen (velmente) kommentarer være på sin plass.

I et antatt forsøk på å vekke alle sofa-kristne pinsevenners dårlige samvittighet ved å blåse i fløyta for passivt spill, trekker den godeste KS-redaktøren også allegoriske paralleller til høstens stortingsvalg: ”Stortingsvalgets hjemmesittere har mye til felles med kirkens hjemmesittere. Deltar vi ikke i et politisk valg, mister vi også muligheten til innflytelse - og retten til å klage på utfallet.”

Årets stortingsvalg hadde ifølge Nationen den svakeste stemmeoppslutning siden krigens dager, med rekordlave 73,8 prosent. Med andre ord valgte altså over ¼ av velgerne å avstå fra å bruke sin stemmerett. Til dette er det å si at alle landets myndige statsborgere har rett til å stemme, ikke plikt. En viss moralsk plikt kan man vel tillegge hverandre når det gjelder å vise medansvar for hva slags regjering vårt land skal ha. Men det gir ikke noen av den grunn rett til å betegne alle som reserverer seg for å gi sin stemme til noe spesifikt parti, som ”sofa-velgere” uten rett til å klage på utfallet.

Dessuten har man jo som norsk borger også en soleklar rett og mulighet til å påvirke praktisk politikk og samfunnsdebatt, helt uavhengig av om man deltok i valgkampen eller ei. Dagens stortingspolitikere utøver sin tjeneste ikke bare på vegne av de aktive velgere, men på vegne av alle landets borgere. Det ville være å skyte seriøsitetsmessig langt over mål å beskylde alle politisk inaktive for å være ”snyltere” på samfunnet. Samtidig bør det være hevet over tvil at ansvaret for vårt demokrati ikke kan legges på velgernes skuldre alene, men primært på de embeter og instanser som utformer og utgjør de offisielle alternativene velgerne blir stilt overfor.

For det første må naturlig forfall som sykdom, uforutsette hendelser eller andre ting betegnes som gyldig grunn for å utebli fra stemmegivningen. Dernest kommer alle dem som av ulike årsaker ikke helhjertet føler at de kan gi et parti eller regjeringsalternativ sin stemme, uten å få samvittighetsproblemer eller å komme i konflikt med sin egen oppriktighet. Noen av disse kan til og med ha hatt medlemsskap i politiske partier og vært trofaste velgere gjennom en årrekke. I den sistnevnte sofa-gruppen finnes sannsynligvis en stor del av de 26,2 prosentene som ikke møtte opp ved stemmeurnene. Å hevde at en fjerdedel av landets befolkning ikke bryr seg døyten om hvordan det går med Norge, er derfor i beste fall en kunnskapsløs overdrivelse. Å ikke avgi stemme, er faktisk også på et vis å la sin røst høre..

Det er med andre ord langt flere grunner enn bare likegyldig ansvarsløshet som er sannsynlige årsaker til den elendige oppslutningen. Og siden dette i utgangsspunktet er ment å være en allegorisk sammenligning med synkende oppslutning i lokale menigheter, er det all grunn til å hevde at det samme gjelder også her. Det er mange ressurssterke kristne med årelang fartstid i menighet og evangelisk tjeneste, pinsebevegelsen inkludert, som i dag ikke lenger er aktive i lokale, organiserte forsamlinger. Og selv om det nok er reell fare for at passive hjemmesittere over tid kan bli sløve, lunkne og til og med frafalne, er det uten tvil mange som lever lykkelig med Gud og i et organisk åndsfelleskap med andre. Like fullt er det også disse som nå av KS blir kategorisert som ”Sofakirken”.

Østby fortsetter videre: ”Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap, og enhver rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid….. Er vi ikke positivt til stede i menigheten, mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.” Dette oppleves lett som en grov underkjenning og dømming av kristne mennesker som av ulike årsaker er inaktive eller ikke lengre operative i menighetssammenheng. Har ikke disse også fremdeles rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid? Her blandes for øvrig begrepene lett, idet ”menigheten” eller ”kirken” i kristen sammenheng både betegner den lokale og universale menighet. Dette tar også Østby opp: ”Det er stor forskjell på menighetslivet og organisasjonslivet. I Guds menighet kan vi ikke melde oss inn eller ut slik det passer. Som kristne er vi medlemmer – i ordets rette forstand.”

Ut ifra dette er det nærliggende å trekke følgende slutning: Som gjenfødt kristen er jeg slik Østby helt korrekt sier, innlemmet på Jesu legeme og dermed også et menighetsmedlem ”i ordets rette forstand”. Men dersom jeg av en eller annen årsak ikke innehar et aktivt, organisert medlemsskap i min lokale menighetsforsamling, fratas jeg umiddelbart muligheten til å prege menighetens framtid! Jeg opplever meg definert som en negativ faktor for Menigheten, idømt en slags passiv standby-status i Guds rike. Jeg undres: Står virkelig KS-redaksjonen for dette rigide synet?

Personlig har jeg vært aktivt med i pinsekarismatisk sammenheng gjennom over 30 år. Jeg har vært i kristen fulltids tjeneste i 15 av dem, og tilsammen har jeg og min familie tilhørt 5 lokale tros-og pinsemenigheter der vi har nedlagt et ikke ubetydelig bidrag. Det siste året har jeg og min kone imidlertid valgt å stå uten formell menighetstilknytning. Dette har hatt praktiske årsaker som flytting, men også av andre helsemessige og sosiale grunner har vi ikke opplevd det som naturlig å engasjere oss i en lokal menighet. Ikke desto mindre har vi bevart troen og gudslivet vårt intakt, og pleier regelmessig felleskapet med nære kristne venner vi kjenner og stoler på. Vi har profane jobber, men vitner for ikke-troende og er sporadisk aktive i misjon- og møtevirksomhet. Vi er også fortsatt kongregasjonalister med tro på den lokale menighet som et ideelt senter for tjeneste og felleskap. Dette til tross for at vi som nevnt har hatt andre ting på agendaen en periode enn å stresse med innmeldelsen i nærmeste halleluja-forsamling.

Jeg undres derfor: Er vi med dette redusert til det Østby betegner som ”..konsumenter på sidelinjen, helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere.”? Har vi i tillegg til dette også mistet vår rett til å regnes som ”modne og ansvarlige kristne”, og kvalifiserer til assosiert medlemsskap i Sofakirken? Kanskje er det i så fall på høy tid å fjerne noen av de harde, rigide klappstolene fra kirkerommet og bære inn noen gode sofagrupper? Eller rettere sagt bære dem ut..
Erfaringsmessig egner sofaen seg faktisk i mange tilfeller utmerket som åndelig nedslagsfelt og helbredende samlingssted. Uten forkleinelse for de mer vigslede møtesaler, der bevingede Pauli ord dessverre i vår tid så altfor ofte faller på stengrunn og for døve ører. Ikke så mye av vrangvilje hos tilhørerne, men fordi livssituasjonen og øvrig historikk vanskeliggjør den identifikasjon og tilhørlighetsfølelse man ideelt sett skulle ha hatt. Det siste man da trenger, er moraliserende og lett bebreidende bemerkninger fra menighetenes taleorgan om vår påstått selvpåførte sofasitting: ”Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten» for valg som er tatt, eller endringer som er gjort. Melder vi oss ut av fellesskapet, vil ikke bare kroppen lide, men også vi selv.”

Jo da, lide gjør nok vi arme menighetsløse både titt og ofte under de rådende omstendigheter. Men sannelig har jeg også lært å forstå dem noe bedre som velger sofaen fremfor menighetsbenken, fordi mange lider i langt større grad mer ved å engasjere seg bare av religiøs plikt enn å drives av indre motivasjon og lyst. I så måte inspirerer nok ikke KS-redaktøren gjennom sin formaningstale sistnevnte gruppe nevneverdig til å slepe seg tilbake til der de etter boka hører hjemme.

Norges største og hurtigst voksende menighet sitter uten tvil på gjerdet. Der sitter mange godt uten sofa og annet møblement, men med en slags altofobisk frykt for å hoppe ned og inn i noe man ikke helt føler seg bekvem i. Facebook-felleskap, TV-menigheter og nettbaserte kirker popper i mellomtiden opp som paddehatter. Ut ifra møteoppslutningen å dømme er det vel også all grunn til å tro – og håpe - at antallet kristne som er fysisk inaktive i menigheter langt overstiger den nevnte fjerdedelen av hjemmesittere ved valget. Derfor fortjener disse også å bli sett og møtt med noe mer respekt enn en nedlatende holdning som annenrangs sofakristne.

Engelen

Sunnmørsjenta Margreth Olins film ”Engelen” er en utrolig sterk dokumentar om Lea, som vokser opp i et hjem preget av manglende beskyttelse. Som liten opplever hun at pappa får kreft og dør fra henne. Fra å være ei livsglad og nysgjerrig lita jente, forandrer livet seg brutalt når moren Madeleine vender tilbake til sin alkoholiserte eksmann Ole. Dødsdansen mellom to voksne skader barnet.

Filmen er tekstet for hørselshemmede, står det i anmeldelsen. Det opplevde vi ikke på Colosseum kino i går. Tvert imot var den litt for lave lyden ganske slitsom i lengden, når skuespillerne snøvler av gårde på utekstet svensk og norsk gatespråk for et snackstyggende publikum. Til og med for oss som ikke er nevneverdig hørselshemmet, bare ordinært betalende kinokunder.. Like fullt er filmen severdig og kan anbefales på det varmeste. Til og med av selveste Kongen..

Rus blir gradvis det som gjør at Lea klarer å stå i en hverdag sammen med familien sin. Så får Lea datteren Sonja, og hun ønsker å bryte med familien og starte på nytt. Hun vil ta vare på barnet og gi henne den beskyttelsen hun selv ikke fikk. Lea skjønner snart at hun mangler denne evnen og må derfor gjøre et umulig valg.

"Engelen" er en brutal historie om indre smerte, avhengighet og viljestyrke. Om det å bære og arve mammas sår. Om ensomme kvinner som aldri gir opp hverandre. Om å se og bli sett. Samtidig er den spekket med sterke symbolikker som illustrerer psykologien mellom mennesker på en glimrende, troverdig måte. Den viser også flere sider av hjelpeapparatet, særlig Barnevernet og fosterhjemsordningen på godt og vondt. Barnets beste går foran ”foreldrevern” og voksnes egoistiske interesser.

Fosterhjemmets hovedoppgave er å være en temporær forsørgende familie for barnet, som har en mor som elsker et barn hun ikke makter å ta seg av. Etter min mening får Olin fram dette på en god og balansert måte, særlig da mor vender tilbake fra endt rehabilitering. Hun velger omsorgen for barnet og ansvar for eget liv, framfor sin følelsesmessige tilknytning til moren og hennes destruktive dualisme.

”Engelen” er et lite glansbilde som Lea bringer med seg fra barndommen gjennom livet, og som ender opp over senga til veslejenta hennes som et fattig symbol på beskyttelse og trygghet i en traumatisk situasjon. En høyst aktuell livssituasjon som tusenvis av hjem i dagens Norge dessverre kjenner seg så altfor godt igjen i.