AN INTERESTING CONVERSATION..

An atheist professor of Philosophy speaks to his class on the problem science has with God The Almighty.
He asks one of his new Christian students to stand and . . .

PROFESSOR : You are a Christian, aren't you, son?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So you believe in God?
Student : Absolutely, sir.
PROFESSOR : Is God good?
Student : Sure.
PROFESSOR : Is God all-powerful?
Student : Yes.
PROFESSOR : My brother died of cancer even though he prayed to God to heal him. Most of us would attempt to help others who are ill. But God didn't. How is this God good then? Hmm..?

Student is silent.

PROFESSOR : You can't answer, can you ?
Let's start again, young fella. Is God good?
Student : Yes.
PROFESSOR : Is Satan good?
Student : No.
PROFESSOR : Where does Satan come from?
Student : From.. GOD...
PROFESSOR : That's right. Tell me son, is there evil in this world?
Student : Yes.
PROFESSOR : Evil is everywhere, isn't it? And God did make everything. Correct?
Student : Yes.
PROFESSOR : So who created evil?

Student does not answer.

PROFESSOR : Is there sickness? Immorality? Hatred? Ugliness? All these terrible things exist in the world, don't they ?
Student : Yes, sir.
PROFESSOR : So, who created them?

Student has no answer.

PROFESSOR : Science says you have 5 senses you use to identify and observe the world around you. Tell me, son . . . Have you ever seen God?
Student : No, sir.
PROFESSOR : Tell us if you have ever heard your God?
Student : No , sir.
PROFESSOR : Have you ever felt your God, tasted your God, smelt your God? Have you ever had any sensory perception of God for that matter?
Student : No, sir. I'm afraid I haven't.
PROFESSOR : Yet you still believe in Him?
Student : Yes.
PROFESSOR : According to empirical, testable, demonstrable protocol, Science says your God doesn't exist. What do you say to that, son?
Student : Nothing. I only have my faith.
PROFESSOR : Yes. Faith. And that is the problem science has.

Student : Professor, is there such a thing as heat ?
PROFESSOR : Yes.
Student : And is there such a thing as cold?
PROFESSOR : Yes.
Student : No sir. There isn't.

The Lecture Theatre becomes very quiet with this turn of events.

Student : Sir, you can have lots of heat, even more heat, superheat, mega heat, white heat, a little heat or no heat. But we don't have anything called Cold. We can hit 458 degrees below zero which is No Heat, but we can't go any further after that.
There is no such thing as cold. Cold is only a word we use to describe the absence of heat.We cannot measure cold. Heat is energy. Cold is not the opposite of heat, sir, just the absence of it.

There is pin-drop silence in the Lecture Theatre.

Student : What about darkness, Professor? Is there such a thing as darkness?

PROFESSOR : Yes. What is night if there isn't darkness?

Student : You're wrong again, sir. Darkness is the absence of something. You can have low light, normal light , bright light, flashing light.. But if you have no light constantly, you have nothing and it's called darkness, isn't it? In reality, darkness isn't. If it is, were you would be able to make darkness darker, wouldn't you?

PROFESSOR : So what is the point you are making, young man?

Student : Sir, my point is your philosophical premise is flawed.

PROFESSOR : Flawed ? Can you explain how?

Student : Sir, you are working on the premise of duality. You argue there is life and then there is death, a good God and a bad God. You are viewing the concept of God as something finite, something we can measure. Sir, science can't even explain a thought. It uses electricity and magnetism, but has never seen, much less fully understood either one. To view death as the opposite of life is to be ignorant of the fact that death cannot exist as a substantive thing. Death is not the opposite of life : just the absence of it.
Now tell me, Professor, do you teach your students that they evolved from a monkey?

PROFESSOR: If you are referring to the Natural Evolutionary Process, yes, of course, I do.

Student : Have you ever observed evolution with your own eyes, sir?

The Professor shakes his head with a smile, beginning to realize where the argument is going.

Student : Since no one has ever observed the process of evolution at work and cannot even prove that this process is an on-going Endeavor, are you not teaching your opinion, sir? Are you not a scientist but a preacher?

The class is in uproar.

Student : Is there anyone in the class who has ever seen the Professor's brain?

The class breaks out into laughter.

Student : Is there anyone here who has ever heard the Professor's brain, felt it, touched or smelt it?... No one appears to have done so. So, according to the established rules of empirical,stable,demonstrable protocol: Science says that you have no brain, sir. With all due respect, sir, how do we then trust your lectures, sir?

The room is silent. The Professor stares at the student, his face unfathomable.

PROFESSOR : I guess you'll have to take them on faith, son.
Student : That is it sir...The link between man and God is FAITH. That is all that keeps things moving and alive.

It turned out later that the student was Albert Einsten!

Tyrkleif-djevelen

Følgende glædelige nyhet stod at læse i dagens nettutgave av Korsets Seier:

”Den nye kirkeministeren sies å ha «alminnelig solid forlkekirkebakgrunn. Aaserud er en erfaren ASp-politiker. Hun vil i tillegg til å være fornyings- og administrasjonsminister, ta over ansvaret for kirkeavdelingen i Kulturdepartementet. Den nye ansvarsfordelingen skyldes at Snniken Huitfelt, som er ny Kulturminister, ikke er medlem i staskirken, som er et krav for å kunne være kirkeminister.”(egne uthevinger)

Gledelig lesning om Rigmor Aaserud, som har overtatt kirke-taburetten etter upopulære Giske.
Det som umiddelbart virker noe uklart og ulesbart ut ifra artikkelen overfor, er hvorvidt Aaserud representerer Ap eller Sp. Hun omtales imidlertid av Gustavsen som "ASp-politiker", som ut fra teksten kanskje kan tolkes som en "Alminnelig Solid politiker". Herav altså den nye Asp-benevnelsen. Ellers er ASP et faguttrykk fra databransjen om en såkalt ”ekstern server”, men om dette er direkte overførbart på politikken er vel heller tvilsomt..?

Ellers begrunnes dagens omrokering i Kirkedepartementet videre med at SNIKEN Huitfeldt ikke er medlem av STASkirken! Nå har det vel aldri vært noen særlig stas i pinse-kretser å være statskirkemedlem. Men å omtale den nyutnevnte Kulturministeren som SNIKEN er vel å ta litt hardt i før hun i det hele tatt har fått prøve seg som STASråd..

Men fru Aaserud er utvilsomt bedre kvalifisert til den staselige oppgaven, med sin solide bakgrunn fra FORLIKEKIRKEN! Her ligger den nye ministeren med andre ord an til en mer diplomatisk linje med forlik, framfor å legge seg på den harde linja til sin forgjenger. Og som nevnt fyller hun fremfor alt det grunnleggende kravet for å være kirkeminister: Medlemskap i Stas-kirken!

KS-redaksjonen ønskes for øvrig lykke til i fortsatt kamp mot Tyrkleif-djevelen som tidvis synes å herje fritt! Men VG og de andre store nett-tabloidene generelt er sannelig ikke særlig bedre, med grove feil i ingresser og overskrifter så og si annenhver dag. Ikke bryr de seg nevneverdig med å rette opp alt slurvet heller. Kronisk tastatatatur-hikke er snart mer utbredt i norsk media enn svineinfluensaen. Det er tydeligvis dramatiske nedskjæringer i korrekturavdelingen i disse hårde tider, samtidig som at kravene til journalister for norsk rettskrivning åpenbart har blitt senket til middels ungdomsskolenivå. Men selvsagt: Forøvrig helt i takt med økt produksjonstempo, strammere tidsfrister og deadlines.

Etter å ha fått røde streker under skrivefeil og mangelfull grammatikk i fordums norsktimer og stilskriving, var nok mine bestrebelser på å stave riktig i beste fall et unødig tidsfordriv. Nå om dagen er det allikevel muntlig hverdags-slang som gjelder, også i såkalte profesjonelle nyhetsmedia. Og hvem bryr seg egentlig? Er ikke hovedsaken at man som leser skjønner pointet etter et par-tre gjennomlesninger – eller i det minste vil skjønne? Enskjønt den forklaringen hadde garantert aldri min gamle norsklærer godtatt!

Mn d ær vl ikke så farllig m det, erre vell? Avvisene harra vell mer en nåkk å tenke på om dan, om di ikk åsså skal bynne å bry sæ me va lesera sier!

KS og Sofa-kirken

KS-redaktør David Andre Østby langer ut på lederplass i ukens Korsets Seier mot de såkalte kristne hjemmesitterne – noe ironisk beskrevet som Sofakirken. Nå er nok ikke Pinsevennenes hovedorgan i Norge mest kjent for å innby sine lesere til åpen debatt, men heller hatt for vane å legge ut mer eller mindre lojalitetsforpliktede monologer som av almuen helst bør applauderes eller stå uimotsagt. Til tross for utlagte kommentarfelt på sin nettside, er disse heller sjeldent benyttet av leserne. Kanskje ikke så rart, da divergerende leserinnlegg og meningsutvekslinger tidvis har blitt regelrett fjernet av redaksjonen… Jeg ser derfor grunn til å presentere noen betraktninger rundt Sofakirken også for denne bloggens lesere. Da dette kan ha aktualitet for mange i økende grad, bør følgelig noen (velmente) kommentarer være på sin plass.

I et antatt forsøk på å vekke alle sofa-kristne pinsevenners dårlige samvittighet ved å blåse i fløyta for passivt spill, trekker den godeste KS-redaktøren også allegoriske paralleller til høstens stortingsvalg: ”Stortingsvalgets hjemmesittere har mye til felles med kirkens hjemmesittere. Deltar vi ikke i et politisk valg, mister vi også muligheten til innflytelse - og retten til å klage på utfallet.”

Årets stortingsvalg hadde ifølge Nationen den svakeste stemmeoppslutning siden krigens dager, med rekordlave 73,8 prosent. Med andre ord valgte altså over ¼ av velgerne å avstå fra å bruke sin stemmerett. Til dette er det å si at alle landets myndige statsborgere har rett til å stemme, ikke plikt. En viss moralsk plikt kan man vel tillegge hverandre når det gjelder å vise medansvar for hva slags regjering vårt land skal ha. Men det gir ikke noen av den grunn rett til å betegne alle som reserverer seg for å gi sin stemme til noe spesifikt parti, som ”sofa-velgere” uten rett til å klage på utfallet.

Dessuten har man jo som norsk borger også en soleklar rett og mulighet til å påvirke praktisk politikk og samfunnsdebatt, helt uavhengig av om man deltok i valgkampen eller ei. Dagens stortingspolitikere utøver sin tjeneste ikke bare på vegne av de aktive velgere, men på vegne av alle landets borgere. Det ville være å skyte seriøsitetsmessig langt over mål å beskylde alle politisk inaktive for å være ”snyltere” på samfunnet. Samtidig bør det være hevet over tvil at ansvaret for vårt demokrati ikke kan legges på velgernes skuldre alene, men primært på de embeter og instanser som utformer og utgjør de offisielle alternativene velgerne blir stilt overfor.

For det første må naturlig forfall som sykdom, uforutsette hendelser eller andre ting betegnes som gyldig grunn for å utebli fra stemmegivningen. Dernest kommer alle dem som av ulike årsaker ikke helhjertet føler at de kan gi et parti eller regjeringsalternativ sin stemme, uten å få samvittighetsproblemer eller å komme i konflikt med sin egen oppriktighet. Noen av disse kan til og med ha hatt medlemsskap i politiske partier og vært trofaste velgere gjennom en årrekke. I den sistnevnte sofa-gruppen finnes sannsynligvis en stor del av de 26,2 prosentene som ikke møtte opp ved stemmeurnene. Å hevde at en fjerdedel av landets befolkning ikke bryr seg døyten om hvordan det går med Norge, er derfor i beste fall en kunnskapsløs overdrivelse. Å ikke avgi stemme, er faktisk også på et vis å la sin røst høre..

Det er med andre ord langt flere grunner enn bare likegyldig ansvarsløshet som er sannsynlige årsaker til den elendige oppslutningen. Og siden dette i utgangsspunktet er ment å være en allegorisk sammenligning med synkende oppslutning i lokale menigheter, er det all grunn til å hevde at det samme gjelder også her. Det er mange ressurssterke kristne med årelang fartstid i menighet og evangelisk tjeneste, pinsebevegelsen inkludert, som i dag ikke lenger er aktive i lokale, organiserte forsamlinger. Og selv om det nok er reell fare for at passive hjemmesittere over tid kan bli sløve, lunkne og til og med frafalne, er det uten tvil mange som lever lykkelig med Gud og i et organisk åndsfelleskap med andre. Like fullt er det også disse som nå av KS blir kategorisert som ”Sofakirken”.

Østby fortsetter videre: ”Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap, og enhver rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid….. Er vi ikke positivt til stede i menigheten, mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.” Dette oppleves lett som en grov underkjenning og dømming av kristne mennesker som av ulike årsaker er inaktive eller ikke lengre operative i menighetssammenheng. Har ikke disse også fremdeles rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid? Her blandes for øvrig begrepene lett, idet ”menigheten” eller ”kirken” i kristen sammenheng både betegner den lokale og universale menighet. Dette tar også Østby opp: ”Det er stor forskjell på menighetslivet og organisasjonslivet. I Guds menighet kan vi ikke melde oss inn eller ut slik det passer. Som kristne er vi medlemmer – i ordets rette forstand.”

Ut ifra dette er det nærliggende å trekke følgende slutning: Som gjenfødt kristen er jeg slik Østby helt korrekt sier, innlemmet på Jesu legeme og dermed også et menighetsmedlem ”i ordets rette forstand”. Men dersom jeg av en eller annen årsak ikke innehar et aktivt, organisert medlemsskap i min lokale menighetsforsamling, fratas jeg umiddelbart muligheten til å prege menighetens framtid! Jeg opplever meg definert som en negativ faktor for Menigheten, idømt en slags passiv standby-status i Guds rike. Jeg undres: Står virkelig KS-redaksjonen for dette rigide synet?

Personlig har jeg vært aktivt med i pinsekarismatisk sammenheng gjennom over 30 år. Jeg har vært i kristen fulltids tjeneste i 15 av dem, og tilsammen har jeg og min familie tilhørt 5 lokale tros-og pinsemenigheter der vi har nedlagt et ikke ubetydelig bidrag. Det siste året har jeg og min kone imidlertid valgt å stå uten formell menighetstilknytning. Dette har hatt praktiske årsaker som flytting, men også av andre helsemessige og sosiale grunner har vi ikke opplevd det som naturlig å engasjere oss i en lokal menighet. Ikke desto mindre har vi bevart troen og gudslivet vårt intakt, og pleier regelmessig felleskapet med nære kristne venner vi kjenner og stoler på. Vi har profane jobber, men vitner for ikke-troende og er sporadisk aktive i misjon- og møtevirksomhet. Vi er også fortsatt kongregasjonalister med tro på den lokale menighet som et ideelt senter for tjeneste og felleskap. Dette til tross for at vi som nevnt har hatt andre ting på agendaen en periode enn å stresse med innmeldelsen i nærmeste halleluja-forsamling.

Jeg undres derfor: Er vi med dette redusert til det Østby betegner som ”..konsumenter på sidelinjen, helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere.”? Har vi i tillegg til dette også mistet vår rett til å regnes som ”modne og ansvarlige kristne”, og kvalifiserer til assosiert medlemsskap i Sofakirken? Kanskje er det i så fall på høy tid å fjerne noen av de harde, rigide klappstolene fra kirkerommet og bære inn noen gode sofagrupper? Eller rettere sagt bære dem ut..
Erfaringsmessig egner sofaen seg faktisk i mange tilfeller utmerket som åndelig nedslagsfelt og helbredende samlingssted. Uten forkleinelse for de mer vigslede møtesaler, der bevingede Pauli ord dessverre i vår tid så altfor ofte faller på stengrunn og for døve ører. Ikke så mye av vrangvilje hos tilhørerne, men fordi livssituasjonen og øvrig historikk vanskeliggjør den identifikasjon og tilhørlighetsfølelse man ideelt sett skulle ha hatt. Det siste man da trenger, er moraliserende og lett bebreidende bemerkninger fra menighetenes taleorgan om vår påstått selvpåførte sofasitting: ”Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten» for valg som er tatt, eller endringer som er gjort. Melder vi oss ut av fellesskapet, vil ikke bare kroppen lide, men også vi selv.”

Jo da, lide gjør nok vi arme menighetsløse både titt og ofte under de rådende omstendigheter. Men sannelig har jeg også lært å forstå dem noe bedre som velger sofaen fremfor menighetsbenken, fordi mange lider i langt større grad mer ved å engasjere seg bare av religiøs plikt enn å drives av indre motivasjon og lyst. I så måte inspirerer nok ikke KS-redaktøren gjennom sin formaningstale sistnevnte gruppe nevneverdig til å slepe seg tilbake til der de etter boka hører hjemme.

Norges største og hurtigst voksende menighet sitter uten tvil på gjerdet. Der sitter mange godt uten sofa og annet møblement, men med en slags altofobisk frykt for å hoppe ned og inn i noe man ikke helt føler seg bekvem i. Facebook-felleskap, TV-menigheter og nettbaserte kirker popper i mellomtiden opp som paddehatter. Ut ifra møteoppslutningen å dømme er det vel også all grunn til å tro – og håpe - at antallet kristne som er fysisk inaktive i menigheter langt overstiger den nevnte fjerdedelen av hjemmesittere ved valget. Derfor fortjener disse også å bli sett og møtt med noe mer respekt enn en nedlatende holdning som annenrangs sofakristne.

Engelen

Sunnmørsjenta Margreth Olins film ”Engelen” er en utrolig sterk dokumentar om Lea, som vokser opp i et hjem preget av manglende beskyttelse. Som liten opplever hun at pappa får kreft og dør fra henne. Fra å være ei livsglad og nysgjerrig lita jente, forandrer livet seg brutalt når moren Madeleine vender tilbake til sin alkoholiserte eksmann Ole. Dødsdansen mellom to voksne skader barnet.

Filmen er tekstet for hørselshemmede, står det i anmeldelsen. Det opplevde vi ikke på Colosseum kino i går. Tvert imot var den litt for lave lyden ganske slitsom i lengden, når skuespillerne snøvler av gårde på utekstet svensk og norsk gatespråk for et snackstyggende publikum. Til og med for oss som ikke er nevneverdig hørselshemmet, bare ordinært betalende kinokunder.. Like fullt er filmen severdig og kan anbefales på det varmeste. Til og med av selveste Kongen..

Rus blir gradvis det som gjør at Lea klarer å stå i en hverdag sammen med familien sin. Så får Lea datteren Sonja, og hun ønsker å bryte med familien og starte på nytt. Hun vil ta vare på barnet og gi henne den beskyttelsen hun selv ikke fikk. Lea skjønner snart at hun mangler denne evnen og må derfor gjøre et umulig valg.

"Engelen" er en brutal historie om indre smerte, avhengighet og viljestyrke. Om det å bære og arve mammas sår. Om ensomme kvinner som aldri gir opp hverandre. Om å se og bli sett. Samtidig er den spekket med sterke symbolikker som illustrerer psykologien mellom mennesker på en glimrende, troverdig måte. Den viser også flere sider av hjelpeapparatet, særlig Barnevernet og fosterhjemsordningen på godt og vondt. Barnets beste går foran ”foreldrevern” og voksnes egoistiske interesser.

Fosterhjemmets hovedoppgave er å være en temporær forsørgende familie for barnet, som har en mor som elsker et barn hun ikke makter å ta seg av. Etter min mening får Olin fram dette på en god og balansert måte, særlig da mor vender tilbake fra endt rehabilitering. Hun velger omsorgen for barnet og ansvar for eget liv, framfor sin følelsesmessige tilknytning til moren og hennes destruktive dualisme.

”Engelen” er et lite glansbilde som Lea bringer med seg fra barndommen gjennom livet, og som ender opp over senga til veslejenta hennes som et fattig symbol på beskyttelse og trygghet i en traumatisk situasjon. En høyst aktuell livssituasjon som tusenvis av hjem i dagens Norge dessverre kjenner seg så altfor godt igjen i.