Boikott 1.mai-toget?

Som musiker i et av byens janitsjarorkestere hadde vi også i år flere oppdrag for 1.mai-arrangementer. Et av disse var hovedmøte på Youngstorget med påfølgende demonstrasjonstog. Tidligere år har jeg ikke festet meg ved parolene fra toget, men heller konsentrert meg om spillingen og lagt meg på en nøytral linje i lojalitet med orkesteret.

Da jeg imidlertid fikk tilsendt dagens program på mail forrige uke og årets aggressive paroler lyste imot meg må jeg innrømme at jeg steilet: "Boikott Israel!" "Høyre, Venstre og KrF skaper forskjells-Oslo!" .

Etter mye frem og tilbake landet jeg på at dette kan jeg bare ikke gå i bresjen for og late som ingenting. Jeg bestemte meg derfor til slutt for å utebli fra arrangementet i sentrum, etter å ha konferert med orkesterets ledelse.

I lojalitet mot orkesteret mitt deltok jeg likevel ved flaggheising og en konsert ved et lokalt 1.mai-arrangement. Her ble det imidlertid også skutt med skarpt mot Erna Solberg og høyresiden, uten at det akkurat bidro til lystigere stemning og bedret motivasjon hos undertegnede.

Dersom 1.mai-arrangørene ikke modererer seg betraktelig for framtiden, er jeg redd det er siste gang jeg stiller til start som innleid musikant i sosialistenes uverdige markering av Arbeidernes dag i hovedstaden.

Et lite stykke norsk Afrika!

Da det nigerianske lovsangskoret stemte i med sine feiende sambatoner og sterke lovprisning, fikk jeg umiddelbart den surrealistiske følelsen av at jeg må være født i feil kropp: Min hud er hvit, men mitt hjerte er svart!

For etter et par timers tålmodig venting på beste afrikansk vis, tok møtet endelig av i en salig blanding av hattepryd, afroflette-frisyrer og parfymert svettelukt. Store mammaer svingte på bakenden mens hendene gikk i været og hele salen formelig eksploderte i en lovsang så intens og gledesfylt at det fikk en halvgammel, norsk lovsangsleder hensatt til himmelens tronsaler. Her synges det like mye med kroppen som med strupen og får en middelmådig norsk pinsegudstjeneste til å fortone seg som en begravelse. Vakre afrikanere i fargesprakende kjoler og mørke dresser beveger seg grasiøst i takt med de heftige trommerytmene. En liten kvinne ikledd kordrakt leder lovsangen fra rullestolen. En gestikulerende dirigent hvis kroppsspråk minnet mer om en norsk fotballtrener etter scoring. Vennlige møteverter som etterhvert sørget for at alle seter i den store salen ble besatt.

Vi kunne like gjerne vært i en pinsekirke midt på det sentral- afrikanske kontinentet, men vi befinner oss faktisk i Oslo Kongresshall siste søndagskveld i april. Selv værgudene hadde slått til med det som kunne minne om en alminnelig god, norsk sommer og som gjorde temperaturen levelig for de vel 1000 afrikanerne fra fjern og nær som hadde funnet veien til møtet. Selv var jeg bare en av en håndfull hvite nordmenn i klart mindretall, som var kommet for å høre selveste pastor Enoch Adeboye fra gigantmenigheten The Redeemed Church of Christ i Lagos, Nigeria - et celebert besøk av historisk format. Den lavmælte 70-åringen leder en menighet som teller flere hundre tusen svartkrøllede hoder i den vestafrikanske staten, der nær halvparten av landets befolkning er levende kristne. Tilsammen har hans menighet arbeid gående i over 140 land med tilsammen svimlende 5 millioner assosierte medlemmer, noe som gjør megakirken til verdens desidert største kristne forsamling.

Til og med den nigerianske ambassadøren i Oslo med ansvar for 4 nordiske land var tilstede, og hilset forsamlingen med sitt frimodige kristne vitnesbyrd. Han kunne også stolt fortelle om 2500 nigerianske nordmenn, og over 15 000 tilsammen i Skandinavia. De aller fleste av disse er personlig kristne, hardtarbeidende og fredelige borgere. Hit kommer de med sine respektive historier i bagasjen, men også med sin levende tro og sterke bønneliv. Det merkes, og det smitter.Min hensikt er ikke å trette leserne med detaljer fra dette møtet i hovedstaden, som varte i nærmere 4 timer. Derimot føler jeg trang til å dele noen flyktige glimt og refleksjoner fra en imponerende kristenkultur som uten tvil gir håp om vekkelse og velsignelse for vårt eget land. Norge er nemlig ikke lengre bare rødt, hvitt og blått. Nå er det både gult, brunt og svart!

Det som slår meg, er den sterke følelsen av samhold og enhet i forsamlingen. De kraftige, unisone tilropene til det som blir sagt fra podiet. Den naturlige, frie gladsangen og inderligheten, kombinert med sivilisert orden, velkledd stil og veloppdragne småbarn. Kombinasjonen av spontan glede og dypt alvor.

Når den aldrende pastoren entrer talerstolen, reiser forsamlingen seg ærbødig og applauderer til mykt akkompagnement fra orkesteret. Men Adeboye selv bøyer sine knær på plattformen og leder i stedet forsamlingen i en ydmyk bønn om at mennesker i kveld må få møte Gud. Han ber for Norge og om Guds nåde og velsignelse over land og folk. Han fører an i et acapella-kor om at Gud er hellig, god og kjærlig. En ånd av ærbødighet og gudsfrykt legger seg over kongresshallen. Rolig taler han et enkelt evangelisk budskap om den blinde tiggeren som kalte desperat på Jesus, og at Gud ser den enkeltes behov. Innimellom kommer han med små oppmuntrende hilsener til folk som strever med ulike problemer. Når alterkallet kommer, strømmer mennesker i alle aldre fram for å innvie seg til Gud og motta forbønn.

Så slår det meg plutselig: Dette er misjon. Dette er vekkelse. Dette er Norges misjonsmark for 100 år tilbake, som nå returnerer til oss for å dele det beste de har med oss. Nå er de her, de har kommet for å bli. Vi trenger dem - og vi trenger deres Gud.

En av de nigerianske pastorene fortalte om sin nyskrevne bok med den megetsigende tittelen: «The paradox of plenty» - motsetningen ved å ha mye. Som Ole Paus sa det så treffende: Vi har alt – men det er også alt vi har. Disse nigerianske solstrålene bringer med seg noen åndelige vitaminer vi sårt trenger her hjemme på berget det blå. Vårt eget land trenger å re-evangeliseres, av-religiøsiseres og gjenreises hva åndelig liv og kraft angår.

Igjen treffer tanken meg: Gud er ikke norsk. Evangeliet er internasjonalt. Jesus ble ikke født i en stall på Sørlandet. Han er multi-kulturell, og den Hellige Ånd er fargeblind. Jeg blir minnet om den svenske predikanten som ved en anledning sjokkerte alle ved å utbryte: «Många vill bli förvånade när dom kommer til himlen, och dom får se att Gud – hon är svart!»

På veien hjem fra en slik helaften kjenner jeg på at jeg har så uendelig mye å lære. Omstilling. Forandring. Omvendelse. Hengivelse. Gudsfrykt. Sist jeg kjente det slik, var da jeg for noen år tilbake skulle ha et lovsangsseminar på et senter i Nakuru, Kenya. Her stod jeg og skulle preke for disse om tilbedelse. Men det var de som hadde det – mye mer enn jeg, som hadde det mest i munnen og hodet. Jeg lærte og opplevde ti ganger mer av å ligge på kne blant svettedunstende, himmelropende afrikanere enn sittende på baken i en gjennomsnittlig hjemmestriglet, norsk kirke.

Og spør du meg om et oppriktig svar, så foretrekker jeg langt mer lukta av vekkelse og synet av glitrende hvite tenner i mørkhudede ansikter som priser Gud like sterkt på norsk bortebane som ved Ekvator. Dette gav befriende mersmak for tørste sjeler og lengsel etter å få se mer av vårt flotte, norske Afrika!