”
Innenfor eller utenfor, hvor skal du stå en gang?” Omtrent slik lyder de første linjer i en kjent pinsesang, hyppig brukt i gamle dagers vekkelsesmøter, der synderne ”utenfor” ble utfordret til å gjøre opp sin sak med Gud og snarest komme seg ”innenfor” Perleporten. En annen strofe lød: ”
Hør hvor det stormer der ute; her er det fredfullt og tyst”. Mitt anliggende med disse linjer er - med litt ordspill - å sette litt reflektert søkelys på såkalt ”utadrettet” kristendom. Mange moderne, gladkristne forsamlinger mener seg å ta misjonsbefalingen på ramme alvor, vektlegge imponerende evangeliseringsprosjekter og prioritere storstilte ressurser for å vinne de mange ”utenfor”.
Ikke sjelden opplever man imidlertid - paradoksalt nok - at interessen daler, vedlikeholdet skranter, kravene øker og omsorgen forvitrer raskt for den enkelte som allerede
ER vunnet. Og kjærlighetsfelleskapet med hverandre - det som Mesteren selv sa skulle være selve hovedvitnesbyrdet for all verden at vi er Hans disipler - ender altfor lett opp som salderingspost i annen rekke. Om ikke i teorien, så i alle fall i praksis. Evangeliet må jo stadig videre og verden der ute skal vinnes. Vi har da ikke anledning til å bruke så mye tid og krefter på våre egne..
Problemet med dette er bare at man så lett kommer i skade for å sage over den greina man selv sitter på. Med våre unnfallenhetssynder undergraver vi vår egen troverdighet, dersom utvidelsesprosjektene åndelig talt går på bekostning av inneklima og temperatur. Uten lys, vann og varme visner alle levende planter på rot. Vi glemmer ofte at Han som er misjonens Herre, også er den gode Hyrde og Vingårdsmannen. Det ene må derfor gjøres, og det andre ikke lates ugjort.
Det advares gjerne også mot å bli for navlebeskuende og ”innadvendte”, og det tilsynelatende med rette. Selvopptatte, tungetalende kristne med store bibler og små hjerter er det dessverre ikke vanskelig å oppdrive. Og Foreningen til Innbyrdes Beundring lever fremdeles i beste velgående.
Men kvantitetsvekst-kåte ledere og overambisiøse misjonærer med skylapper, spisse albuer og forskrekkelig dårlige sosiale antenner for de nærmeste rundt seg, skal man sannelig heller ikke gå så langt for å finne. På den annen side blir det stadig lengre mellom varmestuene der kjærlighetens ild er brennende for hverandre, så vel som for de utslåtte og fortapte. Markedskreftenes konkurransementalitet stiller også her sitt nådeløse ultimatum til de nyfrelste: Klar deg selv som best du kan! Et slags kristendommens
The Survival of the Fittest - bare den sterkeste overlever..
Misforstå meg rett: Jeg tror av hele mitt hjerte på misjonsbefalingen. Jeg har deltatt i utallige misjonssatsinger gjennom mange år i tjeneste og har på ingen måte mistet gløden eller troen, om noen skulle mistenke meg for det. Jeg tror også at alle verdens mennesker er inkludert av Gud i Jesu frelsesverk, selv om vi alle i utgangspunktet er utenfor samfunnet med Gud. Derfor er menighetens viktigste oppgave å forkynne evangeliet for ”all skapningen”, slik at alle kan få verifisert sin rettmessige frelse.
Jeg er selvsagt også klar over at det er Jesus man frelses både ved og til - ikke mennesker eller menigheter. Og Herren skuffer aldri, selv om vi selv og andre kan gjøre det. Han var selv et lysende eksempel på å inkludere de fortapte der ute, såvel som å ta seg av sine egne. Men med kalkulert risiko for å være faretruende lik den hjemmeværende sønnen: En flau bismak har iblant meldt seg når det oppstår et misforhold mellom hvordan ”de ufrelste” tilsynelatende behandles med større respekt og interesse, enn de som allerede er vunnet over på den ”riktige” siden. Som den nyfrelste svensken sa: "
Jag har inga problem med Gud - det är hans fanclub jag inte fixar!"
Det har ofte forundret meg hvordan profesjon- elle sports- fiskere som Rex Hunter kan kaste den flotte fisken uti igjen, ofte etter å ha strevd i timesvis med å få den! Poenget synes altså ofte ikke å være fiskens videre skjebne på land, men snarere kicket og æren av å få den på kroken. Her ligger selvsagt andre motiver til grunn, og ingen allegorier er fullkomne. Likevel synes jeg parallellene til kristen misjon er slående. Ved Peters store fiskefangst ropte de på lagsbrødrene i de andre båtene om assistanse. Har vi kanskje noe å lære her?
Det jeg spør meg om er derfor ikke hva man blir frelst
ifra – det har vi hørt mange herlige og gripende vitnesbyrd om. Men hva blir man egentlig frelst
til? Er det ikke vel så viktig å vektlegge hva man blir frelst
inn i, så vel som hva man åndelig talt blir frelst
ut av?
Israelsfolket ble jo heller ikke ført ut av Egyptens mørke for å ende opp i et ubeboelig ørkenland. De hadde et bedre bestemmelsessted; et løftesland de skulle innta og som fløt av melk og honning. Kana`an er langt ifra ment som et forbilde på himmelen - der oppe blir det forøvrig ingen fiender som ligger i krig med oss! Det er derimot et bilde på det kristne livet vi er ment å leve her nede - med Gud, med hverandre og med oss selv. Og Gud skal vite at det til tider langt fra er noen himmel å begi seg over grensen til filisterland, der kartet slettes ikke alltid stemmer med terrenget. Du vet hva du har, men ikke hva du får..
Ingen vil hevde at det er særlig ansvarlig å sette barn til verden, for deretter å gamble med hvor det skal vokse opp, og hvem som skal være deres nærmeste omsorgspersoner. For å bruke en litt poetisk metafor: Får man ikke selv nok fòr, er det vanskelig å ha noe å gi til de som er både utenfor og utafor! Og ”utafor” behøver man strengt tatt ikke stå utenfor flokken for å være. Det er dessverre fullt mulig å fryse i hjel både på innsiden og utsiden av menigheten. Noen opplever sogar det bisarre paradoks å bli frosset ut av de samme personene som forsøker å invitere andre inn i varmen…
Samtidig er det jamen utrolig hvordan man kan overleve ”der ute”, bare man er godt kledd og får i seg nok mat. Herrens planter kan være følsomme, men også utrolig levedyktige. For en tid tilbake traff jeg på en gammel venn av meg, som av flere grunner hadde levd uten kristent felleskap i 25 år. Imponerende nok hadde han ikke bare troen intakt, men utvilsomt også det åndelige livet med Gud! Samtidig hadde han en del andre livskvaliteter jeg har savnet å se hos mange trauste møtegjengere, deriblant godt vennskap og tid for hverandre. Hva hadde egentlig jeg å tilby ham?
Det har alltid forundret meg hva som kan få et stakkars menneske til å velge et liv som uteligger, framfor å ha et fast tak over hodet. Noen velger det riktignok ikke selv. Men jeg har selv snakket med dem som faktisk foretrekker et liv på gata, fordi et "vanlig" liv i felleskapets kjølige etablissement ville for dem bety ennå mer smerte og ensomhet. Holberg sa det så treffende:
Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor. Forstå det den som kan..
Derfor er det viktigste uansett være å være ”inne” med Jesus. Han som er Døren, sa noe om at vi som troende skulle gå inn og gå ut og finne føde. Jesus selv hentet åndelig næring av å gjøre Faderens vilje og stå i hans tjeneste. Kanskje kan han ha ment at det må være et sunt, likeverdig balanseforhold mellom det å gå inn og det å gå ut?
Er det ene strengt tatt mulig uten det andre? Er det ikke egentlig to sider av samme sak, og at det ene naturlig fører det andre med seg? Noen vil til og med gå så langt som å påstå at å være innadrettet i positiv forstand, faktisk er en
forutsetning for å være effektiv utadrettet.
For eksempel: Kristen TV kan aldri gjøre annet enn å reflektere og formidle den virkelighet som faktisk eksisterer. Slik kan kristne TV-programmer heller aldri verken kompensere for eller dekke over de mangelsykdommene som Kristi kropp lider av idag. Folk er ikke dumme, og den nakne sannhet er åpenbar for alle: Vi er faktisk ikke bedre. Vi er mennesker - vi vil, men vi får det ikke alltid til. Om vi forsøker å skape et annet inntrykk, er i beste fall dumhet og i verste fall å føre folk bak lyset og ikke til lyset.
Som gamle, gode Aha synger:
The sun always shines on TV. Men det virkelige livet har uværsdager med blåst, lyn og torden - aldri konstant sydenvær og palmesus. Ting er dessverre sjelden slik de fremstår og ser ut til å være ved første øyekast. Hva slags virkelighet vi søker å vinne mennesker til, vil fort vise seg lengre framme. Men ærlighet varer alltid lengst:
What you see is what you get! Min påstand er at dette på sikt faktisk virker mer tillitvekkende enn som en slags avslørt nederlagserklæring.
Det kristne livet er ment å leves innenfra og ut. Derfor vil heller aldri vår ytre virksomhet kunne overstyre kvaliteten på vårt indre liv. For dersom varmeelementene ryker og fyringen forsømmes i stua hjemme, varer det ikke lenge før kulda setter inn der hvor forfrosne sjeler skulle søke ly for stormen som herjer utendørs..
Ryktene går fort, og fornøyde kunder kommer alltid tilbake. De skuffede kan derimot fortere overgå de mest prangende reklamekampanjer og festtaler med referanse til sine personlige erfaringer:
Been there, done that, got the T-shirt.. Èn såret og skuffet sjel er lett en for mye. Eller er vi like uforsvarlige og ansvarsløse i Guds menighet som i norsk sykehussektor, som tar inn flere pasienter enn de evner å ta hånd om? Resultatet er feilbehandlinger, forsømte korridorpasienter og fortvilte pårørende med bristende tillit til helsevesenet..
Vår tids store kristen-krise er som Ole Paus uttrykker det:
Vi har alt – men det er også alt vi har. Jeg vil også tillegge at vi i kristen sammenheng sliter med en ikke ubetydelig troverdighetskrise. For hva skal vi føre andre inn i, dersom vi ikke selv med hånda på hjertet kan anbefale noen å bli en del av det? Og hvordan kan vi tro at andre skal trives og finne seg vel til rette innenfor der det er "fredfullt og tyst", dersom vi selv ikke gjør det og føler oss ”utafor”?
Tabernaklet i ørkenen var lite prangende på utsiden, men svært så påkostet innvendig. Vi kristne ynder imidlertid ofte å gi et bedre kvalitetsinntrykk gjennom vår utvendige fasade, enn hva som faktisk er tilfelle på innsiden. Men når flere smetter umerkelig ut bakdøra enn de som kommer inn hoveddøra, og vinninga går opp i spinninga - da har misjonsmenigheten muligens et akutt lekkasjeproblem som bør tettes?
Mon tro om ikke mange ny- omvendte sjeler i dag føres ut i et slags åndelig Ingen- mannsland? Inne med Jesus - men likevel utenfor det varme veksthuset man ut ifra etiketten forventet å finne i den organiserte kirke? Eller motsatt: Inn i den utadrettede menigheten - for deretter å rekrutteres til den kristelige resirkulasjonen, der mange i verste fall ender opp såret på slagmarken, halvdøde av frustrasjon og mangelfull åndelig ernæring?
Og med åndelig ernæring mener jeg ikke møteforkynnelse. Kristelig ordgyteri har vi da evig nok av, og vakre gudsord, saftige prekener og velartikulert undervisning er langt fra mangelvare i våre dagers informasjonsalder. Men hvor er
kjærlighetens ånd? Når kjente du sist den gode følelsen av å være sett, akseptert, elsket, verdsatt og godtatt for den du er – som du er? Dette er det grunnleggende behovet i hvert menneske, og også sentrum i Guds farshjerte. Men menighetens uskrevne konformitetsmotto synes lenge å ha vært dette:
Kom som du er, men bli som oss!
For meg har det alltid vært kvaliteten i livet jeg selv opplever med Jesus som er drivkraften og motivasjonen i min tjeneste og forkynnelse til andre. Hans kall, hans nåde og forsoningens kraft i mitt eget liv er selve essensen og grunnvollen i mitt vitnesbyrd. Når det er sagt, er det svært vanskelig å løsrive dette fra det åndelige felleskapet jeg har – eller ikke har - med mine trossøsken. Dermed får også lett vårt vitnesbyrd en hul klang og farlig slagside, når vi som kristne fortsatt må ty til unnskyldende bortforklaringer som:
”
Se ikke på meg eller dem – se på Jesus!”
Evangeliet dreier seg ikke bare om min egen og andres private evighetsforsikring. I høyeste grad handler det om et svært krevende liv som skal leves i
realtime her og nå. Til dette trenger vi både Gud og hverandre. Her ligger også den store utfordringen for oss alle - enten vi er inne, ute eller utafor. For ikke å snakke om alle som kommer utenfra og inn, men likevel føler seg utafor.
Og i tillegg alle de innenfra som har havnet utenfor, men som fremdeles er innenfor på innsiden… Tok du den?
En Sudan-misjonær fortalte meg for mange år siden om et barn som under en velsignelsesseremoni ble gitt det klingende navnet: Jesus Maria Mercedes Benz! Bare topp kvalitet hele veien, med andre ord… 
Eller ta den klassiske ketchup-reklamen, der kunden ber ekspeditøren i pølseboden spesifikt om Idun ketchup. Hun spør: Hva slags Idun ketchup? Kunden hevder hardnakket at det finnes kun èn Idun ketchup, hvorpå damen svarer med faglig tyngde: ”Å ja? Vanlig – salsa – chili…” Ikke så greit bestandig, når etikettene er til forveksling like.
