torsdag 29. juli 2010

Gud eller gud?


NTB refererer i dagens VG fra Nidarosdomen, og gårsdagens samtaler mellom prest Per Arne Dahl og gjestene kronprinsesse Mette Marit og utenriksminister Støre. Olavsdagene i Trondheim ble innledet med en såkalt ”kjærlighetssamtale” der de to celebritetene reflekterte rundt livets store spørsmål: Tro og tvil, liv og død.

Det som fanget min oppmerksomhet umiddelbart og som jeg fant høyst interessant, var NTBs konsekvente bruk av ”gud” - med liten forbokstav. Her er noen eksempler:

- ”Kronprinsesse Mette-Marit fortalte om hvordan salmer gir henne kontakt med gud..”
- ”Jeg møter gud der, sa kronprinsessen..” (når horisonten buer seg over havet).
- ”Store deler av samtalen med Jonas Gahr Støre handlet om utenriksministerens forhold til gud og døden.”

Det er ikke mange årene siden det var en selvfølge å omtale Gud skriftlig som egennavn i norske medier – dvs. med stor forbokstav. Ingen var dermed særlig i tvil om hvem det var snakk om: Bibelens Gud, den Allmektige himmelens og jordens Skaper, Jesu Kristi Gud og Far. I dagens pluralistiske, multikulturelle samfunn blir dette imidlertid mer og mer sjeldent, og gudsmonopolet er forlengst opphevet. Det bør derfor være god grunn til å spørre:

Hvilken gud er det snakk om? Hvilket evangelium? Eller hvilken Jesus, for den saks skyld? Bare i Spania er det jo over 1 million innbyggere som bærer det navnet.. En amerikansk gateevangelist i Sao Paulo spurte en forbipasserende: ”Do you know Jesus?” Svaret kom spontant: ”Oh yes, he lives just around the corner, third floor..” En Sudan-misjonær fortalte meg for mange år siden om et barn som under en velsignelsesseremoni ble gitt det klingende navnet: Jesus Maria Mercedes Benz! Bare topp kvalitet hele veien, med andre ord…

Volkswagen har i sin markedsføring ubeskjedent gitt seg selv navnet ”Das Auto” – bilen. Men når min tyske nabo sier at han skal vaske ”Das Auto”, betyr det da nødvendigvis at han har en folkevogn? Det du hører omtalt er ikke nødvendigvis identisk med objektet det siktes til. Slik kan man jo fortsette assosieringen: Det er fullt mulig for to personer å bestille tur til ”syden” på uspesifisert billett, der katalogene frister med bilder av sol og varme strender. Imidlertid kan de to havne på vidt forskjellige steder, dersom ikke bookingen spesifiseres til nøyaktig samme destinasjon, fly og hotell. Eller ta den klassiske ketchup-reklamen, der kunden ber ekspeditøren i pølseboden spesifikt om Idun ketchup. Hun spør: Hva slags Idun ketchup? Kunden hevder hardnakket at det finnes kun èn Idun ketchup, hvorpå damen svarer med faglig tyngde: ”Å ja? Vanlig – salsa – chili…” Ikke så greit bestandig, når etikettene er til forveksling like.

Personlig tviler jeg ikke på troverdigheten i kronprinsessens ord, når hun hevder at hun ”..får kontakt med G(g)ud gjennom salmeboka.” Hun er i så fall langt fra alene om å oppleve dette. Jeg tror heller ikke at Gud er så vanskelig tilgjengelig som mange vil ha det til. Gud kan utvilsomt tale til folk på mange ulike måter, og det er ingen grunn til å begrense dette repertoaret mer enn strengt tatt nødvendig. Da er det langt større grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor hellig Stiklestad-kongen var, som jo fikk æren for å ha "kristnet" Norge ved sverd. Hans metoder bør nok legge en naturlig demper på festlighetene i Trondheim, iallfall for de som ser grunn til å feire dette som et slags kristelig jubileum.

Min digresjon her dreier seg mer rundt fenomenet ”Gud” eller ”gud”. Spørsmålet blir: Er det samme g(G)ud vi taler om? Hvordan er h(H)an og hvordan blir h(H)an definert? Eller er det kanskje en hun eller en det?

Kjært barn har som kjent mange navn. Kanskje er det grunn til også å hevde at kjært navn har mange barn? Noe av utfordringen er at H(h)an ofte ikke identifiseres eller legitimeres i det hele tatt. ”Gud” eller ”vårherre” har liksom blitt et universelt fellesbegrep man kan putte hva som helst i etter eget forgodtbefinnende. Muslimene tror jo for eksempel også på Jesus, men da som profeten Isa – ikke som Kristus, Guds Sønn. Spørsmålet blir da: Tror vi på den samme Jesus? Når en kristen sier: ”Jeg har møtt Jesus”, ligger det implisitt at han da har personlig kontakt og forbindelse til Ham som en levende person og frelser. Men om noen spør deg: ”Kjenner du Per?”, er det slettes ikke gitt at det er samme Per vi snakker om…

Min taxisjåfør i New York for mange år siden virket im- ponerende opplyst da han spurte meg entusiastisk: ”Do you know mr.Hansen in Oslo? Good friend of mine…”

En nærmere spesifikasjon av hvem eller hva vi snakker om, bør absolutt være påkrevet før man gir seg selv eller andre status som ”kristen” eller ”gudstroende”. Ofte skal man ikke grave dypt før man kan avdekke at man ikke bygger på samme grunnfjell. Faren for å oppleve ”god dag mann – økseskaft” er ganske overhengende, dersom man ikke forvisser seg om at man snakker om samme person. Eller for å si det med den svenske forfatteren, som for noen år tilbake ga ut en bok med den glimrende tittelen: ”Det är inte Gud alt som glimmrar!”

torsdag 15. juli 2010

Innenfor...men utafor?


Innenfor eller utenfor, hvor skal du stå en gang?” Omtrent slik lyder de første linjer i en kjent pinsesang, hyppig brukt i gamle dagers vekkelsesmøter, der synderne ”utenfor” ble utfordret til å gjøre opp sin sak med Gud og snarest komme seg ”innenfor” Perleporten. En annen strofe lød: ”Hør hvor det stormer der ute; her er det fredfullt og tyst”.

Mitt anliggende med disse linjer er - med litt ordspill - å sette litt reflektert søkelys på såkalt ”utadrettet” kristendom. Mange moderne, gladkristne forsamlinger mener seg å ta misjonsbefalingen på ramme alvor, vektlegge imponerende evangeliseringsprosjekter og prioritere storstilte ressurser for å vinne de mange ”utenfor”.

Ikke sjelden opplever man imidlertid - paradoksalt nok - at interessen daler, vedlikeholdet skranter, kravene øker og omsorgen forvitrer raskt for den enkelte som allerede ER vunnet. Og kjærlighetsfelleskapet med hverandre - det som Mesteren selv sa skulle være selve hovedvitnesbyrdet for all verden at vi er Hans disipler - ender altfor lett opp som salderingspost i annen rekke. Om ikke i teorien, så i alle fall i praksis. Evangeliet må jo stadig videre og verden der ute skal vinnes. Vi har da ikke anledning til å bruke så mye tid og krefter på våre egne..

Problemet med dette er bare at man så lett kommer i skade for å sage over den greina man selv sitter på. Med våre unnfallenhetssynder undergraver vi vår egen troverdighet, dersom utvidelsesprosjektene åndelig talt går på bekostning av inneklima og temperatur. Uten lys, vann og varme visner alle levende planter på rot. Vi glemmer ofte at Han som er misjonens Herre, også er den gode Hyrde og Vingårdsmannen. Det ene må derfor gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

Det advares gjerne også mot å bli for navlebeskuende og ”innadvendte”, og det tilsynelatende med rette. Selvopptatte, tungetalende kristne med store bibler og små hjerter er det dessverre ikke vanskelig å oppdrive. Og Foreningen til Innbyrdes Beundring lever fremdeles i beste velgående. Men kvantitetsvekst-kåte ledere og overambisiøse misjonærer med skylapper, spisse albuer og forskrekkelig dårlige sosiale antenner for de nærmeste rundt seg, skal man sannelig heller ikke gå så langt for å finne. På den annen side blir det stadig lengre mellom varmestuene der kjærlighetens ild er brennende for hverandre, så vel som for de utslåtte og fortapte. Markedskreftenes konkurransementalitet stiller også her sitt nådeløse ultimatum til de nyfrelste: Klar deg selv som best du kan! Et slags kristendommens The Survival of the Fittest - bare den sterkeste overlever..

Misforstå meg rett: Jeg tror av hele mitt hjerte på misjonsbefalingen. Jeg har deltatt i utallige misjonssatsinger gjennom mange år i tjeneste og har på ingen måte mistet gløden eller troen, om noen skulle mistenke meg for det. Jeg tror også at alle verdens mennesker er inkludert av Gud i Jesu frelsesverk, selv om vi alle i utgangspunktet er utenfor samfunnet med Gud. Derfor er menighetens viktigste oppgave å forkynne evangeliet for ”all skapningen”, slik at alle kan få verifisert sin rettmessige frelse.

Jeg er selvsagt også klar over at det er Jesus man frelses både ved og til - ikke mennesker eller menigheter. Og Herren skuffer aldri, selv om vi selv og andre kan gjøre det. Han var selv et lysende eksempel på å inkludere de fortapte der ute, såvel som å ta seg av sine egne. Men med kalkulert risiko for å være faretruende lik den hjemmeværende sønnen: En flau bismak har iblant meldt seg når det oppstår et misforhold mellom hvordan ”de ufrelste” tilsynelatende behandles med større respekt og interesse, enn de som allerede er vunnet over på den ”riktige” siden. Som den nyfrelste svensken sa: "Jag har inga problem med Gud - det är hans fanclub jag inte fixar!"

Det har ofte forundret meg hvordan profesjon- elle sports- fiskere som Rex Hunter kan kaste den flotte fisken uti igjen, ofte etter å ha strevd i timesvis med å få den! Poenget synes altså ofte ikke å være fiskens videre skjebne på land, men snarere kicket og æren av å få den på kroken. Her ligger selvsagt andre motiver til grunn, og ingen allegorier er fullkomne. Likevel synes jeg parallellene til kristen misjon er slående. Ved Peters store fiskefangst ropte de på lagsbrødrene i de andre båtene om assistanse. Har vi kanskje noe å lære her?

Det jeg spør meg om er derfor ikke hva man blir frelst ifra – det har vi hørt mange herlige og gripende vitnesbyrd om. Men hva blir man egentlig frelst til? Er det ikke vel så viktig å vektlegge hva man blir frelst inn i, så vel som hva man åndelig talt blir frelst ut av?

Israelsfolket ble jo heller ikke ført ut av Egyptens mørke for å ende opp i et ubeboelig ørkenland. De hadde et bedre bestemmelsessted; et løftesland de skulle innta og som fløt av melk og honning. Kana`an er langt ifra ment som et forbilde på himmelen - der oppe blir det forøvrig ingen fiender som ligger i krig med oss! Det er derimot et bilde på det kristne livet vi er ment å leve her nede - med Gud, med hverandre og med oss selv. Og Gud skal vite at det til tider langt fra er noen himmel å begi seg over grensen til filisterland, der kartet slettes ikke alltid stemmer med terrenget. Du vet hva du har, men ikke hva du får..

Ingen vil hevde at det er særlig ansvarlig å sette barn til verden, for deretter å gamble med hvor det skal vokse opp, og hvem som skal være deres nærmeste omsorgspersoner. For å bruke en litt poetisk metafor: Får man ikke selv nok fòr, er det vanskelig å ha noe å gi til de som er både utenfor og utafor! Og ”utafor” behøver man strengt tatt ikke stå utenfor flokken for å være. Det er dessverre fullt mulig å fryse i hjel både på innsiden og utsiden av menigheten. Noen opplever sogar det bisarre paradoks å bli frosset ut av de samme personene som forsøker å invitere andre inn i varmen…

Samtidig er det jamen utrolig hvordan man kan overleve ”der ute”, bare man er godt kledd og får i seg nok mat. Herrens planter kan være følsomme, men også utrolig levedyktige. For en tid tilbake traff jeg på en gammel venn av meg, som av flere grunner hadde levd uten kristent felleskap i 25 år. Imponerende nok hadde han ikke bare troen intakt, men utvilsomt også det åndelige livet med Gud! Samtidig hadde han en del andre livskvaliteter jeg har savnet å se hos mange trauste møtegjengere, deriblant godt vennskap og tid for hverandre. Hva hadde egentlig jeg å tilby ham?

Det har alltid forundret meg hva som kan få et stakkars menneske til å velge et liv som uteligger, framfor å ha et fast tak over hodet. Noen velger det riktignok ikke selv. Men jeg har selv snakket med dem som faktisk foretrekker et liv på gata, fordi et "vanlig" liv i felleskapets kjølige etablissement ville for dem bety ennå mer smerte og ensomhet. Holberg sa det så treffende: Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor. Forstå det den som kan..

Derfor er det viktigste uansett være å være ”inne” med Jesus. Han som er Døren, sa noe om at vi som troende skulle gå inn og gå ut og finne føde. Jesus selv hentet åndelig næring av å gjøre Faderens vilje og stå i hans tjeneste. Kanskje kan han ha ment at det må være et sunt, likeverdig balanseforhold mellom det å gå inn og det å gå ut?
Er det ene strengt tatt mulig uten det andre? Er det ikke egentlig to sider av samme sak, og at det ene naturlig fører det andre med seg? Noen vil til og med gå så langt som å påstå at å være innadrettet i positiv forstand, faktisk er en forutsetning for å være effektiv utadrettet.

For eksempel: Kristen TV kan aldri gjøre annet enn å reflektere og formidle den virkelighet som faktisk eksisterer. Slik kan kristne TV-programmer heller aldri verken kompensere for eller dekke over de mangelsykdommene som Kristi kropp lider av idag. Folk er ikke dumme, og den nakne sannhet er åpenbar for alle: Vi er faktisk ikke bedre. Vi er mennesker - vi vil, men vi får det ikke alltid til. Om vi forsøker å skape et annet inntrykk, er i beste fall dumhet og i verste fall å føre folk bak lyset og ikke til lyset.

Som gamle, gode Aha synger: The sun always shines on TV. Men det virkelige livet har uværsdager med blåst, lyn og torden - aldri konstant sydenvær og palmesus. Ting er dessverre sjelden slik de fremstår og ser ut til å være ved første øyekast. Hva slags virkelighet vi søker å vinne mennesker til, vil fort vise seg lengre framme. Men ærlighet varer alltid lengst: What you see is what you get! Min påstand er at dette på sikt faktisk virker mer tillitvekkende enn som en slags avslørt nederlagserklæring.

Det kristne livet er ment å leves innenfra og ut. Derfor vil heller aldri vår ytre virksomhet kunne overstyre kvaliteten på vårt indre liv. For dersom varmeelementene ryker og fyringen forsømmes i stua hjemme, varer det ikke lenge før kulda setter inn der hvor forfrosne sjeler skulle søke ly for stormen som herjer utendørs..

Ryktene går fort, og fornøyde kunder kommer alltid tilbake. De skuffede kan derimot fortere overgå de mest prangende reklamekampanjer og festtaler med referanse til sine personlige erfaringer: Been there, done that, got the T-shirt.. Èn såret og skuffet sjel er lett en for mye. Eller er vi like uforsvarlige og ansvarsløse i Guds menighet som i norsk sykehussektor, som tar inn flere pasienter enn de evner å ta hånd om? Resultatet er feilbehandlinger, forsømte korridorpasienter og fortvilte pårørende med bristende tillit til helsevesenet..

Vår tids store kristen-krise er som Ole Paus uttrykker det: Vi har alt – men det er også alt vi har. Jeg vil også tillegge at vi i kristen sammenheng sliter med en ikke ubetydelig troverdighetskrise. For hva skal vi føre andre inn i, dersom vi ikke selv med hånda på hjertet kan anbefale noen å bli en del av det? Og hvordan kan vi tro at andre skal trives og finne seg vel til rette innenfor der det er "fredfullt og tyst", dersom vi selv ikke gjør det og føler oss ”utafor”?

Tabernaklet i ørkenen var lite prangende på utsiden, men svært så påkostet innvendig. Vi kristne ynder imidlertid ofte å gi et bedre kvalitetsinntrykk gjennom vår utvendige fasade, enn hva som faktisk er tilfelle på innsiden. Men når flere smetter umerkelig ut bakdøra enn de som kommer inn hoveddøra, og vinninga går opp i spinninga - da har misjonsmenigheten muligens et akutt lekkasjeproblem som bør tettes?

Mon tro om ikke mange ny- omvendte sjeler i dag føres ut i et slags åndelig Ingen- mannsland? Inne med Jesus - men likevel utenfor det varme veksthuset man ut ifra etiketten forventet å finne i den organiserte kirke? Eller motsatt: Inn i den utadrettede menigheten - for deretter å rekrutteres til den kristelige resirkulasjonen, der mange i verste fall ender opp såret på slagmarken, halvdøde av frustrasjon og mangelfull åndelig ernæring?

Og med åndelig ernæring mener jeg ikke møteforkynnelse. Kristelig ordgyteri har vi da evig nok av, og vakre gudsord, saftige prekener og velartikulert undervisning er langt fra mangelvare i våre dagers informasjonsalder. Men hvor er kjærlighetens ånd?
Når kjente du sist den gode følelsen av å være sett, akseptert, elsket, verdsatt og godtatt for den du er – som du er? Dette er det grunnleggende behovet i hvert menneske, og også sentrum i Guds farshjerte. Men menighetens uskrevne konformitetsmotto synes lenge å ha vært dette: Kom som du er, men bli som oss!

For meg har det alltid vært kvaliteten i livet jeg selv opplever med Jesus som er drivkraften og motivasjonen i min tjeneste og forkynnelse til andre. Hans kall, hans nåde og forsoningens kraft i mitt eget liv er selve essensen og grunnvollen i mitt vitnesbyrd. Når det er sagt, er det svært vanskelig å løsrive dette fra det åndelige felleskapet jeg har – eller ikke har - med mine trossøsken. Dermed får også lett vårt vitnesbyrd en hul klang og farlig slagside, når vi som kristne fortsatt må ty til unnskyldende bortforklaringer som:
Se ikke på meg eller dem – se på Jesus!”

Evangeliet dreier seg ikke bare om min egen og andres private evighetsforsikring. I høyeste grad handler det om et svært krevende liv som skal leves i realtime her og nå. Til dette trenger vi både Gud og hverandre. Her ligger også den store utfordringen for oss alle - enten vi er inne, ute eller utafor. For ikke å snakke om alle som kommer utenfra og inn, men likevel føler seg utafor.
Og i tillegg alle de innenfra som har havnet utenfor, men som fremdeles er innenfor på innsiden… Tok du den?

søndag 11. juli 2010

Siempre con nosotros!


Med denne inskripsjon- en på sin T-skjorte hyllet den spanske målscorer- en Andres Iniesta sin avdøde Barcelona-kollega Dani Jarque, som omkom av hjertesvikt under en treningsleir for et knapt år tilbake. Iniesta vrengte gledesstrålende av seg topptrøya etter sin avgjørende scoring for Spania mot Nederland i VM-finalen, og til ære for sin venn blottla han den spanske teksten på brystet sitt foran øynene på milliarder av TV-seere: Siempre con nosotros! - ”Alltid med oss”.

”Alltid med oss!” er selvsagt billedlig ment: Det er kun minnet om den unge fotballspilleren som lever videre blant hans venner og kolleger. Men faktum er at Dani Jarque er ugjenkallelig død, for aldri mer å vende tilbake. Det er hardt å innse at en kjær person er borte for alltid. Alt man sitter tilbake med er minner fra en svunnen fortid. Forståelig nok klamrer man seg fast til lojaliteten og samholdet i laget, som om den døde fremdeles er en del av dem.

For 2000 år siden var det en annen finalespiller som triumferte langt ut i siste ekstraomgang. De fleste trodde både han og laget hans hadde tapt. Men da det så som mørkest ut, viste denne terminatoren seg fra en så langt ukjent side: Han hadde seiret. Ikke bare for seg selv, men på vegne av både sitt eget lag så vel som sine motstandere! Og det fineste av alt: Han lever i beste velgående! Alive and well, som amerikanerne sier.

Da avskjeden for hans jordiske liv var kommet, var det ikke hans lojale venner og medspillere som gav seg selv og hverandre et fattig trøstens ord: Alltid med oss! Det var faktisk ham selv som gav det mektige løftet: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! Ordene kom heller ikke fra et forhistorisk spøkelse, men fra en mann som helt siden den gang har stadfestet sitt ord og manifestert sitt nærvær blant sitt folk.

”Alltid med oss” er for oss ikke en tom frase i de store oppturer eller nedturers time. Ei heller er det bare en vakker, følelsesladet klisjè uten reelt innhold og mening. Det er et velbegrunnet og veldig løfte fra en høyst levende mester, som gav alle hans daværende og nåværende venner håp i hverdagen og tro for framtiden. Finnes det noen om hvem vi kan si: ”Alltid med oss!”, så er det Ham! Og er det noen som kan si det med glede og visshet, så er det vel oss!

Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper – jeg frykter ikke. Hva kan vel et menneske gjøre meg? (Hebr.13:6)

Siempre con nosotros!

En stor og forferdelig dag!


Idag, 11 juli 2010 vil Soccer City Stadion i Johannesburg på Afrikas sydspiss være gjenstand for hele verdens oppmerksomhet. Enorme spenninger og forventninger knyttes til hva som vil skje i VM-finalen. Sannsynligvis kommer flere neglebitende menneskers øyne til å se samtidig mot Sør-Afrika i dag enn noen gang tidligere i historien!

For de to europeiske landslagene som braker sammen i finalen vil årevis av forberedelser, beinhard trening og konkurranse nå sitt høydepunkt. De har begge betalt prisen for å kjempe om det største av alle fotballtrofeer ved å passere alle krevende faser av kvalifiseringer. For de fleste av spillerne, deres ledere og trenere vil dette utvilsomt være deres respektive karrierers definitive høydepunkt. Samtidig vil det bli det absolutte klimaks for alle deres millioner av fans og supportere verden over. Hele deres nasjons ære står på spill – for ikke å nevne de enorme økonomiske bonuser som venter vinnerne. Når den engelske dommeren Howard Webb blåser i fløyta i kveld kl 1930 lokal tid, gjenstår kun 90 minutter av høyfrekvent fotballaction fram til en etterlengtet seier for det mestscorende lag.

Alskens spådommer fra eksperter, blekkspruter og tippekuponger til tross: Ingen kan naturligvis forutsi noe skråsikkert om utfallet av den siste, store kampen i høytiden og om det blir spanjoler eller hollendere som stikker av med det høythengende Jules Rimet-trofeet. Til det er ballen for rund. Men en ting kan vi garantere med absolutt sikkerhet: Det vil bli både en stor og forferdelig dag!
Man kan saktens spørre seg: Hvordan en dag kan bli både fantastisk og forferdelig på samme tid? Svaret er åpenbart: For vinneren vil det bli en stor dag, men for taperen vil den bli forferdelig!

Å ha kjempet så lenge og hardt for å komme til finalen, for så å tape den siste og avgjørende matchen vil bli en selsom opplevelse. For taperne vil det derfor bli en fryktelig dag. For vinnerne derimot vil det trolig bli den største dag i deres liv. Spillere vil omfavne alt og alle, så vel som å kysse trofeet og gullmedaljene de alltid har drømt om. Deretter vil seieren bli feiret langt ut i de sene nattetimer samt i uker og måneder framover. Så lenge de lever vil de kunne se tilbake på denne begivenheten med stolthet og glede.

Denne dagen vil altså gå over i historien både som en stor og forferdelig dag. Hvordan dagen vil fortone seg for den enkelte, er imidlertid helt og fullt avhengig av hvilken side du er på. Nå sier Bibelen ingenting om fotball. Men den taler ganske klart om en dag av mye større betydning enn 11.juli 2010:

”Se, jeg sender dere profeten Elias, før Herrens dag kommer,
den store og forferdelige!”

(Malakias 4:5)

Mot slutten av sin profeti sier Malakias altså at når Herrens dag kommer, vil den bli både stor og forferdelig. Men det er snakk om samme dag! Og om det kommer til å bli en stor dag for deg, kommer an på hvilken side du er på. For de som elsker Herren og kjenner Ham er hver dag en seierens dag. Men for de som forkaster Hans kjærlighet vil den siste, avgjørende dagen medføre fryktelige konsekvenser.

Det er også grunn til å minne om at alle profetier om Jesu første komme ble oppfylt for to tusen år siden. Og hele universet holder nå pusten og venter – ikke bare på VM-finalen i kveld - men også på at profetiene om Hans andre komme skal oppfylles. Ingen vet eksakt når det vil skje, men en ting vi kan vite for visst er:
Det kommer både til å bli en stor og forferdelig dag!

lørdag 10. juli 2010

Hvem er Jason Bourne?


Mens pinse- vennene på Hedmark- toppen preker så busta fyker om sin identitets- krise, sitter jeg hjemme i TV-stolen en fredagskveld. I en stakket pause mellom oppussing og fotball-VM får jeg atter en gang med meg den berømte actionthrilleren fra 2002, der Matt Damon spiller rollen som CIA-agenten Jason Bourne. Såret og totalt forvirret av hukommelsestap våkner han opp på en fiskeskøyte i Middelhavet, etter å ha blitt reddet av mannskapet. Vel i land jakter han desperat på sin egen identitet: Hvem er han egentlig? Han er prisgitt den informasjon og de tilbakemeldinger andre gir ham: Hvem sier andre at han er? Samtidig må han gjøre sine egne vurderinger, så vel som ta skjebnesvangre beslutninger underveis.

Som i de fleste spenningsserier med høy adrenalinfaktor, kommer den hardtslående helten også denne gang velberget igjennom de fleste prøvelser han møter. Den ene attentatmannen etter den andre må bøte med livet, mens Jason Bourne oppdager stadig nye brikker i sitt livs puslespill. Hans fortid som spesialtrent soldat for den amerikanske etterretningstjenesten innhenter ham, og han er i besittelse av en mengde pass med ulike identiteter. Til slutt må han ta et oppgjør med hvem han vil være: Den indoktrinerte kommandosoldaten som viljeløst adlyder befalets ordre, eller en fri mann på søken etter lykke og fred. Han oppdager at han som andre faktisk har behov og følelser. Han er en mann av kjøtt og blod - ikke bare en hardkokt drapsmaskin som hvileløst jager på autopilot mot ”mission completed” for sine overordnede oppdragsgivere.

Uten sammenligning for øvrig: Noen og hver av oss vil nok gjerne kjenne oss igjen i Jason Bourne. Naturlig nok opplever de fleste henførte filmtittere til tider et visst identifikasjonsbehov med helten i eventyret. Men det er en annen, allegorisk tanke i dette jeg ikke helt kan fri meg fra: Den herlige sannhet at jeg som kristen eier en ny identitet i Kristus – alt det gamle er forganget, alt er blitt nytt. Samtidig er det som om jeg etter flere tøffe tiår med slåssing og blåmerker i det godes tjeneste, brutalt våkner opp og spør meg selv: Hvem er jeg egentlig? Lettere schizofren oppdager jeg å disponere opptil flere pass, som alle byr på spennende muligheter videre. Hvilket liv vil jeg leve? Hvem er egentlig min oppdragsgiver? Og kan jeg identifisere fienden som tydeligvis fortsatt er ute etter meg..?

Svaret er den sannhet som setter meg fri som menneske – men som også byr på noen reale utfordringer. Skal fortidens spøkelser fortsatt få kontrollere meg? Eller er jeg tøff nok til å stå opp for meg selv som den jeg egentlig er - og tross alt helst bør og vil være?