Mens pinse- vennene på Hedmark- toppen preker så busta fyker om sin identitets- krise, sitter jeg hjemme i TV-stolen en fredagskveld. I en stakket pause mellom oppussing og fotball-VM får jeg atter en gang med meg den berømte actionthrilleren fra 2002, der Matt Damon spiller rollen som CIA-agenten Jason Bourne. Såret og totalt forvirret av hukommelsestap våkner han opp på en fiskeskøyte i Middelhavet, etter å ha blitt reddet av mannskapet. Vel i land jakter han desperat på sin egen identitet: Hvem er han egentlig? Han er prisgitt den informasjon og de tilbakemeldinger andre gir ham: Hvem sier andre at han er? Samtidig må han gjøre sine egne vurderinger, så vel som ta skjebnesvangre beslutninger underveis.
Som i de fleste spenningsserier med høy adrenalinfaktor, kommer den hardtslående helten også denne gang velberget igjennom de fleste prøvelser han møter. Den ene attentatmannen etter den andre må bøte med livet, mens Jason Bourne oppdager stadig nye brikker i sitt livs puslespill. Hans fortid som spesialtrent soldat for den amerikanske etterretningstjenesten innhenter ham, og han er i besittelse av en mengde pass med ulike identiteter. Til slutt må han ta et oppgjør med hvem han vil være: Den indoktrinerte kommandosoldaten som viljeløst adlyder befalets ordre, eller en fri mann på søken etter lykke og fred. Han oppdager at han som andre faktisk har behov og følelser. Han er en mann av kjøtt og blod - ikke bare en hardkokt drapsmaskin som hvileløst jager på autopilot mot ”mission completed” for sine overordnede oppdragsgivere.
Uten sammenligning for øvrig: Noen og hver av oss vil nok gjerne kjenne oss igjen i Jason Bourne. Naturlig nok opplever de fleste henførte filmtittere til tider et visst identifikasjonsbehov med helten i eventyret. Men det er en annen, allegorisk tanke i dette jeg ikke helt kan fri meg fra: Den herlige sannhet at jeg som kristen eier en ny identitet i Kristus – alt det gamle er forganget, alt er blitt nytt. Samtidig er det som om jeg etter flere tøffe tiår med slåssing og blåmerker i det godes tjeneste, brutalt våkner opp og spør meg selv: Hvem er jeg egentlig? Lettere schizofren oppdager jeg å disponere opptil flere pass, som alle byr på spennende muligheter videre. Hvilket liv vil jeg leve? Hvem er egentlig min oppdragsgiver? Og kan jeg identifisere fienden som tydeligvis fortsatt er ute etter meg..?
Svaret er den sannhet som setter meg fri som menneske – men som også byr på noen reale utfordringer. Skal fortidens spøkelser fortsatt få kontrollere meg? Eller er jeg tøff nok til å stå opp for meg selv som den jeg egentlig er - og tross alt helst bør og vil være?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar