Da kan vi puste ut - alle 7 sorter i boks! - Uten smør må en ty til gjærbakst..
En riktig god jul til alle kjente og ukjente lesere!
onsdag 21. desember 2011
Da var alle 7 sorter endelig i boks..
Da kan vi puste ut - alle 7 sorter i boks! - Uten smør må en ty til gjærbakst..
En riktig god jul til alle kjente og ukjente lesere!
tirsdag 20. desember 2011
Støyforurensning til hverdags
JAHALLOOO?? JAHEIDU… JAJA.. JADA.. NEIDA.. MEN HAR`U HUSKA Å SLOKKE LYSET PÅ BADET?
Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passa- sjerer, den ene mer morgen- trøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.
Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier. Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.
Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss.
Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem?
Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser. Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum, noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland. Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring? Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike. Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.
”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.
Han stod midt i kupeen. Trengt opp imellom stående og sittende passa- sjerer, den ene mer morgen- trøtt enn den andre. Toget var på vei fra Groruddalen mot Oslo Sentrum en helt alminnelig ukedags morgen.Her står han altså med mobilen i hånda, med dårlig kontakt og skingrende stemme. Ganske så uhemmet lirer han av seg en tirade detaljer, som gir et hundretalls andre vilt fremmede mennesker et ufrivillig og direkte innsyn i hans høyst private virkelighet. Som på et talkshow med publikum helt oppe på scenegulvet. Jeg anslår kjapt lydnivået til å overstige 70 decibel. En pakistaner og en tre-fire andre mørkhudede roper til hverandre på urdu og swahili, engelsk og norsk i ugrei forening. Et par lettkledde babes kjører sitt eget tyggistyggende stammespråk i krasst sorpranleie gjennom rosa mobiltelefoner, mens konduktøren fortvilet forsøker å åle seg gjennom mengden.
Samtidig skvaldrer og skråler to middelaldrende damer om siste helgs eskapader, tilsynelatende som om de skulle ha hatt hele toget for seg selv. Det har de ikke. Rundt på alle kanter kryr det av reisende – noen lett brydde med ørene på stilk, andre febrilsk kjempende for å holde konsentrasjonen ned i morgenavisen eller pocketboka. Noen forsøker åpenbart å kvele sin voksende irritasjon ved å sende megetsigende blikk. Atter andre stirrer som zombier ned i gulvet, apatisk rett fram eller opp i taket med tomt blikk. Ofre for en masse-audial voldtekt av gjerningsmenn og -kvinner med usynlige skylapper, som med største selvfølgelighet benytter togkupeen som sitt private kontor. Og selvsagt er de alle utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Oppmerksomheten vendes uvilkårlig mot dem som til enhver tid roper høyest. Bare mellom 5 stasjoner har jeg fått detaljert informasjon om siste ukers salgsrapport, hvorfor han ikke kom på siste date og hva trebarnsmoren skulle ha til middag i kveld. Pluss et par andre underlivshistorier. Ved siden av meg sitter en mann og ber halvhøyt fra Koranen. Kanskje like greit, tenker jeg.
Men de fleste har allerede tatt sine tekniske forholdsregler. Summende hodetelefoner, ørepropper og sov-i-ro har forlengst kommet på plass på den stilltiende forsamlingen, der hver og en tviholder på sin egen lille verden. Den perfekte prevensjon mot den massive fonetiske forurensningen vi ikke lenger kan unngå å utsettes for, dersom vi som millioner av andre skal gjøre bruk av offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativet er å være mer eller mindre frivillig tilhører til den verbale blottingen som når stadig nye høyder både i volum og total mangel på folkeskikk. Pådyttede distraksjoner som bare krever å fordøyes på rekordtid. Det nytter ikke lenger å late som om det ikke er der. Om ikke vi gjør noe med det, gjør det garantert noe med oss.
Men hva skal vi egentlig gjøre på restauranter og andre sosiale fellesarenaer når det verbale støynivået overstiger smertegrensen for oppmerksomhetstyveri? Ingen gidder da frivillig ta på seg rollen som fornærmet busemann og ordensvakt til alle døgnets tider? For dette er jo ikke blinde og døve individer, men tilsynelatende oppegående arbeidsfolk og studenter, som alle har det eiendommelige til felles at de mangler bevissthet om at det faktisk er andre mennesker til stede rundt dem. Følgelig er også hensynstagen og lavmælthet fraværende. De andre er da ikke mitt problem?
Jeg snakker selvsagt ikke om overreaksjoner over noen enkeltstående utbrudd fra berusede personer på vei til eller fra julebord, eller noen uskyldig småfnisende fjortiser. Jeg snakker om en permanent og irreversibel verbal kollektivkultur med det uvoksne og uansvarlige JEG-et i sentrum, noe jeg aldri har sett noe til i land som Sverige og Tyskland. Der klarer man åpenbart å forholde seg til hverandre på en hensynsfull måte. Kanskje fordi kulturen har tilpasset dem til det gjennom kollektiv læring? Eller kanskje fordi de er flere enn oss? Uansett innehar de en slags kulturell oppdragelse vi ser ut til å miste mer og mer her i vårt langstrakte kongerike. Diskresjon og privat samtale unntatt offentlighet er visst i ferd med å bli fremmedord.
”Du får hilse da”, sa jeg halvhøyt idet mannen omsider skulle legge på. ”Det har da vel ikke du noe med?”, svarte han bryskt. ”Nei, det var liksom det jeg trodde jeg også – for cirka et kvarter siden..”.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
