ALLE ER LIKE GÆRNE!

I disse høyrøstede valgdager påberoper det ene partiet seg å være litt bedre enn det andre. Det skrytes uhemmet av egne representanters og programmers ufeilbarlighet, samtidig som nygrillet valgflesk råselges fra gateboder og stands som fra tyrkiske strandpromenader. De mediestyrte varemessene spytter villig vekk ut tilforlatelige milliardløfter, fristende tilbud og løsninger som formelig hviner som grovkalibret ammunisjon rundt ørene på oss. Det krangles og debatteres opp og i mente om hvem som er mest troverdig, mest (u)ansvarlig og best kvalifisert til oppgaven å lede landet.

Siv klager på Jens, som skyter tilbake fra hofta og advarer mot Høyre, som igjen syter på SV, som klager på FrP, som fortviler over Ap, som advarer mot et nytt Sentrum, som igjen er for Erna og imot Siv.. Alle har litt rett, alle har litt feil og herom strides fortsatt de lærde.
I dagens VG-magasin fremstår de fem borgerlige partilederne sammen som popstjerner i kule, mørke klær og solbriller under tittelen: Hvor like er partiene?
Og ærlig talt: Er den ene virkelig så utrolig mye bedre enn den andre? Sliter ikke alle med et ikke ubetydelig felles troverdighetsproblem, når man hver for seg påberoper seg å sitte med løsningen på landets problemer og varmt anbefaler seg selv?

Midt i all den mediekåte retorikken savner jeg sårt et enkelt, men viktig element: Mennesket. Personlig er jeg ikke i tvil om at det er stor forskjell på politiske modeller. Enkelte er åpenbart bedre og utvilsomt mer egnet til styring og rettferdig fordeling enn andre. MEN: Det forandrer ikke det spøtt på det som koker ned til det mest fundamentale og komplekse av alle samfunnsutfordringer: Mennesket egen natur.

Den gamle historien fra Speaker`s Corner i London forteller om kommunisten som gestikulerende agiterte for sitt revolusjonære syn. Han pekte på en fattig tigger og ropte: Marx vil sette en ny frakk på denne mannen! Da tok en prest til orde og sa: Men først vil Jesus skape en ny mann i den samme frakken!

I våre bestrebelser etter å finne det ideelle –ismet, religiøse eller politiske konstellasjonen, er det en generelt overhengende fare for å rette baker for smed. Det grunnleggende problemet er nemlig ikke politikken, -ismene eller religionen – men enkeltmennesket selv. Derfor ligger heller ikke svaret udelt å finne i vakre valgløfter og lederkandidater som skal forandre nasjonens overflate, men i om det enkelte mennesket får et ”regjeringsskifte”!

Boken “Alle er normale – til du lærer dem å kjenne!” av John Ortberg (Lunde Forlag) har ikke bare en fantastisk treffende tittel. Den setter fingeren direkte på en påstand vi alle som har levd en stund kan nikke gjenkjennende til, og følger opp med glimrende og tankevekkende perspektiver på at vi mennesker faktisk er elsket som de vi er – uten sminke. Vi kunne sikkert også ha snudd tittelen: ”Alle er gærne – til du lærer deg selv litt bedre å kjenne!” Vår kanskje største utfordring som mennesker er å ikke dømme, men først og fremst se bjelken i vårt eget øye for i det hele tatt å kunne ha forutsetning for å pirke fliser..

Sannheten er nemlig den at vi alle er like gærne – og det er faktisk helt normalt! Det er ikke lenger verken en godt bevart hemmelighet eller overraskelse at vi alle faktisk gjør feil og dumme ting fra tid til annen. Det er uunngåelig at vi sier feil, oppfatter feil, svikter og er upålitelige i små og store saker gjennom livet. Dyktige politikere, sterke ledere og fromme prester er langt ifra noen unntak. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Noen kan riktignok se litt bedre ut enn andre på overflaten, og noen tar også tilsynelatende mer lærdom av egne mistak enn andre. Men inni er vi like i de store linjene. Menneskehjertet er svikefullt, selv om vi er utstyrt med aldri så mange gode egenskaper og taleføre talenter fra naturens side. Det er noe irreversibelt og plagsomt stadig tilbakevendende med vår menneskelige natur. Ikke for å misbrukes som en dårlig, fatalistisk unnskyldning, men snarere for å kunne forebygge naive forventninger og skuffelser over andre – og seg selv.

Viktige forutsetninger for en genuint ny kurs er selverkjennelse og bekjennelse. Hvorfor sitter det da tilsynelatende så innmari langt inne for politikere og ledere å kunne si det lille ordet ”unnskyld”, ta ansvar og uforbeholdent innrømme feil? Hvorfor kan man ikke likeså godt vedkjenne seg selv og andre vårt felles behov for nåde, tilgivelse og overbærenhet som mennesker? Hvor er rimeligheten i å avkreve andre for det vi ikke selv klarer å levere? Trenger vi virkelig enda flere bevis på vår egen skrøpelighet og tilkortkommenhet for å forstå ”How fragile we are”, som Sting synger?

Å erkjenne egen svakhet, begrensninger og feil fortjener ikke lenger å bli sett på som ynkelig og dårlig. Tvert imot bør det være et tillitsvekkende sunnhetstegn og et lovende tegn på troverdighet. Bondevik var et strålende eksempel i så måte, da han som landets statsminister våget å være åpen om å ha møtt veggen. Det er noe ynkelig over ledere som konstant viser fram sin blankpolerte ”oppside” av frykt for å miste ansikt, popularitet og terningkast. Ledere som gjemmer seg bak sin egen fortreffelighet, bortforklaringer og politisk korrekte forsvarsbarrikader avslører seg i mine øyne som svake. Men sterk er den som våger som Paulus gjorde: Å heller vise svakhet enn mesterskap i tale. Alt taler nemlig for at han nådde mye lengre med det..

Hvor er den leder i dag som ydmykt og bevende våger å be om forbønn og folkets overbærenhet, framfor selvsikkert å satse alle kort på egen kompetanse og tro på egne ressurser? Hvor er den leder som Ola og Kari kan identifisere seg med, kjenne seg selv igjen i, og som appellerer til hjertet hos den enkelte av oss? Ikke fordi de er fullkomne – men tvert imot: For ærlig å vedstå seg sin ufullkommenhet - og dermed også kanskje viktigste kvalifikasjon for å kunne lede andre.

En helvetes tro

Helvete er i skuddet om dagen. Fra teaterpremieren på Jesus Christ Superstar med turbonegeren Hans-Erik von Helvete selv, og til dokumentar-programmet på NRK1 tirsdag 1.9 der helvete var hovedtema i beste sendetid. Her møtte vi forfatteren Margaret Skjelbred med sin nyutgivne ”Mors bok” og Olaug Nilsens bok i møte med trosliberalisten Sigvart Dagsland.

Skjelbred, for øvrig med god bistand fra den gudløse statskanalens programleder, oppsummerte frimodig sin barndoms evangelium om en vred og uberegnelig gud som kaster uskyldige mennesker i helvetets ild. Personlig kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i denne forvrengte kristendomsforståelse – verken hos den som fornekter at det finnes en fortapelse, eller hos den som krisemaksimerer dom og fordervelse og overdimensjonerer Bibelens helvetesbeskrivelse til å bli et slags hovedbudskap i den kristne tro.

Disse diametralt motsatte misforståelser fortjener sårt en oppklaring. En oppklaring som dessverre ikke fikk noen umiddelbar hjelp av en blek, men fattet biskop Bondevik under NRK-programmet. Jeg følger Bondeviks resonnement så langt som at det er svært vanskelig for oss dødelige jordboere å danne oss en fasttømret teologi og meningsfullt bilde av et pinens sted med anslått høy temperatur, gråt og tenners gnidsel.

Det som imidlertid ut ifra Skriften er helt på det rene, er at fortapelsen er et sted som er beredt for djevelen og hans engler (Matt.25:41), ikke for mennesker. På den annen side er det slik at dersom man avviser at det eksisterer en fortapelse og Guds dom over menneskenes ansvar for synden i sitt eget liv, fornekter man samtidig selve grunnlaget for Jesu forsoning og at mennesker i det hele tatt behøver frelse. En frelser som led helvetets kvaler for oss blir totalt meningsløs, dersom det ikke finnes et slikt sted som et alternativ til himmelens salighet. Derfor er det også en fortapelse å unnfly – en sannhet som har et kompromissløst alvor i seg, men som også gjør frelsen i Jesus desto større og herligere.

Derfor er det intet annet enn budskapet om syndenes forlatelse og frelsesvisshet som er kjernen i evangeliet om Jesus. Gud er en helt entydig god, kjærlig og nådig Gud som elsker alle mennesker og ikke på noen måte er ”ute etter” å ta noen av oss. Evangeliet er jo ikke at Gud sendte sin sønn for å gi oss angst og redsel for fortapelsens gru og evig pine, fordi vi ikke verken tror nok eller er bra nok. Tvert om: Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli FRELST ved Ham! (Joh.3:17). Vi leser også videre at ”..den som tror er ALLEREDE dømt, fordi han ikke har trodd på Guds sønns navn” (v.18).

Men de gode nyhetene er altså at det faktisk er en himmel å vinne, og at frelsen er gjort tilgjengelig ”for folk flest”, for å sitere et partislogan i disse valgtider. På bakgrunn av dette er det ganske gåtefullt for meg at man velger å ignorere og se helt bort fra dette herlige budskapet om frihet og glede. Hvorfor foretrekker man heller å grave seg selv og andre ned i en sirkelargumenterende debatt, som reduserer og forvrenger bildet av Gud til en grusom tyrann? Hvilken interesse kan man ha av å nærmest søke seg ut skriftsteder tatt ut av sin sammenheng, for å bekrefte sine egne fordommer? Hvilke motiver ligger til grunn for å fremstille Gud som en avskyelig sadist? Hvorfor velge en slik helvetes tro – unnskyld uttrykket - i stedet for å tro seg frelst, trygg og glad?

Samtidig er det jo lett forståelig at mennesker som har blitt utsatt for en pietistisk og lovfokusert mørkemannskristendom i sin oppvekst, vender ryggen til det de tror er en lunefull og bestialsk gud som ikke engang stiller opp for sine egne ved livets slutt. Her er det utvilsomt mye traumatisk stoff som behøver legedom og bearbeidelse. Men å bebreide Gud for vonde og urettferdige ting man opplever, blir like meningsløst som å gi Stoltenberg-regjeringen skylda for drapet i Tromsø i våres, eller at all ondskap og kriminalitet som begås av mennesker er Kongens ansvar. Eller om man kræsjer bilen for så å spørre: Mon tro hvilken mening vår samferdselsminister hadde med dette? Det ondes problem er nok mer komplekst enn som så..

Hvordan er det mulig at evangeliet har blitt så totalt misforstått og feilaktig fremstilt, og det i et land som har hatt reformert vekkelseskristendom i generasjoner? Det er dypt tragisk og blodig urettferdig at evangeliet om Jesus i dag assosieres mer med dom, helvete og uoverkommelige bud enn med det stikk motsatte: Frihet fra synd, gjenopprettelse, glede og fred blant de som tror.

Det er på høy tid å flagge en annen kristendom enn den dvaske, liberal-moderne utgaven der man stryker det som ikke passer og velger ut det man selv ønsker fra øverste hylle. Samtidig er det viktig å ta et oppgjør med alle forhistoriske rester av lovisk kristendomsforståelse og åndelige overgrep som gjennom generasjoner har vaksinert folk mot det sanne evangeliet. Og ikke minst er det på tide å presentere et spiselig alternativ for Ola Nordmann enn å henfalle til agnostisk ateisme og forkaste alt i verdens beste budskap - bare fordi man har stirret seg blind på en liten, perifer del av teologien. Hvilket bedrag!

Det er svært mye jeg ikke forstår som kristen. Men det plager meg heller ikke. Det viktigste for meg er at jeg har en urokkelig tillit til at Den Rettferdige som jeg personlig kjenner, også har den hele oversikten og forutsetningen for å dømme en rettferdig dom. Jeg tror rett og slett på alt det Han sier. Det faktum at Han lever og bare er god, gjør at alle brikker faller på plass. Med overhengende fare for å bli feiltolket: I lyset av Hans fantastiske karakter og vesen blir det å ha et intellektuelt svar på all verdens eksistensielle spørsmål og problemer faktisk uviktig.

Å tro på helvete er intet kriterium for å bli frelst. Det er det derimot å tro på Jesus Kristus som frelser fra fortapelsen. Å fraskrive seg troen på alle de vanskelige temaene kvalifiserer ikke på noen måte til helvetets evige ild. Det holder faktisk lenge å ha en klokketro på himmelen og Ham som er veien dit, om jeg ikke skal behøve å belemres med Gamle-Erik og hans grufulle bestemmelsessted. Godt valg!