VEIEN BLIR TIL MENS VI KJØRER!

20.mars var deadline for den årvisse betaling av veiavgiften til Staten. Et strategisk velvalgt og smart tidspunkt – før snøen har gått skikkelig på veiene, og før folk flest har byttet om til sommerdekk. Veiavgiftens berettigelse er åpenbar for alle: Staten må ha dekket budsjettet til vedlikehold og utbygging for sine mange veiprosjekter. Punktum. Betal, eller bli avskiltet. Slik er det bare. Bompengeringene kommer selvsagt i tillegg.

For hva skjer etter 20.mars? Jo, da begynner nemlig den tiden på året der den pinlige kvaliteten på norske veier og streder for alvor åpenbarer seg i all sin gru. Men da er det jo for sent. Vi har jo allerede betalt. Høylydte trafikale protester renner av som vann på gåsa. Og klaging til offentlige etater vet vi jo alle blir som å vente på julenissen. Hvis han kommer, er det jo høyst èn gang i året med gaver vi selv har betalt for. Hvis du er heldig. Dessuten har jo Staten nylig delegert ansvaret for vedlikehold videre til hver enkelt fylkesadministrasjon. Kanskje det kan hjelpe? Den som kjører, får se...

Hvordan det merkes? Jo, det skal jeg fortelle deg: Ved påsketider ikke bare kjennes det, men det er også synlig at asfalten har store sprekker. Og da er det ikke bare ureparerte telehiv i grisgrendte strøk det er snakk om. Det er entreprenørfirmaer som har frest ned kabelstrekk over veier der fartsgrensen er 60 km/t, der man nå plutselig uanmeldt kjører over en 10-15 cm bred revne tvers over. KA-DUNK – der fikk forstillinga og dekkene seg en ny trøkk. KLANK – der tok jeg p…meg nedi bak på grunn av utildekket hull på 40 cm i diameter. Slurving med asfalteringen, telehiv og annen møkk gjør at en må kjøre storslalåm bortover for å unngå å havne i ett og annet krater bortetter veien. Redde seg den som reddes kan. Vi kjører da ikke stridsvogn heller!

I tillegg til den overhengende trafikkfaren er det opplagt at slitasjen på vanlige biler er formidabel. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. Et stadig takdrypp, litt her og litt der. En punktering hist og pist, pytt pytt..Mange huller små gjør mang en stor ÅÅÅ..

Slikt gir meg umiddelbare assosiasjoner til Nord-Russland og veiene til og fra Murmansk, der jeg kjørte for noen år tilbake. Der holder det ikke med sikkerhetsseler. Der bør du - som her - ha SUV med ekstra fjæring og nyrebelte som ekstrautstyr. Der i gården er det heller ingen utbedringsservice som noen mil lengre vestover, i verdens rikeste land. Landet som sine oljerikdommer til tross nylig gikk forbi Albania på listen over verste veinettstandard i Europa..

I Sverige har jeg faktisk ennå til gode å kjøre på slike kjerreveier. I hvert fall ikke uten at det er behørig skiltet som særskilt veiarbeidsområde med alternativ omkjøring. Men i hovedsak er det en drøm for mine 17 tommers 218-dekk å trille bortover en svensk hovedvei i 100 km/t – selv når fartsgrensa bare viser tosifrede tall. Men i velferdslandet Norge? Hvem har ansvaret for den slags førkrigstilstander her på berget? Joda, det har Statens Veivesen, finansiert av våre skattepenger og veiavgifter.

Tanken har slått meg flere ganger. Hvorfor slo jeg meg ikke på bilopprettingsbransjen? Eller private vaktmestertjenester for veivedlikehold? Hva med privatpraktiserende sjelesorg for traumatiserte trafikanter? Her er det jo litt av et potensielt Klondyke-marked for den som har kallet til å gjøre seg rik på Veivesenets unnfallenhetssynder - eller jobbe seg ihjel..

Eller kanskje vi skulle organisere oss som norske bilførere og neste år sende fire millioner regninger til Staten for tort og svie, bulker og forstillingstrøbbel, dekkhold og avbalansering – med betalingsfrist 20.mars? NAF, KNA eller MA tar forresten sikkert på seg oppgaven mot et aldri så lite kontingenttillegg. Og da har vi selvsagt ikke tatt med utgifter til mer sideordnede sekundærplager og psykiske belastninger som medfører legebesøk og terapikonsultasjoner, trafikkuhell, ekteskapelige småkrangler og verbale utblåsninger som følge av disse høyst uverdige forholdene.

Aktuelle bønneemner for årstiden: Alle bilførere i daglig trafikk på gjennomfartsårer med nedsatt hastighet og stagnert veiarbeid, med dårlig fjæring og slitne støtdempere. Be om fred for barna med spyposer i baksetet på humpete biltur i påskeferien. Og så Magnhild da, Samferdselsministeren herself. Be om at hun ved et mirakel også må lese disse linjer. Og at hun må åpne lommeboka - eller miste den. La oss be om nåde og helliggjørelse på vegne av alle fromme, landeveisfarende bilister med ømfintlige privatbilbudsjetter og høyt blodtrykk. Og sist men ikke minst: At veiskjenderne må omvende seg og gjøre hakkene om til asfalteringsmaskiner.

God påske på veiene. Og husk at veien blir til mens vi kjører!

VINTER I MARS

Jeg trodde aldri det skulle slutte. Ille var det vel før, men aldri så ille som nå, i 2009. Ikke før hadde jeg brøytet, måkt, gravd, spadd og feiet for Nte gang, før det lavet ned på nytt. Selv etter at varmegradene hadde meldt sin ankomst til kongeriket, VG trykket vårsola på førstesiden og vi fikk det første glimtet av tørr asfalt og fast grunn under føttene, slo det jaggu meg til igjen. Ubønnhørlig lavet det ned. Vannrett.

Selv den nyinnkjøpte snøfreseren måtte gi tapt mot de kramme mengdene av det hvite naturstoffet. Min nyvaskede bil rakk kun å være ren en stakkars halvtime, før den måtte gi tapt for en sølesprutende trailer på veien hjem. Like deprimerende møkkete.

Optimistiske Oslo-førere med nyskiftede sommerdekk må motvillige la bilen stå og håpe på tøvær. Falken og Vikings blinkende kranvogner på døgnkontinuerlige utrykninger kommer til unnsetning for de mer desperate, skjødesløse trafikantene. Brøytebilenes skrapende plogskjær leder an i firehjulingenes årvisse, sakteglidende paradetog i rushtrafikken inn mot sentrum. Trippende finfruer iført sommersko sklir lavtbannende nedover isbelagte gangstier mens snøføyka står.

Snørrete småunger med gummibukser og akebrett er visst de eneste som får full uttelling for nok et besøk av snømannen Kalle. Meteorologene lover og spår i øst og vest, men står selvsagt uskyldig maktesløse når Kong Vinter rasler med sablene.
Og så nå da vi alle hadde latt oss lure til å tro at våren var her, forandret naturens kulisser seg plutselig igjen til det ugjenkjennelige.

Mars er en merkelig måned. Ikke er det vinter, ikke er det vår. En salig, uforutsigbar blanding av begge deler. Den som har valgt å bo i vinterlandet Norge på helårsbasis må bare pent innfinne seg med at slik er det. Kaldt og varmt, vått og tørt. Klimaendring my ass. Du kan kalle det hva du vil, men vær er vær. Være eller ikke være.

Hva skal vi med det alt sammen? Har ikke naturen det minste respekt for at når kalenderen for lengst har vist oss mars måned, er det på høy tid å la våren overta?
Heldigvis er det slik at selv den mest gjenstridige nordavind må til slutt gi tapt for mer sørøstlige varmstrømmer. Omslaget kommer. Det viser all erfaring. Man må bare smøre seg med den tålmodigheten man ikke har.

Og når vårværet endelig melder sin ankomst, er det utrolig hvor raskt det går. Småfuglene har for lengst skjønt tegninga, og plystrer og synger i vilden sky. Utrolige krefter venter på å bli forløst. Knoppene på seljetreet i hagen titter fram. Where have you been all of my life?

Den to meter høye snøskavlen som fylte terrassen gjennom fem lange vintermåneder, krymper drastisk bare i løpet av et par regnværsdager. Vel tilbake fra en liten vestlandstur i påskeuka, er den utrolig nok borte for godt. For denne gang.

Mon tro om vi kommer til å lære noe av dette? Eller vil det samme kaoset gjenta seg like overrumplende hvert bidige år – sikkert som amen i kjerka? (i alle fall i noen..)

Jeg roter fram et par terrassestoler og setter meg med kaffekoppen vendt mot solstrålene som treffer meg i ansiktet. Hvilken høytidsdag. Endelig kjenner jeg det: Nå er det over. En ny æra er i anmarsj. Jeg visste det.

Jeg visste bare ikke når.

GRENSELØS ÆRLIGHET VARER LENGST...

Mot slutten av forrige århundre tok det etter hvert av med stormskritt en ikke ubetydelig norsk grensehandel av billige, svenske matvarer. Særlig populær ble kyllingfileten, som bare kostet vel en tredjedel av prisen i den norske varehandelen. En påskelørdag la jeg og min kone ut på langtur til Strømstad i vår gamle Passat, med skiboks på taket for anledningen. Her skulle det handles!

Nå var det å si at våre begreper rundt hva som defineres som ”kjøtt” i de dager, var høyst uklare. Faktisk var vi av den noe originale oppfatning at kjøtt var kjøtt, fisk var fisk – og kylling var fugl! Og dermed: Ut ifra denne vår klare, personlige overbevisning var de overhodet ikke i vår tanke - de strenge tollrestriksjonene med fattige 6 kg kjøtt tillatt gjennom grønn sone. Vi var da på kyllingjakt..

Med god sam- vittighet lastet vi takboksen full av frossen kyllingfilet fra et tyrkisk supermarked til fantastiske 54 svenske kroner kiloen. Lykkelige over den billige påskehandelen satte vi kursen mot grensen. Vi kunne nesten høre det klukke oppe fra biltaket, da vi ble vinket inn til tollinspektøren ved Svinesund. Lovlydig sveivet jeg ned bilvinduet, hilset høflig og lot mannen stilte sine rutinespørsmål: ”Jaså, dere har vært og handlet?”. Vi svarte nikkende og bekreftende, mens fruen pekte beroligende på noen få plastposer og ciderkasser i baksetet.

”Men hva har dere oppi her, da?”, ville betjenten vite og pekte på den stappfulle takboksen. ”Kylling!!”, svarte vi nærmest i kor mens vi smilte uskyldig, men oppriktig stolte fra øre til øre. Da lo tolleren hjertelig: ”Akkurat ja, hehe… kylling liksom! Vær så god, ha en fin tur videre!”. Tilfreds og uten flere inngående spørsmål lot han oss passere. Og som nybakte smuglere akselererte vi lett undrende, men intetanende inn i gamlelandet!

Stor var forskrekkelsen da vi med varene vel i fryseren, fikk opplyst av troverdige kilder at vi uforvarende faktisk hadde smuglet nærmere 30kg svenskekylling over grensen. Tolleren holdt det tydeligvis ikke for særlig sannsynlig at det faktisk var et skremmende ærlig svar han fikk, og slettes ingen spøk! Han skulle bare ha visst. Men vi visste jo ikke engang selv..

Kyllingen fra grenseland varte både lenge og vel. Ærlighet på grensen varer lengst!

Konkret bønnesvar...

Det skjedde i hine hårde dager, da jeg hadde min første tur til Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad. Livets stormer hadde ikke på noen måte tatt på meg med silkehansker, og byrdene var både mange og tunge. Godt var det da å få komme til et rolig sted som ikke bare bød på kost og losji, men også gode samtalepartnere og spesialiserte fagfolk på behandling av mennesker i ulike sjelelige kvaler og kriser. Jeg kjente meg definitivt godt plassert i sistnevnte gruppe.

Fint vær var det også, og en varm høstmorgen la jeg ut en tur på stien for å søke skogens ro i mitt brokete indre landskap. En perfekt setting for å finne klarhet og råd for veien videre. Jeg husker jeg gikk både lenge og vel, i dype tanker om min fremtids uvisse skjebne, da jeg stoppet opp og bad inderlig fra mitt hjertes dyp med lukkede øyne:”Herre, hvor går veien?”

Nå hender det jo ikke så rent sjelden at svaret på slike bønner lar vente på seg. Jeg hadde derfor heller ingen forventninger om at et slags gjensvar formelig skulle materialiseres rett for øynene mine. Men da jeg så opp, stirret jeg ganske forfjamset rett på følgende turskilt midt ute i Modums tettvokste furuskog:

”TIL NERVESANATORIET!”

ZIDANE – SYNDROMET

Han ble kåret til verdens beste fotball- spiller flere år på rad. Avlønnet med flere hundre millioner kroner i året. En fantastisk toppidrettskarriere gjennom 15 år, tiljublet av hundretusener av elleville fans. Zinedine Zidane innfridde som regel alle de forventningene som ble stilt til ham. Han scoret til og med Frankrikes mål i sin siste kamp innen profesjonell toppfotball: I VM-finalen den 10.juli 2006 på Unter den Linden stadion i Berlin. Kjent for sin tekniske briljans, styrke og dyktighet hadde han heltestatus som forbilde for millioner av fotballentusiaster verden over. Nå var toppen av karrierestigen nådd, og det med en mesters verdighet. Helt til 11 minutter ut i siste ekstraomgang …

Den italienske midtstopperen Marco Materazzi var viden kjent for sin råskap og sitt vulgære munnbruk overfor medspillere. Han rakk å rope en sårende slengbemerkning om moren til den afrikansk-fødte franske stjernen, før han ble brutalt skallet ned midt på banen. Over 80 000 tilskuere og 1,3 milliarder TV-tittere var sjokkerte vitner til hvordan Frankrikes ellers så bunnsolide kaptein gikk totalt fra konseptene og fikk rødt kort. Utvisning. For aldri mer å vende tilbake til arenaen. Tyve minutter senere var Italia verdensmestere.

Men for Zidane og hans Frankrike var det største nederlaget allerede et faktum. De hadde ikke bare mistet et VM-gull. De hadde mistet æren og stoltheten. Skuffelsen gjaldt kanskje aller mest bristen i en persons disiplinære karakter – ikke bare et kampresultat. Her gjelder nemlig ikke bare scoringer og taklinger. Å kunne mestre primitiv munnbruk og oppførsel er nemlig også en stor del av dette knallharde spillet.

Dagens VGNett kan melde at Zidane i ettertid har bedt om tilgivelse fra sine supportere, lagspillere og øvrige fotballfans. Men å si unnskyld til Materazzi er fremdeles uaktuelt - snart 4 år etter. ”Det ville være vanærende. Jeg vil heller dø”, sier den fornærmede legenden i et intervju med spanske El Pais.

Vi er alle ufullkomne mennesker. På godt og vondt. I et øyeblikk kan glansbildet sprekke. En enkelt bemerkning, en eneste feilhandling, kan få fatale konsekvenser. Ikke bare for en selv, men også for mange andre mennesker. Zidane-syndromet angår oss alle, men mest av alt personer i medienes søkelys. Slike stilles det ekstra store forventninger til. Jo høyere man er på stjernehimmelen, desto større blir fallhøyden.

For 2000 år siden stod en mann alene igjen på laget. Han kjempet sin livs kamp overfor en motstander som anklaget ham, hånet og spottet ham for ting han ikke engang hadde gjort. Han ble slått og lemlestet. Til sist ble han utvist og korsfestet. Men historien kan fortelle: Han opplot ikke sin munn. Han skjelte ikke igjen da han ble utskjelt, truet ikke da han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. (Jes.53:7, 1Pet.2:23). Da han var som mest presset, viste Han hva som egentlig bodde i Ham: Kjærlighet og tilgivelse – ikke stolthet og sinne.

Han er min Helt fra Golgata, seierherren uten sidestykke. Mitt store forbilde og idol, som jeg gjerne vil ligne framfor noen andre. Og som gjerne hjelper meg å bli mer lik Ham. Han skuffer aldri. Han kan trygt tiljubles og fortjener å bli løftet opp, over alle andre proffguder.

Nå venter vi bare på tidenes comeback..