VEIEN BLIR TIL MENS VI KJØRER!

20.mars var deadline for den årvisse betaling av veiavgiften til Staten. Et strategisk velvalgt og smart tidspunkt – før snøen har gått skikkelig på veiene, og før folk flest har byttet om til sommerdekk. Veiavgiftens berettigelse er åpenbar for alle: Staten må ha dekket budsjettet til vedlikehold og utbygging for sine mange veiprosjekter. Punktum. Betal, eller bli avskiltet. Slik er det bare. Bompengeringene kommer selvsagt i tillegg.

For hva skjer etter 20.mars? Jo, da begynner nemlig den tiden på året der den pinlige kvaliteten på norske veier og streder for alvor åpenbarer seg i all sin gru. Men da er det jo for sent. Vi har jo allerede betalt. Høylydte trafikale protester renner av som vann på gåsa. Og klaging til offentlige etater vet vi jo alle blir som å vente på julenissen. Hvis han kommer, er det jo høyst èn gang i året med gaver vi selv har betalt for. Hvis du er heldig. Dessuten har jo Staten nylig delegert ansvaret for vedlikehold videre til hver enkelt fylkesadministrasjon. Kanskje det kan hjelpe? Den som kjører, får se...

Hvordan det merkes? Jo, det skal jeg fortelle deg: Ved påsketider ikke bare kjennes det, men det er også synlig at asfalten har store sprekker. Og da er det ikke bare ureparerte telehiv i grisgrendte strøk det er snakk om. Det er entreprenørfirmaer som har frest ned kabelstrekk over veier der fartsgrensen er 60 km/t, der man nå plutselig uanmeldt kjører over en 10-15 cm bred revne tvers over. KA-DUNK – der fikk forstillinga og dekkene seg en ny trøkk. KLANK – der tok jeg p…meg nedi bak på grunn av utildekket hull på 40 cm i diameter. Slurving med asfalteringen, telehiv og annen møkk gjør at en må kjøre storslalåm bortover for å unngå å havne i ett og annet krater bortetter veien. Redde seg den som reddes kan. Vi kjører da ikke stridsvogn heller!

I tillegg til den overhengende trafikkfaren er det opplagt at slitasjen på vanlige biler er formidabel. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. Et stadig takdrypp, litt her og litt der. En punktering hist og pist, pytt pytt..Mange huller små gjør mang en stor ÅÅÅ..

Slikt gir meg umiddelbare assosiasjoner til Nord-Russland og veiene til og fra Murmansk, der jeg kjørte for noen år tilbake. Der holder det ikke med sikkerhetsseler. Der bør du - som her - ha SUV med ekstra fjæring og nyrebelte som ekstrautstyr. Der i gården er det heller ingen utbedringsservice som noen mil lengre vestover, i verdens rikeste land. Landet som sine oljerikdommer til tross nylig gikk forbi Albania på listen over verste veinettstandard i Europa..

I Sverige har jeg faktisk ennå til gode å kjøre på slike kjerreveier. I hvert fall ikke uten at det er behørig skiltet som særskilt veiarbeidsområde med alternativ omkjøring. Men i hovedsak er det en drøm for mine 17 tommers 218-dekk å trille bortover en svensk hovedvei i 100 km/t – selv når fartsgrensa bare viser tosifrede tall. Men i velferdslandet Norge? Hvem har ansvaret for den slags førkrigstilstander her på berget? Joda, det har Statens Veivesen, finansiert av våre skattepenger og veiavgifter.

Tanken har slått meg flere ganger. Hvorfor slo jeg meg ikke på bilopprettingsbransjen? Eller private vaktmestertjenester for veivedlikehold? Hva med privatpraktiserende sjelesorg for traumatiserte trafikanter? Her er det jo litt av et potensielt Klondyke-marked for den som har kallet til å gjøre seg rik på Veivesenets unnfallenhetssynder - eller jobbe seg ihjel..

Eller kanskje vi skulle organisere oss som norske bilførere og neste år sende fire millioner regninger til Staten for tort og svie, bulker og forstillingstrøbbel, dekkhold og avbalansering – med betalingsfrist 20.mars? NAF, KNA eller MA tar forresten sikkert på seg oppgaven mot et aldri så lite kontingenttillegg. Og da har vi selvsagt ikke tatt med utgifter til mer sideordnede sekundærplager og psykiske belastninger som medfører legebesøk og terapikonsultasjoner, trafikkuhell, ekteskapelige småkrangler og verbale utblåsninger som følge av disse høyst uverdige forholdene.

Aktuelle bønneemner for årstiden: Alle bilførere i daglig trafikk på gjennomfartsårer med nedsatt hastighet og stagnert veiarbeid, med dårlig fjæring og slitne støtdempere. Be om fred for barna med spyposer i baksetet på humpete biltur i påskeferien. Og så Magnhild da, Samferdselsministeren herself. Be om at hun ved et mirakel også må lese disse linjer. Og at hun må åpne lommeboka - eller miste den. La oss be om nåde og helliggjørelse på vegne av alle fromme, landeveisfarende bilister med ømfintlige privatbilbudsjetter og høyt blodtrykk. Og sist men ikke minst: At veiskjenderne må omvende seg og gjøre hakkene om til asfalteringsmaskiner.

God påske på veiene. Og husk at veien blir til mens vi kjører!