Det skjedde i hine hårde dager, da jeg hadde min første tur til Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad. Livets stormer hadde ikke på noen måte tatt på meg med silkehansker, og byrdene var både mange og tunge. Godt var det da å få komme til et rolig sted som ikke bare bød på kost og losji, men også gode samtalepartnere og spesialiserte fagfolk på behandling av mennesker i ulike sjelelige kvaler og kriser. Jeg kjente meg definitivt godt plassert i sistnevnte gruppe.
Fint vær var det også, og en varm høstmorgen la jeg ut en tur på stien for å søke skogens ro i mitt brokete indre landskap. En perfekt setting for å finne klarhet og råd for veien videre. Jeg husker jeg gikk både lenge og vel, i dype tanker om min fremtids uvisse skjebne, da jeg stoppet opp og bad inderlig fra mitt hjertes dyp med lukkede øyne:”Herre, hvor går veien?”
Nå hender det jo ikke så rent sjelden at svaret på slike bønner lar vente på seg. Jeg hadde derfor heller ingen forventninger om at et slags gjensvar formelig skulle materialiseres rett for øynene mine. Men da jeg så opp, stirret jeg ganske forfjamset rett på følgende turskilt midt ute i Modums tettvokste furuskog:
”TIL NERVESANATORIET!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar