VINTER I MARS

Jeg trodde aldri det skulle slutte. Ille var det vel før, men aldri så ille som nå, i 2009. Ikke før hadde jeg brøytet, måkt, gravd, spadd og feiet for Nte gang, før det lavet ned på nytt. Selv etter at varmegradene hadde meldt sin ankomst til kongeriket, VG trykket vårsola på førstesiden og vi fikk det første glimtet av tørr asfalt og fast grunn under føttene, slo det jaggu meg til igjen. Ubønnhørlig lavet det ned. Vannrett.

Selv den nyinnkjøpte snøfreseren måtte gi tapt mot de kramme mengdene av det hvite naturstoffet. Min nyvaskede bil rakk kun å være ren en stakkars halvtime, før den måtte gi tapt for en sølesprutende trailer på veien hjem. Like deprimerende møkkete.

Optimistiske Oslo-førere med nyskiftede sommerdekk må motvillige la bilen stå og håpe på tøvær. Falken og Vikings blinkende kranvogner på døgnkontinuerlige utrykninger kommer til unnsetning for de mer desperate, skjødesløse trafikantene. Brøytebilenes skrapende plogskjær leder an i firehjulingenes årvisse, sakteglidende paradetog i rushtrafikken inn mot sentrum. Trippende finfruer iført sommersko sklir lavtbannende nedover isbelagte gangstier mens snøføyka står.

Snørrete småunger med gummibukser og akebrett er visst de eneste som får full uttelling for nok et besøk av snømannen Kalle. Meteorologene lover og spår i øst og vest, men står selvsagt uskyldig maktesløse når Kong Vinter rasler med sablene.
Og så nå da vi alle hadde latt oss lure til å tro at våren var her, forandret naturens kulisser seg plutselig igjen til det ugjenkjennelige.

Mars er en merkelig måned. Ikke er det vinter, ikke er det vår. En salig, uforutsigbar blanding av begge deler. Den som har valgt å bo i vinterlandet Norge på helårsbasis må bare pent innfinne seg med at slik er det. Kaldt og varmt, vått og tørt. Klimaendring my ass. Du kan kalle det hva du vil, men vær er vær. Være eller ikke være.

Hva skal vi med det alt sammen? Har ikke naturen det minste respekt for at når kalenderen for lengst har vist oss mars måned, er det på høy tid å la våren overta?
Heldigvis er det slik at selv den mest gjenstridige nordavind må til slutt gi tapt for mer sørøstlige varmstrømmer. Omslaget kommer. Det viser all erfaring. Man må bare smøre seg med den tålmodigheten man ikke har.

Og når vårværet endelig melder sin ankomst, er det utrolig hvor raskt det går. Småfuglene har for lengst skjønt tegninga, og plystrer og synger i vilden sky. Utrolige krefter venter på å bli forløst. Knoppene på seljetreet i hagen titter fram. Where have you been all of my life?

Den to meter høye snøskavlen som fylte terrassen gjennom fem lange vintermåneder, krymper drastisk bare i løpet av et par regnværsdager. Vel tilbake fra en liten vestlandstur i påskeuka, er den utrolig nok borte for godt. For denne gang.

Mon tro om vi kommer til å lære noe av dette? Eller vil det samme kaoset gjenta seg like overrumplende hvert bidige år – sikkert som amen i kjerka? (i alle fall i noen..)

Jeg roter fram et par terrassestoler og setter meg med kaffekoppen vendt mot solstrålene som treffer meg i ansiktet. Hvilken høytidsdag. Endelig kjenner jeg det: Nå er det over. En ny æra er i anmarsj. Jeg visste det.

Jeg visste bare ikke når.