Hvorfor utsette både seg selv og andre for en kryssild av ord som i verste fall kan ramme der man ikke ønsket, og kanskje også på en måte som heller ikke var tiltenkt? Søker man kun en talerstol for å misjonere for sitt eget fasttømrede syn? Eller har man et overordnet ønske om å få utvidet sin egen horisont, for selv å lære og utvikles som menneske i respektfull dialog og samspill med andre?
Ideelt sett bør en debatt kunne føres med minst like mange undrende spørsmålstegn som skråsikre utropstegn. Noen kan mistenkes for å skrive leserinnlegg med skylapper, utelukkende for å postulere en utadrettet monolog, og uten å ta videre inn over seg tilbakemeldinger fra meningsmotstandere og øvrige debattanter. Betrakter man så alle de andre der ute generelt som en gjeng med presumtivt uvettige idioter som ikke ser det jeg ser, kun fordi de ikke deler samme oppfatning som meg selv? I så fall har man muligens et ikke ubetydelig problem med å se seg selv i speilet..
Etter publiseringen av mitt nylige debattinnlegg om et såkalt «råttent påskeegg» har det haglet opptil flere brett med både råtne egg og tomater i flere retninger, såvel som mer hyggelige, nyanserte og saklige kommentarer. Folk reagerer jo høyst forskjellig på måten ord kan kommuniseres på, og dette gjelder ikke minst meg selv. Etter 3 års deltakelse her på debattforumet er det kanskje på tide både å etterlyse og ventilere litt selvrefleksjon også for egen del.
Kan det være at også jeg har noe å lære? Også av de som ikke bare stryker medhårs, men som peker på sider som kanskje ikke alltid er like behagelige å svelge? Kanskje er begge deler gitt oss som nyttige «fendere» og viktige veivisere i debattens hete - ikke bare som «hår i suppa» når jeg i min nidkjære iver søker å få bekreftet min egne meningers fortreffelighet?
En ting er sikkert: Den som stikker hodet fram og skyter fra hofta, for deretter å dukke ned i skyttergravens ensomme forsvarsposisjon med skuddsikker vest, oppnår ofte svært lite annet enn ergrelse både hos seg selv og andre. Etter beste fattige evne vil jeg derfor gjøre et lite forsøk på å oppsummere noen allmenne etiske og filosofiske betraktninger jeg har gjort meg så langt – og forhåpentligvis selv tatt lærdom av – etter flere friske runder i debattringen:
-
Slik jeg ser en sak, er nødvendigvis ikke slik den virkelig er. Det
er som regel bare slik jeg selv ser det. Det hele og fulle bildet vil
alltid være større og mer komplekst enn slik bare jeg ser
det. Derfor vil jeg alltid ha noe å lære av og gjennom andre.
-
Jeg må ikke til enhver tid mene noe om alt. Ihvertfall må jeg ikke
alltid si alt hva jeg mener, men alltid mene hva jeg sier. Og kanskje
går verden videre i beste (verste) velgående uten at jeg
nødvendigvis melder mine stikk..
-
Jeg må erkjenne at jeg ikke alltid har vært i stand til å beregne
påvirkningskonsekvensene av mine egne ytringer, herunder den psykiske
belastningen, forventningspresset og de tidsmessige
kostnadene ved å følge opp i en debatt.
-
Jeg må forvente å bli motsagt og imøtegått av meningsmotstandere.
Blir jeg ikke det, er det et faresignal. Ubehagelige reaksjoner og
protester kan ofte anses som større sunnhetstegn enn ingen
reaksjon eller bare ovasjoner.
-
Jeg må forvente avsporinger, stråmannsproduksjoner og hijacking av
tråder fra sterke meningsytrere som ikke har skrupler med å manipulere,
provosere, kverulere og regelrett «overta» debatter ut
ifra egne premisser.
-
Livet er ikke for nybegynnere, og Verdidebatt er verken noen søndagsskoleklasse eller svømmekurs for pingler med vannskrekk...
-
Jeg må forvente å oppdage at de jeg trodde var mine meningsfeller,
enten glimrer med sitt fravær eller uttrykker motstand. Samtidig kan de
jeg holdt for å være mine motstandere, vise seg å
uttrykke både uventet støtte og klokskap..
-
«It`s not about how hard you beat – it`s about how many beats you can take, and still remain standing!» (Sylvester Stallone i «Rocky» etter 9.runde med tap...)
-
Jeg står selv konstant i en dynamisk utviklingsprosess med mitt eget
liv og mine egne oppfatninger. Mine meninger må derfor være gjenstand
for stadig endring og korrigering, ikke statisk
sementering. I denne prosessen er jeg faktisk også avhengig av andres
innspill og tilbakemeldinger.
-
Jeg må respektere meg selv for den jeg er og det jeg står for, uten
dermed å føle meg nødsaget til å be om unnskyldning for å ha uttrykt
mine oppriktige meninger eller verdisyn.
-
Jeg må respektere andre for deres ståsted, uten å sette meg til doms
over deres tanker og reaksjoner. Ta ballen – ikke mannen... Respekt
betyr visstnok «å se om igjen»; se etter om jeg kanskje kan
ha oversett eller misforstått noe..
-
Jeg vil gjøre mitt ytterste for å forsøke og forstå personen bak
ordene - ikke bare forutinntatt angripe en ytre fasade av provoserende
meninger og holdninger.
-
Jeg kan ikke til enhver tid ta ansvar for andres reaksjoner, men jeg har til enhver tid fullt ansvar for mine egne.
-
Jeg kan tilsynelatende vinne en diskusjon, men tape en sjel...
-
Jeg må evne å ta tilbakemeldinger for å kunne justere meg selv i
henhold til det jeg oppfatter som sannhet, rettferdighet og mine
fundamentale verdier. Samtidig kan jeg ikke ta alt til meg
personlig, men skille mellom sak og person.
-
Jeg må kontinuerlig arbeide med meg selv, mine egne reaksjoner og
holdninger - ikke la meg provosere ut av fatning eller fristes til
usakligheter og sårende personangrep.
-
Det er ikke et nederlag å innrømme at man kan ha tatt feil, revurdere
sine oppfatninger eller trekke seg rolig tilbake. Men det er et
nederlag å stå steilt og hardnakket på sitt når man står med
buksa nede, og at det singler i eget glass når man kaster stein..
-
Jeg må lære meg å kommunisere i første person, ikke i tredje: «Når du sier...oppfatter JEG at...» - Altså ikke: «DU er en dust som ikke ser det slik jeg ser det!»
-
Tale er sølv, taushet er gull. Forsøke å lese og lytte dobbelt så mye som jeg taler og skriver. Daglig bønn: «Lord, help me to keep my big mouth shut – at least until I know for sure
what I`m talking about!»
