So that was IT...

The King of Pops har allerede vært død i en uke. Men fremdeles troner den hvithudede negeren med stadig større krigstyper og forside-bilder i alle ledende tabloidmedier verden over. Alle radiostasjoner sender utrettelig Jackson-låter til alle døgnets tider, og popkongen er tilsynelatende på alles lepper og TV-skjermer. Antall treff på Google, Facebook og Twitter har for lengst sprengt alle rekorder. Aldri tidligere i historien har en nyhet nådd så mange milliarder mennesker på bare noen timer og så til de grader dominert verdensnyhetsbildet.

Ting kommer fullstendig ut av proporsjoner når både finanskrisen, verdens terrorkriger og sultedøden i Afrika blir forsmådd med notiser. Ifølge dagens hovednyhetsoppslag har den mest ihuga fansen allerede begynt å ta sine egne liv, halvgale av sorg og savn. Men paradoksalt nok har vel aldri Michael Jackson-ikonet vært så levende som akkurat nå. Og dette er bare begynnelsen. Bare vent til begravelsen! Det spekuleres heftig om statsfinansiert bisettelse med Lit du Parade. Her skal nok blomsterhavet rundt prinsesse Dianas båre få konkurranse…

For hva er det egentlig vi er vitne til? Intet mindre enn en kommersialisert, mediestyrt verdensreligion av verste merke. Jackson selv var utvilsomt både en stor musikalsk begavelse og et godt menneske. Men det er hevet over enhver tvil at det var et hav mellom den glamour-prangende verdensartisten og den lille ensomme, narkonedkjørte gutten med åpenbare identitetsproblemer og paranoide trekk fra en traumatisk oppvekst.

Hva slags medieskapt forbilde er det verden har fått servert? Og med hvilke konsek-venser? Har man ikke lært noe etter Jacksons avdøde ex-svigerfars død for 32 år siden? Ennå i dag valfarter tusenvis av Elvis-fans til Graceland i Memphis for å hylle sin gud. Noen har aldri akseptert at han faktisk er død, og at livet ikke varer evig. Og selv om Elvis-platene når stadig nye salgsrekorder, er det fortsatt ingen trær som vokser inn i himmelen.

Hva som i framtiden vil erstatte tomrommet hos de hundretalls millioner fans av den mystikkbefengte black-and-white-superstjernen under den sorte parasollen, gjenstår bare å se. Super-popens svar på kaptein Sabeltann er borte for alltid. Den hensynsløst kyniske popindustrien er for lengst i gang med rekrutteringen og utformingen av sin neste Messias i dette absurde mediesirkuset.

”This is IT!”, sa Jackson. ”Make the world a better place, for you and for me and the entire human race”. Ja, det er jo lov å ønske. Men virkelighetens verden er nok dessverre på nådeløs, irreversibel kollisjonskurs med drømmene til popfilosofen fra Neverland. Den personlige tragedien overskygger det glade budskap med klar margin. Likevel er det dette verden vil ha: En never-ending, heart-breaking love-story ispedd store mengder dop og penger, til heftige rytmer og hipt musikkakkompagnement. Sex, løgn og videotape. Sosialpornografi på første klasse og dyneløft på øverste hylle.

Det er tid for ettertanke om hvilke grunnkrefter som rir et menneske som Michael Jackson mot avgrunnen. Det er også tid for erkjennelse hos de av oss som forhåpentlig gjør mer enn å nostalgisk smånynne på gamle Jackson-hits i sommersola, mens vi blar ufortrødent videre i Se&Hør. Det er all grunn til å sørge. Ikke bare over tapet av et stort musikkidol, men også over den kvalmende avgudsdyrkelsen det har brakt med seg. Den er destruktiv – både for den som lar seg tilbe på popmedienes altere, og for de som bærer fram sine offer.

Men populær blir definitivt ikke den som våger å si dette og kalle en spade for en spade. Det er da heller ikke meningen. That was IT. Eller som Marve Fleksnes sa: Dett var dett!

Flyplass til besvær

I hundre varmegrader humpet vi avgårde på turistbussen bort fra late dager på den greske ferieøya, på vei tilbake til sivilisasjonen. Sammen med et titalls andre solsvidde og bakfulle skandinaver var vi prisgitt å måtte høre på den gyllenbrune reisekatalog-skjønnheten, som med sin hese kråkerøst annonserte rutinert, men verken troverdig eller beroligende på svært gebrokkent norsk: Flygplanet är i rute, och när ni kommer till flygplatsen har ni hela tre incheckningsskranker till ert förfogande..
De hundreogåttigraders svingene med turistbussen ble litt for mye for en liten guttepjokk, som likeså godt spydde opp middagen sin på bestemors fang. Etter en og en halv times berg-og-dalbane midt imellom angivelig elleve millioner oliventrær ankom vi omsider Mitylini Airport, en bitteliten militær flyplass som årlig server titusener av ferieglade skandinaver. Her kjempet et titalls proppfulle busser fra ulike reiseselskaper sin sedvanlige kamp om minimale parkeringsplasser i oppkjørselen til avgangsterminalen fra 70-tallet.

Halvt i ørska tok jeg oppstilling med stramt ryggkorsett og smerte-stillende i en kø som gikk langt utpå veien. Min trofaste Sampsonite koffert hadde for anledningen bare tre hjul og ble slept skjevt og skrapende etter meg. Hele to og en halv time før avgangstid er jo rikelig, tenkte jeg idet jeg betraktet den stillestående køen bak to svært sporadisk betjente skranker. Etter en halvtimes tid foran innsjekkingen, måtte vi deretter løfte vår egen bagasje tilbake og opp på samlebåndet før vi stilte oss i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen. Skulle jo bare mangle. Her stoppet det fullstendig opp, og flere hundre passasjerer ventet på å passere det lille nåløyet av èn eneste metalldetektor. Greske madonnaer med gule vester demonstrerte sin makt gjennom temperamentsfulle bevegelser og ditto skriking uten mikrofon om avganger til Praha og Stockholm. Alt mens deres mannlige, sneiptyggende kolleger stod avslappet og betraktet det livlige opptoget med betraktelig mer kontrollerte miner.

Kvikksølvet viste garantert over 40 grader idet vi ble skuflet som tettstående kveg gjennom til transitthallen. Synet som ventet meg der, var lite oppmuntrende: Anslagsvis 300 passasjerer oppholdt seg samtidig i en overfylt terminal som målte knappe 200 kvadratmeter. Regnestykket ble enkelt: Over halvparten måtte stå eller sitte på gulvet med under en kvadratmeter til rådighet, mens vi lyttet til intetsigende spraking på gresk og dårlig engelsk over høyttalerne. Den langdryge, rastløse ventingen i tettstående felleskap ga meg visse flyktige, bisarre assosiasjoner - både til Den Store Trengsel i Åpenbaringsboken og gasskamrene under krigens konsentrasjonsleire. Selvsagt med visse odørale unntak som eimen av harsk solkrem, cigarillos og billig etterbarberingsvann.

Inne i denne fra før av minimale innhegningen hadde øyboerne selvsagt også fått plass til en taxfree-butikk. Overfylte hyller av unyttig,overpriset elektronikk, gresk ouzo, Metaxa og annet østeuropeisk nasjonalskvip bugnet side om side med rådyre Rolex-imitasjoner og tunge parfymer. Problemet var bare at scanneren ikke fungerte hos den eneste kassen som var i operasjon. Endeløse køer av oppgitte mammaer med overtrøtte skrikerunger og apatiske pensjonister i shorts og svettevåte skjorter dominerte scenariet. De urinstinkende toalettene med defekte utspylingsmekanismer var forlengst tomme for papir og rent vann. Midt oppe i denne helsefarlige galskapen stod en oversminket grekerinne og solgte pils! Frustrasjonen sto skrevet i ansiktene på ekteparet som hadde stilt seg først i køen foran den stengte utgangsdøra, idet klokka bikket over annonsert avgangstid. Etter nesten to timers venting i dette fjøset av en avgangshall, evnet noen klare hoder faktisk å registrere at vårt fly forlengst hadde landet. Men ingen informasjon ble gitt. Etter en halv time over midnatt gikk dørene omsider opp, og som en bøling på vårslepp veltet vi ut i nattemørket og på nytt inn i overfylte busser.

Vel framme på flyet fikk vi høre en tydelig frustrert pilot dele sin utrolige historie om nattlige asfaltarbeider på rullebanen ved landing. Dette hadde forårsaket over èn times ventetid for flyet, før det omsider fikk takse inn til ankomstterminalen. Heldigvis ble vårt reisefølge forskånet fra å oppleve de vordende ferieturisters fortvilte besvergelser. Ved avgang kunne førstepiloten også opplyse om at en gresk bøtteknott av et bakkemannskap hadde glemt å fjerne en kloss foran flyets hjul! Dermed måtte flyet rutinemessig slå av motorene, klossen måtte fjernes av klossmajorene etterfulgt av ny start og kontrollsjekker før avgangstillatelse ble gitt. En time over midnatt, nesten en og en halv time etter rutetid, tok Novair-maskinen endelig av med kurs mot gamlelandet. Jeg talte ikke mindre enn 12 ganger som den svenske andrepiloten brøt stillheten med vennlige, men akk så langtekkelige og overflødige foredrag om gjeldende meteorologiske forhold, oppdrift, hvorfor hastigheten var høyere enn vanlig osv. blablabla…

Hallo? Er det mulig å la et stakkars pakkeferie-offer få litt sårt tiltrengt fred, om ikke annet på veien hjemover nattestid? Den er jo til og med forhåndsbetalt! Etter fire timers venting der informasjon var totalt fraværende, ble vi nå utsatt for kultursjokk med denne frenetisk småkåserende informasjonsbombing midnattstid. Ære være Gud for ørepropper og MP3, men det hadde absolutt heller ikke skadet om den lett overvektige flyvertinna kunne bevege seg med litt større varsomhet i midtgangen etter serveringen. Åh uuunnskyld, var alt jeg fikk høre da jeg våknet med den pissende følelsen av at rødvinsglasset mitt gikk overende nedover mine nyvaskede jeans. En time senere så jeg ut som om jeg hadde vært i krigen der jeg haltet bortover korridoren i ankomstterminalen iført blodige bukser, ryggkorsett og altfor mye håndbagasje. Pakketurer er så visst ikke for nybegynnere. Nå er det hjem og bysselalle og hvile ut etter ferien. Välkomna åter till oss!

Reparasjonsalderen

”Nei, du blir nok ikke noe slangemenneske i dette livet”, sa kiropraktoren hoderystende der jeg lå på behandlingsbenken, knapt 40 år ung i lett krøket fosterstilling. Isjasprolapsen strålte nedover venstrebeinet og ryggen kjentes som om jeg lå på spikermatte. Ikke var jeg riktig bra sjøl heller. Depresjonen lå like om hjørnet, etter flere ukers sykmelding. Også jeg som trodde jeg var i bedre form enn de fleste etter regelmessig joggetrening, vinkelsitups og svette maratonløp.?
Nevrokirurgen kasta meg også ut av undersøkelsesrommet med klar beskjed: Du er da ikke syk nok til å opereres! Kom igjen når du er lam fra livet og opp!
Noen år seinere kom neste diagnosenyhet: Nedslitt bruskbein i nakkevirvelen. Lite å gjøre med, sa legene. Bare hvile og smertestillende. Og så litt tro og bønn da, sa jeg. Heldigvis gikk det over.

Hva ble det neste? Jo, de gamle rotfyllingene i underkjeven sa takk for seg etter lang og tro tjeneste. En jeksel knakk regelrett tvert av under middagen, og det bar i all hast til tannlegen mens jeg nynnet ironisk: ”Tæres ei av tidens tann..” Tusenlappene fløy formelig ut av helsevinduet. Innimellom korpus-anfallene kompenserte jeg med å løpe enda hardere, svømme, pumpe og hoppe alt det remmer og tøy kunne holde. Samtidig stappet jeg i meg kosttilskudd, vitaminer og velgjørende drasjeer i alle regnbuens farger. Huntonittplate-brød, protein-smoothies med fiberstoffer og andre sunnhetsdrivende midler gled ned på høykant, side om side med mer reseptbelagte medikamenter. Adrenalinet og endorfinene bruste i blodet, side om side med sentralstimulerende stoffer av ulike merker..

Takken for dette disiplinerte sunnhetsliv? Jo da, kreften kom snikende. Operasjon etterfulgt av tre måneders sykehusopphold og knallharde cellegiftkurer. Beina sviktet, håret forsvant og jeg så ut som en mislykket kloning av detektiv Kojac og Yul Brynner. Men ukrutt forgår ikke så lett. Over halvparten av alle krefttilfeller blir jo friske; så også med meg. Med sykkelhelten Lance Armstrongs gule strikk rundt håndleddet var jeg snart tilbake i fullt vigør og tok optimistisk opp igjen runddansen med jobbing, milsluking og det gode liv. Så døde jeg ikke denne gangen heller.

Men i reparasjonsalderen har det ene en lei tendens til å ta det andre. En skrue løs her, en nagle der. Også psyken som for lengst hadde passert hundretusener av kilometer på høyt gir, begynte nå å skrangle faretruende. Mine mange hanekamper og piggtrådklatring i ulendt terreng hadde satt sitt ubønnhørlige arrvev også på sjelens irrganger. Det jeg trodde bare var litt rusk i forgasseren, viste seg å være en mer dyptsittende slitasje som nesten fikk både toppakning og registerreima til å ta kvelden. En lengre hovedservice ved Modum Bad ble redningen før psyko-motoren rakk å skjære seg helt. Oljeskift og smøring fra gode terapeuter og ditto høyere makter gjorde at stempelet på nytt fikk opp det gamle dreiemomentet. Deretter bar det ut på langtur igjen mellom bakkar og berg med den høyreiste, men akk så slitne 58-modellen med bulker i støtfangeren.

Men her forleden var det jamen bom stopp igjen. ”Du har nok pådratt deg en hælspore”, sa den aldrende ortopeden med bekymret mine og la inn bestilling på innleggssåler. Jeg følte meg mer som en førtidspensjonert kroniker der jeg hinket selvmedlidende ut av legekontoret. Merket jeg ikke noe antydning til løperkne og muskelstrekk i leggen også? Her kom visst belastningsskadene krypende som perler på ei snor. Sporenstreks kjørte jeg til apoteket for å hente en ny økonomipakke med betennelsesdempende og smertestillende, på veien til ny time hos tannlegen. Var det mon tro ikke også en gryende forkjølelse som meldte seg med grønne klyser, sammen med den velkjente musearmen og ditto muskelverk i skulderen? Psykologen er sykmeldt, og kiropraktoren hadde ikke tid til mer knekk og brekk på meg før i morgen. Og slik går nu dagan…

H-joggens førstetrener var 72 år da han tråkket kraftig over i løypa og røk en sene i foten. ”Jaja, nå ser vi vel ikke ham noe mer her”, var det visst noen av oss som sa. Tre måneder etterpå dukket han opp i velkjent sportsantrekk, til stort sjokk for oss andre mosjonister med småvondter hist og pist. Stram i maska og med bandasjert fot trosset den hvithårede joggekjempen smertene og halv-hinket seg igjennom ti kilometer vinterstid. Alternativet var da så mye verre, fikk vi høre: Å bli sittende og stivne i godstolen. Da han så vendte resituert og kampdyktig tilbake, ble også klagenivået merkbart lavere på oss ungsauer under 60 etter dette. Hvilket imponerende eksempel! For min del resulterte det i at min søknad som æresmedlem i Hypokonderforeningen ble tilbakekalt for godt. Den hadde da også sikkert blitt avslått uansett, da juryens medlemmer der som kjent er vanligvis langtidssykmeldte..

I skrivende stund nyter jeg tilværelsen som korsettbærende trippelsykmeldt og mediterer over det vakre diktet som tidvis synges over tilårskomne jubilanter:

Knærne rasler, tenna sitter løst
Sevjen synker, det er høst
Tanken rusler ganske titt
Tidens jeksler krever sitt!