Flyplass til besvær

I hundre varmegrader humpet vi avgårde på turistbussen bort fra late dager på den greske ferieøya, på vei tilbake til sivilisasjonen. Sammen med et titalls andre solsvidde og bakfulle skandinaver var vi prisgitt å måtte høre på den gyllenbrune reisekatalog-skjønnheten, som med sin hese kråkerøst annonserte rutinert, men verken troverdig eller beroligende på svært gebrokkent norsk: Flygplanet är i rute, och när ni kommer till flygplatsen har ni hela tre incheckningsskranker till ert förfogande..
De hundreogåttigraders svingene med turistbussen ble litt for mye for en liten guttepjokk, som likeså godt spydde opp middagen sin på bestemors fang. Etter en og en halv times berg-og-dalbane midt imellom angivelig elleve millioner oliventrær ankom vi omsider Mitylini Airport, en bitteliten militær flyplass som årlig server titusener av ferieglade skandinaver. Her kjempet et titalls proppfulle busser fra ulike reiseselskaper sin sedvanlige kamp om minimale parkeringsplasser i oppkjørselen til avgangsterminalen fra 70-tallet.

Halvt i ørska tok jeg oppstilling med stramt ryggkorsett og smerte-stillende i en kø som gikk langt utpå veien. Min trofaste Sampsonite koffert hadde for anledningen bare tre hjul og ble slept skjevt og skrapende etter meg. Hele to og en halv time før avgangstid er jo rikelig, tenkte jeg idet jeg betraktet den stillestående køen bak to svært sporadisk betjente skranker. Etter en halvtimes tid foran innsjekkingen, måtte vi deretter løfte vår egen bagasje tilbake og opp på samlebåndet før vi stilte oss i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen. Skulle jo bare mangle. Her stoppet det fullstendig opp, og flere hundre passasjerer ventet på å passere det lille nåløyet av èn eneste metalldetektor. Greske madonnaer med gule vester demonstrerte sin makt gjennom temperamentsfulle bevegelser og ditto skriking uten mikrofon om avganger til Praha og Stockholm. Alt mens deres mannlige, sneiptyggende kolleger stod avslappet og betraktet det livlige opptoget med betraktelig mer kontrollerte miner.

Kvikksølvet viste garantert over 40 grader idet vi ble skuflet som tettstående kveg gjennom til transitthallen. Synet som ventet meg der, var lite oppmuntrende: Anslagsvis 300 passasjerer oppholdt seg samtidig i en overfylt terminal som målte knappe 200 kvadratmeter. Regnestykket ble enkelt: Over halvparten måtte stå eller sitte på gulvet med under en kvadratmeter til rådighet, mens vi lyttet til intetsigende spraking på gresk og dårlig engelsk over høyttalerne. Den langdryge, rastløse ventingen i tettstående felleskap ga meg visse flyktige, bisarre assosiasjoner - både til Den Store Trengsel i Åpenbaringsboken og gasskamrene under krigens konsentrasjonsleire. Selvsagt med visse odørale unntak som eimen av harsk solkrem, cigarillos og billig etterbarberingsvann.

Inne i denne fra før av minimale innhegningen hadde øyboerne selvsagt også fått plass til en taxfree-butikk. Overfylte hyller av unyttig,overpriset elektronikk, gresk ouzo, Metaxa og annet østeuropeisk nasjonalskvip bugnet side om side med rådyre Rolex-imitasjoner og tunge parfymer. Problemet var bare at scanneren ikke fungerte hos den eneste kassen som var i operasjon. Endeløse køer av oppgitte mammaer med overtrøtte skrikerunger og apatiske pensjonister i shorts og svettevåte skjorter dominerte scenariet. De urinstinkende toalettene med defekte utspylingsmekanismer var forlengst tomme for papir og rent vann. Midt oppe i denne helsefarlige galskapen stod en oversminket grekerinne og solgte pils! Frustrasjonen sto skrevet i ansiktene på ekteparet som hadde stilt seg først i køen foran den stengte utgangsdøra, idet klokka bikket over annonsert avgangstid. Etter nesten to timers venting i dette fjøset av en avgangshall, evnet noen klare hoder faktisk å registrere at vårt fly forlengst hadde landet. Men ingen informasjon ble gitt. Etter en halv time over midnatt gikk dørene omsider opp, og som en bøling på vårslepp veltet vi ut i nattemørket og på nytt inn i overfylte busser.

Vel framme på flyet fikk vi høre en tydelig frustrert pilot dele sin utrolige historie om nattlige asfaltarbeider på rullebanen ved landing. Dette hadde forårsaket over èn times ventetid for flyet, før det omsider fikk takse inn til ankomstterminalen. Heldigvis ble vårt reisefølge forskånet fra å oppleve de vordende ferieturisters fortvilte besvergelser. Ved avgang kunne førstepiloten også opplyse om at en gresk bøtteknott av et bakkemannskap hadde glemt å fjerne en kloss foran flyets hjul! Dermed måtte flyet rutinemessig slå av motorene, klossen måtte fjernes av klossmajorene etterfulgt av ny start og kontrollsjekker før avgangstillatelse ble gitt. En time over midnatt, nesten en og en halv time etter rutetid, tok Novair-maskinen endelig av med kurs mot gamlelandet. Jeg talte ikke mindre enn 12 ganger som den svenske andrepiloten brøt stillheten med vennlige, men akk så langtekkelige og overflødige foredrag om gjeldende meteorologiske forhold, oppdrift, hvorfor hastigheten var høyere enn vanlig osv. blablabla…

Hallo? Er det mulig å la et stakkars pakkeferie-offer få litt sårt tiltrengt fred, om ikke annet på veien hjemover nattestid? Den er jo til og med forhåndsbetalt! Etter fire timers venting der informasjon var totalt fraværende, ble vi nå utsatt for kultursjokk med denne frenetisk småkåserende informasjonsbombing midnattstid. Ære være Gud for ørepropper og MP3, men det hadde absolutt heller ikke skadet om den lett overvektige flyvertinna kunne bevege seg med litt større varsomhet i midtgangen etter serveringen. Åh uuunnskyld, var alt jeg fikk høre da jeg våknet med den pissende følelsen av at rødvinsglasset mitt gikk overende nedover mine nyvaskede jeans. En time senere så jeg ut som om jeg hadde vært i krigen der jeg haltet bortover korridoren i ankomstterminalen iført blodige bukser, ryggkorsett og altfor mye håndbagasje. Pakketurer er så visst ikke for nybegynnere. Nå er det hjem og bysselalle og hvile ut etter ferien. Välkomna åter till oss!