Reparasjonsalderen

”Nei, du blir nok ikke noe slangemenneske i dette livet”, sa kiropraktoren hoderystende der jeg lå på behandlingsbenken, knapt 40 år ung i lett krøket fosterstilling. Isjasprolapsen strålte nedover venstrebeinet og ryggen kjentes som om jeg lå på spikermatte. Ikke var jeg riktig bra sjøl heller. Depresjonen lå like om hjørnet, etter flere ukers sykmelding. Også jeg som trodde jeg var i bedre form enn de fleste etter regelmessig joggetrening, vinkelsitups og svette maratonløp.?
Nevrokirurgen kasta meg også ut av undersøkelsesrommet med klar beskjed: Du er da ikke syk nok til å opereres! Kom igjen når du er lam fra livet og opp!
Noen år seinere kom neste diagnosenyhet: Nedslitt bruskbein i nakkevirvelen. Lite å gjøre med, sa legene. Bare hvile og smertestillende. Og så litt tro og bønn da, sa jeg. Heldigvis gikk det over.

Hva ble det neste? Jo, de gamle rotfyllingene i underkjeven sa takk for seg etter lang og tro tjeneste. En jeksel knakk regelrett tvert av under middagen, og det bar i all hast til tannlegen mens jeg nynnet ironisk: ”Tæres ei av tidens tann..” Tusenlappene fløy formelig ut av helsevinduet. Innimellom korpus-anfallene kompenserte jeg med å løpe enda hardere, svømme, pumpe og hoppe alt det remmer og tøy kunne holde. Samtidig stappet jeg i meg kosttilskudd, vitaminer og velgjørende drasjeer i alle regnbuens farger. Huntonittplate-brød, protein-smoothies med fiberstoffer og andre sunnhetsdrivende midler gled ned på høykant, side om side med mer reseptbelagte medikamenter. Adrenalinet og endorfinene bruste i blodet, side om side med sentralstimulerende stoffer av ulike merker..

Takken for dette disiplinerte sunnhetsliv? Jo da, kreften kom snikende. Operasjon etterfulgt av tre måneders sykehusopphold og knallharde cellegiftkurer. Beina sviktet, håret forsvant og jeg så ut som en mislykket kloning av detektiv Kojac og Yul Brynner. Men ukrutt forgår ikke så lett. Over halvparten av alle krefttilfeller blir jo friske; så også med meg. Med sykkelhelten Lance Armstrongs gule strikk rundt håndleddet var jeg snart tilbake i fullt vigør og tok optimistisk opp igjen runddansen med jobbing, milsluking og det gode liv. Så døde jeg ikke denne gangen heller.

Men i reparasjonsalderen har det ene en lei tendens til å ta det andre. En skrue løs her, en nagle der. Også psyken som for lengst hadde passert hundretusener av kilometer på høyt gir, begynte nå å skrangle faretruende. Mine mange hanekamper og piggtrådklatring i ulendt terreng hadde satt sitt ubønnhørlige arrvev også på sjelens irrganger. Det jeg trodde bare var litt rusk i forgasseren, viste seg å være en mer dyptsittende slitasje som nesten fikk både toppakning og registerreima til å ta kvelden. En lengre hovedservice ved Modum Bad ble redningen før psyko-motoren rakk å skjære seg helt. Oljeskift og smøring fra gode terapeuter og ditto høyere makter gjorde at stempelet på nytt fikk opp det gamle dreiemomentet. Deretter bar det ut på langtur igjen mellom bakkar og berg med den høyreiste, men akk så slitne 58-modellen med bulker i støtfangeren.

Men her forleden var det jamen bom stopp igjen. ”Du har nok pådratt deg en hælspore”, sa den aldrende ortopeden med bekymret mine og la inn bestilling på innleggssåler. Jeg følte meg mer som en førtidspensjonert kroniker der jeg hinket selvmedlidende ut av legekontoret. Merket jeg ikke noe antydning til løperkne og muskelstrekk i leggen også? Her kom visst belastningsskadene krypende som perler på ei snor. Sporenstreks kjørte jeg til apoteket for å hente en ny økonomipakke med betennelsesdempende og smertestillende, på veien til ny time hos tannlegen. Var det mon tro ikke også en gryende forkjølelse som meldte seg med grønne klyser, sammen med den velkjente musearmen og ditto muskelverk i skulderen? Psykologen er sykmeldt, og kiropraktoren hadde ikke tid til mer knekk og brekk på meg før i morgen. Og slik går nu dagan…

H-joggens førstetrener var 72 år da han tråkket kraftig over i løypa og røk en sene i foten. ”Jaja, nå ser vi vel ikke ham noe mer her”, var det visst noen av oss som sa. Tre måneder etterpå dukket han opp i velkjent sportsantrekk, til stort sjokk for oss andre mosjonister med småvondter hist og pist. Stram i maska og med bandasjert fot trosset den hvithårede joggekjempen smertene og halv-hinket seg igjennom ti kilometer vinterstid. Alternativet var da så mye verre, fikk vi høre: Å bli sittende og stivne i godstolen. Da han så vendte resituert og kampdyktig tilbake, ble også klagenivået merkbart lavere på oss ungsauer under 60 etter dette. Hvilket imponerende eksempel! For min del resulterte det i at min søknad som æresmedlem i Hypokonderforeningen ble tilbakekalt for godt. Den hadde da også sikkert blitt avslått uansett, da juryens medlemmer der som kjent er vanligvis langtidssykmeldte..

I skrivende stund nyter jeg tilværelsen som korsettbærende trippelsykmeldt og mediterer over det vakre diktet som tidvis synges over tilårskomne jubilanter:

Knærne rasler, tenna sitter løst
Sevjen synker, det er høst
Tanken rusler ganske titt
Tidens jeksler krever sitt!