fredag 28. august 2009

Det belastede kristen-navnet

I kjølvannet av bl.a. senere tids valgkamp-debatt står det nå klarere for meg enn noen gang: Kristen-navnet er oppskrytt og overbelastet. Og det til bristepunktet. Som et synkende Titanic i stormfullt farvann, men med gallionsfigur og flagget til topps. Noen har kastet seg i livbåtene allerede..


Fra å være en eksklusiv og dyrekjøpt hederstittel fra oldtidens Antiokia som identifiserte de første disipler med Kristus alene, har uttrykket kristen i våre dager blitt en svært utspedd og misbrukt fellesbenevnelse i alle tenkelige retninger. Noen legger til stadighet urettmessig beslag på kristennavnet for å legitimere og fremme ulike politiske interesser, så som KSP, KrF og nå altså Kristenfolket.no. Militært har navnet blitt nærmest blasfemisk anvendt som identifikasjon av bevæpnede maktgrupper som ”kristen-falangister” eller ”kristen-milits”, med referanse til politisk farge, geografi og etnositet.

Atter andre smykker seg med særkulturelle tilleggsbetegnelser som kristen-rockere, kristen-bikere eller kristen-homoer med sølvkors dinglende rundt halsen. I andre sammenhenger blir navnet benyttet som ingrediens i skjellsord og kraftuttrykk. Videre snakkes det om såkalt kristne land med kristne politikere og kristne skoler, kristen-TV og kristen nett-dating, og der bill.mrk.”kristen” gir fortrinn ved hybelsøking.. I USA byr de visst forsyne meg også på både Christian Soccer (fotball) og Spirit Filled Hamburgers!

Kristen meg her og kristen meg der..

Å si ”jeg er kristen” er snart omtrent like tvetydig og innholdsrikt som å synge med i barnesangen: ”Jeg er nordmann, født i Sverige, Danmark er mitt fedreland, snakker russisk som en jøde, skjønt jeg er en engelskmann”. Eller som Björn Alfzelius sang før han døde: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det”..

Likeså fristende som det er å styre unna kompaniskap med ekstremister og fanatiske kristen-fundamentalister, har det faktisk blitt å frastå seg bekjennelsen ”kristen”. Ikke fordi jeg har noe ønske om å svikte mine egne og forlate den salige lille hjord. Ikke har jeg heller på noen måte tanke om å forsake troen og Jesu-navnet. Men snarere tvert imot: Fordi kristennavnet i økende grad fører med seg så mange feilaktige assosiasjoner som gjør at man må stå til rette for nær sagt alt mulig tull og tøys som har blitt sagt og gjort i kristendommens navn.

Fordi jeg anser mitt primære kall å være en Kristi etterfølger og vitne, har jeg etter hvert fått stadig større problemer med å identifisere meg med all den ubegripelige uviselighet og regelrette jævelskap som har blitt, og fortsatt blir begått i navnets allmenn-tradisjonelle betydning. Jeg er oppriktig lei av å bli tatt til inntekt for direkte ukristelige gjerninger, meninger og holdninger som såkalte ”kristne” i alskens ulike leire står inne for. Denne belastningen er etter min oppfatning en av de største utfordringer og trusler mot kristendommens troverdighet i vårt moderne samfunn.

Jo da, jeg er smertelig klar over omfanget av utfordringen det er å begi seg ut på en smule ambisiøs bekjennelses-revolusjon i denne retningen, med alle misforståelser og feiltolkninger det måtte by på. Jeg er også klar over at temaet rører ved dype følelser og truer hellige kuer som gresser på vigslet jord. Derfor blir nok denne utblåsningen i beste fall bare en lett provoserende, men velment spissformulering..

Noen vil kanskje ta til orde for at det etter 2000 års utvanning nå er på tide med et sårt tiltrengt navneskifte. Muligens er ”Jesus-disippel” håret hvassere og noe mer radikalt forpliktende? Eller er dette kanskje bare en forskyvning av problemet? Navnet skjemmer som sagt ingen, men mange er de som dessverre skjemmer navnet…

Uansett: Mon tro om vi ikke i det minste behøver en revidert og gjenoppfrisket definisjon av hva kristennavnet egentlig innebærer? Og sist men ikke minst: Alt hva det IKKE er…

Svært mange av Ola Nordmanns motforestillinger og anklager mot ”det kristne” er nok dessverre mer selvforskyldt enn man har vært villig til å innrømme. En ydmyk erkjennelse av sannhetsgehalten i mye av denne kritikken er derfor en forutsetning for å bli tatt på alvor og gjenreise tillitsgrunnlaget. Ikke bare hårdnakkede og febrilske bortforklaringer med fine ord og vendinger.

Jeg er en kristen og vil det være”, synger vi fortsatt på bedehusene. Men i mange sammenhenger virker det direkte misvisende og mot sin hensikt å bruke en betegnelse, som med alle sine negative og ukristelige referanser så til de grader vanærer Ham som navnet opprinnelig tilhører. I stedet for å skape tro, bidrar det heller oftere til bekreftede fordommer, avstand og forakt.

La det ikke være noen tvil: Jeg bekjenner meg til Kristus, til Hans død og oppstandelse og til Hans lære. Kristennavnet peker for meg direkte mot mitt livssamfunn med en person: Kristus. Ham har jeg faktisk aldri hatt noen problemer med, og Hans navn bekjenner jeg fortsatt med kompromissløs stolthet. Min lojalitet står til Ham for alltid. Om jeg så må stave dette med versaler og millimeterpresisjon, er det for meg et udelt privilegium.

Jeg bekjenner meg også gladelig til Kristi kropp og som tilhørende i Hans menighet. Det skulle da også bare mangle: Når Ham jeg bekjenner som min Herre så uforbeholdent har identifisert seg med meg og podet meg inn på sitt vintre, er ikke det noe jeg kan melde meg inn og ut av etter eget forgodtbefinnende.

Men de kollektivt kristelige Bakkemannskapenes innsnevrede og rigide partiprogrammer gir meg derimot stadig større kameler å svelge. Det påfører meg lojalitetskonflikter og forklaringsproblemer med smalsporede alternativer jeg ikke kan se jeg har forpliktet meg overfor, og følgelig heller ikke fortjener å stilles til ansvar for.

Eller er dette kanskje et lidelsens lodd som er gitt oss troende som tilgift i dette livet?
I så fall - kanskje stemmer jeg blankt i år…

torsdag 27. august 2009

Back after a short break


Gradestokken viste nesten 30 varme i solveggen hjemme. Men da sykkelfantomet Lance Armstrong tråkket inn til nok en suveren seier i det årvisse Tour de France i slutten av juli 2003, satt jeg inne som klistret til TV-skjermen. Under en av etappene hadde amerikaneren en dramatisk velt, suste i stor fart over sykkelen og dundret i asfalten. Fortvilet måtte han se konkurrentene nådeløst rase forbi seg, mens han selv lå på bakken i sjokk og smerter.

Men den mangedobbelte mesteren lot seg ikke vippe av pinnen: Etter raskt å ha fått konstatert at han var noenlunde like hel (et lite kragebeinsbrudd, men pytt-pytt..), fikk han erstattet vraket med en ny sykkel. Fortumlet, men stappfull av kampånd, adrenalin og viljestyrke kaster han seg inn igjen i løpet 60 kilometer fra mål– og innhentet alle sine konkurrenter i verdenseliten en etter en. Utrolig nok kjørte han ikke bare inn til seier på denne etappen, men vant likeså godt hele rittet – for øvrig den så langt femte strake seieren på rad! Og senere skulle det bli enda flere…

Etter denne imponerende prestasjonen ble Armstrong intervjuet av en amerikansk TV-stasjon. Min til nå store hakeslepp ble enda større da verdensmesteren kunne fortelle at han i 1996 fikk konstatert kreft i underlivet, med spredning til lymfer og lunger. ”Gjennom operasjoner og cellegiftkurer har jeg lært meg å kjempe alene og aldri gi opp”, sa han. Etter å ha fått diagnosen, og de færreste trodde de ville få se ham tilbake i toppen igjen, uttalte han til media: ”I`ll be back after a short break”.

Etter hundrevis av treningstimer med beinhardt slit, selvdisiplin og ukuelig viljestyrke maktet han å demonstrere sannheten i disse ordene. Overbevist om kroppens utrolige evne til å fornye seg og gjenvinne styrke hadde han nådd målet. Armstrong kom ikke bare tilbake på sykkelsetet – han vendte tilbake til teten som den største favoritt noensinne i sin karriere. Og i gledesrusen etter sitt fantastiske seiersritt kunne han tilføye: Ingenting er umulig, bare du selv vil det sterkt nok!

Og som om ikke det skulle være nok å gjøre comeback som toppidrettsutøver etter ytterligere to TDF-seire og 3 år utenfor proffidretten: Armstrong har også maktet å utnytte sine nederlag til noe meningsfullt og positivt for de som sliter med kreftsykdom. Under sommerens Oslo-besøk samlet han inn kjærkomne kroner til Kreftforeningen og besøkte pasienter på Rikshospitalet med gaver og oppmuntrende ord.

Årets sommerpause er nå på hell for de fleste. En velfortjent ferietid er tilbakelagt for både menighet, arbeids- og privatliv. Noen har kanskje tråkket på hele sommeren igjennom, og ligger godt an i løypa. Andre igjen har blitt liggende etter et par etapper. Kanskje noen slikker sår etter en og annen uheldig velt - selvforskyldt eller ei. Atter andre har slitt med tanker om å bryte løpet. Drømmen om seier ble knust i en støvsky av fortvilelse over eget nederlag og tvil på egne ressurser.

Uten sammenligning for øvrig: Jeg kan kjenne meg litt igjen i Armstrong. I hvert fall har jeg lov til å kjenne meg inspirert av hans gode eksempel. Ikke bare har vi hatt samme diagnose og overlevd. Men etter diverse trøkker, velter og hvilepauser er det nå tid for å bestemme seg for å gå videre. Med et nytt perspektiv på livet. Sulten på nye seire. Stadig jagende mot målet – og målene. Ikke la seg knekke eller senke verken av infanteri eller luftskyts fra sjelefienden. La fortid være fortid, og strekke seg ut etter det som ligger foran. Mot seiersprisen. Uansett hvordan jeg måtte ligge an i løypa: Jeg må fullføre løpet. Bevare troen.

Det underlige er at det virker som om man kommer mye sterkere ut av en slik krise, enn før man gikk inn i den. Selvsagt er det både arr og merker fra tiden da det stormet som verst. Men man får krefter man ikke ante man var i besittelse av, når man mest av alt trenger dem. Bibelen kan fortelle om trosheltene, som ved tro ”..fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.”(Hebr.11:34).

Derfor er det all grunn til å gjøre sykkelhelten Armstrongs ord til våre egne,alle vi som har kravlet oss på beina igjen etter vaklevorne runder på glattisen. Det skulle da også bare mangle. Vi som i tillegg til våre egne mer eller mindre opptrente muskler har Herrens ord og løfter på vår side, og ved tro har tilgang til Hans ubregrensede muligheter.
Skulle noe være umulig for oss som tror?
Velkommen tilbake – after a short break!

mandag 10. august 2009

En enkel pølse i brød..


Brogrillen gatekjøkken i Flekkefjord sentrum, en tung regnværsdag midtsommers. Døra er åpen, men ingen kunder er inne. En middelaldrende tyrker står bak disken. De fristende reklameskiltene inviterer til alskens småretter, deriblant pølse med brød.
Jeg er småsulten på noe kjapt og enkelt, og søker øyekontakt.
”Hei, har du grillpølse i brød?”
”Hæ?”
”Grillpølse i brød?”
”Ja..jada.”
”Jeg kan få en da, takk.”
”En grillpølse?”
”Ja – med brød.”
”Grillpølse i brød?”
”Ja.”
”Ikke noe mer?”
”Nei takk.”
"Helt sikkert?"
"Ja."
”Vi har pølsemeny med halvliters drikke til femti kroner.”
”Nei takk, bare pølse i brød.”
”Ja vel. Det blir tjuefem kroner.”
Det er først da jeg oppdager at det faktisk ikke ligger noen varme pølser på grillen.
”Er du sikker på at du har ferdige grillpølser?”
”Jada, selvsagt!”
”Men…”
Grillmesteren går deretter inn på fryselageret, graver fram en pose grillpølser og kaster en av dem i frityrmaskinen. Deretter settes pizzaovnen på fullt. Han spretter en pakke pølsebrød og legger det ene omhyggelig inn i ovnen med en svær pizzaspade. Mens retten godtgjør seg, begynner han å etterfylle iskrem i de halvfulle boksene. Det har nå kommet en åtte-ti flere turister med unger som ser smågrinete og sultne ut. De blir ikke ekspedert.

Ti minutter har gått. Grillmesteren står profft og plystrer mens han speider ut over sjøkanalen og venter på at pølsebrødet skal bli varmt. Plutselig river han opp døra, kjører stekespaden inn og vender på det vesle pølsebrødet. Ny plystrerunde. De ankomne kundene begynner nå å bli utålmodige.
”Entschuldigung bitte?”
”Et øyeblikk bare”.
Deretter rotes pølsepapiret fram, hvorpå grillpølsa monteres i brødet.
”Sennep og ketchup?”
”Ja takk.”
”Et øyeblikk skal jeg se om jeg har noe her..”
Det letes og rotes i et stort kjøleskap med alskens flasker.
Etter tretten minutter er pølsa endelig klar til servering. Bak meg står tretten sultne nederlendere og stirrer stilltiende på den forhåndsbetalte lekkerbiskenen, som omsider kan bæres ut av grillrestauranten på 100m2 med titalls bord ute og inne...
Ikke overraskende henfaller tankene mine til den gamle tørrhumorhistorien om mannen som bestiller en pølse av fremmedarbeideren i Oslo sentrum:
”Kan jeg få en pølse?”
”Nei, men du kan få kjøpe.”
”Ja, selvsagt – la meg få kjøpe en da takk.”
”Grill eller wiener?”
”Grill, takk.”
”Beklager, vi har ikke.”
”Ok, la meg få wiener da..”
”Beklager, utsolgt. Brød eller lompe?”