Det belastede kristen-navnet

I kjølvannet av bl.a. senere tids valgkamp-debatt står det nå klarere for meg enn noen gang: Kristen-navnet er oppskrytt og overbelastet. Og det til bristepunktet. Som et synkende Titanic i stormfullt farvann, men med gallionsfigur og flagget til topps. Noen har kastet seg i livbåtene allerede..


Fra å være en eksklusiv og dyrekjøpt hederstittel fra oldtidens Antiokia som identifiserte de første disipler med Kristus alene, har uttrykket kristen i våre dager blitt en svært utspedd og misbrukt fellesbenevnelse i alle tenkelige retninger. Noen legger til stadighet urettmessig beslag på kristennavnet for å legitimere og fremme ulike politiske interesser, så som KSP, KrF og nå altså Kristenfolket.no. Militært har navnet blitt nærmest blasfemisk anvendt som identifikasjon av bevæpnede maktgrupper som ”kristen-falangister” eller ”kristen-milits”, med referanse til politisk farge, geografi og etnositet.

Atter andre smykker seg med særkulturelle tilleggsbetegnelser som kristen-rockere, kristen-bikere eller kristen-homoer med sølvkors dinglende rundt halsen. I andre sammenhenger blir navnet benyttet som ingrediens i skjellsord og kraftuttrykk. Videre snakkes det om såkalt kristne land med kristne politikere og kristne skoler, kristen-TV og kristen nett-dating, og der bill.mrk.”kristen” gir fortrinn ved hybelsøking.. I USA byr de visst forsyne meg også på både Christian Soccer (fotball) og Spirit Filled Hamburgers!

Kristen meg her og kristen meg der..

Å si ”jeg er kristen” er snart omtrent like tvetydig og innholdsrikt som å synge med i barnesangen: ”Jeg er nordmann, født i Sverige, Danmark er mitt fedreland, snakker russisk som en jøde, skjønt jeg er en engelskmann”. Eller som Björn Alfzelius sang før han døde: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det”..

Likeså fristende som det er å styre unna kompaniskap med ekstremister og fanatiske kristen-fundamentalister, har det faktisk blitt å frastå seg bekjennelsen ”kristen”. Ikke fordi jeg har noe ønske om å svikte mine egne og forlate den salige lille hjord. Ikke har jeg heller på noen måte tanke om å forsake troen og Jesu-navnet. Men snarere tvert imot: Fordi kristennavnet i økende grad fører med seg så mange feilaktige assosiasjoner som gjør at man må stå til rette for nær sagt alt mulig tull og tøys som har blitt sagt og gjort i kristendommens navn.

Fordi jeg anser mitt primære kall å være en Kristi etterfølger og vitne, har jeg etter hvert fått stadig større problemer med å identifisere meg med all den ubegripelige uviselighet og regelrette jævelskap som har blitt, og fortsatt blir begått i navnets allmenn-tradisjonelle betydning. Jeg er oppriktig lei av å bli tatt til inntekt for direkte ukristelige gjerninger, meninger og holdninger som såkalte ”kristne” i alskens ulike leire står inne for. Denne belastningen er etter min oppfatning en av de største utfordringer og trusler mot kristendommens troverdighet i vårt moderne samfunn.

Jo da, jeg er smertelig klar over omfanget av utfordringen det er å begi seg ut på en smule ambisiøs bekjennelses-revolusjon i denne retningen, med alle misforståelser og feiltolkninger det måtte by på. Jeg er også klar over at temaet rører ved dype følelser og truer hellige kuer som gresser på vigslet jord. Derfor blir nok denne utblåsningen i beste fall bare en lett provoserende, men velment spissformulering..

Noen vil kanskje ta til orde for at det etter 2000 års utvanning nå er på tide med et sårt tiltrengt navneskifte. Muligens er ”Jesus-disippel” håret hvassere og noe mer radikalt forpliktende? Eller er dette kanskje bare en forskyvning av problemet? Navnet skjemmer som sagt ingen, men mange er de som dessverre skjemmer navnet…

Uansett: Mon tro om vi ikke i det minste behøver en revidert og gjenoppfrisket definisjon av hva kristennavnet egentlig innebærer? Og sist men ikke minst: Alt hva det IKKE er…

Svært mange av Ola Nordmanns motforestillinger og anklager mot ”det kristne” er nok dessverre mer selvforskyldt enn man har vært villig til å innrømme. En ydmyk erkjennelse av sannhetsgehalten i mye av denne kritikken er derfor en forutsetning for å bli tatt på alvor og gjenreise tillitsgrunnlaget. Ikke bare hårdnakkede og febrilske bortforklaringer med fine ord og vendinger.

”Jeg er en kristen og vil det være”, synger vi fortsatt på bedehusene. Men i mange sammenhenger virker det direkte misvisende og mot sin hensikt å bruke en betegnelse, som med alle sine negative og ukristelige referanser så til de grader vanærer Ham som navnet opprinnelig tilhører. I stedet for å skape tro, bidrar det heller oftere til bekreftede fordommer, avstand og forakt.

La det ikke være noen tvil: Jeg bekjenner meg til Kristus, til Hans død og oppstandelse og til Hans lære. Kristennavnet peker for meg direkte mot mitt livssamfunn med en person: Kristus. Ham har jeg faktisk aldri hatt noen problemer med, og Hans navn bekjenner jeg fortsatt med kompromissløs stolthet. Min lojalitet står til Ham for alltid. Om jeg så må stave dette med versaler og millimeterpresisjon, er det for meg et udelt privilegium.

Jeg bekjenner meg også gladelig til Kristi kropp og som tilhørende i Hans menighet. Det skulle da også bare mangle: Når Ham jeg bekjenner som min Herre så uforbeholdent har identifisert seg med meg og podet meg inn på sitt vintre, er ikke det noe jeg kan melde meg inn og ut av etter eget forgodtbefinnende.

Men de kollektivt kristelige Bakkemannskapenes innsnevrede og rigide partiprogrammer gir meg derimot stadig større kameler å svelge. Det påfører meg lojalitetskonflikter og forklaringsproblemer med smalsporede alternativer jeg ikke kan se jeg har forpliktet meg overfor, og følgelig heller ikke fortjener å stilles til ansvar for.

Eller er dette kanskje et lidelsens lodd som er gitt oss troende som tilgift i dette livet?
I så fall - kanskje stemmer jeg blankt i år…