Back after a short break

Gradestokken viste nesten 30 varme i solveggen hjemme. Men da sykkelfantomet Lance Armstrong tråkket inn til nok en suveren seier i det årvisse Tour de France i slutten av juli 2003, satt jeg inne som klistret til TV-skjermen. Under en av etappene hadde amerikaneren en dramatisk velt, suste i stor fart over sykkelen og dundret i asfalten. Fortvilet måtte han se konkurrentene nådeløst rase forbi seg, mens han selv lå på bakken i sjokk og smerter.

Men den mangedobbelte mesteren lot seg ikke vippe av pinnen: Etter raskt å ha fått konstatert at han var noenlunde like hel (et lite kragebeinsbrudd, men pytt-pytt..), fikk han erstattet vraket med en ny sykkel. Fortumlet, men stappfull av kampånd, adrenalin og viljestyrke kaster han seg inn igjen i løpet 60 kilometer fra mål– og innhentet alle sine konkurrenter i verdenseliten en etter en. Utrolig nok kjørte han ikke bare inn til seier på denne etappen, men vant likeså godt hele rittet – for øvrig den så langt femte strake seieren på rad! Og senere skulle det bli enda flere…

Etter denne imponerende prestasjonen ble Armstrong intervjuet av en amerikansk TV-stasjon. Min til nå store hakeslepp ble enda større da verdensmesteren kunne fortelle at han i 1996 fikk konstatert kreft i underlivet, med spredning til lymfer og lunger. ”Gjennom operasjoner og cellegiftkurer har jeg lært meg å kjempe alene og aldri gi opp”, sa han. Etter å ha fått diagnosen, og de færreste trodde de ville få se ham tilbake i toppen igjen, uttalte han til media: ”I`ll be back after a short break”.

Etter hundrevis av treningstimer med beinhardt slit, selvdisiplin og ukuelig viljestyrke maktet han å demonstrere sannheten i disse ordene. Overbevist om kroppens utrolige evne til å fornye seg og gjenvinne styrke hadde han nådd målet. Armstrong kom ikke bare tilbake på sykkelsetet – han vendte tilbake til teten som den største favoritt noensinne i sin karriere. Og i gledesrusen etter sitt fantastiske seiersritt kunne han tilføye: Ingenting er umulig, bare du selv vil det sterkt nok!

Og som om ikke det skulle være nok å gjøre comeback som toppidrettsutøver etter ytterligere to TDF-seire og 3 år utenfor proffidretten: Armstrong har også maktet å utnytte sine nederlag til noe meningsfullt og positivt for de som sliter med kreftsykdom. Under sommerens Oslo-besøk samlet han inn kjærkomne kroner til Kreftforeningen og besøkte pasienter på Rikshospitalet med gaver og oppmuntrende ord.

Årets sommerpause er nå på hell for de fleste. En velfortjent ferietid er tilbakelagt for både menighet, arbeids- og privatliv. Noen har kanskje tråkket på hele sommeren igjennom, og ligger godt an i løypa. Andre igjen har blitt liggende etter et par etapper. Kanskje noen slikker sår etter en og annen uheldig velt - selvforskyldt eller ei. Atter andre har slitt med tanker om å bryte løpet. Drømmen om seier ble knust i en støvsky av fortvilelse over eget nederlag og tvil på egne ressurser.

Uten sammenligning for øvrig: Jeg kan kjenne meg litt igjen i Armstrong. I hvert fall har jeg lov til å kjenne meg inspirert av hans gode eksempel. Ikke bare har vi hatt samme diagnose og overlevd. Men etter diverse trøkker, velter og hvilepauser er det nå tid for å bestemme seg for å gå videre. Med et nytt perspektiv på livet. Sulten på nye seire. Stadig jagende mot målet – og målene. Ikke la seg knekke eller senke verken av infanteri eller luftskyts fra sjelefienden. La fortid være fortid, og strekke seg ut etter det som ligger foran. Mot seiersprisen. Uansett hvordan jeg måtte ligge an i løypa: Jeg må fullføre løpet. Bevare troen.

Det underlige er at det virker som om man kommer mye sterkere ut av en slik krise, enn før man gikk inn i den. Selvsagt er det både arr og merker fra tiden da det stormet som verst. Men man får krefter man ikke ante man var i besittelse av, når man mest av alt trenger dem. Bibelen kan fortelle om trosheltene, som ved tro ”..fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.”(Hebr.11:34).

Derfor er det all grunn til å gjøre sykkelhelten Armstrongs ord til våre egne,alle vi som har kravlet oss på beina igjen etter vaklevorne runder på glattisen. Det skulle da også bare mangle. Vi som i tillegg til våre egne mer eller mindre opptrente muskler har Herrens ord og løfter på vår side, og ved tro har tilgang til Hans ubregrensede muligheter.
Skulle noe være umulig for oss som tror?
Velkommen tilbake – after a short break!