The King of Pops har allerede vært død i en uke. Men fremdeles troner den hvithudede negeren med stadig større krigstyper og forside-bilder i alle ledende tabloidmedier verden over. Alle radiostasjoner sender utrettelig Jackson-låter til alle døgnets tider, og popkongen er tilsynelatende på alles lepper og TV-skjermer. Antall treff på Google, Facebook og Twitter har for lengst sprengt alle rekorder. Aldri tidligere i historien har en nyhet nådd så mange milliarder mennesker på bare noen timer og så til de grader dominert verdensnyhetsbildet.
Ting kommer fullstendig ut av proporsjoner når både finanskrisen, verdens terrorkriger og sultedøden i Afrika blir forsmådd med notiser. Ifølge dagens hovednyhetsoppslag har den mest ihuga fansen allerede begynt å ta sine egne liv, halvgale av sorg og savn. Men paradoksalt nok har vel aldri Michael Jackson-ikonet vært så levende som akkurat nå. Og dette er bare begynnelsen. Bare vent til begravelsen! Det spekuleres heftig om statsfinansiert bisettelse med Lit du Parade. Her skal nok blomsterhavet rundt prinsesse Dianas båre få konkurranse…
For hva er det egentlig vi er vitne til? Intet mindre enn en kommersialisert, mediestyrt verdensreligion av verste merke. Jackson selv var utvilsomt både en stor musikalsk begavelse og et godt menneske. Men det er hevet over enhver tvil at det var et hav mellom den glamour-prangende verdensartisten og den lille ensomme, narkonedkjørte gutten med åpenbare identitetsproblemer og paranoide trekk fra en traumatisk oppvekst.
Hva slags medieskapt forbilde er det verden har fått servert? Og med hvilke konsek-venser? Har man ikke lært noe etter Jacksons avdøde ex-svigerfars død for 32 år siden? Ennå i dag valfarter tusenvis av Elvis-fans til Graceland i Memphis for å hylle sin gud. Noen har aldri akseptert at han faktisk er død, og at livet ikke varer evig. Og selv om Elvis-platene når stadig nye salgsrekorder, er det fortsatt ingen trær som vokser inn i himmelen.
Hva som i framtiden vil erstatte tomrommet hos de hundretalls millioner fans av den mystikkbefengte black-and-white-superstjernen under den sorte parasollen, gjenstår bare å se.
Super-popens svar på kaptein Sabeltann er borte for alltid. Den hensynsløst kyniske popindustrien er for lengst i gang med rekrutteringen og utformingen av sin neste Messias i dette absurde mediesirkuset.”This is IT!”, sa Jackson. ”Make the world a better place, for you and for me and the entire human race”. Ja, det er jo lov å ønske. Men virkelighetens verden er nok dessverre på nådeløs, irreversibel kollisjonskurs med drømmene til popfilosofen fra Neverland. Den personlige tragedien overskygger det glade budskap med klar margin. Likevel er det dette verden vil ha: En never-ending, heart-breaking love-story ispedd store mengder dop og penger, til heftige rytmer og hipt musikkakkompagnement. Sex, løgn og videotape. Sosialpornografi på første klasse og dyneløft på øverste hylle.
Det er tid for ettertanke om hvilke grunnkrefter som rir et menneske som Michael Jackson mot avgrunnen. Det er også tid for erkjennelse hos de av oss som forhåpentlig gjør mer enn å nostalgisk smånynne på gamle Jackson-hits i sommersola, mens vi blar ufortrødent videre i Se&Hør. Det er all grunn til å sørge. Ikke bare over tapet av et stort musikkidol, men også over den kvalmende avgudsdyrkelsen det har brakt med seg. Den er destruktiv – både for den som lar seg tilbe på popmedienes altere, og for de som bærer fram sine offer.
Men populær blir definitivt ikke den som våger å si dette og kalle en spade for en spade. Det er da heller ikke meningen. That was IT. Eller som Marve Fleksnes sa: Dett var dett!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar