ALLE ER LIKE GÆRNE!

I disse høyrøstede valgdager påberoper det ene partiet seg å være litt bedre enn det andre. Det skrytes uhemmet av egne representanters og programmers ufeilbarlighet, samtidig som nygrillet valgflesk råselges fra gateboder og stands som fra tyrkiske strandpromenader. De mediestyrte varemessene spytter villig vekk ut tilforlatelige milliardløfter, fristende tilbud og løsninger som formelig hviner som grovkalibret ammunisjon rundt ørene på oss. Det krangles og debatteres opp og i mente om hvem som er mest troverdig, mest (u)ansvarlig og best kvalifisert til oppgaven å lede landet.

Siv klager på Jens, som skyter tilbake fra hofta og advarer mot Høyre, som igjen syter på SV, som klager på FrP, som fortviler over Ap, som advarer mot et nytt Sentrum, som igjen er for Erna og imot Siv.. Alle har litt rett, alle har litt feil og herom strides fortsatt de lærde.
I dagens VG-magasin fremstår de fem borgerlige partilederne sammen som popstjerner i kule, mørke klær og solbriller under tittelen: Hvor like er partiene?
Og ærlig talt: Er den ene virkelig så utrolig mye bedre enn den andre? Sliter ikke alle med et ikke ubetydelig felles troverdighetsproblem, når man hver for seg påberoper seg å sitte med løsningen på landets problemer og varmt anbefaler seg selv?

Midt i all den mediekåte retorikken savner jeg sårt et enkelt, men viktig element: Mennesket. Personlig er jeg ikke i tvil om at det er stor forskjell på politiske modeller. Enkelte er åpenbart bedre og utvilsomt mer egnet til styring og rettferdig fordeling enn andre. MEN: Det forandrer ikke det spøtt på det som koker ned til det mest fundamentale og komplekse av alle samfunnsutfordringer: Mennesket egen natur.

Den gamle historien fra Speaker`s Corner i London forteller om kommunisten som gestikulerende agiterte for sitt revolusjonære syn. Han pekte på en fattig tigger og ropte: Marx vil sette en ny frakk på denne mannen! Da tok en prest til orde og sa: Men først vil Jesus skape en ny mann i den samme frakken!

I våre bestrebelser etter å finne det ideelle –ismet, religiøse eller politiske konstellasjonen, er det en generelt overhengende fare for å rette baker for smed. Det grunnleggende problemet er nemlig ikke politikken, -ismene eller religionen – men enkeltmennesket selv. Derfor ligger heller ikke svaret udelt å finne i vakre valgløfter og lederkandidater som skal forandre nasjonens overflate, men i om det enkelte mennesket får et ”regjeringsskifte”!

Boken “Alle er normale – til du lærer dem å kjenne!” av John Ortberg (Lunde Forlag) har ikke bare en fantastisk treffende tittel. Den setter fingeren direkte på en påstand vi alle som har levd en stund kan nikke gjenkjennende til, og følger opp med glimrende og tankevekkende perspektiver på at vi mennesker faktisk er elsket som de vi er – uten sminke. Vi kunne sikkert også ha snudd tittelen: ”Alle er gærne – til du lærer deg selv litt bedre å kjenne!” Vår kanskje største utfordring som mennesker er å ikke dømme, men først og fremst se bjelken i vårt eget øye for i det hele tatt å kunne ha forutsetning for å pirke fliser..

Sannheten er nemlig den at vi alle er like gærne – og det er faktisk helt normalt! Det er ikke lenger verken en godt bevart hemmelighet eller overraskelse at vi alle faktisk gjør feil og dumme ting fra tid til annen. Det er uunngåelig at vi sier feil, oppfatter feil, svikter og er upålitelige i små og store saker gjennom livet. Dyktige politikere, sterke ledere og fromme prester er langt ifra noen unntak. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Noen kan riktignok se litt bedre ut enn andre på overflaten, og noen tar også tilsynelatende mer lærdom av egne mistak enn andre. Men inni er vi like i de store linjene. Menneskehjertet er svikefullt, selv om vi er utstyrt med aldri så mange gode egenskaper og taleføre talenter fra naturens side. Det er noe irreversibelt og plagsomt stadig tilbakevendende med vår menneskelige natur. Ikke for å misbrukes som en dårlig, fatalistisk unnskyldning, men snarere for å kunne forebygge naive forventninger og skuffelser over andre – og seg selv.

Viktige forutsetninger for en genuint ny kurs er selverkjennelse og bekjennelse. Hvorfor sitter det da tilsynelatende så innmari langt inne for politikere og ledere å kunne si det lille ordet ”unnskyld”, ta ansvar og uforbeholdent innrømme feil? Hvorfor kan man ikke likeså godt vedkjenne seg selv og andre vårt felles behov for nåde, tilgivelse og overbærenhet som mennesker? Hvor er rimeligheten i å avkreve andre for det vi ikke selv klarer å levere? Trenger vi virkelig enda flere bevis på vår egen skrøpelighet og tilkortkommenhet for å forstå ”How fragile we are”, som Sting synger?

Å erkjenne egen svakhet, begrensninger og feil fortjener ikke lenger å bli sett på som ynkelig og dårlig. Tvert imot bør det være et tillitsvekkende sunnhetstegn og et lovende tegn på troverdighet. Bondevik var et strålende eksempel i så måte, da han som landets statsminister våget å være åpen om å ha møtt veggen. Det er noe ynkelig over ledere som konstant viser fram sin blankpolerte ”oppside” av frykt for å miste ansikt, popularitet og terningkast. Ledere som gjemmer seg bak sin egen fortreffelighet, bortforklaringer og politisk korrekte forsvarsbarrikader avslører seg i mine øyne som svake. Men sterk er den som våger som Paulus gjorde: Å heller vise svakhet enn mesterskap i tale. Alt taler nemlig for at han nådde mye lengre med det..

Hvor er den leder i dag som ydmykt og bevende våger å be om forbønn og folkets overbærenhet, framfor selvsikkert å satse alle kort på egen kompetanse og tro på egne ressurser? Hvor er den leder som Ola og Kari kan identifisere seg med, kjenne seg selv igjen i, og som appellerer til hjertet hos den enkelte av oss? Ikke fordi de er fullkomne – men tvert imot: For ærlig å vedstå seg sin ufullkommenhet - og dermed også kanskje viktigste kvalifikasjon for å kunne lede andre.