Engelen

Sunnmørsjenta Margreth Olins film ”Engelen” er en utrolig sterk dokumentar om Lea, som vokser opp i et hjem preget av manglende beskyttelse. Som liten opplever hun at pappa får kreft og dør fra henne. Fra å være ei livsglad og nysgjerrig lita jente, forandrer livet seg brutalt når moren Madeleine vender tilbake til sin alkoholiserte eksmann Ole. Dødsdansen mellom to voksne skader barnet.

Filmen er tekstet for hørselshemmede, står det i anmeldelsen. Det opplevde vi ikke på Colosseum kino i går. Tvert imot var den litt for lave lyden ganske slitsom i lengden, når skuespillerne snøvler av gårde på utekstet svensk og norsk gatespråk for et snackstyggende publikum. Til og med for oss som ikke er nevneverdig hørselshemmet, bare ordinært betalende kinokunder.. Like fullt er filmen severdig og kan anbefales på det varmeste. Til og med av selveste Kongen..

Rus blir gradvis det som gjør at Lea klarer å stå i en hverdag sammen med familien sin. Så får Lea datteren Sonja, og hun ønsker å bryte med familien og starte på nytt. Hun vil ta vare på barnet og gi henne den beskyttelsen hun selv ikke fikk. Lea skjønner snart at hun mangler denne evnen og må derfor gjøre et umulig valg.

"Engelen" er en brutal historie om indre smerte, avhengighet og viljestyrke. Om det å bære og arve mammas sår. Om ensomme kvinner som aldri gir opp hverandre. Om å se og bli sett. Samtidig er den spekket med sterke symbolikker som illustrerer psykologien mellom mennesker på en glimrende, troverdig måte. Den viser også flere sider av hjelpeapparatet, særlig Barnevernet og fosterhjemsordningen på godt og vondt. Barnets beste går foran ”foreldrevern” og voksnes egoistiske interesser.

Fosterhjemmets hovedoppgave er å være en temporær forsørgende familie for barnet, som har en mor som elsker et barn hun ikke makter å ta seg av. Etter min mening får Olin fram dette på en god og balansert måte, særlig da mor vender tilbake fra endt rehabilitering. Hun velger omsorgen for barnet og ansvar for eget liv, framfor sin følelsesmessige tilknytning til moren og hennes destruktive dualisme.

”Engelen” er et lite glansbilde som Lea bringer med seg fra barndommen gjennom livet, og som ender opp over senga til veslejenta hennes som et fattig symbol på beskyttelse og trygghet i en traumatisk situasjon. En høyst aktuell livssituasjon som tusenvis av hjem i dagens Norge dessverre kjenner seg så altfor godt igjen i.