Gud eller gud?

NTB refererer i dagens VG fra Nidarosdomen, og gårsdagens samtaler mellom prest Per Arne Dahl og gjestene kronprinsesse Mette Marit og utenriksminister Støre. Olavsdagene i Trondheim ble innledet med en såkalt ”kjærlighetssamtale” der de to celebritetene reflekterte rundt livets store spørsmål: Tro og tvil, liv og død.

Det som fanget min oppmerksomhet umiddelbart og som jeg fant høyst interessant, var NTBs konsekvente bruk av ”gud” - med liten forbokstav. Her er noen eksempler:

- ”Kronprinsesse Mette-Marit fortalte om hvordan salmer gir henne kontakt med gud..”
- ”Jeg møter gud der, sa kronprinsessen..” (når horisonten buer seg over havet).
- ”Store deler av samtalen med Jonas Gahr Støre handlet om utenriksministerens forhold til gud og døden.”

Det er ikke mange årene siden det var en selvfølge å omtale Gud skriftlig som egennavn i norske medier – dvs. med stor forbokstav. Ingen var dermed særlig i tvil om hvem det var snakk om: Bibelens Gud, den Allmektige himmelens og jordens Skaper, Jesu Kristi Gud og Far. I dagens pluralistiske, multikulturelle samfunn blir dette imidlertid mer og mer sjeldent, og gudsmonopolet er forlengst opphevet. Det bør derfor være god grunn til å spørre:

Hvilken gud er det snakk om? Hvilket evangelium? Eller hvilken Jesus, for den saks skyld? Bare i Spania er det jo over 1 million innbyggere som bærer det navnet.. En amerikansk gateevangelist i Sao Paulo spurte en forbipasserende: ”Do you know Jesus?” Svaret kom spontant: ”Oh yes, he lives just around the corner, third floor..” En Sudan-misjonær fortalte meg for mange år siden om et barn som under en velsignelsesseremoni ble gitt det klingende navnet: Jesus Maria Mercedes Benz! Bare topp kvalitet hele veien, med andre ord…

Volkswagen har i sin markedsføring ubeskjedent gitt seg selv navnet ”Das Auto” – bilen. Men når min tyske nabo sier at han skal vaske ”Das Auto”, betyr det da nødvendigvis at han har en folkevogn? Det du hører omtalt er ikke nødvendigvis identisk med objektet det siktes til. Slik kan man jo fortsette assosieringen: Det er fullt mulig for to personer å bestille tur til ”syden” på uspesifisert billett, der katalogene frister med bilder av sol og varme strender. Imidlertid kan de to havne på vidt forskjellige steder, dersom ikke bookingen spesifiseres til nøyaktig samme destinasjon, fly og hotell. Eller ta den klassiske ketchup-reklamen, der kunden ber ekspeditøren i pølseboden spesifikt om Idun ketchup. Hun spør: Hva slags Idun ketchup? Kunden hevder hardnakket at det finnes kun èn Idun ketchup, hvorpå damen svarer med faglig tyngde: ”Å ja? Vanlig – salsa – chili…” Ikke så greit bestandig, når etikettene er til forveksling like.

Personlig tviler jeg ikke på troverdigheten i kronprinsessens ord, når hun hevder at hun ”..får kontakt med G(g)ud gjennom salmeboka.” Hun er i så fall langt fra alene om å oppleve dette. Jeg tror heller ikke at Gud er så vanskelig tilgjengelig som mange vil ha det til. Gud kan utvilsomt tale til folk på mange ulike måter, og det er ingen grunn til å begrense dette repertoaret mer enn strengt tatt nødvendig. Da er det langt større grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor hellig Stiklestad-kongen var, som jo fikk æren for å ha "kristnet" Norge ved sverd. Hans metoder bør nok legge en naturlig demper på festlighetene i Trondheim, iallfall for de som ser grunn til å feire dette som et slags kristelig jubileum.

Min digresjon her dreier seg mer rundt fenomenet ”Gud” eller ”gud”. Spørsmålet blir: Er det samme g(G)ud vi taler om? Hvordan er h(H)an og hvordan blir h(H)an definert? Eller er det kanskje en hun eller en det?

Kjært barn har som kjent mange navn. Kanskje er det grunn til også å hevde at kjært navn har mange barn? Noe av utfordringen er at H(h)an ofte ikke identifiseres eller legitimeres i det hele tatt. ”Gud” eller ”vårherre” har liksom blitt et universelt fellesbegrep man kan putte hva som helst i etter eget forgodtbefinnende. Muslimene tror jo for eksempel også på Jesus, men da som profeten Isa – ikke som Kristus, Guds Sønn. Spørsmålet blir da: Tror vi på den samme Jesus? Når en kristen sier: ”Jeg har møtt Jesus”, ligger det implisitt at han da har personlig kontakt og forbindelse til Ham som en levende person og frelser. Men om noen spør deg: ”Kjenner du Per?”, er det slettes ikke gitt at det er samme Per vi snakker om…

Min taxisjåfør i New York for mange år siden virket im- ponerende opplyst da han spurte meg entusiastisk: ”Do you know mr.Hansen in Oslo? Good friend of mine…”

En nærmere spesifikasjon av hvem eller hva vi snakker om, bør absolutt være påkrevet før man gir seg selv eller andre status som ”kristen” eller ”gudstroende”. Ofte skal man ikke grave dypt før man kan avdekke at man ikke bygger på samme grunnfjell. Faren for å oppleve ”god dag mann – økseskaft” er ganske overhengende, dersom man ikke forvisser seg om at man snakker om samme person. Eller for å si det med den svenske forfatteren, som for noen år tilbake ga ut en bok med den glimrende tittelen: ”Det är inte Gud alt som glimmrar!”