Kongens tale

Sjelden har jeg vekslet sånn mellom tårevåte øyne av henholdsvis latter og grepethet, som da jeg så den prisbelønte filmen ”Kongens tale” på kino sist uke. Filmen omhandler Storbrittanias prins Albert – gift med den nå avdøde dronningmoren og far til nåværende dronning Elizabeth. Motvillig påtar han seg kongeembetet etter farens død og tar navnet George IV. Men den nybakte monarken sliter med et stamme-problem, som i økende grad sjenerer både ham og kongehuset som taler til 1930-årenes krigstruede England.

Colin Firth fikk nylig Oscar for beste mannlige rolle i sin mesterlige tolkning av George VI og hans stotrende, grimaserende fremtoning. Fortvilet og knekt over sin manglende talemestring oppsøker han en logoped (Geoffrey Rush), som benytter høyst utradisjonelle metoder i sin kamp mot stammingen. Her blandes et solid stykke sann, britisk førkrigshistorie med sårbarhet og stolthet, så vel som intelligent humor og avslørende ærlighet. Filmen går ennå over hele landet, og anbefales herved på det varmeste.

Mitt engasjement for filmen har nok også nær sammenheng med det faktum at jeg selv har slitt med stamming siden jeg var barn. Intet handicap har vel vært mer latterliggjort og bagatellisert enn nettopp stamming. Bare den som selv har kjent på mageknip og ansiktsgrimaser i gjentatte, fortvilte forsøk på å få sagt det man har på hjertet, med påfølgende avbrytelser og dårlig skjult humrende latter, har forutsetninger for å forstå hvilket innhogg slikt gjør i et menneskes selvfølelse. Veien til å mestre en sosial hverdag med naturlig kommunikasjon er langt fra enkel for de aller fleste stamme. Man må lære seg ulike kompensasjonsteknikker, og man må lære seg å overse krenkelser. Sist men ikke minst må man besitte en god porsjon mot, for i det hele tatt våge å by på seg selv i møte med andre. Og selv om ”Kongens tale” kan by på happy ending der kongen omsider ser ut til å klare brasene til ovasjoner fra sine nærmeste, er nok virkeligheten langt tøffere enn det kan synes som.

I dagens VG står selveste statsminister Stoltenberg uventet fram med sin personlige historie som stammende unggutt. Dette er prisverdig av Jens, som i forbindelse med Bry Deg-kampanjen mot mobbing har valgt å by på seg selv som eksempel på hva dette gjør med et menneske. I likhet med George IV er han også et glimrende eksempel på hvordan det er mulig å overvinne skammen og stammingen, og til og med ende opp som regent for en hel nasjon.

God timing med overnevnte film er det jamen meg også. Løp og kjøp!