”Verdens håp” – hvem er det?

Rick Warren fremstår utvilsomt som en slags kristen variant av The American Dream, med sin innflytelsesrike suksessmenighet. Jeg synes det er flott at en mann med slik kristen integritet blir invitert til innsettelsen av president Obama. Flott også at hans bøker er til velsignelse og at Gud utvilsomt bruker ham, såvel som Willow Creek`s pastor Bill Hybels. Sistnevnte er også mannen bak det populære sloganet: ”The Church is the hope of the world!” – menigheten er verdens håp.

Så må vi jo selvsagt også da, som gode nordmenn, finne noe å pirke på her:
Jeg er faktisk sterkt uenig i at "menigheten er verdens håp" - være seg om det er selveste pastor Bill som skal ha sagt det. Jeg finner dette verken i Bibelen, eller å stemme overens med virkelighetens verden. Derimot er KRISTUS verdens håp - høyt hevet over alle menighetens (les: våre..)brister og ufullkommenheter. Dersom menigheten hadde vært "verdens håp", ja da er jeg redd dette håpet hadde hengt i en svært så tynn tråd..

Selvsagt skjønner jeg hva pastor Hybels legger i utsagnet: At menigheten er bærer av Kristus, og dermed også tro og håp her på jord. Men når det er sagt, er det faktisk så mange som til de grader har skåret seg, blitt desillusjonert, såret og skuffet på andre kristne, at de fleste betakker seg vel for et håp som institusjonaliseres og marginaliseres til et medlemskap i en forsamling. Dette avspeiler seg også i samfunnet, og kristnes troverdighet scorer ikke akkurat høyt på meningsmålingene. Og selv om vi fortsatt med god samvittighet kan la oss både imponere og inspirere av "store ting" fra "over there" såvel som fra "down under", er det fortsatt slik at fallhøyden for mektige kristne imperier er farlig stor. Store tall og bygninger kan stå idag og være borte i morgen. Det har vi dessverre mer enn nok eksempler på.

Kristus derimot går aldri av moten. Han skuffer gudskjelov ingen og er, thanks to God, ikke avhengig av verken megakirker eller superpastorer for å forandre menneskers liv fra innsiden og ut. Han har svært ofte virket mer på tross av menigheten enn på grunn av den. Han har heller aldri vært avhengig av applaus fra opinionen for å ha innflytelse i verden. Faktisk advarte Han mot at folk talte for mye vel om oss, og framsatte nærmest forfølgelse og kontroversialitet som idealer.

Kanskje er det slik at en større ydmykhet og erkjennelse av egen svakhet,og større fokusering på Guds ære tross vår egen uverdighet, er noe av det som paradoksalt nok kan gjenreise menighetens troverdighet til mer enn festtaler? Kanskje har både vi og verden gått noe trøtt av glamour-pastorer med megakirker, markedsføringsmetoder og bestselgere? Kanskje er det tid for å fokusere mer på Hans forherligelse,enn å skyve foran oss alle små og store paver, eller "Gods men of faith and power for the hour" - hvor bra de enn måtte være?