Om synsing og sterke meninger..

Vi kristne prater mye. Kanskje til tider litt for mye? I hvert fall i all offentlighet.

Det synses, blogges og debatteres i vei som aldri før i historien. Også i kristenmediene.

Om soakingens inntogsmarsj i Norge. Om hvorvidt Åleskjærs nådereformasjon var fra himmelen eller ei, eller siste nytt om dyneløftet inn i biskop Baaslands privatøkonomi.

Ikke før har vi nesten glemt Snåsamannens helbredelsesvirksomhet..

..og fnyst oss ferdige av prinsesse Märta Louises åndelighet, før synsekoret hyler videre over nye emner i beste (verste?) Se&Hør-assosierte stil. Om Jan Aage Torps demonutdrivelser og den pedofile Brasil-misjonærens eskapader. Om hijab og homofile i menighetene. Om Hanvold og halleluja-TVs regnskaper og pressestøtten til Norge I dag.

Og så videre. Bla,bla,bla…

Noen saker i media så vel som her på bloggen er selvsagt viktige og legitime. Andre kan lett virke mer oppkonstruerte og overdimensjonerte enn det strengt tatt er grunn til. Det skapes ofte stormer i vannglass, og spurver beskytes flittig med kanoner.

De kristne avisene i vårt akk så demokratiske fedreland kommer ofte i et dilemma når det gjelder dette. Medienes misjon består nettopp i å kommentere, kommunisere og formidle nyheter, meninger og skildringer av personer og virksomheter. Det trenger folket, og derfor er det også generelt sett et behov tross alt for stoffet som daglig og ukentlig formidles til oss gjennom spaltekilometerne. Det å ha meninger og gi uttrykk for dem er både sunt og viktig.

Derfor er det langt fra noe kristent fromhetsideal å gi hverandre munnkurv og forholde seg mest mulig taus og passiv til alle slags problemstillinger. Som kristne har vi vår fulle rett til å stille spørsmål om ting vi ser og hører i samfunnet så vel som fra prekestolen. Ja, vi har faktisk en plikt på oss til å ta bladet fra munnen og forkynne det som er rett og sant. Vi skal prøve åndene og være på vakt, samtidig som vi gleder oss over det Gud gjør og omtaler dette med positiv entusiasme. Vår felles medfødte evne til å erkjenne, vurdere og reflektere er gudgitt og betydningsfull. Men den må utvikles og forvaltes med visdom og skjønnsomhet.

Det er ganske besynderlig hvor raskt ute det religiøse ”ånds-politiet” i Norge ofte er med karakterboka, for å avsi sine velkvalifiserte skrivebordsdommer og kommentarer over diverse åndelige utskudd og fenomener som til enhver tid måtte røre seg i terrenget. Dette skjer på avisenes debattblogger og lederartikler, så vel som fra prekestolen og over kaffekoppen. Fokus virker så altfor ofte å være alt som IKKE fungerte som det skulle, det som IKKE var bra i det som ble sagt, det som IKKE burde vært gjort, osv.

Det er en generell, lei tendens hos oss mennesker til å trekke oppmerksomheten mot det negative. Ikke uten grunn er ulykker, konkurser og tragedier langt oftere førstesideoppslag i tabloidpressen enn gladmeldinger om det som lyktes og gikk godt. Vi kristne er dessverre langt fra noe unntak fra dette. Det virker iblant som om behovet for å advare mot og se farer ved, være skeptisk overfor, distansere seg ifra og ta avstand fra, er større i Norge enn andre steder i verden.

Farer lurer under hver en busk, og det blogges og synses i hundre så snart noen roper ”Ulv!”

For eksempel hadde salige trosfader Kenneth E.Hagin knapt nok gått i graven før noen fant det opportunt å påpeke alle mer eller mindre vellykkede, norske forsøk på å implementere hans forkynnelse her på berget. Hvor ille Toronto-folkets lære skal ha fart med oss stakkars norske kristne. Og selvsagt må man ha lov til å spørre seg i hvor stor grad Rodney Howard-Brownes forkynnelse overhodet har ført noe godt med seg for oss kalde nordboere?

Selvsagt kan man være enig eller uenig, begeistret eller opprørt over herlighetsteologenes lære, om TV-predikanter eller andre som av ulike grunner havner i medienes søkelys.

Noen med buksene nede, andre på mer anstendig vis.

Men da må det også være lov til å spørre alle selvgestaltede sjefssynsere med svart belte i bloggdebattering: Hvor mye har de selv bidratt til at mennesker skal bli frelst?

Hvor mange har de helbredet eller satt fri gjennom sitt liv og tjeneste? Hvor mange menigheter og virksomheter har de startet? Har de selv skrevet bøker og laget TV-programmer? Hvor mye tegn og under skjer i menneskers liv ved deres forkynnelse? Og sist men ikke minst: Hvor plettfrie og perfekte er de egentlig selv?

Dessverre er det svært ofte de som har minst å vise til som roper høyest og har flest meninger om Herrens mange omstridte tjenere.

Som min tidligere pastor så ofte sa: Det er bedre å la folk tro at du er dum, enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil!

Bloggsamfunnet og det kommersielle mediesirkuset innbyr oss alle til sosialpornografisk ekshibisjonisme. Derfor bør også enkelte med respekt å melde, beskyttes mot seg selv.

Kanskje vi i stedet skal hjelpe hverandre litt til det?