Betraktninger etter et formiddagsmøte

Jeg har akkurat ankommet godstolen hjemme etter å ha overvært et søndags-formiddag-møte i Filadelfia Oslo. Forøvrig det første på fryktelig lenge. Et hundretalls mennesker hadde innfunnet seg i den ærverdige pinsekirken denne vårlige palmesøndagen.

Et vell av tanker og følelser kommer opp i meg der jeg sitter i benken. Min plass har jo som regel vært der framme hvor det "skjer" - på plattformen, eller scenen som det også heter... I full aksjon, med ord og toner. Men ikke idag. Nå er det min tur til å betrakte, ta imot og konsumere. En uvant setting, men ikke desto mer interessant.
Det første som slår meg, er konformiteten. Det satte, noe følelsesløse og bedagelige kroppsspråket til de tilstedeværende. Ettersom møtet går sin gang og lovsangen strømmer ut av høyttalerne, er det en slående likhet mellom noen velmenende møteaktører med de beste intensjoner og virkemidler for å engasjere en heller passiv forsamling, og et hyggetreff på aldershjemmet. Har jeg virkelig blitt så gammel?

Et "budskap" i tunger og tydning i god pinsevenn-stil gir umiddelbare assosiasjoner til en slags walkie-talkie-kommunikasjon, der Gud taler i første person entall som en heller tvilsom oversettelse av en monoton remse av ord nært beslektet med navn på vaskepulver og italienske sportsbiler.
Men det kan jo for alt jeg vet ha vært en hilsen til noen der for det - fra bakerste benk.
Jeg mener ikke å være stygg eller kritisk - bare helt ærlig.
Godt at ingen der og da har innsyn i mine noe kontroversielle sammenligninger!

Etter at predikanten har kommet på, er det som om møtet tar en annen vending. Talen bærer et personlig og ærlig preg, som gjør at tilhørerne lytter. Ingen retoriske flosker og følelsesladde effekter. Bare rett-opp-og-ned rett-ut-av-posen, dog velforberedt og gjennomført. Forskjellen til et gjennomsnitts religiøst møte ligger i meddelelsen. Troverdigheten.

Det slår meg at Norges kristenhet i første rekke lider av et troverdighetsproblem. Vi behøver en skikkelig troverdighets-vekkelse. Våre liv og gjerninger taler så høyt at folk ikke lenger hører det vi sier. Så lenge har vi holdt på med våre kristelige møter at vi ikke engang hører på hverandre, eller oss selv for den saks skyld. Vi tar hverandre ikke lenger på alvor. Derfor tar vi heller ikke Gud på alvor. Og dersom ikke vi som Hans folk vil lytte, hvordan kan vi da forvente at andre "utenfor" skal gjøre det?

Gjennom talen vedkjenner predikanten seg sin egen svakhet og skrøpelighet. Blottlegger lavmælt sin egen ufullkommenhet og mangel på mestringsevne overfor livets mange utfordringer. Folk spisser ørene. Slikt stoff behøver ingen megafon-forsterkning for å bli hørt. Det er underlig hvordan man får med seg det man vil, bare det er aktuelt nok.
Og det er det. Det slår meg at nettopp troverdigheten hos formiddagens predikant er nøkkelen til folkets respons. Mer skal det ikke til. Ingen fancy underholdningselementer. Ingen kunstige puter og finurligheter. Bare et enkelt menneske som når hjertene.

Jeg tenker: Så var det altså verdt det allikevel, denne søndagen. Borte er alle vanskelige følelser mot alt som ikke er som det burde være. Det holdt for meg i dag å få et enkelt møte med Gud, gjennom et troverdig vitne.
Jeg responderer - går fram på invitasjonen til forbønn. Ikke for å oppleve det helt store, bare som en enkel tilkjennegivelse av å berøre og ha blitt berørt av noe større enn meg selv.

Et par klemmer fra nye og gamle kjente etter møtet gir en god følelse. Hei! Godt å se deg! En enkel kaffekopp etterpå i vårsola.
Mer skulle det ikke til!