VEIEN BLIR TIL MENS VI KJØRER!

20.mars er årlig deadline for betaling av veiavgiften til Staten. Et velvalgt og strategisk smart tidspunkt – før snøen har gått skikkelig på veiene, og før folk flest har byttet om til sommerdekk. Veiavgiftens berettigelse er rettmessig åpenbar for alle: Staten må ha dekket budsjettet til vedlikehold og utbygging for sine mange veiprosjekter. Punktum. Betal, eller bli avskiltet. Slik er det bare. Bomringene kommer selvsagt i tillegg.

For hva skjer etter 20.mars? Jo,da begynner nemlig den tiden på året der kvaliteten på norske veier og streder virkelig viser seg for alvor og i all sin gru. Men da er det jo for sent. Vi har jo allerede betalt. Og klaging til offentlige etater vet vi jo alle er som å vente på julenissen. Hvis han kommer, er det jo høyst èn gang i året med gaver vi selv har betalt for. Hvis du er heldig.
Dessuten har jo Staten delegert ansvaret for vedlikehold videre til hver enkelt fylkesadministrasjon. Kanskje det kan hjelpe? Den som kjører, får se...

Hvordan det merkes? Jo, det skal jeg fortelle deg: Etter 20.mars ikke bare kjennes det, men det er også synlig at asfalten har store sprekker. Og da er det ikke bare naturens ureparerte telehiv det er snakk om. Det er entreprenørfirmaer som har frest ned kabelstrekk over veier der fartsgrensen er 60 km/t, der man nå plutselig uanmeldt kjører over en 10-15 cm bred revne tvers over. KA-DUNK – der fikk forstillinga og dekkene seg en ny trøkk. KLANK – der tok jeg p…meg nedi bak på grunn av utildekket hull på 40 cm i diameter.

I tillegg til trafikkfaren er det opplagt at slitasjen på vanlige biler er formidabel. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år ut og år inn. Litt her og litt der. Et stadig takdrypp. En punktering hist og pist, pytt pytt..
Så er det alle de utildekkede hullene, da. Slurving med asfalteringen, telehiv og annen møkk som gjør at en må kjøre slalom bortover for å unngå å havne i ett og annet krater bortetter veien. Redde seg den som reddes kan. Vi kjører da ikke stridsvogn heller!

Slikt gir meg umiddelbare assosiasjoner til Nord-Russland og veiene til og fra Murmansk, der jeg kjørte for noen år tilbake. Der holder det ikke med sikkerhetsseler. Der bør du ha SUV med ekstra fjæring og nyrebelte som ekstrautstyr. Der i gården er det ingen utbedringsservice som noen mil lengre vestover.
I Sverige har jeg faktisk ennå til gode å kjøre på slike kjerreveier. I hvert fall ikke uten at det er behørig skiltet som særskilt veiarbeidsområde. Men i hovedsak er det en drøm for mine 17 tommers 218-dekk å trille bortover en svensk hovedvei i 100 km/t – selv når fartsgrensa bare viser tosifrede tall…
Men i velstandslandet Norge? Hvem har ansvaret for den slags førkrigstilstander her på berget? Jo da, det har Statens Veivesen, finansiert av våre skattepenger og veiavgifter.

Tanken har slått meg flere ganger. Hvorfor slo jeg meg ikke på bilopprettingsbransjen? Eller private vaktmestertjenester for veivedlikehold? Her er det potensielt kjempemarked for den som har kallet til å gjøre seg rik – på Veivesenets unnfallenhetssynder.
Eller hvorfor kan vi ikke organisere oss som norske bilførere og sende fire millioner regninger til Staten for tort og svie, bulker og forstillingstrøbbel, dekkhold og avbalansering – med betalingsfrist 20.mars? Hvor er NAF, KNA, MA og alle de andre dyra i hakkebakkeskogen?

Og da har jeg selvsagt ikke tatt med utgifter til mer sideordnede sekundærplager og psykiske belastninger som legebesøk og terapikonsultasjoner, trafikkuhell, ekteskapelige småkrangler og verbale utblåsninger som følge av disse høyst uverdige forholdene.

DERFOR er det SÅ viktig for meg å få lov til å kjefte litt fra meg her på min egen blogg – det letter i hvert fall litt på trøkket! Sunt for kroppen, godt for hjertet!

Dagens bønneemner:
Alle bilførere i daglig trafikk på Karihaugveien og lignende fartsårer, med dårlig fjæring og støtdempere. Be om fred for barna i baksetene.
Og så Samferdselsministeren da. Be om at hun ved et mirakel må lese dette. Og at hun må åpne lommeboka. Eller miste den.
Og ikke minst: Be om nåde og helliggjørelse for oss åndelige, men akk så dødelige. Og at veiskjenderne må omvende seg og gjøre hakkene om til asfalteringsmaskiner.

Husk at veien blir til mens vi kjører!