DA BUKSA SPRAKK...

Det var bare 5 minutter til vi skulle ut på lufta, da det skjedde. En ubehagelig lyd som mest av alt minnet om helt andre, mer kroppslige utblåsningslyder. Et guffent RITSJ, og min dongeribukse av tvilsom tyrkisk kvalitet var revnet fra gylfen og hele veien bak. Nå blir du til latter, tenkte jeg da jeg gikk fram på scenen med gitaren på magen. Hvorfor i huleste tok du ikke den andre buksa!

Den usikre følelsen av å bli beglodd unner jeg ikke min verste fiende. Folket foran meg i salen og rundt om i de tusen hjem var lykkelig uvitende om den nakne sannhet jeg nå kjempet med. To av medmusikerne bak meg humret i skjegget, men det lot ikke til å være noen umiddelbar katastrofe. Men faren for å bli til spott og spe for titusener av TV-seere i direktesendt program på Visjon Norge til store deler av Europa, var absolutt overhengende.
Heldigvis gikk det bra. Med behersket mine og frontalpartiet vendt mot kameraene holdt jeg på min lille hemmelighet til møtet endelig var over, og jeg kunne puste lettet ut.

I ettertid har dette blitt en svært så passende metafor for meg i den settingen jeg tross alt var en del av her på Forum Kino i Bergen. Et privilegium jeg hadde blitt advart imot av hoderystende, velmenende trosfeller. At jeg virkelig ville identifisere meg med disse uproffe, rabiate og autodidakte Herrens tjenere. Om jeg virkelig ville utsette meg selv for uforutsigbarheter og forsmedelser.
Men noe sa meg at Han som jeg tjener på en eller annen måte var i dette. Et indre sug i mageregionen gjorde at jeg bare måtte si ja til å delta på kort varsel og med minimale forberedelser. Det skulle vise seg å stemme bra. Gleden over å være med disse Herrens glade jubelgutter på deres glade vanvidd, overgår faktisk langt bedageligheten ved å sitte i sofaen hjemme og kritisere.

Saken er nemlig den at buksa har sprukket på oss alle sammen. Hos noen er det mer framtredende, med dype revner både foran og bak og på sidene. Innsynet til de mer private og blygsomme delene er åpent, til forargelse og latter for alle mer anstendig antrukne besteborgere. Hos andre er det skjult, som hos meg denne tirsdags morgenen. Sannheten var at jeg hadde gjort meg bort, redd og flau over å blottlegge egen svakhet.

På Visjon Norge sprekker buksene stort sett hele tiden. I nær sagt hvert eneste program, i hvert eneste møte, er det mennesker som mer eller mindre bevisst blottlegger sine ufullkommenheter og skrøpeligheter i forsøket på å formidle det glade budskap til andre etter beste fattige evne.
Den nakne sannhet er den at vi dessverre ikke er bedre enn det vi er. Vi holder bare ikke mål. Ikke er vi proffe nok, ikke er vi moralske nok, ikke er vi representative nok. Og når vi virkelig trodde at vi fikk det til, ja da driter vi plutselig på draget så det holder med et eller annet skandaløst medieoppslag eller pinlig episode som bringer forlegenhet og dårlig rykte over oss alle. Og da er vi til og med så feige at vi ikke engang kan stille solidarisk opp for hverandre, men gjør i stedet som Peter gjorde da hanen gol: Jeg kjenner ikke det menneske!

Hvordan reagerer du når du ser ”galskapen” bryte løs i vekkelsesmøtene? Folk som rister, hyler, faller og bryter ut i ukontrollert krampelatter? Snøvlende predikanter og annenrangs lyd-og bildekvalitet i beste sendetid?
Sitter du prektig der i godstolen og godter deg i forakt over de som i sin frimodige dåraktighet og transparens våger å drite seg ut for all verden? De andre skulle jo ha vært SÅ mye bedre, SÅ mye proffere. SÅ mye mindre uhøvlet og SÅ mye mindre anstøtelig for de stakkars sarte sjelene som ser på dette og ingenting begriper. Uff og huff. At vi seriøse kristne og alle de vi ønsker å gi et godt inntrykk av det vi tror på, skal belemres med disse villstyringene som bringer oss andre på skam!

Det er besynderlig hvor detaljert Bibelen beskriver Davids fall med Batseba. Så avslørende, så menneskelig, så sjokkerende utildekket. Kunne ikke den Hellige ha valgt å være litt mer diskret? Noe à la: ”Noe tragisk hendte som vi ikke skal gå nærmere inn på her..” Men i stedet vedkjenner Bibelen seg også skrøpeligheten og kjødeligheten til Herrens høyt betrodde tjenere.
Videre beskriver den i detalj hvordan mennesker ble overrasket og ydmyket på de mest nedverdigende måter i møtet med Gud. Paulus ble slått av sin høye hest og ned i sagmuggen i sitt livs sterkeste gudsopplevelse . Naaman måtte bade i Jordans møkkete vann, men opplevde mirakler!

Det slår meg at Gud faktisk har kalkulert med alt dette. Ikke for på noen måte å bagatellisere eller unnskylde upassende ting som med all respekt burde vært rettet på - men det virker iblant som om vi stiller større kvalitetskrav til Herrens tjenere og deres metoder enn Gud selv gjør!
I sin visdom (!) bestemte Gud seg nemlig for å satse mest på nettopp de som ingenting var – de svake, de uskolerte, de ureligiøse. Hvorfor? Jo, for å gjøre ”de vise til skamme”. Gud ser til hjertene mer enn til hjernene. Han rir heller inn i høytidens Jerusalem på et esel, enn på en hvit rasehest. Han har med andre ord litt moro av å demonstrere sin egen ære gjennom det som blir ringeaktet og betegnet som "dårlig" etter denne verdens standarder. Gud blir ikke æret gjennom en perfekt demonstrasjon i veltalenhet, representativ opptreden og rennommè. Tvert om, Han advarer faktisk mot å ha et for godt ord på seg: ”Ve dere når alle taler vel om dere. Men salige er dere når de spotter dere og forfølger dere.. for det samme gjorde de med profetene før dere!”.

Denne uka har Gud gitt meg en privatleksjon i å la være og dømme. Overlate det til Han som kan det og skal det. Konsentrere meg om å gjøre det jeg skal gjøre. Velsigne. Tjene. Elske og ære.

Og heller gjøre som Michael Jackson: ”Take a look at the man in the mirror!” Omvende meg fra stolthet og religiøs forfengelighet. La det stå til. Ikke være så fryktelig nervøs på Guds vegne. Slapp av. Han har faktisk både oversikt og omsorg for både den ene og det andre. Han er ikke avhengig av våre velmente, men akk så selvgestaltede konsulenttjenester.

Det er gåtefullt, men likevel sant at Gud har lagt et ufravikelig anstøt ned i evangeliet. Anstøtet utfordrer alltid menneskets mest grunnleggende problem: Stoltheten. Derfor er også evangeliet selv en DÅRSKAP for den som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft. Teologiprofessoren Paulus la vekk hele sin profesjonelle tyngde og fremstod som dåraktig, svak og bevende framfor korintierne. Men da kom også Guds kraft.

Evangeliene forteller om Jesus som ved en anledning frydet seg i den Hellige Ånd og sa: ”Jeg priser deg Far, fordi du har SKJULT dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de UMYNDIGE. Ja Far, for slik var det velbehagelig for deg.”
Kong David ble foraktet av sine nærmeste for sin høyst utradisjonelle opptreden da han danset av all makt foran paktens ark. Det var helt klart anstøtelig for mange av de tilstedeværende. Men han sa: ”Jeg vil bli ENDA RINGERE i mine egne øyne, og blant disse tjenestepiker som står her, blant dem vil jeg æres!” Snakk om å være løst fra forfengelighet!

Vårt høyeste kall som kristne er IDENTIFIKASJON:
Jeg identifiserer meg med Jesus Kristus – gjennom tro, dåp og bekjennelse. Han har jo identifisert seg selv med meg, en fattig synder uten noe som helst å rose meg av. Og dette gjør Han med hver eneste en av oss. Betingelsesløs nåde blir oss til del, i liv og tjeneste. Det skulle da bare mangle at jeg ikke skulle kunne identifisere meg med de som Han går god for. De som Han liker. De som Han bruker. På tross av.

Kanskje er det på høy tid å få en ny holdning til hverandre? Våge å fremstå som de vi faktisk er, uten å forsøke og pynte på fasaden. Slutte å late som om vi er ”litt bedre enn..”. Slutte å dra ut fliser av hverandres øyne, mens vi har en bjelke i vårt eget. Om du våger å kritisere andre: Gjør det heller bedre selv!
Gud skal en dag stille meg til regnskap for mitt liv, deg for ditt liv og Ola og Kari for sitt!
Jeg for min del har foreløpig mer enn nok med mine egne buksesprekker.
Må Gud forbarme seg over oss alle - og pass på buksene!