Bibelen lover oss med all tydelighet at ikke bare noen, men alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. (2Tim.3:12).
Det første Gud viste apostelen Paulus, var ikke hvor mange menigheter han skulle starte. Heller ikke hvor etterspurt han ville bli og hvor store møtehonorarer han ville få, men hvor mye han skulle lide for Jesunavnet.
Har lidelse for oss blitt redusert og marginalisert til en søt liten påskefortelling, mens det i Bibelen er et hovedtema - både for liv og lære?
I den første kristne tid ble dette ansett som en stor ære – å få ta del i vanæren ved å identifisere seg selv med navnet Jesus. Den samme lidelsen som Mesteren selv gjennomgikk her nede, og som kuliminerte i påskens evangelium.
Idealet har tydeligvis blitt radikalt forflyttet fra dette og til å bli mest mulig akseptert, likt og forstått av alle. ”Kommunikasjon” heter det visst på fagspråket. Men oldtidens martyrer kalte en spade for en spade. Det fikk de også betale for.
Det er merkelig stille blant dagens såkalte vekkelsesmenigheter for tiden. Har djevelen også dratt på påskeferie? Eller kan det være at han har skammelig lite å gjøre med å holde tilbake den livskraft som kan forvandle menneskers liv, fordi så få er villige til å være bærere av den?
I vår egen tid og i vårt eget land har vi fra tid til annen sett hvordan uviseligheter og unødige provokasjoner utført av kristne har fremkalt negative reaksjoner, både i media og hos folk flest. Dette har man nok iblant litt urettmessig og overdrevet kalt for forfølgelse. Samtidig har andre utvilsomt måttet betale en høy pris for bare å nevne hva Guds klare ord sier.
Men til tross for all motstand som ytre sett kan skyldes høyst rasjonelle, politiske, menneskelige og kommunikasjonsmessige faktorer, er det ingen tvil om at forfølgelse av kristne i bunn og grunn er av åndelig karakter. Forfølgelse omfatter alt fra utfrysninger, boikott og kalde skuldre fra medsøsken, og til fysisk tortur og frihetsberøvelse av totalitære, sekulære myndigheter. Satan har ingenting imot religion, men han hater SALVELSEN – den sannhetsånd og overbevisningskraft som vitner om det levende og befriende evangeliet.
Navnet ”kristne” er avledet av Kristus, som betyr den Salvede. Dersom dette fortsatt er et navn vi mener å bære med rette, er det ingen grunn til at vi skal vente oss noe annet og mindre dramatisk enn det våre medsøsken opplever i andre deler av verden:
Forfølgelse – men også en mektig vekkelse og vekst for Guds rike!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar