Toronto-opplevelser

For fjerde gang besøkte jeg den canadiske verdensmetropolen med det gamle, indianske navnet høsten 2006. Sammen med et par hundre andre norske predikanter og ledere sjekket jeg inn på hotellet, god og trøtt etter et halvt døgns reise. Tidsforskjellen gjorde at jeg tok tidlig kveld på mitt enkeltrom og hadde ditto grytidlig oppvåkning.
Imidlertid våknet jeg sen nattestid av en skingrende lyd et sted ute på gangen. Døgnvill og forvirret stabbet jeg meg ut av døra for å sjekke ut dette merkverdige fenomen. Kun iført en tynn boksershorts oppdaget jeg at rett rundt hjørnet for mitt rom stod en god, gammeldags ismaskin og duret i vei. Lett hoderystende snudde jeg meg igjen mot døra – for deretter å oppdage at jeg var utelåst, uten nøkkel!
Følelsen av avmakt og ergrelse rammet meg som et lyn fra hårrota til tærne. Den svært så effektive hotelldøra var stengt som et hvelv. Ikke visste jeg heller hvilke rom som var bebodd av mine norske venner og kolleger..
Og der stod jeg – klokka kvart over tre på natta, i Adams drakt og med et ørlite fikenblad til å skjule min skam. Jeg hørte lyder. Heisen åpnet seg med et pling. Et høyrøstet par var på vei bortover gangen og nærmet seg mitt hjørne. I beste Mr.Bean-stil smatt jeg elegant inn i smuget bak ismaskinen og holdt pusten, akkurat da paret passerte.
Da kysten var klar igjen, sprintet jeg det jeg maktet bort til trappene og ned de fem etasjene til foajeen. Selvsagt var det oppussing på gang i lobbyen med støvete gulv, maling og fliser i ugrei forening. Jeg trippet kjapt over det enorme gulvet og bort til den fargede portieren ved resepsjonen. Til alt hell var denne ganske høy, så jeg krøket meg ned med hodet over disken idet jeg spurte høflig på nesten perfekt amerikansk om en ny nøkkel til rom 506. ”Yeah sure”, svarte nattevakta søvnig uten mer mikkmakk. Da hans noe mer årvåkne kollega kom gående, stusset han imidlertid litt ved synet av den noe beskjedent antrukne hotellgjesten og sa med dårlig skjult skepsis: ”Are you with the Norwegian group, sir?” Disse gutta var tydeligvis vant med litt av hvert fra den kanten av verden. ”Oh thank God”, mumlet jeg da jeg endelig fikk nøkkelkortet i hånda.
Da jeg vendte nesa mot heisen for å komme meg i sikkerhet fortest mulig, ser jeg et helt party på 5-6 personer toge inn gjennom hoveddøra. Lystige amerikanere strenet rett mot heisen, som selvsagt ikke ville reagere fort nok på min frenetiske trykking. Følget fikk alle plass som sild i tønne i heiskupeen og overøste det stakkars bortkomne får med lattermilde kommentarer i fleng: ”Sir, I can see you`ve been to a hell of a party!”. ”Left all alone, sir? Where did she go?” “Checking out this early, sir? How about some good nachspiel!” Med blussende kinn lette jeg etter engelske gloser som best kunne gjøre gode miner til slett spill. Snakk om å havne i heisen! Den forsmedelige turen ville ingen ende ta, ettersom passasjerene skulle av både i tredje og fjerde etasje.
Da jeg omsider kunne låse meg inn på rommet og puste lettet ut, hadde jeg rukket å hilse ufrivillig på opptil 10 personer. Ismaskinen uskadeliggjorde jeg ved resolutt å trekke ut kontakten – med nøkkelkortet trygt plassert i trusa..