En gudsmanns bortgang

I dag morges våknet jeg til den triste nyheten om at pastor Billy Joe Daugherty gikk bort natt til i går, søndag 22.november 2009. Han hadde hatt diagnosen lymfekreft i bare et par måneders tid da kroppen ikke orket mer, 57 år gammel.

Pastor Billy Joe etterlater seg sin kone Sharon og 4 voksne barn, foruten en av USAs største og mest innflytelsesrike kristne forsamlinger. Victory Bible Centre har gjennom flere tiår vokst til et stort internasjonalt misjonssenter, bibelskole og dynamisk menighetsfelleskap som gjennom evangeliet har brakt forandring og håp til millioner av menneskers liv over hele verden. Også i Norge og OKS fikk han være til rik velsignelse gjennom flere år, og hans sterke forkynnelse og utstråling gjorde et mektig inntrykk.

Jeg skal aldri glemme høsten 1993, da jeg og min kone besøkte Tulsa, OK for første gang. Jeg hadde bare hilst på pastor Billy Joe et par anledninger tidligere under sommerkonferansen i Oslo Kristne Senter, som i sin tid ble startet med hjerte i logoen etter inspirasjon nettopp fra Daughertys Victory BTC. Nå var vi selv der blant ti tusen mennesker i det store ORU Mabee Centre - et av amerikansk kristenhets store ”Mekka” med historisk sus og høy kjendisfaktor, der Billy Joes menighet arrangerte sin årlige Word Explotion Conference. Pastor Billy Joe og kona Sharon ønsket oss varmt og personlig velkommen og inkluderte oss blant andre tilreisende predikanter, mange av dem i ”verdensklasse”. Han viste meg også den store tillit å få betjene og spille mine sanger i møtene, en ære som fortsatt står som et av høydepunktene i min tjeneste.

Billy Joes enkle filosofi var: Go out there and bless them! Han trodde på den enkeltes gudgitte evne til å bringe velsignelse inn i menneskers liv på en naturlig måte. Han var kjemisk fri fra karismatisk jåleri og forfengelighet, og utstrålte en vakker, ekte ydmykhet. For meg var det en stor opplevelse å stå på scenen sammen med legendariske Oral Roberts og Jesse DuPlantis, og få spille sammen med artister som Carola og Phil Driscoll. Men for pastor Billy Joe var det ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. For ham var alle mennesker like verdifulle og ble behandlet med den største verdighet og respekt. Han fikk alle til å kjenne seg ”important” og elsket, uansett hva de het eller hvor de kom fra. I hans nærvær kunne en nobody fra Norge kjenne seg som en somebody. Han hadde den sjeldne kombinasjonen av en hyrdes varme hjerte og en apostels kraftfulle tjeneste – ikke ulikt den rødkinnede gjetergutten David som endte opp som konge og krigshelt.

Jeg skal heller ikke glemme et av kveldsmøtene i Tulsa der den gamle troshøvdingen R.W.Schambach prekte. Et år tidligere hadde jeg vært sammen med ham i Moskva i den store Olympiahallen Izmailova, der vårt orkester spilte og ledet lovsang i møtene. Den aldrende troskjempen med 300 reisedøgn i året gav meg et aldri så lite sjokk da han plutselig stoppet midt i sin preken, pekte på meg midt i salen blant tusener av andre og utbrøt spontant: ”I remember you! Moscow last year! It`s good to see you son!”

En høyst uventet, utrolig hilsen i ekte pastor Billy Joe-ånd! Hans enkle og gode væremåte hadde tydeligvis en sterk smitteeffekt på alle rundt ham og skapte en kultur av kjærlighet og personlig oppmerksomhet til alle.

Et tankekors for meg er at Gud må ha god råd, som kan hente en slik general hjem fra slagmarken midt i en så rik og blomstrende tjeneste. Men mange av Guds store tjenere opp gjennom historien døde svært unge – noen vil nok si så altfor tidlig. Gud har tydeligvis en annen kalender enn vår…

Fred over pastor Billy Joes vakre minne!