Av-venning?

(også publisert på www.verdidebatt.no)


I dagens VG (18.11) presenteres vi for et nytt, høyst interessant begrep: Av-venning! Et artig ordspill med klare assosiasjoner til det mer kjente søsterbegrepet fra bl.a. rehabilitering av rusmisbrukere. Men som altså rett og slett betyr å kvitte seg med venner man ikke lenger ønsker å ha…

Etter å ha observert bruken av ordet over de siste årene, kårer nå altså forleggerne bak ordboken New Oxford American Dictionary verbet «to unfriend» til ”Årets Ord”. Definisjonen for ordet er å fjerne noen som «venn» på et sosialt nettsted. Facebook er et eksempel på et slik nettsted, men definisjonen kan brukes på andre også. Vilkårene for å bli ”årets ord” er ikke bare å være helt nytt. Forleggerne må også vise til at ordet ikke blir en døgnflue i ordboken. Men å «av-venne» er et ord som kommer til å tåle tidens tann, tror forleggerne.

Årsakene til å ”av-venne” noen kan sikkert være mange. På nettsamfunnene er det jo som regel snakk om overflatiske bekjentskaper, som ofte kan vise seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Dermed er teknologien for ”av-venning” kjærkommen for de som ikke vil belemres med profiler man ikke ønsker å identifisere seg med – og vice versa.

Som Joe Cocker synger: ”Everyone need a friend sometimes”. Som voksne trenger vi også gode venner, likesom barn og unge gjør det. Middelaldrende og femtiåringer trenger nære, ordentlige venner - ikke bare bekjente og Facebook-venner. Pensjonister trenger venner. Kristen sammenheng er langt ifra noe unntak. Og da mener jeg ikke bare vennen Jesus…

Mon tro om av-venningsbegrepet ikke har vært i virksomhet en god tid allerede? Innholdet er i hvert fall ikke særlig nytt blant pinsevenner, fri-venner og andre venner i den kristne Hakkebakke-skogen. Vi er dessverre godt kjent med Tuppen-og Lillemor-leken, der noen ikke får leke mer i våres gård. Kristne bytter også venner som andre skifter skjorte. Så lett tar vi fra tid til annen på våre relasjoner. Dette bunner ofte i sårethet og skuffelser, men også regelrette utfrysninger, forkastelser og brutale ekskluderinger fra vennemiljøer og omgangskretser er ikke uvanlig. For den det gjelder oppleves det som regel ganske så ubegrunnet, irrasjonelt og ukristelig.

Midt i den lovsyngende, karismatiske møtekristendommen florerer ensomheten og forekommer ikke bare hos de stakkarslige og forsagte. Den kan også ligge skjult bak fasaden hos dem som utad gir inntrykk av å være begunstiget med selskap fra en bred vennekrets, men som hutrer og fryser på innsiden..

Hva kan gjøres aktivt for å preventere en økende av-venning i kristne miljøer? Hvor godt tar vi egentlig vare på hverandre? Hva er en venn egentlig? Avdøde Björn Alfzelius sang det slik: ”Säger du att du är min vän, så är du kanskje det..” For å låne litt fra Anne Christiansens ord om ”påkristning”: Kanskje trenger vi en ny ”på-venning”?