Et stadig tilbakevendende, ransakende spørsmål til meg selv i møte med andre bakketråkkere har vært dette:
Elsker jeg virkelig mennesker?
Tåler jeg flere ulike varianter av den svikefulle, uberegnelige og hyklerske arten Homo Saphiens? Bryr jeg meg egentlig særlig om de høyreiste, elskelige, velmenende og begavede Adam og Eva, men akk så selvrettferdige og ubegripelig stolte Ola & Kari Nordmann? Tobente, vakre vesener jeg kan elske og beundre til himmels, men også irritere meg grønn på og må distansere meg fra. Vanlige mennesker av kjøtt og blod som jeg selv dessverre til tider kjenner meg så altfor godt igjen i..
For en del år tilbake traff jeg igjen et pastorpar fra en norsk frimenighet jeg hadde besøkt tidligere. Jeg la merke til at de ellers så ressurssterke og oppegående menneskene virket ganske så desillusjonerte. Da de over en kaffekopp fortalte meg den sørgelige nyheten om at de hadde sett seg nødt til å legge ned virksomheten, ble jeg om mulig ennå mer overrasket over begrunnelsen for beslutningen. Min venn pastoren lente seg framover, så meg i øynene og sa stille: ”Du skjønner det Per, jeg oppdaget at jeg ikke var nok glad i mennesker!”
Jeg kan ennå kjenne følelsen av vantro og sjokk over det bunnærlige svaret. Ingen sleipe bortforklaringer om at ikke økonomien gikk rundt. Ingen splittelser, ingen bebreidelser og beklagelser over andres håpløshet. Kun en eneste, dyp erkjennelse av egen ambivalens og utilstrekkelighet: Ikke nok glad i mennesker..
I refleksjonen over dette har jeg i ettertid kommet til at min venn heller ikke kunne være nok glad i seg selv. Kanskje hadde han ei heller spist nok selv av det han serverte andre? Derfor møtte han seg selv i døra og hadde ingenting å svare med når han ble utfordret på sin egen følelse av avmakt. Bestrebelsene med å løse all verdens problemer og bringe forandring hos andre ble plutselig vendt mot hans egen banehalvdel. Det ble for tøft. Håndkleet ble kastet inn, Dr.Jekyll fikk rødt kort mens Mr.Hyde ble båret av banen...
Hvordan er det med oss? Lever vi godt med oss selv i ublidt møte med andre? Elsker jeg virkelig ikke bare når jeg blir strøket medhårs i godlynt aksept av likesinnede, men også når skorpionen stikker og demonene kjører over meg med dampveivals? Kjører vi et slags maskeradespill, der vi med skam å melde tidvis må ta timeout både fra oss selv og andre, for å overleve i et felleskap som både du og jeg faktisk også er avhengige av? Med eller uten bibel - på godt og vondt?
Er det oss selv vi dypest sett forakter, når vi kjenner behov for å plukke opp steiner og dømme hverandre nedenom og hjem? Kompenserer vi ikke egentlig for vår egen lave selvfølelse når vi til stadighet sutrer og river oss i håret over andres feiltrinn? Er det ikke et paradoks at vi mennesker på den ene siden ser ut til å elske oss selv over alt og alle, samtidig som vi ikke kan utstå og vedkjenne oss våre egne karakterbrister og riper i lakken? Er det mulig å vise kjærlighet og nåde mot andre, når man ikke engang mestrer kunsten å leve med seg selv?
En venn av meg sa det så treffende: Jeg tror mennesker er gode på bunnen. Bare synd at det er så langt til bånns… Kanskje må vi en tur til bånns noen og enhver, både for å hente opp skjulte skatter og renske opp i gammelt vrakgods. Men det er vel ikke sånt man snakker høyt om...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar