Av alle sirkus uten elefanter og sebraer er Eurovisjonens MGP det desidert største. Den årvisse slagerkonkurransen med skyhøy homofaktor og rosa ballonger, kombinert med hjernetomme bimboer i flagrende motvind og innleide statister med glitret undertøy og oljete overkropper, seiler utvilsomt opp som vårens søteste eventyr. TV-showet alle snakker om, men som alle anstendige forståsegpåere hater og hårdnakket hevder ikke å ha sett, er igjen i kraftig medvind. Godt hjulpet av et kobbel programledere samt snøvlende kommentatorer av høyst varierende kvalitet og dialektflora, fråtser tabloidmediene nok en gang i sukkerpop-hysteriets ekshibisjonistiske tranedans for åpen scene. Milliardene ruller mens mobiltastende fjortiser i alle aldre veiver med lightere på Telenor Arena så vel som foran hjemmekinoen.
Nytt innslag av året er imidlertid Palestinakomiteens demonstrasjoner i MGP-leiren på Fornebu, der det viftes med flagg og velkjente paroler om boikott av Israel. - At Israel tillates å være med her er med på å gi landet et skinn av normalitet, noe som ikke stemmer med virkeligheten i dag, sier den israelske aktivisten Angela Godfrey-Goldstein.
Akkurat. Som om MGP-sirkuset itself noensinne har hatt et skinn av normalitet over seg? Ikke desto mindre er det velkjent for alle at dette ikke er ment å være en arena for politisk maktkamp. På Visjon Norge i går kveld oppfordret IKAJs leder Leif Wellerop alle Israel-venner til å stemme Israel til finalen i MGP, som en slags motreaksjon til disse demonstrasjonene. Alle vurderinger etter musikalske kriterier var selvsagt helt uinteressante. Dette dreier seg da ikke om noe så trivielt som musikk? Nei, her gjelder øye for øye, tann for tann og ukritisk, religiøs Israel-fanatisme for alt det er verdt.
Ikke desto mindre: I godt selskap med intetsigende, dampende discorytmer og oversminkede kjendis-wannabe`s presterte den unge jøden Harel Skati å synge Israel til finaleplass i gårsdagens semifinale. I en smørmyk og gørrkjedelig ballade på morsmålet hebraisk som jo er som gresk for de fleste av oss, trøkket han til mot slutten med bortimot en halvtones margin på topptonen og vippet MGP-tradisjonsrike Sverige ned fra finalepallen.
Hvordan det er mulig for en sanger av dette formatet, utrustet med faststøpte in-ear-monitorer, å bomme så til de grader på tonen i en internasjonal konkurranse, kan man jo bare undre seg over. Hva som for meg er mer gåtefullt, er hvordan man klarer å stemme ut en glimrende svensk artist med en klar vinnerlåt til fordel for en så selsom sangopplevelse. Naturtalentet Anne Bergendahl sang seg derimot uansett til finaleplass i mitt hjerte med sin sjarmerende utstråling og purunge uskyld. Men på bakgrunn av negative uttalelser fra visse svenske musikkjournalister, ville de øvrige mobilabonnentene og lobbyistene tydeligvis ha det annerledes. På et rekordtidlig stadium demonstrerte MGP-sirkuset med dette nok en gang sin totale mangel på musikalsk seriøsitet. Her er det trynefaktor og nasjonalsjåvinisme som råder grunnen.
La meg tillegge at jeg som kristen velsigner nasjonen Israel og jødefolket av hele mitt hjerte. Jeg har dermed overhodet ingen anti-semittiske intensjoner bak disse linjer - bare et enkelt hjertesukk om mulig for en stakket stund å la musikk være musikk, religion være religion og politikk være politikk. Men det er åpenbart for mye forlangt?
Av-knappen er aktivert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar