Om døde, himmel og hav

I dag braker det løs på NMS-lokalet ”Himmel og Hav” på Sola. Selveste engleprinsessen og hennes medarbeidere har leid fasilitetene til sitt hjelper-kurs for spesielt interesserte. I forkant av kurset har hennes majestet åpenhjertig uttalt at hun ikke begrenser seg til metafysisk kommunikasjon med hester og engler. Det siste er nå kontakt med døde. Og selv om det ikke akkurat forhåndsannonseres med spiritisme under seansene på ”Himmel og Hav”, har NMS-general Kjetil Aano åpenbart fått kalde føtter. ”Jeg kommer ikke til å godta at det blir tatt kontakt med døde i våre lokaler!”, tordner generalen bryskt til VL fredag.

Dette til tross for at NMS for øvrig ikke hefter for innholdet i arrangement når andre leier organisasjonens lokaler. Vestlandsk dobbeltmoral er med andre ord ute og går når det uttales at engledyrkelse er helt ok i ”våre lokaler”- verdslige arrangementer likeså. Begravelser av døde mennesker har sikkert også forekommet på NMS-senteret, for alt jeg vet. Men et sted går altså grensen: Døde mennesker skal ikke snakkes til. I hvert fall ikke i VÅRE LOKALER!

Etter mange års ferdsel langs norsk bibelbelte og bedehusland har jeg vært vitne til og delaktig i mangt et forsøk på å vekke liv i halvdøde mennesker. På bedehusene rundt omkring sitter det nemlig adskillig zombiansk benkefyll som kan mistenkes for å ha ”ut-av-kroppen”-opplevelser under møter og gudstjenester – alt mens predikanten utrettelig har forsøkt å kommunisere sine Pauli ord til de reaksjonsløse ansiktene. Iblant hender det at de døde har vist visse tegn til liv, men generelt er enveiskommunikasjonen en svært så innarbeidet kultur i norsk bedehustradisjon.

Hva er det så som får den godeste generalen til å rasle med sablene over prinsessens angivelige kommunikasjon med den andre siden? Selvsagt er det den konservative, kristne teologis klare avstandstagen fra åndemaning som ligger til grunn. Men har NMS virkelig trodd at Märtha Louises engleseminar hadde noe til felles med kristen forkynnelse i utgangspunktet?

Nå behøver det vel neppe presiseres at undertegnede heller ikke har noen sympatier for slik virksomhet. Og for min egen del synes jeg at jeg har mer enn nok med å holde kommunikasjonslinjene åpne til mine fremdeles gjenlevende medmennesker. For ikke å snakke om oppad til en levende Ånd jeg har en høyst oppegående kommunikasjon med den vertikale veien.

Men hva er det man er så fryktelig redde for der vestpå? Hvorfor denne overivrige, åndelige vaktmestertjeneste? Dersom man virkelig fryktet at åndsmaktene skulle henge i lysekronene etter endt seanse, for deretter å smitte over på bedehusfolket når NMS igjen avholder sine møter, burde det vel være all grunn til å innstille all utleieaktivitet til utenforstående med umiddelbar virkning? Bare for å være på den sikre siden.

Er det ikke heller slik at et lokale kun består av fire vegger, et tak og et gulv? Betong, tre og bygningsmaterialer er steindødt virke. Om man så kaller det ”misjonssenter”, ”kirke”, ”menighetshus” eller bare ”lokale”, er vel strengt tatt ikke de veggene mer ”hellige” enn andre steder? Består ikke menigheten av levende mennesker? Og er det ikke også slik at evangeliets kraft er mange ganger sterkere enn alskens okkulte krefter som forsøker å blafre litt med seilene gjennom kongelige kjendiser? Når engledamene nå først har fått leie de vigslede lokaler på vanlige vilkår, kan de så ikke få ha sine seanser i fred uten at innendørsaktivitetene skal overprøves av misjonsledelsen?

Kanskje gjør man klokt i å konsentrere seg om selv å bringe livets ånd inn i det høyst avdøde lokalet når de levende samles til sine egne møter? Å håndheve teologisk forhåndssensur overfor sine leietakere på arrangementer man ikke engang selv verken overværer eller er en medvirkende del av, virker jo ganske søkt. Dødt er det jo likevel uansett.

Himmel og hav!